Hvordan når vi neste nivå på vei til realiseringen av den øvre virkeligheten? Hvordan går vi inn i den neste, mer korrigerte tilstanden? Det er klart at hver neste tilstand er oss, bare mer korrigerte og slik er det til vi vender tilbake til uendeligheten.

Rabash skriver om dette i artikkelen «The inclusion of the quality of mercy into judgement» (Innlemmelsen av barmhjertighetens egenskap i dømmekraft): Det er en kjentsak at det som er viktigst i arbeid er valg, slik det blir sagt: «Velg livet.» «Livet» er samholdet vi streber for å oppnå, med andre ord, en tilbakevending til uendeligheten.

Ved å holde seg til intensjonen Lishma, belønnes vi med hengivenhet til livets kilde. Og i denne selvskrevne forvaltningen finnes det ikke noe valg. Derfor oppreiste den øvre Malchut, det vil si, dømmekraftens egenskap til «øynene».  Slik kom det skjulte fram og det nedre oppdaget en mangel i det øvre.

Det øvre er neste nivå. Så hvorfor skjules det? Hva ville skjedd om det viste seg?

Si at jeg nå avdekker noe stort, mektig og vakkert. Det fasinerer meg fullstendig. Som et lite barn, tviholder jeg på det og er ikke istand til å slippe. Men slik oppnår jeg ingenting.

Jeg ble erobret og fasinert av dette store. Jeg fylltes med gleden av tilhørighet. Men ikke noe mer. Tross alt sletter jeg avstanden mellom det og meg selv, den avstanden som ville gjort meg istand til å skjønne hva som skjer, som ville gitt meg en uavhengig fornemmelse og oppnåelse av det og ikke bare vært et «blaff».

Hvordan kommer jeg opp på neste nivå? Hvordan kommer jeg på høyde med det, istedet for å holde fast ved denne massen som et sandkorn?

Derfor viser ikke den øvre seg for den som er lavere. Vårt neste nivå avdekkes ikke for oss, men kommer fram i skjul.

På den ene siden eksisterer det og vi forholder oss til det, mens det på den andre siden ikke avdekkes. Istedet, gir det oss all slags negative fenomener. Dette resulterer i at jeg både ønsker meg det og samtidig, ønsker jeg det kanskje ikke så veldig.

Jeg går, for eksempel, til en bilforhandler for å kjøpe meg en bil. Jeg ser på de nye modellene. Jeg både ønsker en sånn – og ikke, for prisen er høy. Da begynner jeg å tenke på om det er verdt det, eller ikke. Hva vinner jeg ved å kjøpe, eller ei? Hva er best?

Gjennom det, lærer jeg noe nytt. Jeg modnes og forstår, får en fornemmelse. Det handler ikke bare om betalingen, hvis jeg har råd til det.

Det samme gjelder for det neste nivået. Jeg ønsker å oppnå det, men er på samme tid redd; har problemer. Jeg nøler i denne avstanden mellom ønsket og den manglende evnen til å oppnå spiritualitet – og det hjelper meg til å modnes.

Til sist beveger jeg meg framover. Jeg må forestille meg neste nivå, uten å skjønne det, men med hvilke hjelpemiddel? Hvem vil hjelpe meg, så jeg oppfatter den rette ideen? Hvordan forbereder jeg meg, «formaterer» meg selv med hjelp av dette bildet, for å kunne gå inn i det? Hele det vanskelige arbeidet mitt består av å forestille meg neste nivå best mulig og å plassere meg selv i rammeverket som blir til «støtten» som oppgraderer meg til det.

Fra Convention of Unity, dag 2, 21/9/12, Leksjon 2

Kategori: Kongresser, Min likhet med skaperen, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Hvis vi forberedte oss for nedturen, kunne vi nå ha sagt at vi har gjort så mye – vi forberedte oss for den. Men det viste seg at den var sterkere enn oss. Vi holdt fast så mye vi kunne, til styrken vi først klarte å bygge opp – og allikevel – kom øyeblikket der vi ikke lengre klarte å klore oss fast… og det skjedde. Men vi var allerede istand til klart å se svakhetspunktet vårt og forstå hvorfor det skjedde.

Skaperen «setter fot» for oss enkelte steder, men hvorfor? Kanskje han vil vise oss mangler på et annerledes, mer avansert nivå, dypere i skapelsesverket. Men vi lærte ingenting og falt simpelthen om, som døde.

Faktisk finnes ingen opptur uten en nedtur. Derfor må vi være lojale mot hverandre, som celler i en organisme, der hver celle har ansvar overfor alle de andre cellene – og hvis alle de andre cellene ikke er ansvarlige overfor en celle, vil den dø.

Det er som etslags oksygenrør mellom oss. Røret når meg, etter å ha passert gjennom tusenvis av venner før meg – og ingen vet nøyaktig hvem de er. En eller annen kan stenge kranen, uten at noen merker det. Oksygenet når ikke frem til meg og jeg dør.

Kranen er vår manglende oppmerksomhet. Mangel på ønske og viljestyrke. Den kan åpne ventilen mer opp, eller stenge den; alt kommer an på vennens ønske i forhold til meg: Har han omtanke for meg og for hele systemet? Tilføyer han en slik mangel, åpnes ventilen opp. Og om han reduserer mangelen, så den forsvinner, da stenges ventilen, røret blir tett og alle dør.

Skjønner du at alle dør på grunn av deg? Alt skjer fordi ventilen i hjertet ditt er lukket. Be skaperen om å hjelpe deg, om å bli partneren din, hvis vennene er døde og ikke kan hjelpe deg. Henvend deg til skaperen for hjelp, som til et medmenneske. Han kan, iallefall, være som et menneske.

Spørsmål: Kan vi henvende oss til skaperen, som vi henvender oss til mennesker?

Svar: Er du redd for at du kommer til å forbanne ham? Hvis ikke, hvorfor skal du ikke kunne henvende deg til ham, som til et annet menneske, for at han skal gripe inn og hjelpe deg? Tror du det er forbudt?

Henvend deg til ham og si: «Jeg ber deg om å hjelpe meg! La oss sammen gå til gruppen og vekke de døde så de gjenoppstår!» Gjenta dette flere ganger, i hjertet ditt – og du vil se at det nytter.

Skaperen er rede til å arbeide sammen med deg og til å samarbeide med deg i alt. Det finnes ikke noe hinder for det. Du kan henvende deg til ham når som helst, med hvilket som helst krav.

Vi vet at forespørselsen til ham bør gå gjennom gruppen, siden den ellers ikke vil bli hørt. Men det gjelder når gruppen er klar til å svare deg og arbeide gjensidig med deg. Når du ikke har noe valg, henvender du deg direkte til skaperen, for å gå sammen med ham til Farao. Ikke vent på de som er opptatt med grytene fulle av kjøtt og som er mettet av løk og hvitløk.

Fra tredje del av den daglige kabbalaleksjonen, 24/9/12, The Study of the Ten Sefirot

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Gruppearbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Det er ikke nok å bare koble oss sammen med vennenes gnister. Vi er også nødt til å studere. Kunnskap former oss og lærer oss hvordan vi forbinder oss med gnistene. Føreløpig aner vi ikke hvordan vi forener oss, siden vi ikke har kjennskap til det spirituelle systemet. Så vi leser om det, lytter og studerer. Vi lærer at vi må koble oss sammen og danne et system som består av 10 Sefirot, Partzufim, virkeligheter, omsluttende lys og direkte lys. Alle disse navnene beskriver den forbindelsen vi må oppnå mellom oss.

Det viktigste er at vi finstemmer oss selv til å motta hjelp ovenfra. Det er ikke nok å bare tenke seg at en kobler seg til vennenes gnister; vi trenger noen andre for å knytte oss sammen. Vi må be høyere krefter om å gjøre det for oss. Vi tar vår avbrudte forbindelse til høyere krefter og beklager vår manglende evne til å forene oss. Det kan sammenlignes med en gråtende baby som kommer til foreldrene og klager over at han ikke kan gjøre noe, for det (leketøyet) er ødelagt og virker ikke lengre.

Det øvre lyset avbrøt koblingen mellom oss, for at vi skulle kreve at den gjenopprettes. Når man sammen med vennene henvender seg til den øvre kraften med denne forespørselen, vil det si at man allerede er innenfor det korrigerte systemet. Dette kalles «Israel, Torah og skaperen er èn.»

Israel, står for oss alle sammen, de som er rettet «direkte til skaperen» (Yashar -El). Torah er lyset vi leter etter, slik at vi kan limes sammen igjen. Dens handlemåte studerer vi i bøkene.  Skaperen er den øvre kraften, en lyskilde som gjenvekker menneskekjærligheten og samler oss igjen. Det forklarer hvorfor det kalles å vende tilbake til den gode tilstandens kilde, som eksisterte innen knusingen. Slik oppnår vi korreksjon.

Her må vi klarlegge en rekke faser. Men vi bør innse at ingen er istand til å utføre det alene, siden man er tilbøyelig til alltid å arbeide internt og anta at man har tilstrekkelig styrke og evne til å henvende seg til skaperen og rope ut til ham selv.

Men jeg vil aldri bli istand til å addressere skaperen, uten å presentere den knuste beholderen – som består av minst 10 venner som ønsker å samles sammen igjen. Jeg vil være en av dem. Og når der er venner som innser at de må koble seg sammen for å avdekke skaperen og de henvender seg til skaperen for at giverglede og kjærlighet skal herske mellom dem, da vil det skje.

Fra en samtale under måltidet til minne om Rabash, 20/9/12

Kategori: Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Min likhet med skaperen, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Takket være gjensidig garanti når vi en tilstand der vi føler at alle støtter hverandre, for å sørge for alt vi trenger.  Da kan vi tenke på andre. Bare på den betingelsen kan vi heve oss over egoet vårt.

Det finnes ingen andre virkemidler. Egoet er det eneste med bindende virkning som dominerer oss – og vi kan bare nøytalisere det i en gruppe.

Hvis gruppen ikke nøytraliserer og annullerer egoet mitt, blir jeg aldri istand til å gjøre det selv. Jeg blir for alltid nedgravd i det og vil ikke være istand til å fødes, til å trè ut fra det. Gjensidig garanti er livets lov for meg. Det er den nødvendige forutsetningen jeg har for å fødes spirituelt.

Dersom jeg ikke får den trygge følelsen av full beskyttelse og forsørgelse av alt jeg trenger fra gruppen, blir jeg ikke istand til å heve meg over meg selv. Det er faktisk gjensidig garanti som skaper denne følelsen hos meg og det kommer ikke lengre an på meg. Hvis vennene påvirker meg med sin gjensidige garanti, vil jeg ikke klare å slutte å tenke på dem. Slik fungerer det.

Det er som en baby i morens armer, som føler han ikke eier en bekymring i livet. Instinktivt føler han seg trygg på at alle behovene han har vil bli ivaretatt. Det er slik jeg bør føle meg, som en baby i gruppens armer, som føler at alle bekymringer er borte, alle tanker, all angst og alle spørsmål.

Ingenting kan knyttes til meg; det er som om jeg svever i luften. Fra dette øyeblikket kan jeg begynne å ha omtanke for andre.

Vi snakker om uforanderlige lover, om virkemidler som bearbeider oss. Det er ikke fantasien min, eller noe jeg antar. Hvis gjensidig garanti påvirker meg, løsriver jeg meg – enten jeg vil, eller ikke. Hvis vennene bearbeider meg med dette virkemiddelet, frigjøres jeg fra egoets dominanse. Fra det øyeblikket av, kan jeg ha omtanke for andre.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 24/9/12, Writings of Baal HaSulam

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Spirituell lærer - Inga kommentarer →

Hvis du ikke gjør det som er riktig under en nedtur, skaper du en dobbel Machsom (barriere) foran deg. Du burde ha overkommet en Machsom under oppdagelsen av et nytt hulrom, men du utsatte det og mente du ikke hadde krefter til å gjøre det. Nå blir du nødt til å vente til skaperen atter vender seg mot deg, som vil si at de nye betingelsene for korrigering av fenomenet vil realisere seg i deg igjen – men annerledes. Skaperen forandrer èn vinkel, èn energi, med en annen – og gir deg en ny sjanse til å avansere.

Vi samarbeider innenfor et fullstendig system, der hver og èn må fullføre sin del, som avhenger kun av den enkelte, for å garantere hele systemets eksistens og sørge for at det avanserer mot målet. Denne bevegelsen foregår i hele systemet, der hver komponent stimuleres av og er avhengig av andre, i følge rangen av korreksjoner fra bunnen og oppover, i kjeden av Reshimot (informative gener).

Hva skjer med de som ikke realiserer sine Reshimot? Andre blir nødt til å gjøre arbeidet for dem. Så en som ikke utfører oppgavene sine, forårsaker alvorlig skade for alle. Slik skades hele systemet, hele gruppen. En lar ikke gruppen avansere og gjør at de må arbeide med ekstra korreksjoner, for å fullføre det en selv ikke klarte å gjøre. De må bære vedkommede på ryggen, som i en stridskamp, der man må bære alvorlig skadede soldater på en båre. Dette er en trist situasjon for gruppen.

Siden hele systemet er èn helhet og visningen av Reshimot avgjør hvem handler først og hvem handler etterpå – og hvordan vi er sammenkoblet med hverandre – er alle handlingene våre avhengige av hverandre og utfyller hverandre. Ved å ikke utføre oppgaven din i tide, fordømmer du straks deg selv og hele verden – istedet for å dømme deg selv og verden på en skala grunnlagt på faktiske omstendigheter. Du står på en vekt og får den til å vippe mot den ene eller andre siden, ved at du har ansvar for hele verden.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 24/9/12, Writings of Baal HaSulam

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Spørsmål og svar, Verden - Inga kommentarer →

Vi er ennå ikke istand til å gi hverandre en konstant styrke av gjensidig garanti. Noen ganger trèr vi inn i en slik tilstand, for deretter å trè ut fra den. Vi må prøve å minimalisere utgangstilstandene, de øyeblikkene vi får det travelt med å tenke på oss selv og drukner oss selv i ønsker om nytelse. Prøv å komme deg ut fra denne tilstanden raskt og finn støtte som kan hjelpe deg til å heve deg over tanken på deg selv.

Å ta vare på seg selv, synes for oss å være fornuftig og berettiget. Vi føler oss usikre på hvordan vi skal få dekket våre behov. Men over den følelsen, bør der være en trygghetskraft som kalles troens kraft, giverkraften.

Kanskje man befinner seg i meget farlige og skremmende situasjoner. Det skal man ikke overse og male rosenrødt. Istedet må man kreve dekningstyrken over dem, fra seg selv, fra gruppen og fra skaperen, slik at det blir et hulrom som må dekkes med behov og det som er utenfor behov – og man danner dette dekket, skjermen, over følelsen av mangel og tomhet.

Det må man prøve å gjøre så raskt som mulig, i de situasjonene, i de øyeblikkene i livet, der styrken av gjensidig garanti og beskyttelse forsvinner. I slike stunder kan vi vise vårt engasjement til målet.

Vi står ikke ansvarlige for stunder med nedturer og du trenger ikke å beklage deg over at du falt og mistet tillit og tro til gjensidig garanti og giverkraft. Skaperen danner nye hulrom i oss – for ikke ett øyeblikk er likt et annet.

Vi må være takknemlige for at vi nå, over følelsen av usikkerhet, kan bygge en enda sterkere forbindelse og påvirkning for å styrke disse konseptene – så de blir til sterke forsvarsfilter for oss. Den endelige korreksjonen er å fylle alle nedturene, alle hulrommene som åpner seg grunnet realiseringen av større egoisme, med styrken av gjensidig garanti og tillit som har utspring i giverkraft og hengivenhet.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 24/9/12, Writings of Baal HaSulam

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Vi anser noe kun som egoisme når folk innenfor gruppen frastøter hverandre; ikke når noen prøver å oppnå en mest mulig behagelig, fordelaktig og vinnende posisjon i et ordinert samfunn. Det sistnevnte er en vanlig, dagligdags egoisme.

Her mener vi den sosiale egoismen der en ønsket tilstand er nøyaktig satt i gruppen, der målet er å komme nærmere og heve seg over sine naturlige egenskaper og ønsker, når en er nødt til å heve seg over seg selv og trenge inn i gruppens felles integrerte ønske der et menneske ikke lengre er «jeg», men snarere «vi» – og ens «jeg» annulleres, tøyles og holdes på bunnen – mens «vi» rendyrkes. I denne tilstanden kalles ens indre opposisjon mot en slik aspirasjon for egoisme.

Fra en samtale om integrerende oppdragelse, 4/3/12

Kategori: Egoisme, Gruppearbeid, Integrerende oppdragelse, Integrerende undervisning, Samhold, Spørsmål og svar, Undervisning - Inga kommentarer →

Synspunkt (Zbigniew Brzezinsky, politiker):«Jeg tror vi står fast og jeg føler medlidenhet med menneskene som er involvert. Jeg føler medlidenhet med Israel. Jeg er barn av andre verdenskrig og vet hva det jødiske folk gikk gjennom. Jeg føler medlidenhet med palestinerne. Det er en farlig situasjon og jeg tror det voksende opprøret i Midtøsten gjør det vanskeligere å nå et kompromiss, siden den ene eller andre siden føler seg enten aggrivert, eller rasende, eller i fare…

«Si at vi kommer i en krigssituasjon med Iran. Hvordan ender vi den? Hvor lenge kommer den til å vare? Hvem andre vil delta i den og bistå oss? Hvordan vil det påvirke hjemmefronten, på lang sikt?…

«Men det som er verst, er at vi vil drive europeerne inn i russernes favn og de vil gni håndflatene. Russerne er meget bekymret over at prisen på energi, som nå svinger mellom 90 – 120 dollar, ikke er høy nok til å tilfredsstille det forventede budsjettet deres. Men om prisen pr. fat går opp til 200 dollar, kommer de til å sitte fint. Europeerne blir totalt avhengige. Kineserne blir skadelidne, det samme blir japaneserne. Dette vil heller ikke hjelpe på den globale økonomien…

«Sist, men ikke minst, mener jeg at vi absolutt har midlene – og til og med en moralsk forpliktelse – til å gjøre for menneskene i Midtøsten – og spesielt for israelerne, det samme vi iløpet av en årrekke har forberedt å gjøre for europeerne og deretter for japaneserne og koreanerne. Det vil si, at vi gir dem et bindende, pålitelig løfte om at de er fullstendig dekket av det amerikanske atomforhindrende programmet, ved å offentlig kunngjøre at `enhver trussel mot Israel, eller verre, direkte voldshandling mot noen i Midtøsten, vil bli ansett som en voldshandling mot USA, med alle medførende konsekvenser`. Vi lykkedes i å beskytte europeerne og avskrekke sovjeterne. Vi har beskyttet japaneserne og koreanerne med suksess. Vi kan absolutt gjøre det for Midtøsten.»

Min kommentar: Israel har utviklet synspunktet at USA er ute etter å eliminere staten Israel. Israel tror ikke de har amerikanernes støtte. Det vises tydelig i det fakta at Jerusalem ikke anerkjennes som israels hovedstad, ifølge Obamas demokratiske parti. Ved å støtte «den arabiske våren», har USA tatt plass under slaget og forlatt plassen til en uavhengig hovedspiller. Det er synspunktet i Israel.

Det som teller for oss, er ikke folkets mening, men hva kabbala mener – siden denne læren er basert på kunnskap fra naturkilden, skaperen. Som kabbala sier, siden verdens korreksjon bare er mulig fra Israel, svekker USA seg selv gjennom sine ensidige planer, ved å forminske innflytelsen til de korrigerende kreftene (Ohr Makif) på seg selv.

I vår moderne, integrerte verden, må en politiker forstå hva den menneskelige utviklingen styrer mot – mot den integrerende verden; det vil si mot etablering av en komplett integrert forbindelse mellom folk, ved å endre et menneske gjennom helhetlig undervisning og oppdragelse. Verden kan raskt oppnå dette med det gode alternativet – innføring av helhetlig undervisning, eller med et alternativ av lidelse – en verdenskrig. Det er hva kabbala sier. Dersom verdenslederen, presidenten, ikke har denne kunnskapen, kommer ikke hans «lineare egoistiske» kunnskap og manøvre lengre til å fungere.

Kategori: Helhetlig utdannelse, Israel, Krise, Nyheter, Politikk, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Koblingssystemet mellom oss avdekkes gradvis, takket være det fakta at vi forbinder oss. Innenfor denne forbindelsen fornemmer vi våre ønsker, som gradvis begynner å sammenkoble seg – og den generelle energien som strømmer gjennom dem.

Denne energien og lyset, som avdekkes i ønskene våre, er refleksjonen av giveren som er på utsiden. Vi har selv formet den og oppdaget ham. Denne refleksjonen kalles skaperen, som betyr Boreh – kom og se (Bo-Reh på hebraisk).

Skaperen eksisterer bare hvis skapningen former og oppdager ham inni ønskene sine, i intensjonen, motivasjonen og anstrengelsen sin.

Det kan synes rart, siden det tross alt sies: «Jeg er den første og jeg er den siste», «Det finnes ingen annen enn ham», «Hans glans fyller hele jorden». Og etter alt dette sies det at mennesket selv former sin egen skaper?

Vi er ennå rede til å tro at vi må avdekke skaperen som er skjult, som om vi må fjerne vedhenget han gjemmer seg bak. Men det sies at det er vi som danner den formen som kalles skaperen.

Fra første delen av den daglige kabbalaleksjonen, 20/9/12, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Min likhet med skaperen, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Kongressen vår begynner og alt vi er opptatt av er å forbinde oss, kun å oppnå samhold. Fra dette øyeblikket av – og til kongressen ender – vil vi ikke tenke på noe annet og ikke ytre et eneste ord om den eksterne virkeligheten; vi fokuserer kun på oss selv og vennene våre, hvor enn de er.

Ikke tenk på – og ikke snakk om hva som skjer i verden. For når noen korrigerer seg selv ved forbindelse, vil BYAs virkeligheter balanseres og de balanserte kreftene vil dvele i hele naturen. Hvis vi, Bnei Baruch, korrigerer oss selv, da vil tilstrømmingen uten tvil flyte fra oss til alle; den vil flyte i kanalene som forbinder oss med hele verden.

Baal HaSulam skriver om det i Introduction to the Book Panim Meirot uMasbirot, Artikkel 4: Når Israels barn har fullført hele kunnskapen, skal kildene med intelligens og kunnskap flyte utover Israels grenser og vanne alle nasjonene i verden.

Vi må derfor formidle læren om kabbala blant verdens nasjoner. Men det er vi som må utføre korrigeringen – ikke de. På kongressen glemmer vi alt; hjemmet, formidlingen, verden. Det finnes ingenting annet enn stedet der vi er, sammen med vennene våre fra hele verden – som er forbundet med oss. Vi er samlet i ett hjerte. Vi er fullstendig frakoblet fra den eksterne virkeligheten og trenger dypere inn i den.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 20/9/12, «Introduction to the Book Panim Meirot uMasbirot»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Kabbala disseminasjon, Kongresser, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →