Vi bør innse at der ikke er noen forskjell mellom læren om kabbalah og integrerende undervisning. Det er simpelthen samme konsept overført med ulike ord. Ifølge Baal HaSulams artikler er metoden basert på anerkjennelse av målets viktighet, på å forlate vårt ego, på at vi hever oss over oss selv, på samholdet der vi oppdager skaperen, den øvre kraften, naturens integrerende kraft. Alle stadiene vi snakker om og leser om er ekte og kan også implementeres i integrerende undervisning. Men der bruker vi ikke uttrykk som «skaperen», «skapningen», «omsluttende lys», «Sefirot», «Partzufim», osv.

Vi beskriver i sin helhet de samme stadiene og samme prosess med bruk av ordinært språk. Vi sier at energien av helhetlig samhold gradvis viser seg i samholdet og hengivenheten oss imellom, eller som vi i dag sier «massenes kunnskap.» Det er skaperen, det er lyset. Alt skjer ikke umiddelbart, men gradvis til vi når det virkelige nivået, men det er i sin helhet èn og samme ting.

Når vi bruker termimologien for integrerende undervisning begynner du faktisk bedre å forstå kabbalistiske uttrykk og deres indre betydning. Vi er blitt vant til ulike ord, men hva skjuler seg bak dem? Hvilken ladning her de? Hva er budskapet? Vi kan ikke akkurat føle det.

Så når vi kommer til integrerende undervisning begynner vi faktisk å føle hva den kabbalistiske metoden er, hvordan den samler folk og kaller på dem, i skillet mellom dem, realiseringen av nettverket av krefter i innbyrdes altruistiske forbindelser. Der er det naturens neste nivå vil bli avdekket, det virkelig menneskelige nivået, eller det som er skaperen.

Vi forlater ikke læren om kabbalah, vi uttrykker den bare med andre ord. En lignende metode ble faktisk brukt i vitenskapens spede begynnelse. Vi vet allerede at vi har fire språk til å beskrive det spirituelle integrerte øvre stadiet:

♦ Torahs språk, som er det enkleste språket, der det synes som alt beskrives som en «historisk» fortelling.

♦ Språket for Midrash.

♦ Språket for Haggadah.

♦ Kabbalistisk språk.

Det kabbalistiske språket er det som er mest nøyaktig; det er teknisk språk som kun anvender nøyaktig terminologi; motstridende krefter som arbeider gjensidig via avvisning og tiltrekning, ved å komme nærmere og lengre unna. Det er faktisk oppklaringen av vektorer, akkurat som i matematikken: Samarbeidet av to motsatte krefter via koblingen de oppnår seg imellom. Denne koblingen kalles Masach (skjerm).

Så hele systemet er veldig enkelt. Givergleden presenteres som dalende fra toppen nedover og energien som er mottakeren kan forandre seg selv og arbeide med en Masach, da blir den lik og likeverdig med giverenergien. De kobler og på toppen av koblingen mellom dem er det en følelse av det øvre stadiet.

Vi er ønskets energi. Ingenting annet enn et ønske ble skapt. Der er lyset, energien som gir – og der er et ønske, energien som tar imot. Vi kan få energien i ønsket vårt til å ligne energien som gir. Da vil ikke disse to kreftene motstride hverandre, men vil innbyrdes forbinde seg med hverandre og i denne forbindelsen vil vi oppdage oss selv i stadiet av den øvre energien.

Slik finner avdekkelsen av skaperen, avdekkelsen av den øvre energien, sted inni oss. Vi blir faktisk skaperen. Så skaperen kalles Bo-re (kom og se), som vil si at du oppdager ham inni deg. Du endrer de personlige egenskapene dine og da blir de korrigerte egenskapene til skaperen inni deg.

Det er selvsagt en annen ordbok, men alt er nøyaktig det samme, ingenting nytt er oppfunnet og det finnes ikke noe annet her. Det er samme vitenskap som uttrykkes, ikke bare på disse fire språkene, men på en oppdatert måte, med å bruke terminologien til det moderne sosiale systemet.

Fra den første forberedelsen til Kongressen i Krasnoyarsk, 13/6/13

 

Kategori: Integrerende undervisning, Kongresser, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Med hva burde jeg assosiere meg selv: ønsket om å forene alle sammen eller å bli forent?

Svar: Først og fremst assosierer vi oss selv med ønsket om å bli forent. Selvfølgelig! Vi går fra sentrum ut i periferien.

Jeg må fortelle meg selv at jeg er verdens sentrum, gruppens sentrum. Dette kommer tydelig frem i Rabash sine artikler. Handlingen er min, men jeg vet ikke om andres handlinger. Det er derfor jeg må si at alt avhenger av meg, hvis jeg korrigerer meg selv, korrigerer jeg med dette hele verden. Hvis jeg leder det i en retning eller en annen, avhenger det av meg hvordan det vil endres.

Så det er først og fremst jeg som forener alle sammen, så mitt ønske om å følge dem. Mitt mål er det fungerende ego. Vi dreper det ikke, flykter ikke fra det, men reiser oss over det. Ved å «reise» mener vi å kontrollere det. Dette er hva en person har, og ikke noe annet,

Fra forberedelsen til Convention in Krasnoyarsk 6/13/13

 

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Samhold - Inga kommentarer →