Spørsmål: Hva betyr «fremkallelse av skaperen»?

Svar: Skaperen (Bore) betyr «Kom og se» (Bo-Re), som vil si fremkallelse.

Hvordan kan vi tilnærme oss ham? Vi kan kun gjøre det ved å samles. La oss si vi har ti ulike mennesker. Hvis vi gradvis konstruerer ett menneske av dem alle sammen (som ett menneske med ett hjerte), kommer vi til et punkt der vi blir til èn helhet. Da fremkaller vi skaperen. «Re» betyr «fremkallelse».

Skaperen avdekker seg selv med andre ord i èn Kli (beholder), i sin nye egenskap. Det er vi som «skaper» skaperen. Det er vi som konstruerer ham utfra ti, tyve, tusen ulike punkter. Det har ingenting å si hvor mange punkt som er involvert i èn samlet helhet.

La oss si vi har en konstruksjon som består av førti mennesker; denne konstruksjonen kalles «som èn». Dette er skaperen. Med andre ord, når vi samler en masse til «èn», gir det oss en fornemmelse av skaperen. Det er kun i denne formen vi fornemmer skaperen og derfor kalles han «Bo-Re«.

Vi kan bare fornemme det i egenskapene våre. Nå fornemmer vi verden utfra de egoistiske kvalifikasjonene våre. Men hvis vi klarer å forandre de isolerte, knuste og ødelagte kvalifikasjonene våre og gjøre dem integrerte og samlet, vil vi bli istand til å oppfatte «helheten», samholdet, som kalles «skaperen».

Spørsmål: Avdekker vi skaperen for de 99%?

Svar: Vi avdekker skaperen for å glede alle som er utenfor oss. Skaperen kan kun oppdages i giveregenskapen. Derfor arbeider vi med å forbedre forbindelsen mellom oss og å forsterke viktigheten av samholdet vårt ved å gjøre det større enn egoismen vår.

Når vi hever oss over og går utenfor oss selv, samles vi til ett felles spirituelt legeme som kalles «Partzuf«.

Dette er nøyaktig stedet hvor vi fremkaller enheten som kalles «skaperen».

Fra den europeiske kongressen i Tyskland, 22/3/13, Leksjon 2

 

Kategori: Egoisme, Gruppearbeid, Kongresser, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Verden, slik den nå utarter seg, avbildes for oss gjennom våre fem sanser. Men etterhvert som vi avanserer spirituelt oppløser den seg gradvis. Hvordan foregår dette?

Svar: Det er veldig enkelt. Mange vitenskapelige artikler er til dags dato skrevet om dette emnet.

Vi fornemmer alt inni oss. Det er det øvre lyset som konstruerer disse følelsene hos oss. De fysiske eller spirituelle bølgene (det betyr ingenting hva man kaller dem siden de har samme natur) utfører visse handlinger med oss og vi fornemmer dem. Følgelig avhenger alt vi føler av våre Kelim (beholdere), våre sanser.

Hvis sansene våre befinner seg på minimalt nivå, oppfatter vi ulike rekkevidder, objekter og begivenheter som vi kaller vår virkelighet. Men hvis sansene utvides, begynner vi istedet for dette omfanget å oppfatte ekstra rekkevidder som omslutter de vi hadde tidligere. Til sist oppløses alt, alt forsvinner i bølgene.

Baal HaSulam presenterer et veldig enkelt eksempel. Hvis vi kjøler ned vann endres det til is, som vil si at væskeformen blir til solid form. Hvis vi varmer vann evaporerer det; det forvandles til damp, til en dis. Men det er samme enheten som en gang var en væske, eller i solid form som nå er forvandlet til gassaktig. Alt forandres relativt til oss.

Hvis vi hadde hatt andre sanser kunne vi for eksempel kanskje ha oppfattet luft som noe konkret, som en uoverstigelig hindring. Følgelig er det sansene våre som portretterer verden som den utarter seg for oss.

Les hva forskere har skrevet om virkelighetsoppfatningen. Etter Einstein kom Everett og andre store fysikere som har skrevet at alt oppfattes relativt til iakttakeren og det er blitt bevist med eksperimenter.

Hvis sansene våre endres, blir derfor til og med materie til noe annet. Det er simpelthen en lysbølge. Vi må derimot involvere oss med aspirasjon for skaperen, med denne energien, siden oppdagelsen av den er det som forårsaker alle endringer hos oss.

Fra den europeiske kongressen i Tyskaland, 32/3/13, Leksjon 3

 

Kategori: Indre arbeid, Kongresser, Oppfattelse, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva betyr uttrykket: Alt som må innhentes er som om det allerede er blitt innhentet»?

Svar: Det vil si at alt ligger foran deg fra begynnelsen. Alt du kommer til å oppdage eksisterer allerede. En person blir født og vil gradvis oppdage ting som er nye for ham og som tilsynelatende ikke eksisterte tidligere. Slik føles det. Men alt eksisterer faktisk allerede. Vi må bare forberede våre Kelim (ønsker) – og de korresponderende grensene i universet realiseres øyeblikkelig for dem.

Det eneste vi mangler for å oppdage den perfekte virkeligheten som ligger foran oss, er kun at vi tilføyer den intensjonen om å gi, Hassadims lys. 

Jeg har altså ikke til hensikt å korrigere hele den korrumperte virkeligheten. Jeg ønsker å legge til troens kvalifikasjon, giveregenskapen, til forholdet jeg har til alle ting. Det er korreksjon – tro over fornuft.

Samtidig har jeg heller ikke behov for å korrigere meg selv innenfra. Alt jeg trenger å gjøre er å trè ut fra meg selv – til utsiden – og forbinde meg med det som er der. Alt ligger allerede foran deg. Problemet er at du ikke er der, utenfor deg selv. Det er nødvendig å gjennomføre denne handlingen, å trè ut fra deg selv – og da blir denne virkeligheten din. Du er ennå ikke rede for å realisere den, men den er der. Alt du må gjøre er å «ta brillene dine på deg» – og du vil se den.

Vi bygger det spirituelle Kli over mottakerønsket, over urenheten. «Farao» forsvinner ikke, mottakerønsket forblir – det forblir i sin mest brutale form – og på slutten blir det tilføyd steinhjertet Men vi må heve oss over det.

Jeg beskytter urenheten (Klipa) som dekker mottakerønsket mitt, på samme måte som skallet beskytter en frukt til den er moden. Ellers råtner frukten og jeg vil ikke oppnå korreksjon. Jeg bygger opp hele forholdet mitt til virkeligheten mens skallet beskytter mottakerønsket mitt: «Ikke bare forsvinn fra meg. Hatet mitt, misunnelse, ondskap, lathet, alt dette forblir; jeg trenger deg.» Det er som om jeg pakker inn de egoistiske karakteristikkene mine i en pakke og så går ut fra den til utsiden. På motsatt side, om de forsvant, ville jeg ikke hatt noen ting igjen og ingenting å bygge på. 

Spørsmål: Hvordan trèr man ut fra seg selv?

Svar: For å kunne gjøre det, må du oppnå fullstendig hjelpesløshet. Da vil et slags hull åpne seg for deg i hjertet – og herfra føler du at du kan nå utsiden – og du vil be om det. Du har ennå ikke nådd ekte bønn, du er ikke blitt «presset» hardt nok til å finne skaperen.

Spørsmål: Hvordan når man ekte bønn om hjelp?

Svar: Det skjer bare når man har mistet alt håp, men allikevel vedblir på veien. Det er nødvendig å oppnå en tilstand der man på den ene siden vedkjenner seg det onde og på den andre siden målets storhet – og oppeholde denne kløften.

Først har jeg en dårlig følelse fordi jeg er egoistisk. Denne tilstanden er uutholdelig ond i mine øyne. Men problemet er ikke at det er dårlig for meg. Jeg er nødt til å annullere «selvet» mitt og ønske at det ikke er bra for meg, siden jeg ikke er rede til å gi til skaperen. Da vil det onde manifistere kjærligheten overfor skaperen. Da vedkjenner jeg meg målets storhet, som er godhet for meg.

Når jeg holder fast ved disse to ytterlighetene når jeg ekte bønn, en forespørsel om korreksjon.

Målet er så stort i mine øyne at jeg kan ikke forlate det. Alt jeg er opptatt av er at det bare må vokse seg større. Da holder jeg fast ved de to ytterlighetene; målets storhet og ondskapen til min nåværende tilstand.

Her trenger jeg presset fra gruppen for å overbevise meg om at målets storhet er å glede skaperen. Da begynner jeg å tenke på hvordan jeg skal klare å flykte fra den nåværende dårlige tilstanden som er spesielt dårlig fordi jeg er langt fra målet.

Dette er betingelsene som må ta form hos meg. Jeg har alt jeg trenger for å gjøre dette: gruppen, skaperen, kildene… Men bevisstheten om målets viktighet er nøkkelen til alt (1), det er forut for alle andre betingelser. Jeg må fokusere på målet og kun se på det og holde meg til det, utfra enhver tilstand. Som resultat av det trenger jeg virkelig en gruppe, en lærer, studiet og disseminasjon.

Tross alt er «fullførelsen av handlingen i den innledende tanken.» Målet forplikter meg til alt. Ved å aspirere mot målet forstår jeg at jeg ikke klarer meg uten omgivelsen, siden det er blant vennene jeg kommer til å nå det. Jeg vet at jeg ikke klarer det uten læreren, for han holder meg sammen med gruppen på veien og gir oss lyset som fyller oss. Jeg skjønner at jeg ikke klarer meg uten bøkene, for med deres hjelp lærer jeg å kjenne det spirituelle systemet og tenner meg selv. Når jeg studerer er det som om jeg befinner meg i dette systemet og tiltrekker meg derfra lyset som endrer. Og sist, men ikke minst, innser jeg at jeg ikke klarer meg uten disseminasjon, siden gruppen er en liten del av menneskehetens kollektive beholder som jeg også må ha omsorg for.

Alt kommer fra forståelsen av målets viktighet. Jeg ser for meg den endelige tilstanden der jeg, gruppen og læreren samles med hele menneskeheten slik at hele det spirituelle systemet kommer til liv blant oss. Dets lys vil fylle oss og knytte oss sammen med hverandre til èn hel Malchut i uendelighetens virkelighet. Og i det vil vi avdekke den Ene som som har formet det, Roten som produserte de fire fasene av direkte lys. Og det er skaperen.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 13/3/13, «Introduction to the Book of Zohar»

 

 

 

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →