Spørsmål: Er det mulig å påskynde oppvåkningen av punktet i hjertet hos folk? 

Svar: Ja, det kan gjøres på to måter, men la meg først forklare noe: Folk som punktet i hjertet hos dem ennå ikke har våknet hos, tilhører nivået av «verdens nasjoner» eller AHP. De som allerede har fått gnistene vekket kalles «Israel», som betyr at de higer direkte til skaperen (Yashar-El). De tiltrekkes oppover og må ta vare på alle de som befinner seg nedenfor, så «punktene i hjertet» kan kun vekkes på to måter:

1. Ekstern handling – ved disseminasjon, integrerende undervisning, bøker, filmer, osv.

2. Intern handling – ved kontakten mellom oss, som påvirker alle andre selv om de ikke vet det gjennom systemet som forbinder oss alle.

Spørsmål: Kan denne skissen illustrere gruppens eksterne og interne arbeid?

Svar: Ja, det kan den. Den øverste delen (i rødt) er arbeidet til «punktene i hjertet» i gruppen, mens den nederste delen (i blått) er alle mottakerønskene i gruppen. Alt dette tilhører samme «kropp» i gruppen.

Spørsmål: Det vil si at jeg på den ene siden arbeider med vennen og ser ham som mitt speilbilde og korrigerer egenskapene hans hos meg. På den andre siden, sier jeg rett ut at han gjør noe galt… 

Svar: Nei, det er ikke spirituelt arbeid. Jeg må ikke korrigere hans egenskaper hos meg, for hvis han er en venn, betyr det at skaperen er bak ham. Derfor ser jeg opp til ham og han er perfekt og korrigert i mine øyne. Hvis jeg ser feil hos ham, tillegger jeg det mine egne egenskaper.

Så jeg har ikke noe å utsi på vennen. Jeg har bare meg selv å klandre.

Jeg må i det hele tatt konstant vise vennene godt humør, trygghet og glede på den spirituelle veien og samtidig ha omsorg for gruppen internt, slik at vennene gjennom meg kan motta lyset som endrer.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 29/1/13, «A Speech for the Completion of The Zohar»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Integrerende undervisning, Kabbala disseminasjon, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Hvis vi ikke føler et svar på våre holdninger, er det et problem. Det er som om vi står opp imot en vegg som vi ikke kan endre, hvi kan heller ikke forandre oss selv med det. I det tilfellet finnes det ingen sammenkobling mellom oss.

Det kan være absolutt hat eller absolutt kjærlighet, det spiller ingen rolle. Men er vi opp mot noe som ikke forandrer seg, kan vi heller ikke forandre vår holdning til det. Hvis jeg ikke forandrer meg føler jeg meg død, siden følelsen av liv er bestem av endringer.

Så hvis jeg ikke kan legge til noe i kjærlighet, og den andre siden ikke kan legge til noe eller tilkalle noe i meg, befinner vi oss i en svært problematisk situasjon. Det stemmer at oppnåelse av absolutt kjærlighet er målet for vårt forhold til skaperen, men dette er kun hvis vi hever oss over og bygger vår kjærlighet på gjensidig giverglede ved å begrense vårt ego.

Jeg skjuler meg selv fra kjærligheten til skaperen og aksepterer det kun som drivstoff som gjør at jeg elsker Ham. Jeg følere glede bare ved å skjenke til Ham. Så denne absolutte kjærligheten annullerer ikke våre følelser mot hverandre, men lar oss heller utvikle dem mer.

Slutten av korreksjonen er slutten av korreksjonen av beholderen, men ikke slutten av veksten til givergleden. Givergleden har ingen grenser, så denne tilstanden kalles verden av Ein Sof (Uendelig). Ønsket om å motta har begrensninger og en slutt, også intensjoner har grenser og en slutt. Men det er ingen ende på vår evne til å heve oss over vårt ønske om å motta, med den rette intensjonen.

Fra den 1^st delen av den Daily Kabbalah Lesson 1/29/13, Writings of Baal HaSulam

Kategori: Kjærlighet - Inga kommentarer →

Hva er studiet av kabbalah i seg selv? Alt synes enkelt nok; folk som vil studere kommer og de undervises av en ekspert. Han sitter og snakker og hvem som helst som skulle ønske det, kommer og hører på ham. Det finnes mange slike steder i verden, hvor folk studerer alle mulige slags ting.

Men en som begynner å studere kabbalah, realiserer fort at studentene er nødt til å ha kontakt med hverandre. Så okay, greit, det finnes flere lignende eksempler. Folk samles innenfor rammen av en gruppe, en klasse, osv.

Bare her sier vi til dem, «Dere må være forbundet med hverandre i kjærlighet.»

Dette ser allerede ut som mystikk. Lignende ting finner vi i østens læreretninger, og religion snakker også om å knytte bånd mellom mennesker, «Elsk din neste som deg selv.»

Senere blir kvaliteten på denne forbindelsen omtalt. Man skjønner at ikke alt dreier seg om studiet og alt som medfølger det. Hovedsaken er fellesskapet.

Hvordan kan det ha seg? Jeg kom for å studere en slags visdom. Jeg er villig til å gjøre det sammen med andre; jeg er villig til å slå meg sammen med dem slik at kontakten oss imellom blir i tråd med studiet. Men nei, jeg blir fortalt noe annet. «Du må forbinde deg med dem i en slik grad at du slutter å føle at du er til, så bare de vil finnes for deg.» Det skjønner jeg ikke. Men det er nødvendig for at jeg skal kunne forstå materiet, som foreløpig ikke har noen viktighet i seg selv.

Her ligger en sving på 180 grader og venter på meg: Tidligere var studiematerialet viktig for meg. Jeg ville lære noe nytt, få kunnskap. Og nå viser det seg at materialet ikke har noen betydning i det hele tatt, kontakten er det viktige. Jeg kunne aldri ha forestilt meg noe lignende.

Så hva er det som må til? Hvordan kan man innse at alt oppnås i fellesskap, at vi aldri vil forstå kildene om vi ikke begynner å knytte oss sammen, fordi læren om kabbalah snakker om kontaktformer og ikke noe annet?

Vi snubler ved dette problemet. Og av den grunn begynte Rabash å skrive sine artikler utfra dette emnet: vennekjærlighet, målet med samfunnet, dagsordenen for vennesamling, osv. Uten dette har vi simpelthen ikke noe sted å gå, men vi avfeier det som ikke passer inn med våre ønsker og allmenn oppfatning.

Selv om jeg finner det vanskelig å akseptere viktigheten av vennekjærlighet, er jeg nødt til å overbevise meg selv om at jeg kun er her for ett formål, å forene meg med vennene på en slik måte at jeg annullerer meg for dem, å miste selveksistensen og å være til kun for å gi til dem, bare i henhold til deres ønske.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 24/1/13, Writings of Rabash, «Love of Friends»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Kabbalastudier, Kjærlighet, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Mening (Oxfam) “De 100 rikeste menneskene i verden tjente i fjor nok til å ende ekstrem fattigdom for verdens fattige fire ganger over, sier Oxfam.

«Veldedighets-organisasjonen sier at en eksplosjon i ekstrem rikdom hindrer arbeidet med å fjerne fattigdom, i en orientering utgitt i forkant av neste ukes Verdens Økonomiske Forum i Sveits.

Frigjøre kostnadene av ulikhet: Hvordan ekstreme formuer og inntekter skader oss alle, Oxfam sier netto inntekt til de 100 rikeste menneskene i fjor var 240 billioner Amerikanske dollar.

I kontrast lever mennesker i ekstrem fattigdom på mindre enn 1,25 dollar pr. dag, og veldedighets-organisasjonen som oppfordrer verdens ledere til å forplikte seg til å redusere ulikhetsnivået ned til nivåer sist sett i 1990.»

Min Kommentar: Ingen veldedighet kan korrigere situasjonen, og hva som kommer frem til den sultende befolkningen bidrar ikke til utvikling, men fører snarere til nedbrytning da den ikke er ledsaget av integrert utdanning. Så selv om alle de rike hadde delt med alle de fattige, ville ikke verden blitt bedre. Tvert imot, ville det ha blitt verre.

Inntil vi eliminerer rot årsaken til våre problemer – vår egoistiske natur – vil alle våre handlinger være egoistiske og bringe negative resultater. Det eneste problemet er at handlingen er langt ifra resultatet og vi ser ikke deres tilkobling. Vi må først kombinere hjelp med integrert oppdragelse, ikke bare utdanning, og deretter vil vi oppnå utvikling av menneskeheten, som vil være i stand til å etablere seg i en ny verden.

Kategori: Integrerende oppdragelse, Krise, Nyheter, Økonomi, Utdannelse - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva er betydningen bak skaperens ord: «Jeg skulle ønske de ville forlate meg, og min Torah vil opprettholdes»?

Svar: Dette betyr at mennesket gjør feil innsats, på feil plass til feil tid og for feil grunn. Det er mange forhold som må settes sammen.

Først av alt må man organisere en gruppe. Uten en gruppe kan ikke en person komme ut av egoet. Han kan snakke om dette med mange fine ord, men realiteten er at han ikke vil realisere noe som helst.

I tillegg til dette må man ha tålmodighet, å forstå at det er en akkumulerende prosess der all vår innsats blir lagt til, som vil bringe oss resultater. Det kan sammenlignes med en meter-måler som måler et spinnende hjul, og på et tidspunkt skifter tallet på skjermen fra 0 til 1. Så spinner hjulet videre til tallet igjen skifter til 2 osv..

Vi må forstå at det kan gå uker eller måneder til meter-måleren skifter til det neste nummeret. Men ukene går ikke hvis vi ikke investerer innsats. Her begynner en person å forstå at han ikke har noen styrke eller ønske, at han ikke er i stand til å gjøre noe som helst, og vil bare forlate alt. Kroppen drar han til meningsløse forhold, og hovedsaken er å ikke føle som om hans tilstand er vanskelig.

Vi forstår allerede hvordan dette skjer. Her må personen finne seg selv støtte, «Støtte av lyset.» Dette betyr venner som hjelper hverandre. Vår svakhet ligger i det at det ikke finnes noen gjensidig hjelp, og alt er bygget nettopp på dette. Styrke finnes bare i sammenkoblingen, og hvis koblingen opphører, vil ingen ha styrke.

Lyset illuminerer fra den andre siden og øker sakte mitt ønske om å motta med kun ett gram, og jeg faller umiddelbart. Jeg er klar til å glemme alt, legge meg ned og ikke gjøre noen ting, vil bare være i fred. Omgivelsene burde sette press på meg, venner skulle ringt meg når jeg ikke møter opp til leksjoner, og skulle ha vekket meg hjemme.

Jeg må ordne disse forholdene med mine omgivelser så det vil virke på meg. Også hjemme bygger jeg et slik system som ikke lar meg misse morgen leksjoner. Jeg gjør det samme med venner. Jeg forbereder meg på en slik måte at min samvittighet vil lide hvis jeg ikke møter til leksjoner.

Men jeg må forberede dette på forhånd og ikke når nedturen kommer. Jeg må bekymre meg for noe på forhånd, for å forplikte meg til å komme til leksjoner selv når jeg mangler styrke. Jeg arrangerer alt på en måte så jeg ikke kan bli hjemme, for hva vil ellers familien min si? Jeg kan ikke komme opp med unnskyldninger hver dag jeg ikke føler meg vel. Vennene vil begynne å ringe og spørre hva som skjer med meg, hvor jeg har blitt av, og det ville vært pinlig.

Hvis jeg får en «byrde på hjerte», er det bare disse tiltakene som vil virke på meg. I slike stunder der jeg ikke selv er i stand til å gjøre noe, men føler at jeg har forberedt støtte for meg selv, så det også står i min favør.

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Det sies at det ikke er de smarte som studerer kabbalah. Hvorfor spør du oss da stadig om vi forstår noe når vi lærer fra The Study of the Ten Sefirot (Studiet av de ti Sefirot)? Holder det ikke med boken Zohar for de som bare trenger å føle? Kan smarte folk virkelig studere?

Svar: Interessant nok avhenger ikke spirituell fremgang av kunnskapen vi samler opp. Det er klart og tydelig. Poenget er at forventning, forståelse og kunnskap kommer når jeg gjør en innsats for samhold, for ønsket om kontakt med min neste og for å trè ut fra meg selv, når jeg overbeviser meg selv om at bildet jeg ser utenfor meg selv faktisk er min verden, en del av sjelen min og at uvenner og rivaler er de mest nyttige og de som står meg nærmest.

Faktisk er det motsatte sant. På den ene siden er fremgangen vår avhengig av det.

Men på den andre siden ser vi at Ari begynte med å forklare kabbalah som om det var en vitenskap i ordets moderne betydning. Det var Ari som åpnet opp tiden for korreksjon for oss: det begynner med ham. I det 16. århundre tilføyde han kabbalah en vitenskapelig natur; han begynte å presentere materialer på en vitenskapelig måte og for aller første gang beskrev han nøyaktig strukturen av spirituelle virkeligheter, Partzufim, Sefirot, lys, beholdere, lover, nivåer osv.

Etter Ari skrev flere kabbalister slike bøker. Så kom Baal HaSulam og fortsatte samme trenden. Han skrev The Study of the Ten Sefirot basert på Aris bøker. Det er en fullstendig brukeranvisning med nøyaktige definisjoner og svar på utallige spørsmål. I tillegg skrev han en kommentar til boken Zohar, der han brukte vitenskapelig terminologi.

Hvorfor trenger vi alt dette? Kanskje det virkelig er nok å lese Torah med alle fortellingene om utgangen fra Babylon og Egypt og andre historiske begivenheter fra oldtiden. Samtidig er det ganske tydelig at vi ikke har noen anelse om hva det er som beskrives der. Når materialet presenteres vitenskapelig, blir det tydelig for oss at vi er i en prosess av å nærme oss skaperen. Når vi leser i Torah, derimot, klarer vi ikke å finne plassen vår i alle disse historiene, eller å føle behovet for vår interne endring – eller å avgjøre hvilke hjelpemidler vi trenger for å gjøre det.

Denne måten å presentere materiet på passet godt for perioden da folk søkte etter skaperen gjennom prøvelser. Vi må huske at i æraen for Torah, profetene og de hellige skriftene, kunne skaperen oppnås ved temmelig enkle gjøremål, som det sies: «Spis brød, drikk vann, ligg på bakken, gjennomgå lidelse og vær opptatt av Torah.» Leste man kilden, Bibelen, ifølge de overnevnte betingelsene og ønsket å komme til skaperen gjennom lesingen, da oppnådde man ham.

Men så «hoppet» det egoistiske ønsket til neste nivå og herfra ble det umulig å avdekke skaperen med den tidligere metoden. Derfor begynte kabbalister å søke etter en annen måte å presentere materiet på – i form av Mishnah og Talmud. Disse bøkene omtaler de samme tingene som står beskrevet i Bibelen, men denne gang i lovsammenheng. Ting som Torah forklarer i etisk form, ble i Talmud innrammet i streng struktur: Vi tar og gir; hvis vi tar noe, skylder vi å gi det samme tilbake, derfor går vi enten gjennom prøvelser, eller vi fortjener belønning.

Prinsippielt snakker læren om kabbalah om det gjensidige forholdet mellom beholderne og lysene. Kraften til uendelighetens lys (Ein Sof –  ES) er uforanderlig, selv om det finnes fem spirituelle etapper. På første etappe trenger lyset gjennom uten noen filtere (direkte) og kalles Yechida. På andre nivå går lyset gjennom et spesielt «filter» som trekker det ned til nivå av Haya. På tredje etappe forminsker to filtere lyset til nivå av Neshama – osv, til det når nivået for lyset i Nefesh.

Mange flere lover er aktive i dette systemet, men hovedsaken er forholdet mellom lysene og beholderne. Det er dette hele læren om kabbalah dreier seg om og ikke noe annet. Det kan beskrives på mange måter. Forfatterne av boken Zohar anvender sin egen metode for å presentere materiet, etikkens språkdrakt. Fra Aris tid begynte en rask utvikling i vitenskap og teknologi; nye generasjoner krevde nye vitenskapelige språkformer. Men Ari skrev faktisk om de samme tingene – om forholdet mellom lysene og beholderne, om lovene som opererer i dette systemet. Vi studerer også verdenene, Partzufim, nivåene, med andre ord ønskene med filtere og de korresponderende lysene. Det finnes uansett ikke noe annet enn det.

På den måten blir vi mer og mer pedantiske med lovene på veien mot korreksjon. For eksempel, hvis TV apparatet mitt ikke virker, forklarer jeg hva som er feil ved hjelp av sansene mine. Jeg sier det er noe galt med fargene. Der er for mye rødt, for lite grønt og ikke noe blått i det hele tatt. Men når spesialisten kommer, sier han at vi trenger en spesiel lampe med visse karakteristikker i watt og lumen og må omkoble noen ledninger.

Når vi trenger dypere inn, begynner vi å «leke med tall», med tekniske spesifikasjoner. En som ønsker å snakke om spirituelle etapper, er nødt til å forklare detaljert tilstanden han omtaler, hvilket nivå, hvilke ønsker, hvilke filtere, hvilket lys. Man må bruke tall for å vise hva man snakker om.

Tåkete definisjoner fungerer ikke. Det samme gjelder for dagens moderne teknologi; den krever stadig større nøyaktighet i innstillingene. Så om vi liker det, eller ei, står det vitenskapelige språket i kabbalah oss nærmere, selv om vi ennå ikke kan si hva som er bak det.

La oss si at du i går befant deg i èn tilstand, og i dag i en annen.

-«Hva er forskjellen på disse tilstandene?» spør jeg.

-«I går følte jeg meg litt bedre, men ikke helt frisk.»

-«Jeg forstår ikke, gi meg nøyaktig form og mer presise karakteristikker, koden jeg kan oversette inni meg og føle det samme. Gi meg nøyaktig informasjon, istedet for tåkete inntrykk.»

Vi må koble oss sammen med det generelle systemet, men hvordan? Hvordan kan vi knytte oss sammen hvis det ikke finnes noen forbindelseskanal som opererer på optimal frekvens og sørger for ideell informasjonsutveksling?

Vi er altså nødt til å bli eksperter og kjenne våre TV-apparater skikkelig. Da begynner vi å forstå systemet. Systemet er vårt. Det er oss!

Spørsmålet er: Hva er metoden for å tilegne denne kunnskapen? Måten man oppnår det på, er ved å annulere vår personlige forståelse. Det kalles «tro over fornuft.»

Spørsmål: Læreren på skolen fortalte meg at en pluss en er to. Jeg tror ham, men begynner så selv å kontrollere det. Gjelder samme metode her?

Svar: Nei. I kabbalah tilegner en seg nye egenskaper og «veier» alt på en ny «vekt». Vi bruker en annen type intellekt enn det vi tidligere gjorde. Ved å forandre oss internt, går vi over i en annen sfære, et annet rom, en ny dimensjon; vi må ta ibruk spirituelle regnestykker. Nå måles og sammenlignes alt i henhold til sin kvalitet istedet for kvantitet: en pluss en er ikke alltid to. Det er en motsatt virkelighet med et helt annerledes «kalkulasjonssystem».

Vi begynner å operere på et helt annerledes virkelighetsplan som fortsatt er skjult for oss. Hvorfor er det skjult? Det er fordi det ikke korresponderer med våre nåværende følelser eller intellekt. Dette gjør det umulig å overføre konvensjonell matematikk til den spirituelle virkeligheten.

Det betyr at en som er villig til å endre sine egne egenskaper er istand til å studere, i motsetning til en som er flink og smart. Som resultat «ikler» våre endrede egenskaper seg en ny type intellekt. Et menneske endrer ønsket sitt og mottar «avdekkelsen» inni det. Det er intellekt på et høyere nivå.

En trenger ikke å være «smart». Tvert imot må man innstille sin nåværende forståelse for å få en ny type bevissthet. Man må være smart nok til å innstille sin nåværende forståelse.

Hvordan gjør vi det? Vi må bare forstå èn ting: vi trenger å stole på den riktige omgivelsen og fortsette om og om igjen å ta imot dens integrerte sinn istedet for å ha tanke for oss selv.

I denne virkeligheten virker denne tilnærmelsesmåten fullstendig uakseptabel, mens i det spirituelle er alt akkurat slik det er beskrevet ovenfor: Vi forenes i vår meget særegne gruppe. Skaperen førte oss hit og sa: «Forèn dere med vennene.» Vi nøytraliserer tankene og følelsene og begynner å knytte bånd. Hvordan i all verden kan vi si oss enige i dette? Det er så vanskelig å senke hodene og «miste oss selv» i gruppen.

Vi ledes til denne tilstanden ovenfra, selv om vi fortsatt bekymrer oss om vi er istand til å annulere oss. Det er det som er spørsmålet. Aksepterer vi skjebnen skaperen tilbyr oss? Rømmer vi fra den? Fortsetter vi å bruke vår energi, på tross av alt som skjer med oss og klarer å legge bort intellektet vårt?

Kabbalah er vanskelig arbeid. Det er en kamp som påvirker nerver, vaner og ønsker. Kunnskapsomfanget har ingenting å si.

Fra tredje del av den daglige kabbalaleksjonen, 22/1/13, The Study of the Ten Sefirot

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Kabbalastudier, Samhold, Spørsmål og svar, Toraen, Zohar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Er bønnen vår aspirasjon mot skaperen hvert minutt? En bønn er ikke ord, er det?

Svar: Absolutt ikke! Hvorfor skulle vi trenger ord hvis skaperen eksisterer i hjertet mitt, former det og forlanger fra det en bevisst respons, en reaksjon på Ham?

Han eksisterer dypeste i mitt hjerte. Jeg føler hva han gjør inni meg og jeg må svare på det akkurat der i hjertet. Gruppen, menneskeheten, verden, familien min og alt annet eksisterer kun så at i dypet av mitt hjerte hvor Han sier noe til meg, vil jeg svare på det.

Dermed er det ikke behov for noen ord her. Men min riktige reaksjon til hva Han igangsetter inni meg betyr tilkobling og sammenslåing med Han.

Jeg former min reaksjon til skaperen gjennom gruppen, gjennom menneskeheten, ja gjennom alt som skjer med oss.

¨Det er derfor vi sier at denne verden er «skjult» (Olam). Den vil begynne å bli avslørt når mine egenskaper blir helt identiske med Hans, når jeg begynner å handle sammen med Han på det nivået hvor Han vekker meg. Som det sies «Jeg er for min elskede, og min elskede er for meg.»

Novosibirsk Convention 12/9/12, Leksjon 5

Kategori: Bønn, Intensjon, Kongresser, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Jeg må føle venner som en del av meg, som den viktigste delen. Akkurat som en mor føler at hennes baby er det viktigste i verden. Hun setter mer pris på barnet enn seg selv.

For å kunne gjøre dette utfører jeg forskjellige handlinger i gruppen som trekker det reformerende lys, så det vil forme den nye egenskapen i meg, givergleden. Da oppdager jeg kjærlighet til de jeg hatet før.

Det er flere stadier på denne veien: Først kommer jeg til gruppen å studere med venner. Det ville vært bedre om jeg kunne klare meg uten dem- f.eks hvis jeg kunne betale læreren for privat undervisning slik at vennen vil forsvinne. Men læreren forteller meg: ”Du trenger dem, til den grad du har kontakt med venner, vil du være i stand til å forstå hva jeg har å si, hvis ikke vil du forbli døv.”

Hva slags betingelse er dette? Jo mer vi er koblet sammen, dess bedre forstår vi læreren. Dette er veldig merkelig.. Det finnes ikke noe lignende andre steder.

Så forteller læreren sammens med kildene oss at ”Hvis dere elsker hverandre, vil dere føle det materiale vi studerer. Du vil ikke bare forstå det, men føle det, du vil oppdage en ny virkelighet i forbindelsen dere imellom. Hvis dere kobler dere sammen, som fingrene på en hånd, vil dere oppdage den øvre virkeligheten, den øvre verden!”

Det er rart! Så hva må vi gjøre?

”Prøv!” forteller de meg. Jeg begynner å prøve, og hvis jeg virkelig prøver å koble til venner føler jeg motviljen. Det oppstår konflikter og problemer, gjensidige grunnløse beskyldninger, og det er umulig å overkomme dette. Det virker som det ikke er så lett. Hva er argumentene egentlig om? Det handler om et spirituelt problem: enten om å koble sammen for å avansere mot skaperen, eller skille lag. Dette er ikke et argument om små- problemer i denne verden, men en spiritul krangel mellom ”Moses” og ”Pharao”.

Som et resultat føler jeg meg hjelpesløs, og i stedet for kjærlighet til venner oppdager jeg motvilje og deretter hat. Så begynner jeg å jobbe mer og mer intensivt.’

Hvis jeg f.eks har 50 kg hat og jeg dekker det med 15 kg kjærlighet. Dermed anskaffer jeg meg en spirituel beholder. Vi har tross alt prøvd så hardt vi kunne å overkomme hatet med hjelp av en gjensidig bønn, og som et resultat vil vi føle kjærlighet mellom oss.

Dette er veien til den spirituelle verden som vi bare kan oppdage i koblingen mellom oss – det finnes ingen andre steder der det kan bli avslørt. Jeg hører dette om og om igjen, helt til jeg etter flere månder skjønner at dette er veien, helt til jeg aksepterer det inni meg.

Men nå aksepterer jeg ikke dette, akkurat som en pasient som er allergisk mot en bestemt medisin, er jeg allergisk mot ekte spirituel kjærlighet.
Fra den 1^st  delen av den Daily Kabbalah Lesson 1/24/13, Writings of Rabash 

Filed under: Daily Kabbalah Lesson, Group Work, Love, Unity | Add Comment →

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Kjærlighet, Samhold - Inga kommentarer →

I nyhetene (fra Daily Mail):«Å gi en klem til noen du er glad i er ikke bare en fantastisk måte å knytte bånd – det har i tillegg forskjellige fysiske fordeler.

«Forskere har oppdaget at hormonet oxytocin slippes ut i blodbanen når du holder en venn inntil deg. Det senker blodtrykket, reduserer stress og angst og kan til og med styrke hukommelsen din.

«Men du må være selektiv i hvem du klemmer. Å høflig omfavne noen du ikke kjenner kan ha motsatt effekt, ifølge forskning fra universitetet i Wien.

«Oxytocin, et hormon som produseres i hypofysen, er særlig kjent for å forsterke bånd, sosial atferd og nærhet mellom foreldre, barn og par.

«Økt oxytocinnivå er for eksempel funnet hos partnere i funksjonelle forhold. Hos kvinner produseres det dessuten under fødselen og ved amming, for å forsterke morens bånd med barnet.

«Klemming kan også formyke personligheten din. Forskerne sier at de som klemmer dem de er glad i ofte, over tid, blir mer empatiske.

«Neurofysiolog Jurgen Sandkuhler sa, «Den positive effekten kommer imidlertid bare dersom menneskene stoler på hverandre, dersom de assosierte følelsene forekommer gjensidig og dersom korresponderende signaler sendes ut.

«Hvis folk ikke kjenner hverandre, eller hvis klemmen ikke er ønsket av begge parter, går effekten tapt.»

Min kommentar: Dette er bare begynnelsen av kunnskapen om behovet for å skape et vennlig miljø for alle mennesker og særlig for barn hjemme og på skolen! Det er en av de første betingelsene for metoden med integrert undervisning.

Kategori: Helse, Integrerende oppdragelse, Integrerende undervisning, Nyheter, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan bør vi forhold oss til de forvirrende og uklare statene som oppstår etter kongressen? Kan vi gjøre noe, eller skal vi vente til de går over av seg selv?

Svar: Under ingen omstendigheter bør du vente! I spiritualitet bør du aldri vente på noe, kun gå fremover!

Tro meg, jeg lyver ikke til deg. Når jeg, akkurat som alle andre mot slutten av korrigeringen, føler en slags tåke, uskarphet, mangle på lyst, og plutselig forverres til tøffe tilstander, mister jeg aldri hodet. Vi må helt klart realisere at dette kommer fra skaperen, at jeg ble gitt det neste spirituelle plan, som åpenbares med sin tykkelse, som det sies ”Og kvelden og morningen var en dag”, derfor er alt oppfyllt og så er jeg glad for det.

Faktisk er jeg glad når jeg går igjennom slike tilstander, fordi det tar ikke lang tid for meg. Før kunne det vare opp til to månder, mens i dag tar det bare et par minutter, men dette er veldig glade minutter. Jeg føler hva jeg vil oppnå med hva jeg akkurat har investert, hva mitt ekstra ego vil bringe meg i oppnåelse. Jeg løper umiddelbart til datamaskinen og begynner å jobbe med noe materiale. Jeg ser ingenting i det hele tatt på skjermen! Men jeg jobber mekanisk, korrigerer tekster i Zohar eller artikler av Baal HaSulam og Rabash, legger til komma og punktum her og der.

Jeg sitter noen ganger som en idiot og etter flere minutter går det over. Nå tar det et par minutter, mens det før kunne ta en uke eller enda lenger. Gradvis tar det kortere tid, men for at det skal skje, bør vi jobbe med disse statene. De blir kortere i den grad at du begynner å forstå at det ikke er noen utforkjøring, og at dette er det neste nivå.

 
Fra den Virtual Lesson 1/20/13

Kategori: Indre arbeid, Kongresser, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →