Til nå har vi ikke vært istand til å utføre spillet som var vanlig blant tidligere kabbalister, som befant seg langt over Machsom. I motsetning til oss, lot de som om de ikke var opptatt av giverglede i det hele tatt, siden de allerede hadde den. Ved det, ga de hverandre sjansen til å fornemme dybden av ønsket, selv før det viste deg for dem.

For å kunne heve seg til neste nivå, må man korrigere den tilføyde andelen av ønsket som allerede har realisert seg for en. I begynnelsen viser det seg for oss som mørke, eller ondskap. Når som helst dukker det først opp en egoistisk side, dannet av skaperen. Den neste betingelsen, «Jeg skapte Torah som et krydder, for å korrigere det,» kommer etterpå.

Når noen ber om korreksjon, kommer det omsluttende lyset (Ohr Makif) ned over dem fra neste nivå og korrigerer dem som svar på deres MAN.

Hvis vår opptur er resultat av realiseringen ovenfra av den onde tilbøyeligheten skaperen laget, for å øke hastigheten på vår avansering, kan vi da late som om det spirituelle ikke betyr noe for oss. Gjør vi det, vil hver og èn av oss få sjansen til å beseire denne forakten. Det er fordi jeg, når hjertet forherdes slik, ønsker å unngå spirituelt arbeid. Så vennene mine brygger overlagt sammen denne interne betingelsen for meg, for å øke hastigheten på fremgangen min. Dette er spillet vi alle vil ta del i, etter å ha gått inn i den spirituelle virkeligheten.

Foreløpig, ligger dette foran oss. Inntil videre deltar vi ikke i «de voksnes spill», men er, tvert imot, inspirerte og ved godt mot. Jeg spiller for vennene mine, som om jeg allerede har nådd øvre nivå. Jeg må demonstrere for ham hvor fantastisk alt er, så hvor er du? Det er som om jeg ivrer for å få vennen min til å reise seg så fort som mulig.

Nybegynnere må være forsiktige med ordene og aktivitetene sine, for ikke å overgå målet. Vi må alle inspirere hverandre når det gjelder størrelsen på vårt spirituelle mål. Vi motarbeider aldre giverkraften ved å utfordre andres avvisning, men presser heller hverandre mot giverglede. Derfor må vi være forsiktige og for all del unngå å være lettsindige.

Alle aktiviteter og samtaler, samt alle spill vi tar del i, alene, eller sammen med venner (enten de er interne, eller eksterne), må være strengt rettet mot målet. Som små barn, som modnes og ønsker å bli voksne, må vi aldri lage hindringer for hverandre. Vi må kun presse hverandre forover ved å sette riktig eksempel.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 10/10/12, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →