Spørsmål: Hvor mange timer med undervisning vil det ta for å forme en integrert visjon inne i en person?

Svar: Jeg er sikker på at en følelse av den nye holdningen til verden er formet i en person i løpet av den aller første timen. Det kan være en og en halv eller to timers trening rettet mot tilkobling og samhandling med andre.

Allerede under den første timen begynner en person å føle at han ser annerledes på folk, på verden og på seg selv. Plutselig oppdager han at det ikke bare er «Jeg individuelt,» men at det finnes noe annet enn det. Han blir veldig tiltrukket av «foruten meg individuelt.» Han føler varme. Gjennom sine samhandlinger med andre føler han tillit og avslapning som om han var i sin mors liv.

Kommentar: Men det finnes mye av denne type trening …

Svar: Dette er ikke psykologi, Det er umulig å forvirre den med noe annet fordi her får en person totalt forskjellige kommunikasjonsmidler –utenfor seg selv. Han begynner å føle verden utenfor seg selv, utover hans egenskaper. Det spiller ingen rolle hvilken egenskaper jeg ble født med og hva slags oppdragelse jeg fikk. Nå begynner jeg å heve meg over mine originale egenskaper, og egenskapene jeg har ervervet til dagens dato. Så begynner jeg å se andre, hva de virkelig er.

Det integrerte miljøet gir uunngåelig en person ekstra sanser. Han begynner å føle verden på en mye bredere måte.

Fra KabTV’s “Integral World,” 11/27/12

Kategori: Integrerende oppdragelse, Oppfattelse, Spørsmål og svar, Utdannelse - Inga kommentarer →

Vi mottar giverkraften ovenfra uten å skjønne hva det er, fordi den tilhører eksistensen av en annen dimensjon. Ved oppturer og nedturer når vi en tilstand der vi forstår at vi bør be om å være til i en annen kraft, i giverkraften. Jeg ønsker ikke å være avhengig av humøret mitt, av om jeg finner noe behagelig eller ikke, jeg ønsker å være over alt det.

Først motiverer det egoistiske ønsket meg, men gradvis begynner jeg med hjelp av lyset som endrer, som resultat av en stadig større innflytelse av den øvre kraften som endrer meg, å ønske å stige på grunn av det jeg føler. Hver gang jeg føler velbehaget av at jeg nærmer meg skaperen, som resultat av arbeidet mitt for giverglede, for forbindelse, i alle manifestasjonene av spirituelle tilstander, «fanger» jeg meg selv og ber om å få tilgang til å bli i denne tilstanden, ikke fordi den er god og behagelig og varmer meg med skaperens storhet, målets viktighet, viktigheten av mitt unike øvre oppdrag.

Jeg vil heller føle ydmykheten min, selv om ydmykhet også kan føles på ulike måter og enkelte ganger komme fra stort hovmod. Men jeg føler meg så ydmyk at jeg ikke kan kjøpes av velbehag, av tilfredsstillelse i hjerte og sinn; jeg vil heller bli drevet av en annen kraft, som jeg ikke forstår – jeg vet bare at det er troens kraft. Den gjør meg istand til å bli uavhengig av min egen fornuft, som kalles å være over fornuften.

Hvis jeg virkelig krever å være over tilfredsstillelsen av hjertet og sinnet mitt, er resultatet noe som overgår grensene til denne virkeligheten, et tomrom. Da ber jeg om tro, som vil si giverkraften lyset vil gi meg for å befri meg fra forbindelsen til meg selv, fra avhengighet av de mest hypnotiserende fornemmelsene, fra hele Malchut Ein Sof (uendeligheten), som er full av glede.

Jeg ønsker å være over alt det, i giverkraft, for ikke å se og ikke å be om å se hele skaperens storhet, for ikke å være avhengig av noen nytelse, oppfyllelse og kunnskap. Jeg er over alt dette og er ikke avhengig av noe. Tegnet på denne tilstanden er glede.

Fra forberedelsen til den daglige kabbalaleksjonen, 4/2/13

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →