Spørsmål: Det viktigste verktøyet vi har er de indre forandringene vi gjennomgår og ønsket vårt om å avdekke skaperen for andre. Hvordan kan vi formidle dette fra den kabbalistiske gruppen vår til den integrerte undervisningen vi overfører til massene?

Svar: Vi kan absolutt ikke gjøre det, siden massene ikke har noe indre ønske for skaperen. De har ikke behov for det. På Arava kongressen så vi for eksempel antiloper. Hvis dere hadde ønsket å prate om dem, hadde jeg gledelig diskutert skjønnheten og elegansen deres med dere. Dere har ingen ønsker om det og derfor bearbeider jeg det ikke.

Hvis dere ikke har noe ønske, kommer det innenfra, fra gener, hormoner, Reshimot. Har dere ikke den minste aspirasjon for den høyere, spirituelle virkeligheten, bør jeg unngå å snakke med dere om det, for jeg vil aldri få noen respons.

Spørsmål: Men henvender vi oss ikke til de 99% med ønske om å avdekke skaperen for dem og ikke bare for å forbedre det materialistiske livet deres?

Svar: Det er galt! Et menneske er en samling av ønsker. Når noen mangler et spirituelt nivå av ønske, som vil si at denne type ønske fortsatt sitter langt inne og enda ikke er realisert, bør jeg ikke forsøke å fremkalle det. Jeg snakker ikke med dette mennesket om skaperen i det hele tatt. Alt jeg ønsker er å motivere ham til å forbinde seg med andre.

Når han er innenfor dette materialistiske egoistiske fellesskapet, vil han til slutt se at det fungerer bra: «Det er godt at vi er sammen!» Da vil han begynne å føle at det å være «sammen» i seg selv er positivt, uten hensyn til de materielle godene han oppnår gjennom det. Det blir klart for ham at dette «sammen» gir en viss smak, som plutselig begynner å tilfredsstille ham.

Dere bør hele tiden sende massene budskap om fellesskap og samhold; de får det gjennom dere. Uten dere kan de ikke gjøre noe. Dere må arbeide som formidlere av lyset fra skaperen gjennom gruppen til massene. Dere er verdifulle for dem siden dere har gruppen. I den kan dere få styrke og overføre den til AHP, som er massene.

From «a talk on Integral Upbringing», 20/1/13

Kategori: Gruppearbeid, Integrerende oppdragelse, Kabbala disseminasjon, Spørsmål og svar, Undervisning - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvem er et menneskes fiende, hvis hele verden er inni en?

Svar: Alle ønskene og tankene dine er dine fiender.

Folk rundt deg som ikke opptar deg og ikke bekymrer deg, har vanligvis ikke stor betydning for deg. Men folk som tilsynelatende er dine uvenner, eller folk du hater, er de som hjelper deg mest til å avansere. Vi må bare forstå hvordan vi tar ibruk denne hjelpen.

Dersom de er venner av deg i gruppen, må du omforme dem fra uvenner til venner som du elsker. Det har ingenting å si om det er noen som hater deg, eller om du hater dem. Vanligvis er det du som er ansvarlig for dårlige forhold, men du må vende det, fra hat til kjærlighet.

Det er slett ikke enkelt. Begynn å kalkulere ting internt i denne motsatte retningen og du vil se hvor mye intenst arbeid er involvert.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 11/2/13, Writings of Baal HaSulam

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: I en leksjon nevnte du at du mangler ord. Vil det si at vi ikke arbeider slik vi burde gjøre og at vi ikke trekker spirituell informasjon fra deg?

Svar: Akkurat slik fungerer det. Når den nedre stiller spørsmål, overfører han sitt uoppfyllte ønske som jeg får svar på. 

Det blir sagt at man lærer av alle sine studenter: «Jeg lærte mye av mine lærere, mer av vennene og enda mer av mine studenter.» Dette skjer takket være studentens spørsmål, hans bønn, MAN. Studenten overfører ønsket sitt til læreren og læreren får et slikt ønske som han aldri selv ville bedt om. Slik avdekkes det generelle systemet: Med hvert nytt spørsmål fra hver student, avdekkes et nytt lag i systemet og enda ett, osv.

Hver studenter fremlegger sin forespørsel. Det gir læreren beholdere som ikke fantes hos ham og som han aldri ville hatt dersom han ikke hadde forbundet seg med studentene. Opp til det øyeblikket studenten spurte, hadde derfor læreren ikke noe svar. Men i samme øyeblikk studenten stiller spørsmålet, mottar læreren ny oppnåelse. Dette kalles «lærdom fra studenter».

Hver dag går jeg ut fra leksjonen med nye oppnåelser fordi jeg føler mangel fra dere. Men studentene må forberede seg på leksjonen og ofte føles ikke en tilstrekkelig mangel, et behov, fra dere. Selv uten ord fornemmer jeg behovet for spirituell realisering fra studentene og dette hjelper meg å avansere. Men det er ønskelig at alle stiller spørsmålene de har.

Jeg er forbundet med læreren min, Rabash, han er min øvre. Når jeg får spørsmål fra studenter, forbinder jeg dem til en direkte kanal som kommer ovenfra. Det er et hierarkisk, trelignende system som sprer seg fra toppen nedover. Hvis jeg får et ønske fra bunnen som jeg kan fremlegge, bearbeider jeg det, får et svar på det ovenfra, bearbeider det på ny og overfører det til studenten. Men 99% av informasjonen jeg fikk blir igjen hos meg og bare 1% overføres til studenten, ifølge hvor mye jeg må bøye meg selv til studentens nivå for at han kan få svar fra meg og forstå det.

Noen få ganger fremkaller jeg selv denne forbindelsen fordi der er en generell forberedelse. Folk har, for eksempel, investert mye arbeid i å komme på en kongress og på å forberede den. Og da, selv om spørmålene ikke blir stillt, kan jeg fremkalle lyset, takket være alle bestrebelsene fra deres side som kan bearbeides. Men noen ganger er dette bare mulig når dere stiller spørsmål.

Jeg kommer aldri til å godta trettheten. Men det er forbudt for læreren å stimulere ønsket hos studentene, for det har motsatt virkning, det tetter kanalene som kommer til dem. Mangelen må komme fra bunnen og opp!

Fra tredje del av den daglige kabbalaleksjonen, 28/1/12, TES

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Kabbalastudier, Spirituell lærer, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Et menneske når frem til selve porten som fører inn til den spirituelle virkeligheten og trekker seg tilbake i siste øyeblikk. Det er fordi porten kun åpner seg om du godtar de øvre betingelsene. Så lenge du bare tilnærmer deg, kan du til en viss grad utstå dem, men du klarer ikke å kvitte deg med fortiden og ta skrittet inn i fremtiden. Det er fordi denne porten er grensen mellom fortid og fremtid og derfor trekker du deg tilbake.

Spørsmål: Hva er det vi mangler?

Svar: Vi mangler gjensidig støtte. Styrken av støtte fra omgivelsen. Vi kan bare stimulere skaperen og tvinge ham til handling ved gjensidig støtte. Du kan ikke gå gjennom porten uten hjelp fra omgivelsen, uten å bli skjøvet bakfra og uten at andre ber på dine vegne.

Å gå gjennom porten til den spirituelle virkeligheten betyr at man kobler seg sammen med andre beholdere for sammen å oppdage virkeligheten som eksisterer bortenfor porten. Vi åpner døren mellom oss. Derfor er det umulig å gjøre det uten støtten fra andre!

Denne støtten avhenger av hvor mye jeg kan stimulere vennene. De eksisterer og støtter meg bare i den grad jeg stimulerer dem, siden de er deler av min egen sjel. Det bare synes som om noen har fri vilje og som om noen motarbeider meg. Alt dette er gitt meg for at jeg skal korrigere meg selv og oppnå deres støtte for dette. For å klare det må jeg overvinne egoet mitt – slik er spillets regler.

Det er et teater der det sammen med meg på scenen også er andre skuespillere: noen ser ut som venner, andre som fiender, noen elsker meg, andre hater meg. Med hjelp fra dem og ulike støttefaktorer må jeg korrigere egoet mitt.

Men faktisk eksisterer de ikke. De kommer bare ut slik at jeg skal kunne utføre handlingene mine i forhold til dem. Noen ganger behandler jeg dem som venner, andre ganger som uvenner. Det vil si at jeg oppfatter dem «med fornuften». En annen gang arbeider jeg «over fornuften» og godtar dette som skaperens spill. Hele Torah stammer fra kombinasjonen av disse to perspektivene.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 14/2/13, Writings of Baal HaSulam

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva er den spirituelle roten for eksistensen av to nasjoner, arabere og jøder, i Israel? 

Svar: Vår felles rot er Abraham, vår patriark. Islam er ikke avgudsdyrking og selve oppfattelsen ligger nær jødedømmen. Muslimer tilber ikke «statuer og avgudsbilleder» og der er mange likheter mellom de to religionene. Deres forhold til den øvre kraften kan sammenlignes, men i Islam kalles den «Allah» og i jødedommen kalles den «Gud». I begge tilfeller er det ikke et navn, men en betegnelse som refererer til den øvre kraften.

Når det gjelder dagens konflikt, ble den grunnlagt under tyrkernes og britenes styre i landet. Det var da autoritetene startet friksjon og dissonanse. Å bruke konflikt mellom to nasjoner var prinsippet i britisk diplomatikk. Er det ikke det samme som skjer i Afrika i disse dager?

Spørsmål: Er Israels situasjon i verden i dag noe som bør bekymre studenter fra utlandet? 

Svar: Vi må være opptatt av spredning av budskapet vårt. Utfra det vil folk forstå at de bør beskytte denne delen av verden fordi det er viktig spirituelt. Den spirituelle «roten» berører den fysiske «grenen» her.

Det er når verden har nådd bunnen vi vil realisere full forsoning. Hver spirituell «rot» må nå sin fysiske «gren». Det er dette den lange historien vår leder hen til, inkludert Gog og Magogs krig (Armageddon), som er det som nå foregår. La oss håpe den vil gå over fort og bare på spirituelt nivå.

Piler som indikerer stigning er allerede begynt å vise seg i verden. Vi har fått en metode og hvis vi klarer å heve verden bare litt, vil vi allerede forflytte alle begivenhetene til spirituelt nivå.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 13/2/13, «A Speech for the Completion of The Zohar«

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Israel, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: (Fra et brev) Hvorfor går jeg på jobb? Hva er vitsen? Lønningen er selvfølgelig viktig. Men jeg kan eliminere reisekostnadene, la være å kjøpe klær, som jeg hele tiden fornyer for ikke å gå igjen i de samme klærne og slutte å kjøpe dyre måltider. Faktisk bruker jeg to tredjedeler av lønningen bare for å være istand til å gå på jobb. Så hadde det ikke vært bedre å være en vaktmester som soper golv om morgenen og ha resten av dagen fri og leve godt på tredjedelen av det jeg tjener i dag?

Svar: Disse tankene deles ikke bare av vanlige arbeidsfolk, men også av folk i høyere stillinger som tvinger seg selv til å møte opp på jobb av frykt for å miste den, eller på grunn av ansvarsfølelse, eller fordi det å kommunisere med mennesker gir dem energi.

Dog beveger vi oss i retning av menneskelig omforming. Folk utvikler en helt ny etterspørsel for realisering. Dette handler ikke om finansiell realisering; folk har et indre behov for endring av livskvaliteten. Den bestemmes ikke lengre av hva du spiser og drikker, av kveldsturer, eller av å kjøpe nye ting. Den fører til en ny tomhetsfølelse.

Spørsmål: Men jobben fyller på mange måter tomheten vår. Kanskje problemet er mangel på tid til bare å sitte og tenke på andre, viktigere ting?

Svar: Men det er ingen kur, det er kun en distraksjon. Det er som smertestillende medisin, som ikke løser problemet.

Vi ser at mange er villige til å arbeide gratis, bare for for at jobben skal gi dem en form for selvrealisering.

Vi har nye ønsker, nye tomrom, som vi må fylle gjennom samfunnet, på grunn av den integrerte forbindelsen vi befinner oss i. De tidligere egoistiske ønskene våre omformes til nye, som krever å oppfylles gjennom samfunnet og gjensidig forbindelse. Vi befinner oss bare på begynnerstadiet av denne nye integrerte egoismen, men vi føler den allerede.

Fra Kab TV`s «Professional Secrets», 3/2/13

Kategori: Integrerende oppdragelse, Krise, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan kan vi bli som skaperen, dersom vi enkelte ganger synes handlingene hans er uriktige?

Svar: Det er ikke bare enkelte ganger, men konstant! Hva er det som er bra i denne verden? Selv de mest ondskapsfulle kjeltringer klarer ikke å utstå det som foregår her. Og allikevel er denne verden skapt av ham. 

Faktisk anser vi denne verden som 100% motsatt skaperen. Hvorfor? Fordi vi er i motsetning til ham. Skaperens lys skinner i oss og hans lys er absolutt godhet. Men når lyset treffer vår «lysfølsomme film», produseres en negativ motsatt originalen. Så jo mer lys vi mottar, dess større blir mørket og omvendt. Slik er det vi ser verden.

Lyset lager ulike bilder på skjermen til mottakerønsket vårt og de lages alle på negativen. De er i motsetning til lyset. Slik er verden skissert inni oss.

Hvordan kan vi oppnå likhet med skaperen? Hvordan kan vi utfra vår motsetning se ham og ikke en innbillt forestilling? For å kunne gjøre det, må vi forvandle «rammen» og snu kontrastlinjene i den. Gjør vi det med den første «rammen», oppnår vi det første spirituelle nivået. Deretter arbeider vi med den andre, den tredje og alle etterfølgende «rammer».

Så hele Torah samkjøres med mennesket og lever i oss. Hvert menneske er en liten verden.

Slik har alt med «teknikken» å gjøre: om hvordan man arbeider internt for å vende det innbillte mørket til lys og det innbilte lyset til mørke. For å gjøre det må jeg helomvende egenskapene mine til det motsatte; og forandre negativen til en positiv. Denne indre omveltningen er Torah, lyset som endrer. Det er det jeg trenger.

Jeg føler skaperen inni meg. Selv nå oppfatter jeg ham i de uorganiske, organiske og levende nivåene i naturen og hos mennesker. Alt rundt meg er skaperen som «tolker» seg selv for meg og kopierer seg selv i meg. Jeg må bare dekodere dette bildet.

Jeg bearbeider ikke verden, vennene, eller skaperen, men snarere meg selv, mitt indre. Når jeg gjør det, kan jeg bruke de tilsynelatende eksterne formene for å dekodere originalbildet.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 31/1/13, «A Speech on the Completion of The Zohar»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Oppfattelse, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Får vi oppvekkere ovenfra uavbrutt? Og hva er en riktig respons på dem fra vår side?

Svar: Det er ikke bare oppvekkeren ovenfra, men faktisk er hele vår eksistens kun mulig takket være det øvre lyset som oppeholder oss, som en magnet holder en metallbit i luften, og utfører forskjellige handlinger med oss.

Det finnes ikke tvil om dette; skapelsens materie ville ikke ha vært istand til å eksistere, kunne ikke endre seg og ikke fornemme seg selv uten det øvre lyset. Lyset utfører alt.

Riktig respons fra vår side er å forsøke å øke følsomheten og vår raffinerte forståelse for hva den øvre kraften gjør med oss, å skjønne hvordan vi må reagere for å bli akkurat lik det og å stå fast ved dets egenskaper, til endringene det gjør med oss og og til dets innflytelse over oss.

Det betyr at for hver bulk eller hvert hakk skaperen lager i meg, tilslutter jeg meg umiddelbart og ikler meg det, som Nukvas ønske i det maskuline ønsket. Da samarbeider vi konstant i den generelle handlingen, som partnere. Slik må jeg forsøke å håndtere det i livet mitt. Da vil jeg oppnå tilstanden av helhet som kalles hengivenhet.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 3/2/13, Writings of Baal HaSulam

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Min likhet med skaperen, Oppfattelse, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Millioner av mennesker verden over venter på Messias. Hvorfor forklarte ikke kabbalistene i utgangspunket betydningen av konseptet «Messias»?

Svar: Det er umulig å forklare dette for folk. Jeg skal prøve å forklare dere det og dere vil forsøke å overlevere det til andre.

Vi befinner oss i en diger verden, i en enorm virkelighet, men oppfatter kun en liten del av det som kalles «denne verden». Liv og død – alt foregår i dette lille området som kalles «universet».

Alt avhenger av vår bevissthet. Kroppene våre tilhører det animale nivået og vi identifiserer oss med det: vi mater det, vasker det, får det til sengs og er kort fattet konstant opptatt av det.

Slik er jeg skapt, så lenge kroppen min lever og er ved god helse. Når jeg er syk, føler jeg meg dårlig og når den dør, dør også jeg med den. For meg ser det ut som om ingenting eksisterer utenom den.

Men tiden er kommet for å utvikle vår bevissthet og heve oss over kroppen for ikke å fornemme liv i den og se verden gjennom den. Denne nye bredere og høyere oppfattelsen er ikke begrenset av kroppens rammeverk og kalles «integrert bevissthet.» Med hjelp av forbindelsen med andre hever jeg meg over den fysiske kroppen min og begynner gjennom kontakten mellom oss å fornemme virkeligheten i en mye bredere skala. Den oppfattes ikke bare gjennom kroppen min, men gjennom flere kropper sammen, i forbindelsen mellom oss. Jeg føler oss alle som èn ny kropp.

Det pleide å være bare meg, men nå bygger vi ulike typer for kontakt mellom oss til det punktet vi begynner å leve et nytt gjensidig liv i ett system, alle samlet. Istedenfor isolert, begrenset selveksistens, føler hver og èn livet til vår felles spirituelle kropp, eller sjel.

Og bare nå begynner veien til denne følelsen å åpnes for oss. Dersom jeg føler mer av det som finnes i denne sjelen enn det som eksisterer i den fysiske kroppen min, da fornemmer jeg meg selv innenfor denne nye spirituelle kroppen. Vi snakker faktisk i begge tilfeller om ønsker, selv om disse ønskene er gjensidige og befinner seg «over fornuften», så er de allerede giverønsker. Det er fordi jeg er lik alle som finnes over kroppen min og er dekket av Masach (skjermen).

Slik går vi inn i en ny virkelighet, tilegner oss nye verdier og måler liv og død annerledes, på samme måte som helse, sykdom, osv.

Denne overgangen fra følelsen av oppfattelse inni meg til oppfattelse av meg selv utenfra, er alt annet enn enkel og gjennomføres ved hjelp av en spesiell kraft. Den haler meg (fra det hebraiske ordet «Moshech» – å hales) fra den indre til den ytre bevisstheten og kalles derfor Messias. Og for å oppnå den må man virkelig anstrenge seg.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 7/2/13, «A Speech for the Completion of The Zohar»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Litt før forrige kongress begynte vi å forberede oss på tilstanden av det spirituelle «fosteret» og vi fortsetter med entusiasme.

Det er det kortsiktige målet for flertallet i den globale gruppen. Det finnes studenter som er mer avanserte og de som er mindre avanserte i gruppen, men flertallet befinner seg i en tilstand der de må forberede betingelsene for eksistens i form av et «foster» i den spirituelle virkeligheten.

Det sies at et foster er en del av moren, som vil si at det fullstendig annullerer seg og «spiser det moren spiser.» Moren forbereder hva som er best for det og det tar takknemlig imot alt som noe som kommer fra «det finnes ingen annen enn ham». Fosteret er fullstendig innlemmet i skaperen uten å ta uavhengige beslutninger. All styrke fokuseres kun på å følge etter med lukkede øyne.

Det er ikke det samme som at man ikke har egne meninger og følelser, men man prøver å etterligne den øvre på alle måter. Man har enda ikke noen indre «beholdere» i hjerte og sinn, som gjør en istand til å begynne å arbeide med slike ønsker. Man kan bare heve seg over dem.

Det betyr at man ikke har noen «munn», men mottar alt gjennom «Tabur» (navlestrengen), altså direkte inn i sine «beholdere». En «Peh -munn» (munnen tilhørende Partzuf) er stedet for masach (skjermen), 32 tenner, 32 kunnskapstabeller. Tennene gjør en istand til å tygge, å undersøke, å oppdele og å avgjøre om dette fyllet passer for en eller ikke. Men foreløpig finnes ikke alt dette hos fosteret og det tar imot alt takket være tildelingen av Hassadim fra sin øvre, fra mor Bina, selv om det befinner seg i talt mørke.

Hvis vi bare kan forestille oss tilstanden av Ibur (svangerskap) og anse oss selv som et «foster» i forhold til gruppen, som vil si at vi annullerer oss for gruppen, da vil vi ved vår felles innsats gå inn i den spirituelle virkeligheten.

Det er et veldig høyt nivå. Det er uten grenser, siden et menneske som annullerer sine beholdere blir uavhengig og ubegrenset. Man tar imot alt som kommer ens vei og er klar for alle situasjoner. Man godtar alt som kommer fra den øvre «over fornuften» og avanserer slik gjennom alle månedene i svangerskapet.

Alt avhenger av oss og av vår innsats. Vi behøver ikke å vente på at det skal komme ovenfra. Intet annet enn lidelse som kommer langs veien «til sin tid» vil komme slik, istedenfor langs veien «jeg vil påskynde det»; lysets vei.

Men hvis vi vil påskynde denne tilstanden, for ikke å følge den naturlige utviklingshastigheten som tar mange år å oppnå det, må vi trigge hverandre, som man sier: «Alle må hjelpe sine venner». Vi er nødt til å sette eksempelet av det spirituelle fosteret for hverandre, som vil si å vise hverandre hvordan hver og èn annullerer seg for gruppen og godtar alt med entusiasme, stolthet og våkenhet. Selv om man ikke føler for det inni seg, annullerer man seg for den øvre.

Denne tilstanden kalles et foster, siden alt dette ikke passer ønsket, men motstrider det og står i kontrast til følelsene og tankene man har. Men om man hever seg over seg selv og begynner å ta imot fra den øvre som er hel, vil man avansere og gradvis bli et foster.

Denne tilstanden bygges over legemlige følelser og intellekt og er det første nivået som dannes over dem. I det må vi klargjøre hvordan vi oppfyller kabbalistenes råd gjennom gjensidig hjelp, våkenhet og følelsen av målets viktighet. Det er det umiddelbare målet vi står ovenfor.

Fra forberedelsen til den daglige kabbalaleksjonen, 2/2/13

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →