Spørsmål: På hvilken måte er egoet noe positivt og hvordan kan vi ha god nytte av det?

Svar: Egoet er bra, fordi det er den eneste energien som eksisterer i oss. Det er egoet som presser oss fremover og får oss til å avansere. Gjennom hele evolusjonen er det egoet som konstant har hevet oss fra dyrisk nivå til nåværende nivå.

Og i dag har vi nådd møtepunktet, der vi faktisk endres. Vi begynner å innse at den tidligere typen ego vi anvendte, er oppbrukt. Vi er ikke lengre istand til å bearbeide det, derfor viser det oss den aktuelle krisen.

Dette er krisen som etterfølger det tidligere egoet. Da vi brukte det syntes alt å være såre vel for oss, alt var normalt og slik kunne vi ha fortsatt helt til veis ende. Men plutselig viste det seg at det var stengt. Det omsluttet oss inn i ett eneste system, av total gjensidig avhengighet.

Og når vi er helt avhengige av hverandre, hvordan kan vi da bruke egoet? Vi blir gradvis til en familie, der vi alle er avhengige av hverandre og jeg må bruke egoet mitt for å beregne hvor avhengig jeg er av andre. Det vil si at jeg nå må bruke det annerledes, på integrert vis, i overensstemmelse med andres ego.

Vi må begynne å bruke det felles egoet som vi alle deler; å koble det sammen og å heve oss over det, så vårt samhold, vår forbindelse og vår støtte, blir større enn vårt personlige ego – slik at egoet vårt blir gjensidig, sosialt og felles.

Det betyr at gruppen vår må ha et felles mål og vi behøver å tilegne oss dette gjensidige målet, ved at hver og èn presser forover mot det med sitt personlige ego. Da blir alle rede for et gjensidig mål, en gjensidig kontakt og vi vil til sist begynne å ta mål av vår suksess ifølge omfanget av vår kontakt. Det er veldig viktig. Da annulleres ikke egoet, men blir brukt på den samme måten som det opptrer i menneskeheten, på integrert vis.

Fra en virtuell leksjon, 21/10/12

Kategori: Egoisme, Evolusjon, Krise, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Skaperen er en universal og den mest generelle naturloven. Han kalles ”Det gode som gjør godt.”

Naturens lov består av mange komponenter: uorganiske, organiske, animale og kommunikative nivåer. Generelt handler det kun om mottakerønsker, som skaperen streber etter å tilfredsstille. Han ønsker at de skal føle seg helt på topp.

Hvordan kan de tilfredsstilles? Av intet mindre enn det nivået skaperen selv befinner seg på. Noe mindre enn dette kan ikke anses som ”Det gode som gjør godt”, siden det vil si at noe mangler.

Så målet til skapelsen er ikke å smelte eller oppløses i skaperen. Tvert imot: skapelsen må bevare sin identitet og på samme tid bli lik skaperen.

Den ultimate velvilje som skapelsen kan få: Flott! Du ga meg det beste du kunne; og nå gir jeg deg ikke noe som helst – ikke i form, hvordan jeg uttrykker meg selv, i virkemåte, heller ikke i de nivåene jeg går igjennom. Det er dette nivået vi er ment å nå.

Det er kun mulig for skapelsen å oppfatte perfeksjon dersom den fortsatt er skapelsen, som vil si noe som er motsatt skaperen. Samtidig bør skapelsen bli lik Ham uten å gi bort sin ”autonomi.”

For det må skapelsen oppleve en tilstand som er motsatt skaperen, den må holde seg til denne tilstanden, som betyr å beholde den onde tilbøyligheten innvendig, opprettholde motstridige begjær og bygge en velvillig holdning ovenfor dem. Bare hvis skapelsen klarer å ”holde” på begge poler er den fortsatt skapelsen; samtidig som den blir lik skaperen.

Denne prosessen må være implementert i gruppen, det vil si i en liten del av ønskene som tilhører det kommunikative nivå, som kalles Israel. Det er gruppen som må starte prosessen, gå igjennom feilene og foreta korringeringer. Når denne jobben er fullført må gruppen overføre resultatet av arbeidet sitt til hele menneskeheten. Til sin tid, etter selv- korrigering vil det menneskelige nivå til slutt endre de animale, organiske og uorganiske nivåer. Dette er hendelsesforløpet som må følges.

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Gruppearbeid, Min likhet med skaperen - Inga kommentarer →

Lidelsens vei betyr ikke at vi får ett, enkelt slag. Vi er nødt til å lære og til sist å forvandles til intelligente mennesker. Vi må slutte å være små, egoistiske udyr, som prøver å grabbe alt rundt seg for seg selv  på bekostning av andre. Vi oppfører oss slik helt ubevisst. Vi må lære å oppføre oss annerledes og se på alle rundt oss som slektninger, eller gode venner. Til sist vil det forårsake sommerfugleffekten blant oss, i sin absolutte form.

Den vil komme sammen med vår bevissthet om den integrerende naturen. Vår naturoppfattelse vil bli dypere. Vi vil fornemme naturens øvre lag. Slik vil vi innse at naturen er evig og at vi kan bevege oss lengre enn den, hinsides tid og sted, som fysikere allerede sier. Så vi blir observatører, som fornemmer den virkelige naturen og hever oss opp til nivået av kreftene dens; vi lever på det nivået og ikke i form av vår provisoriske, fysiske kropp.

Vi må gradvis dele dette med hele menneskeheten. Hvis ikke, vil folk se på oss som om vi ikke var helt normale, siden det ikke passer sammen med deres virkelighetsoppfatning; alt som befinner seg utenfor deres vanemessige rekkevidde, eksisterer ikke for dem. Vi må derfor utøve forsiktighet, når vi forklarer hva vi mener.

Fysikere snakker temmelig åpent om dette nå. Det kan de, for de er fysikere. Konklusjonene deres er basert på oppdagelser de har gjort. Det er ikke kun en teori for dem lengre. Det er en realitet, for de har observert dette i eksperimenter, siden Hugh Everett på midten av forrige århundre og selv før det.

Fra KABTV`s «Building a Social Environment», 25/9/12

Kategori: Integrerende oppdragelse, Kabbala disseminasjon - Inga kommentarer →

Spørsmål: Har tankene våre reell makt?

Svar: Selvfølgelig har tanker makt. Konsepter som «det onde/det gode øyet», er ikke tilfeldige. Tankekraften er den kraftigste energiformen. Den er til og med kraftigere enn en kjernefysisk eksplosjon. Den skjules på dypet, blant kreftene mellom atomer. Tankekraft er siste nivå, før den spirituelle kraften.  

Men tanker får kun makt når de sammenkobles. Hvis hver og èn tenker alene, påvirker det systemet litt – men bare på det fysiske nivået. Begynner vi, derimot, å koble oss sammen for å realisere den generelle giverkraften, gir vi liv til nytt håp og fornyelse; det er som om vi starter og opererer hele det spirituelle kommunikasjonsnettverket mellom oss. Innenfor det, oppdager vi da skaperen.

Vi behøver ingen storaktig tankekraft. Hovedsaken er kvaliteten på tanken vår, at den er korrekt og hjelper oss å realisere den gjensidige giverkraften blant oss, som vil si skaperen. Når skaperen realiseres, realiseres den virkelige intensiteten. Det er allerede lyset av NRNHY – og ikke vår lille virkelighet.

Vi kobler oss sammen og ønsker å være under skaperens innflytelse, så han vil dvele blant oss og lede oss, slik at vi blir i harmoni med ham i synkronisert handling. Som skaperen befinner seg i en konstant tilstand av tildeling, ønsker også vi å være i en konstant tilstand av tildeling. Da gjenoppliver vi det felles nettverket og i samme grad vi er innlemmet i det og er forbundet med hverandre, i samme grad avdekkes skaperen.

Det er en enorm energi. Sammenlignet med den, er alle fysiske krefter verdiløse. Hele den fysiske verden begynner å kretse rundt denne interne menneskelige energien. Alle forandringer starter ved vår minste form for kontakt. Og hovedsaken er at kontakten er riktig.

Vi ser at betegnelsen Arvut – gjensidig ansvar, er blitt veldig populær iløpet av det siste året. Det er fordi når vi samles som en gruppe og kobler sammen tanker og gjerninger, bryter denne tankekraften seg inn i virkeligheten. Hvis betegnelsen uttrykker spirituell handling, påvirker det hele det globale nettverket og anerkjennes av alle.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 26/10/12, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Indre arbeid, Min likhet med skaperen, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva er «skaperen»? Hva betyr «hans storsinnethet», som jeg må imponere vennene med?

Svar: Skaperen er en egenskap av tildeling, kjærlighet, kontakt og avvisning av egeninteresser. Det første skrittet på veien mot likhet med skaperen, er å tilegne seg slike egenskaper.  

Ser du, eller føler du skaperen nå? Nei! Hvorfor ikke? Det er en av egenskapene som styrer og står bak alt, men den viser seg ikke. Faktisk så har den ingen individuell manifestering. Den er ikke et individ, som deg selv, som tar opp fysisk plass og gjerne vil bli lagt merke til av alle. Skaperen er en motsatt egenskap. Derfor eksisterer han tilsynelatende ikke…

Har du ønske om å realisere denne flyktige, tomme luften? Da må du selv bli litt «flyktig».

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 26/10/12, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva kan jeg tildele skaperen, hvis jeg ikke har noe å gi ham?

Svar: Hva har en baby å gi til moren? Se bare hvor mye glede den gir henne, hvor mye tilfredsstillelse hun får av den. Forestiller vi oss at skaperen behandler oss med uendelig, absolutt og perfekt kjærlighet, hva kan vi gi ham? I det minste en form for respons, et lite smil. Hvis han elsker oss, vil selv det minste skritt vi tar mot ham glede ham. Spørsmålet er bare hva «mot ham» betyr.

Det finnes kun ett mål: å glede skaperen. Det lar seg bare gjøre gjennom tildeling, ved å bli lik ham.

Hva forventer moren av babyen? Hun forventer en reaksjon, som fra et lite menneske: et smil, en bevegelse mot seg. Dette er glede for henne. Moren ønsker å se en manifestasjon av menneskelige egenskaper i babyen, tegn på utvikling. Vi kan lære av dette eksempelet. Dette er hva skaperen forventer av oss – og på den måten gleder vi ham.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 24/10/12, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Vi er nødt til å få styrke til å avansere uten mottakerønsket. I den, ønsker vi ikke å motta noen gaver. Ellers forblir vi for alltid på nivået til denne virkeligheten, som vi ser i vitenskapen og generelt sett, at egoistiske motiv ikke fører til spirituell fremgang.

Spirituell fremgang er bare mulig ved hjelp av energien som realiseres i tildelingsbeholderne. Så hva gjør vi i mellomtiden, når vi ikke har slike beholdere? Hvordan avanserer vi? Hvor kan vi få energi til disse handlingene?

Her må vi ha tro over fornuft. Denne energien, denne mentale styrken, kommer også ovenfra. Men den kommer i tro over fornuft, som vil si at den ikke er i mottakerbeholderne våre, men gjennom omgivelsen. I den grad vi kan bearbeide skaperens storsinnethet med gruppen, imponerer vi hverandre og blir styrket.

Denne styrken er ikke på noen måte en del av våre personlige beholdere. Allikevel kommer den ved vår forbindelse og giverglede overfor hverandre. Slik tiltrekker vi oss lyset som endrer, som gjør oss istand til å avansere.

Beholderne som arbeider med tildelingsintensjon, med giverkraft, vil da dannes hos oss. Det er en helt ny mekanisme, som fungerer i overensstemmelse med lovene i spirituell fysikk. Et menneske blir istand til å arbeide for tildeling, for himmelen. Det er dette vi må komme frem til.

Det betyr at vi trenger ikke å jage etter kunnskap og avdekkelse av skaperen, lyset. Men du higer etter å erverve deg givermottakere, etter muligheten til å utføre ekte spirituelle gjerninger, uten personlig vinning. Hvis gruppen har akseptert dette som sitt mål, belyses den ovenfra. Dette skaper en beholder av Binah i gruppen, som kalles Noas ark.

Fra forberedelsen til den daglige kabbalaleksjonen, 24/10/12

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Intensjon, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Hjertet er midtpunktet. Det er ingen tilfeldighet at vi assosierer menneskelig begjær og lidenskap med hjertet. Vi sier, «fra mitt hjertes dyp», eller «hjertet mitt blør», eller «hjertet mitt bobler av glede», eller «følg hjertet ditt». Hjertet kan være «vennligsinnet», «ømt», «dalende», «knust», osv. Hjertet indikerer livets essens, både når det gjelder det fysiske og det spirituelle. Vi bruker selvfølgelig dette ordet symbolsk. Hjertet i seg selv er et fysisk organ. Det kan implanteres og/eller erstattes, selv med menneskelige inngrep. I all sin vesentlighet, er hjertet en «pumpe».

Men det er vanskelig å overvurdere hvor viktig dette organet er, siden det symboliserer naturens hovedakt – som er å motta og å gi. Hjertet «samler» blod fra hele kroppen, for å videreføre det til alle de andre organene ved å tilføre press. Slik sørger det for næring for alle kroppsdelene og renser dem for gift.

Hjertet arbeider selvfølgelig ikke alene. Det kan ikke bare pumpe blod gjennom hele kroppen, uten hjelp fra blodårene – som samarbeider med hjertet og presser blodet videre til hver eneste celle i organismen. Hjertet fungerer ikke fordi det er så sterkt, men setter snarere rytmen og fremkaller kroppens opprinnelige impuls. Da begynner sammensatte mekanismer i blodomløpet (som ennå ikke er ferdig utforsket av moderne vitenskap) å arbeide sammen med hjertet. Derfor er ikke hjertet bare en kroppslig «pumpe». Det koordinerer også andre systemer.

Sammensatte problemstillinger assosieres med hjertets funksjon, siden «mottaket og tildelingen» er nødt til å være velbalansert. Kroppens helse avhenger av harmonien mellom disse to tilstandene, som muliggjør evalueringen av et menneskes fysiske og spirituelle (interne) helsetilstand. Når et system av mottak og tildeling er velbalansert (slik det er avpasset i hjertet), vil den ene gjensidig og harmonisk påvirke de andre og opprettholde korrekte forhold med omgivelsen sin. Vi mottar og gir (på samme vis som hjertet) og sørger slik for et sunt medmenneskelig samarbeid.

Vi er alle, med andre ord, forbundet med hverandre på mellommenneskelig nivå gjennom «hjertene» våre, som vil si, gjennom våre egenskaper. Ideelt sett, må vi bruke våre egenskaper for å nå ett mål, som er å opprettholde harmoniske forhold med andre mennesker, å fordele og å motta alt som trengs.

Samtidig behøver ikke hjertet mer enn minimal energi for å fungere normalt. Det konsumerer ikke blodet som strømmer gjennom det. Det mottar heller ingenting spesielt; det simpelthen fungerer. «Tilfredsstillelsen» det får (om vi kan anvende dette ordet i en slik sammenheng), er det fakta at det tjener hele kroppen og øser energi inn i den.

Dette er et godt eksempel på mental/spirituell helse med adferd i overensstemmelse med prinsippene «Gjør ikke mot andre det du selv misliker» og «Elsk din neste som deg selv». En må anse behovene til ens omgivelse som sine egne og sørge for andre med alt som står i ens makt, for å tilfredsstille deres eksterne behov. Akkurat slik er det hjertet fungerer.

Aktuell forskning fastslår at vi er nært gjensidig sammenkoblet på mange ulike måter, som ikke utelukker våre sjelers samhold. Så vi kan si at systemene vi tilhører, påvirker hverandre gjensidig. Som resultat gjenspeiles det på hjertet, når vi har et nervesammenbrudd, eller er ved dårlig mot. Hjertet er veldig følsomt overfor humørsvingninger; hjertet kan bli «sykt», ikke bare som resultat av en fysisk sykdom. Det er ingen tilfeldighet at vi legger hånden over hjertet, når vi gjennomgår en kritisk situasjon. Nervesystemet påvirker øyeblikkelig hjertet og tvinger det til å reagere.

Vår forståelse av hva som foregår i de øvre systemene av våre egoistiske forhold, begynner herfra. Inntil videre anvender vi «hjertene» våre utelukkende for egennyttig mottak, uten noe tegn på å gi, som vil si at vi bruker hjertet helt feil – siden alt det trenger er harmoni. I tillegg påvirker vi det fysiske hjertet fra nivået av våre ønsker og korrupte forhold.

Til nå, har vi ikke involvert oss i integrerende forbindelser i det globale samfunnet; det forklarer hvorfor innvirkningen av disse mekanismene ble så svake. En nær forbindelse mellom oss alle, kom til syne i midten av det forrige århundredet. Allikevel fortsetter vi med vår egoistiske adferd, istedet for å fremdyrke kontakten vår. Som resultat, påvirkes våre fysiske hjerter av feilaktige, egoistiske vekselspill. Det er ikke rart at hjerte og karsykdommer er blitt så utbredt i våre dager.

Det er ikke vanskelig å helbrede hjertet, siden det ikke er et veldig komplisert organ. Alt vi gjør er å «reparere» det, ved å bruke forskjellige symptomatiske remedier og i mellomtiden fortsetter statistikken å vise en deprimerende trend. Dette skjer fordi vi ikke har begynt å korrigere våre mellommenneskelige forhold. Kun ved å konstruere rett mekanisme av mottak og tildeling på menneskelig nivå, det høyeste nivået, kun gjennom å «pumpe» systemet med rette og likeverdige forhold som formidler fred og harmoni, kan vi forandre våre fysiske systemer – og først og fremst hjerte- og karsystemet.

Jeg vil legge til at hjertets form, lukkekammerne, måten det arbeider på og relaterte systemer, er i overensstemmelse med vår spirituelle struktur. Vi tar, imidlertid, ikke hensyn til helheten av vår organisme, men behandler heller synlige symptomer og ikke den reelle årsaken til sykdommen.

Selv leger er enige om at «alt kommer fra hodet» og «hodet over alt» er våre forhold, tanker og ønsker. I det spirituelle er «hjertet» våre ønskers kjerne, så mye stammer fra de spirituelle egenskapene til et individ.

Den eneste helbredelsen for hjertet, er faktisk kjærlighet. Det sies at «Kjærlighet dekker over alle lovbrudd». Med andre ord, dersom ens hjerte arbeider utelukkende for fordeling og prøver å tilfredsstille eksterne behov, vil det si at «en arbeider med kjærlighet», enten for sin egen del, eller for sin nestes. Denne type arbeid vil, uten tvil, resultere i en fullstendig helbredelse. Så istedet for «institutter for hjerteforskning», ville jeg ha åpnet «institutter for kjærlighet». Det vil være den beste forebyggende metoden, noensinne.

Fra en «Samtale om det nye livet», 10/10/12

Kategori: Felles sjel, Integrerende oppdragelse, Kjærlighet, Samfunn, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva må skje for at jeg skal kunne forstå noe i studiet av de ti Sefirot (The Study of the Ten Sefirot)?

Svar: For å kunne forstå hva  studiet av de ti Sefirot handler om, må jeg fornemme disse fenomenene inni meg. De foregår ikke på månen, eller i det ytre verdensrommet. Det handler ikke om noen eksterne systemer. Hele virkeligheten er inni oss, inni meg og det er inni meg jeg må fornemme hele virkeligheten. Hvis jeg forestiller meg den, tenker jeg på hvordan jeg oppfatter den og hvordan jeg kan forandre den. Jeg tenker på hvordan den høyere energien kommer og forandrer meg. Slik inndeler jeg virkeligheten til meg selv og til kilden som skapte meg, som formet meg og som påvirker meg, det vil si skaperen.

I meg finnes et mottakerønske og hos ham finnes et påvirkningsønske (giverønske). Hans ønske påvirker mitt ønske og mitt ønske kan fremkalle hans ønske i form av respons. Slik begynner vi å samarbeide som partnere.

Det finnes ikke andre ting. Det viser seg at vennene er inni meg. De er egenskapene som står meg nærmest, nærmest delene av ønsket jeg fornemmer som meg selv. De danner den delen av ønsket i meg, sammen med meg. Derfra kan jeg henvende meg til skaperen og ta kontroll over skjebnen min. Jeg må også korrigere alle de andre ønskene mine og tilføye dem til denne delen, til jeg blir fullstendig innlemmet i det gjensidige samarbeidet med skaperen.

Det vil skje når jeg får det rette ønsket om det og vil at vi alle konstant skal føle det. Jeg vil ikke lengre atskille meg fra den eksterne virkeligheten og tro at verden befinner seg et eller annet sted utenfor meg selv, i form av ulike land, folkeslag og venner. Jeg må hele tiden forestille meg at alt er inni meg i overensstemmelse med riktig oppfattelse av virkeligheten. Da vil jeg gradvis begynne å nærme meg denne oppfattelsen.

I begynnelsen kommer verden fortsette å være todelt for meg. Jeg vil se den utenfor meg, men forestille meg den inni meg. Men gradvis, takket være det tilbakevendende lyset, vil jeg begynne å forbinde disse to innfartsvinklene til ett bilde. Det blir ingen spalting, som i schizofreni. Jeg kommer til å begynne å  fornemme godheten og bildets uatskillelige enhet. Vi kommer gradvis til denne oppfattelsen som følge av at vi tilegner oss midtlinjen.

Fra tredje del av den daglige kabbalaleksjonen, 22/10/12, The Study of the Ten Sefirot

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Oppfattelse, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Før en fødsel, snur fosteret seg i livmoren og blir liggende med hodet vendt nedover. Hva symboliserer det i gruppens prosess mot spirituell fødsel?

Svar: Det spirituelle fosteret snur seg virkelig. Istedet for å ha hodet oppover, vendes det nedover, som forklart i The Study of the Ten Sefirot. Generelt sagt, kalles det at det forandrer mening. Alle ens verdier, «under fornuft» og «over fornuft», alt vender seg i en og en ser det vi kaller «Jeg har sett en opp-ned virkelighet» – motstridende verdier. Giverønsket hos en blir viktigere enn mottakerønsket. Dette er forvandlingen som tar plass i en.

Etter fødselen snur man igjen hodet oppover. Kun under fødselen er man i en slik tilstand. Man kan ikke forlate denne virkeligheten uten å forlate alle meningene man er opptatt av. Det er dette tilstanden med hodet nedover symboliserer.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 19/10/12, Writings of Baal HaSulam

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →