Mye arbeid kreves for å oppnå egenskapen til Bina, som er det samme som å oppnå frihet. Man trenger sterk støtte fra omgivelsen, for hele tiden å kunne føle storheten og viktigheten av målet.

Skaperen kan forherde Faraos hjerte på venstrelinjen og gi en spørsmål som: «Hvem er Herren og hvorfor må jeg høre på ham?» og «Hva består arbeidet ditt av?» –  ifølge hvor mye man vektlegger denne støtten. Alle disse spørmålene, tvilen og vanskelighetene tar gradvis kontroll over en, til de blir «oversvømmelsens vann» som er iferd med å drukne en.

Da må en søke tilflukt. Av frykt og med omgivelsens støtte, kommer man endelig til konklusjonen at bare arken kan redde en. Arken betyr ubetinget tildeling, som er det eneste stedet man kan gjemme seg for oversvømmelsen.

«Man er istand til å fornemme fullstendig helhet, fordi man er tilfreds med sin skjebne.» Men man gjemmer seg ikke i arken for å være tilfreds, for å få fred og for å nøye seg med mindre. Ens hensyn er over egoet, over ens mottakerønske. Man tar ikke hensyn til hva som kommer til å skje med ens ego, med ens ønsker, med ens liv. Alle hensynene er over det: kun for å få kontakt, for å forène seg, som angår det som befinner seg utenfor ens egen hud, utenom ens egoistiske interesser.

Men alt dette skjer når man avanserer iherdig og endelig kommer til konklusjonen at man trenger en ark, at man er nødt til å heve seg over egoistiske hensyn. Oversvømmelsens vann, spørsmålet «Hvem?» og «Hva?», oppstår alle for å hjelpe en til å løsrive seg fra hensynet til ens eget ego og avgjøre kontakten med det indre punktet av gruppen.

For å kunne gjøre det, trenger man skaperens hjelp. Man vender seg til ham i bønn, for å avansere og få sterkere kontakt med gruppen. «Mange penninger blir til et stort beløp» i alt dette arbeidet av «syv hungersår». Men det skjer bare om man samler dem og kobler alle hindringene og all sin innsats sammen til ett mål, ved hele tiden å oppfylle riktig alle betingelsene man har fått. Da kan man si at man avanserer.

Akkurat som historien om Noa, som ikke umiddelbart oppnår befrielse – og ikke på èn gang. Det er en lang historie om hvordan han bygger arken, om hvordan han kommer til konklusjonen om å bygge en ark, der han samler alle sine egenskaper, alle nivåene av sitt ønske. Og bare når alle ønskene og arken er gjort rede for, kan en gjemme seg i den.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 31/10/12, Writings of Rabash

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Intensjon, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Vi blir syke og dør fordi livskraften vår tar slutt. Ved å studere i integrerte grupper vil folk stadig ha en uendelig kilde av livskraft. De vil være i stand til å koble seg til denne kilden og få næring fra den. Vil dette bety at alle sykdommer blir borte og den forventede levealderen vil øke?

Svar: Det er ingen tvil om at tiden nærmer seg en tilstand der folk gradvis vil slutte å føle kroppene sine og vil se en samling av krefter som skildrer formen av en kropp, og også formen til hele denne verden. Samtidig vil alle sykdommer og problemer forbundet med kroppen, med familien og med alt annet gradvis forsvinne, da alt flyttes til et nytt nivå av løsninger, til nivået av krefter.

Vår verden forsvinner fordi infrastrukturen som disse kreftene skildrer bildet av verden på forsvinner, så til slutt vil den bli borte. Vi vil se hvordan alle problemene forsvinner sammen med verden.

Spørsmål: Men vil folk i integrerte grupper likevel leve lengre?

Svar: Jeg kjenner ikke til de mellomliggende stadiene. En person vil selvfølgelig føle at han eksisterer både fullt og evig i den grad han føler det øvre lys gjennom gruppen.

Det kan tenkes at det samme vil skje på veien, i henhold til nivåene av å nærme seg disse stadiene. Men vi vil utvilsomt føle færre kropps-relaterte problemer. Mat, klær og alt annet vil kun være nødvendig i den grad vi trenger dem, og ikke mer enn det. Dette betyr at mote og reklame vil forsvinne. Vår verden vil bli helt annerledes.

Forventet levealder vil nok øke, men jeg tviler på at det vil bli mer enn 100år.

Jeg har besøkt Sveits mange ganger, spesiellt små bygder og landsbyer. Der er det ganske vanlig for folk å nå en alder av 100. Det er en ting å være 90 og en annen å være 95. Du ser på dem og ser en vanlig person, en sterk gammel mann som slår gresset i en bratt bakke. Jeg kan ikke forestille meg hvordan han kan stå i bakken, og hva mer er, å klippe gresset.

Så i dag kan er person som fører en normal livsstil lett komme opp i denne alderen.

Men jeg tror ikke vi trenger mer enn det. Bibelen snakker også om ”70 år av en manns liv.” Hvis livet har en spesiell hensikt, kan det vare opp til 100-120 år. Så generelt sett vil vi ikke krysse disse grensene, og det er det heller ikke behov for.

Fra KabTV ”Samtaler med Michael Laitman” 03.10.12

Kategori: Gruppearbeid, Helhetlig utdannelse, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Alt arbeidet vårt er oppdelt i små deler, som vi må sette sammen.  De viser seg i sekvensen av Reshimot (informative gener) som avdekkes og vi må realisere. Vår rolle er å ikke glemme dette og å prøve å organisere omgivelsen, så den konstant stimulerer oss og hjelper oss å beseire flere og flere vanskelige hindringer.

Vi må forstå at vi utfører en ny handling hvert eneste øyeblikk og ikke repeterer samme handling. Selv om det kan synes som om det samme problemet gjenoppstår, så er det fordi vi ikke fornemmer den nye betydningen hver gang.

Det blir sagt at ingen øyeblikk er like. Derfor må vi tro at vi hver gang bearbeider nye egenskaper og korrigerer dem. Dersom vi med hvert øyeblikk sammenkobler dem med gruppen og de innenfor gruppen rettes mot skaperen, mot hengivenhet og korrigering gjennom forbindelse, da realiserer vi våre Reshimot.

Og alt dette arbeidet utføres gjennom forsterkning og klarlegging, som motstrider våre følelser og vårt intellekt, der vi konstant styrker omgivelsen for å gjøre den mer bærekraftig, med press og forventninger. Hvis vi hele tiden forbereder oss på å beseire nye utfordringer, fører det oss til neste øyeblikk. Da kobles alle disse øyeblikkene sammen til et stort omfang.

Alle disse penningene blir til slutt en stor skatt. Som den kabbalistiske ligningen, der en mann går inn i kongens skattekammer med en liten kopp. Hver gang fyller han den med gullmynter og går ut igjen. Men vakten, som står ved inngangen, tømmer koppen hans hver eneste gang og lar ham stå der med en tom kopp. Igjen går han tilbake til skattekammeret – og igjen tømmer vakten koppen hans.

Dette gjentar seg mange ganger. Til slutt er han helt fortvilet. Det er ikke selve jobben som fortviler ham, for hver gang han går inn i skattekammeret er han overbevist om at han kommer til å lykkes og at dette er siste gang. Men så var tiden hans ute. Det var ikke opp til ham og plutselig blir han fortalt: «Alt gullet du tok ut og tømte, er nå ditt.» Alle penningene, alle forsterkningene, ble slått sammen til èn stor Masach (skjerm) og alle lysstrålene fløt sammen til ett stort lys.

Slik inndeles alt arbeidet vårt stykkevis. Ellers ville vi ikke hatt krefter til å utføre det på èn gang. Penning etter penning tilføyes til et stort beløp. Og hovedsaken er omgivelsen, som hele tiden holder vakt og minner oss om vår forpliktelse til å samle alle øyeblikkene sammen til ett mål.

Fra forberedelsen til den daglige kabbalaleksjonen, 31/10/12

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Etter alle anstrengelsene man gjør, all forvirring, der man løper rundt omkring og deretter slapper av, prøver å gjøre noe i gruppen, eller alene, i studiet, i ekstern disseminasjon , etter alt dette konsentreres disse forsøkene innenfor ett punk som kalles en forespørsel, en bønn, der man reiser MAN, et krav. Denne forespørselen, som er et inntrengende behov for hjelp, utgjør den første kontakten mellom et menneske og skaperen, fordi man, som resultat av alle ens anstrengelser, både bevisst og ubevisst, fremkaller lysets innflytelse over seg. Vi gjør alt, fordi vi har en mangel, et ønske. Det har ingenting å si hvilken form det har, om det er for, eller imot, om det er negativt eller positivt. Det finnes kun ett ønske, èn mangel og vi handler utfra den. Så hver gang vi oppdager en ny mangel, et nytt behov som må tilfredsstilles, vekker og fremkaller vi lyset, siden de har en naturlig forbindelse. Først vekker vi lyset og da begynner det å virke.

Så med ulike handlinger, trenger vi bare å forkorte veien. Hva mener vi med «å forkorte»? Når vi arbeider med riktig intensjon, skjer forandringene raskere i oss og vi øker hyppigheten på endringene våre. Vi kan ikke hoppe over tusenvis av Reshimot (informative spirituelle gener) og gå glipp av dem, for så å hoppe over enda flere tusen og hoppe langs tidsaksen på den måten. Vi kan bare «skanne» alle Reshimot  ved å bearbeide hver og èn av dem. Men hvis jeg arbeider målfast sammen med omgivelsen som støtter meg, organiserer meg og presser meg, kan jeg bearbeide disse Reshimot raskt.

Til sist når vi den riktige mangelen, som ifølge intensiteten og karakteren er «kles-Reshimot» og «tykkelses-Reshimot«. «Kles-Reshimot» er ikke innenfor, siden de alltid er på et høyere nivå. Men jeg forstår dem, mer eller mindre, jeg forestiller meg tilstanden jeg ønsker å nå med tilstrekkelig tykkhet. Dersom disse Reshimot er mer eller mindre tilpasset forbindelsestilstanden, kontakten med skaperen, da skjer det.

Oppfyllingen av Reshimot skjer raskest under studiet av kildene. Det står skrevet i mange artikler at det er ønskelig å vende studiet til en bønn. Vanligvis realiseres alle anstrengelsene under studiet og den mest effektive tilstanden er under lesingen av Zohar.

Når du tenker på korrigeringen din, i tilknytningen til gruppen, for å innlemmes i den og miste deg selv, der den blir til et felles ønske om å avdekke skaperen – og ved å gjøre det, å glede ham – er Zohar til stor hjelp for å oppfylle Reshimot i den retningen på raskest måte.

Fra andre del av den daglige kabbalaleksjonen, 31/10/12, The Zohar

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Spiritualitet, Spørsmål og svar, Zohar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Nå som stormen herjer Amerika og mennesker er bekymret, kan vi da formidle vårt budskap til dem gjennom hjertet og ikke gjennom tankene?

Svar: Ja, det viser seg at jeg ikke skriver romantiske noveller og jeg kan ikke utrykke følelser som jeg skulle ønske. Jeg er skapt annerledes. Jeg kan gråte når jeg ser en formel, når jeg ser på komponentene, som i medisin når en pasient ser på sine medisinske tester og ser en katastrofe reflektert i dem. Det kan virke som det bare er tall, men de fremkaller en storm av følelser i  ham.

Det er det samme her. Vi forstyrrer den grunnleggende naturloven, loven om balanse, det blir som å bøye en jernstang, på et bestemt punkt vil den bryte, men i mellomtiden synes det som vi fortsatt har en sikkerhetsmargin. Det er sånn det alltid skjer: det er en grense hvor langt du kan gå, men du må ikke krysse grensen.

Vi må forklare dette til folk på forskjellige måter. Her ligger roten til alle våre problemer. Vi må fortelle dem sannheten: Vi kunne gråte med dere, men det vil ikke hjelpe. Gråt er bare en dårskap, og vi må finne det virkelige problemet. Det virkelige problemet er at vi går mot naturlovene. Det er nok å se på statistikken for naturkatastrofer, selv det siste året. Det spiller ingen rolle at eksperter ikke alltid er enige om de har menneskeskapt karakter. På en eller annen måte stammer de fra naturens lover, så vi må strebe etter balanse.

Vi kunna ha gjort dette tidligere, da ville det ikke blitt noen økonomisk krise, krise i familien, i utdanningen osv… Men i dag realiseres en generell intens krise i mange aspekter. Hvorfor? Det er fordi vi ikke korrigerte ubalansen da de første små tegnene viste seg. ”Ja ja, så hva om der er flere skilsmisser?  Så hva om barna er udisiplinerte? Så hva om media er korrupt? Så hva om vi kan kjøpe og selge alt? Vi legger ikke merke til det voksende egoet som stadig fjerner oss fra balanse og utfallet av alt dette vil være totalt sammenbrudd. Først kan vi se det i økonomien, så i naturkatastrofer, så i global sult etc…

Så vi må ikke dryge. Vi må forklare til folk vitenskapelig hvorfor balanse, homeostasis er avgjørende. Det finnes nok artikler og solide bevis på dette.

Fra 4 del av den daglige kabbalah leksjonen 31-10-12 Matan Torah (The giving of the Torah)

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Krise, Samfunn, Spørsmål og svar, USA Valg - Inga kommentarer →

Tildelingen av Torah, korreksjonsmetoden, er ikke en èngangs foreteelse. Det er en konstant prosess; enhver som føler behov for korreksjon, mottar korreksjonsmetoden. Det ble sagt, «Jeg skapte den onde tilbøyeligheten og jeg skapte Torah, som et krydder til den». Det avgjørende kjennetegnet er enkelt. En person ønsker å korrigere seg selv og oppdager at ønsket hans er råttent, at det er den onde tilbøyeligheten. Da oppstår det et indre rop i ham, som er rettet mot behovet for korreksjon og frigjøring fra ondskapen.

På naturlig vis er vi tilbøyelige til å kvitte oss med det onde vi har i oss. Poenget her er om personen virkelig føler det? Er han villig til å utstå den dårlige følelsen, på trass av utallige muligheter til å nøytralisere denne følelsen og unngå kravet om korreksjon?

Det kan også være det motsatte; der man gjør situasjonen utholdbar ved å unngå den og sier: «Det er ikke så galt. Jeg er ikke værre enn andre, så hvorfor skal jeg bry meg?» Det finnes mange «rømningsmuligheter» som lar en flykte fra den dårlige følelsen. Det er fordi det er veldig ubehagelig og involverer mye følelsesmessig smerte å innse hvor råtten jeg er.

Derfor trenger man mye hjelp, som sørger for at man har trygg støtte. Gjennom dette oppnår man riktig innsikt i ondskapen; man skriker ut, fordi man ikke har noe valg – og samtidig flykter man ikke. Og da har man virkelig behov for Torah.

Hvordan kommer vi til en slik tilstand, der vi virkelig er «rystet» og ikke klarer å unngå lidelse så sterkt, at vi mottar lyset som endrer ovenfra? Dette oppnås gjennom mye sjelekval i utviklingen, som kalles «i rett tid», lidelsesmetoden. Disse lidelsene kommer fra et fysisk nivå og forplikter oss til spirituelt arbeid. Avstandene mellom disse to nivåene er så store, at lidelsene er mye, mye kraftigere enn i påskyndingsmetoden, som lar oss innse behovet for Torah i det spirituelle arbeidet.

I dette spirituelle arbeidet begynner vi å anvende lyset som endrer og kontrollerer oss selv fra den spirituelle graden. Vi innser behovet for korreksjon, ikke fordi vi har et råttent liv, men fordi vi selv lengter etter det. Derfor er lidelsen annerledes: den er spirituell og ikke fysisk. I overensstemmelse med det, er kvaliteten mye høyere, smerten er dypere og intensiteten er slik at man utstår den.

Det unike i læren om kabbala, er at den beskriver hvordan man raskt kan avansere på veien, ved å føle litt kvantitativ smerte, men mye kvalitet. Da forkorter vi veien. Vi deler smerten med vennene og fordeler den i små porsjoner. Der er mange fordeler i å følge metoden til Torah, sammenlignet med lidelsesmetoden. Den lar oss heve oss til et annerledes kvalitativt nivå med progress.

I dag, når hele verden synker ned i problemer som kommer fra lidelsesmetoden, ønsker vi å vise folk og oss selv hvordan man kan avansere ved metoden til Torah. Vi er først, metodens eiere og de kommer etter oss, til vi alle når det nydelige målet.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 28/10/12, «Matan Torah» (The giving of the Torah)

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Lidelse, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Det kan virke som at mennesker i gruppen møtes ved en tilfelighet. Men i virkeligheten er det ikke tilfeldighet og hver person spiller en unik rolle, noe som tilsvarer en bestemt Sefira, en viss kvalitet?

Svar: Absolutt! Men dette er ikke viktig for oss akkurat nå. Hva som er viktigst er at folk kobler seg sammen. Det er ikke viktig hva noens roller er fordi alle utfyller hverandre. I et integrert system bærer selv en liten skrue den samme betydning som hele systemet, for uten den skruen vil ikke systemet fungere.

Spørsmål: Så personen forstår ikke hva hans rolle er nøyaktig. Men kan du gjennomføre en analyse av gruppen?

Svar: Hva ville være poenget med dette fordi uten min oppriktige og frivillige deltakelse kan du ikke tvinge meg til å gjøre noe? Kun en indre realisering av de virkelige frivillige og fri deltakelse i dette systemet vil gi den en tilstand avfrihet og perfeksjon. Det er ingenting du kan gjøre mot en rotte eller en annen person.

Så uansett hvordan du undersøker dette systemet er det eneste du kan gjøre å styrke helhetlig utdanning. Dette er det eneste som kan heve folk og videre forene dem.  Selvfølgelig vil forskjellige forsninger bli gjort. Men i utgangspunktet bør vi forstå at bare denne typen handling er god.

Fra KabTV  «Samtaler med Michael Laitman» 3/10/12

Kategori: Gruppearbeid, Helhetlig utdannelse, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan kan vi forsikre oss om at vi gir vennene solid støtte  med intensjonene våre?

Svar: Vi må hele tiden sjekke holdningen vår overfor gruppen. Jeg har ikke noe annet jeg kan kontrollere. Den rette kursen, uten fravik, tempoet på fremgangen – alt måles i forhold til holdningen min overfor vennene.

Jeg behøver ikke å sjekke og kontrollere tusenvis av parametere og skillelinjer, mens jeg blir sprø av alle måleinstrumentene jeg må holde øye med, som i førerkabinen i et fly. Kun over tid er en pilot trent nok til å se det store bildet og gjenkjenne et problem. Derfor er pilotens indikatorer analoge, med pekende piler og vises ikke digitalt.

I den spirituelle virkeligheten er det annerledes. På tross av alle sansene som bearbeider deg her, må du sørge for at de kommer i likevekt, til ett avgjørende kjennetegn – til omgivelsen. Jeg oppnår en stadig voksende hengivenhet til gruppen, til jeg når realiseringen av hengivenheten og tilegner meg neste nivå og danner meg selv.

Igjen og igjen holder jeg meg til gruppen og går inn i den, som i Noas ark. Jeg forsøker å være under vennenes innflytelse, så mye jeg kan. Samtidig kan jeg kritisere dem, men bare hvis det styrker hengivenheten min overfor dem. Så jeg må først markere punktet for hengivenheten, som en sæddråpe i livmoren.

Når kontakten er etablert, skapes «kjøttet» rundt sæddråpen, fordi egoistiske ønsker stadig tilføyes. Der er problemer, intern kritikk og forvirring, men jeg tillater meg selv kun å åpne denne «Pandoras boks» når jeg har kontroll over situasjonen og bruker den for å oppnå hengivenhet.

Da vokser det spirituelle fosteret, ved å la alle sine ønsker ta del i hengivenheten, over selve ønskene, over fornuften og i kontrast til hva den ønsker. På den ene siden brenner ønskene innvendig, er uenige i annulleringen. På den andre siden krever man denne selvannulleringen og hengivenheten.

Ifølge ens styrke, balanserer en disse to ekstreme tilstandene på midtlinjen og det sørger for at «kroppen» vokser. Det er fordi «kroppen» faktisk allerede er et resultat, en midtlinje, Tifferet.

Fra andre del av den daglige kabbalaleksjonen, 30/10/12, The Zohar

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →