Spørsmål: Dersom skaperen er kjærlighet og uendelig sannhet, hvordan lar det seg da gjøre å komme på samme bølgelengde som ham?

Svar: Torah taler med menneskespråk. Derfor assosierer vi skaperen med våre egne egenskaper.

I virkeligheten lever vi i en verden med lover. Jeg forholder meg til en lov. Jeg befinner meg på et sted der en enkel kraft opererer og jeg kan tiltrekke meg dens innflytelse i større, eller mindre grad. Energien endres ikke, det er jeg som forandrer meg.

Men jeg forestiller meg at det er den som forandrer seg og det fører til forvirring. Jeg vil at skaperen skal elske meg mer, selv om hans kjærlighet er fullkommen. Jeg vil at han skal tildele meg mer, selv om han allerede tildeler meg 100 prosent. Jeg ber om hans godhet, trygler ham om å erstatte dom med barmhjertighet, men hvordan trygler du det fullkomne? Hvilken forandring kan man vente fra den gode kraften som konstant gjør godt både til gode og onde mennesker? Så forestill deg at skaperen ikke hører og ikke føler, men hele tiden bare gir, bare tildeler.

Du er skapt slik at du føler tilstanden din i mottakerønsket. Ønsket føler hva som tilfredsstiller det og den bevisstheten forårsaker visse følelser. Vi har følelser og snakker derfor alltid om våre følelsesmessige reaksjoner på ting. Dersom jeg, for eksempel, berører deg med en elektrisk ledning på 100 volt, vil du føle det. Problemet ligger ikke i den elektriske ledningen og ikke i selve ønsket, men i kontakten mellom dem, berøringen – og det er det som forårsaker følelsen. Slik forårsakes alle følelser i oss og ikke i skaperen. Det er vi – og så tilskriver vi liksom følelsene våre over til ham.

Derfor er det best å ikke forestille seg skaperen som noe levende. Vi forholder oss til en lov og vi gjenoppdager dens innflytelse i den grad vi endrer oss. Alt her avhenger av vår ømfintlighet, vår oppfattelse.

Fra tredje del av den daglige kabbalaleksjonen, 2/11/12, «Preface to The Book of Zohar»

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Intensjon, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Kan en vilken som helst person, inkludert meg selv, stige opp til det øverste nivå, som appelerer til Hans natur? Kan jeg bevisst stige til det nivået eller er det bare basert på mine følelser? Hvis vi snakker om bevissthet, skiller Kabbalah mellom fornuft og sinn?

Svar: Kabbalah sier at menneskets vesen består av tanker og begjær. Ønsket er det viktigste fordi det er det reelle innholdet i verden. Ønsket spinner elektroner og molekyler, forårsaker tilkobling og frakobling av elementer, ønsket er alt.

Men på de livløse, vegetative og animale nivåer, er et ønske utført instinktivt, tvangsmessig- impulsivt. Alt fungere som dette, inkludert mennesker som tilhører det animale nivået.

En persom som begynner å studere Kabbalah forsøker å stige til det neste nivå av begjær, det vil si å forandre seg fra egenskapen mottak til egenskapen av giverglede… Så begynner han å bruke fornuften, men ikke den som eksisterer ved siden av vår egoisme for å motta mer i hver bevegelse, i hvert tilfelle. Dyr har også en slik resonnering, i likhet med hver plante og stein, som hele tiden forsøker å innta den beste posisjonen i forhold til tyngdekraften, eller for å bevare sin struktur. Vi snakker her om det frie sinn.

Fri vilje oppstår kun når en person har to motstridende krefter- å motta og å gi. Og en ny reell resonnering oppstår mellom dem. Det er ikke den som er knyttet til et ønske og hjelper en å motta mer, ved å beregne sine handlinger. Men den resonneringen som oppstår på motliggenheten mellom de to ønskene og forårsaker skapelsen av en struktur midt i mellom, som består av begge kreftene, mottak og giverglede, den såkalte midtlinjen. En person som har begge disse kreftene og bygger seg selv ut av dem, er faktisk fri og fornuftig.

Fra Georgia Convention 11/05/12, Leksjon 1

Kategori: Egoisme, Fri vilje, Kongresser, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →