Spørsmål:
Hvordan kan vi få opp farten på prosessen så skaperen virkelig blir viktig for oss, slik at vi kun vil tenke på og være opptatt av hans ønsker og ikke våre egne?

Svar: Når vi begynner å forbinde og forene oss tilstrekkelig, vil dere begynne å føle skaperen.

«Bærekraften» til forbindelsen mellom oss er ikke stor i dag; den er ikke tilstrekkelig for at vi skal kunne forene oss ordentlig og forbinde oss med skaperen. Når forbindelsen vår er av tilstrekkelig kvalitet og kvantitet vil vi koble til «kringkastingstrømmen», selv om det ennå er uten «bilde» og bare i audio-format.

På den ene eller andre måten er alt avhengig av kontakten mellom oss. Når vi kobler, gir vi skaperen «kommunikasjonsledningen» med tilstrekkelig «båndbredde», slik at kanalen til en viss grad blir viktig for oss. Så vil vi gradvis utvide den med vår innbyrdes enhet.

I mellomtiden er imidlertid forbindelsen mellom oss så svak at vi bare kan glemme det. Der er ikke en gang en «audio chat», for ikke å nevne en «video konferanse»…

Fra den daglige kabbalaleksjonen 8/8/13, Spørsmål og svar

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål:
Vi har venner som bruker den kabbalistiske metoden og som allerede anvender den på seg selv. Kan de gi eksempel på en gruppe i «høyrelinjen»? Hvorfor er de tause?

Svar: Vi er forpliktet til å vise det gode forholdet vårt til andre. Vi må glede en venn! Vi må på ingen måte vise ham et surt ansikt, eller forholde oss grovt mot ham.

Og dersom et forhold sprekker, vet vi at også det har sin plass og godtar det med forståelsen av at det er noe som kan skje med alle. Det viser tross alt at vennen har en indre spenning, bearbeider seg selv og ikke er likegyldig til det som skjer. Derfor tilgir vi ham. Og motsatt, med hensyn til den negative handlingen hans, med hensyn til dette utbruddet, kompenserer vi for det med en god handling – og det vil føre til et godt resultat.

Men det er nødvendig å være forsiktig så disse negative, følelsesmessige utbruddene ikke blir vanedannende. Alle i en gruppe må arbeide for at følelsen av glede, av suksess og målets storhet skal mette den.

Fra Kongressen i St. Petersburg, «Dag tre», 14/7/13, Lekson 5

Kategori: Gruppearbeid, Kongresser, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Vi bør se på hvert øyeblikk av vår eksistens som en mulighet til å realisere livet, vår eksistens, hva dette livet og denne virkeligheten ble gitt oss for.
Virkeligheten er arrangert slik at vi, skapningene, skal bli istand til å oppnå vår skaper. Vi må lære ham å kjenne fra en tilstand som er totalt motsatt fra ham, slik at vår oppnåelse av ham kan bli så fullkommen som han vil den skal være.

Dette betyr at hvis skaperen ønsker at vi skal oppnå ham i en viss utstrekning som innbefatter mange undernivåer og individuelle avdekkelser, da må vi være i en tilstand av dølgsmål i hvert av disse undernivåene. Siden dølgsmål kun kan oppnås ved den motsatte tilstanden, fra en avdekket tilstand, er også nedturen til eksil og å bli trukket bort fra skaperen gradvis. Jo mer vi stiger nedover nivåene med dølgsmål, dess mer kan vi oppnå avdekkelsen fra ett nivå til det neste.

Hvis vi var istand til å se for oss virkeligheten riktig, da finnes det ikke noe annet å gjøre enn å avdekke skaperen! Så i hver handling, i hver tilstand, i alt vårt arbeid, i studie, i diskusjon, i forbindelsen og i disseminasjonsaktivitetene, er denne intensjonen alt vi mangler. Det eneste vi mangler i hver handling er ønsket om resultatet, å oppdage skaperen, kraften av giverglede og kjærlihet – og da vil vi gjøre oss fortjent ham.

Vi viser at vi er rede ved vår innsats og med øvelsene vi utfører oss imellom. Det eneste vi mangler i alt vårt arbeid er den riktige intensjonen før hver handling vi utfører ethvert øyeblikk. Vi må først ha fokus på skaperen, på hans avdekkelse. Hvis vi har fokus på ham, forstår vi allerede hvordan vi etablerer kontakten mellom disse to punktene, mellom oss selv og skaperen.

Kontakten må etableres fra ham – og ikke fra oss, fra kraften av giverglede og kjærlighet. Vi må prøve å finne ut hvordan vi etablerer systemene som kan tilpasses avdekkelsen av kraften av kjærlighet og giverglede og hvordan min indre beholder bør se ut for å kunne avdekke denne egenskapen. For å stemme den, begynner jeg å koble meg sammen med andre, å knytte hele den globale sjelen sammen med meg: det uorganiske, organiske, dyriske og menneskene som er tilknyttet meg. Slik skaper jeg et sted der skaperen og jeg kan være sammen, hvor vi har en mulighet for å avdekkes for hverandre.

Fra tredje del av den daglige kabbalaleksjonen, 9/8/13, Writings of Rabash

Kategori: Uncathegorized - Inga kommentarer →

Spørsmål:
Hvordan kan en som har gitt opp alt håp i livet vite at læren om kabbala finnes et eller annet sted og at det finnes folk som kan hjelpe ham?

Svar: Lyset vil lede ham og gi ham denne muligheten, på samme måte som det ledet deg til leksjonen. Hver og en får en slik mulighet, men så er man nødt til å gjøre en egen innsats. Bare da vil han fortsette å avansere.

Forskjellen mellom å avansere på lidelsens vei og å avansere langs lysets vei, er hastighet og komfort. Når noen holder fast ved en gruppe, begynner han å ta imot mye mer lys enn når han er alene.

Jeg er nødt til å gjennomgå visse stadier og jeg kan gjennomgå dem med hjelp av et stort lys eller ved hjelp av en liten lysstråle. Forskjellen er at jeg i det første tilfellet er del av en gruppe og da skinner lyset som kommer til gruppen også på meg, gjennom den. Da får jeg det totale ønsket, den enorme beholderen. Min Reshimo (spirituelt gen) er det totale Reshimo, siden jeg avanserer sammen med alle de andre. Forestill deg hvor rask fremgangen kan være.

På den andre siden kan jeg forbli i det private ønsket mitt og ikke ha noe annet enn ett punkt. Lyset som skinner på et individ er lidelsens lys og ikke lyset som hjelper en å avansere. Man lenges tross alt ikke etter forbindelse med andre, som betyr at man ikke har noen intensjon om å annullere egoet sitt.

Jeg kan være i den ene eller den andre av disse tilstandene: en tilstand hvor lyset presser meg nedenfra med lidelse, eller i en tilstand der jeg blir trukket forover av gruppen mot forbindelse og jeg gjør en innsats for å få kontakt. Innsatsen min er første faktor – og da, som et resultat, skinner lyset jeg har tiltrukket på meg. «Jeg vekker morgengryet,» som vil si at jeg er først. Mens i det første tilfellet ble jeg tvunget av lyset – og da føltes det som lidelse, siden det virket mot min vilje.

Dette er hele forskjellen. Enten så løper vi selv forover, eller vi presses bakfra med slag. Forskjellen er hurtighet og komfort, eller ubehag langs veien.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 2/8/13, Writings of Baal HaSulam

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål:
Er det viktig å ha forståelse av at der i all vesentlighet ikke finnes fri vilje   nå?

Svar: Der finnes sannelig ingen fri vilje i vår tid. Verden forfaller mens vi står på sidelinjen og ser på. Det er ikke bra. Menneskeheten sklir tilsynelatende nedover og vi er nødt til å forsøke å holde dem tilbake, å stanse dem.

Jeg sier dette med alvor. Jeg føler som om jeg har gigantiske hender, eller et gigantisk garn i hendene og jeg må stanse alle, for de blir trukket nedover og hvis de ikke blir kontrollert vil de trekke oss med etter seg. Dette er ikke ønskelig. Naturens program, skaperens program, kan ikke endres.

Han er som en kjærlig og streng far som tar beltet sitt i hånden og begynner å lære sin rebelske sønn.

Fra Kongressen i St. Petersburg, «Dag tre», 14/7/13, Leksjon 5

Kategori: Fri vilje, Kongresser, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål:
Vi har fått en veldig kraftfull lærdom på denne kongressen; at vi må se mer på hverandre. Da oppdager du at du kan finne enorm glede i vennene, mens der hos deg er en stor tomhet.

Svar: Det er fantastisk! Du oppdager ny tomhet. Det finnes ingenting gammelt. Det er ikke slik det var før og jeg er her og gnager på meg selv som jeg gjorde for noen måneder siden, for etpar år siden, eller tyve år tilbake i tiden. Du har mer erfaring og du sier: «Det var det vi gjennomgikk for 15 år siden og det var det vi gjennomgikk for 20 år siden.»

Hvert nivå er ti Sefirot. De roterer i oss og du føler det som om ingenting skjer; alt forblir det samme. Selv når vi kommer til korreksjonens avslutning oppdager vi at alt er slik det var før. Det er bare holdningen vi har til alt som forandrer seg – og da ser vi en ny virkelighet. Vi stiger over liv og død, over lysets hastighet.

Tomheten som oppdages er en vidunderlig ting. Jeg skjønner ikke hvorfor du trenger å klage over det. Tenk på kreftene som kan avdekkes i meg når jeg begynner å føle meg mindre enn alle andre, når jeg kommer nærmere vennene! På hvor fort jeg løper mot dem bare for å ta del i og miste meg selv blant dem! Hva kan bli bedre enn en slik gave? Hvordan kan du ellers bli inspirert?

Spørsmål: Ingenting er bedre enn det, men problemet er at sløret som dekker hjertet ikke går bort…

Svar: Det du nå føler er voksende fjernhet fra andre og i den grad vennene er knyttet sammen, trofaste og nær hverandre, er ikke du det. Det betyr at sløret allerede er løftet, eller i det minste en liten del av det.

Det finnes et ordtak: «Etter syv hudlag.» Det er ikke bare et ordtak; det refererer til de syv lagene av de syv nedre Sefirot i et Partzuf (de syv Sefirot som er mottakere).

Lagene skrelles av, det ene etter det andre og takket være det avdekkes tomheten du begynner å føle inni deg sammenlignet med den generelle intensjonen, gleden, begjæret, lengselen som vennene dine har. Du føler det er liv der, at det finnes noe som koker og bobler, mens du føler kald, mørk tomhet inni deg. Det er dette som skjer når hjertet åpner seg. Hjertet ditt åpner seg gradvis og sløret faller av. Du må være glad for dette.

Fra Kongressen i St. Petersburg, 14/7/13, Leksjon 5

Kategori: Gruppearbeid, Indre arbeid, Kongresser, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål:
Kan du fortelle oss om ditt første møte med lyset og hvordan du opplevde å gå ut fra deg selv? Vær så snill å fortelle hvilke oppklaringer og tanker du hadde den dagen.

Svar: Det skjedde da jeg var på vei til en leksjon med læreren min. Det regnet. Regnet høljet ned. Da jeg var halvveis framme stanset bilen min.

Klokken var to om natten, på et øde sted uten et menneske rundt meg. Hvem går ut i slikt vær? Bilen stanset, det var ingenting å gjøre. Jeg gikk ut fra bilen og åpnet panseret, men det gjorde tingene verre, regnet øste over motoren. Det viste seg at karboratoren var ødelagt. Mens jeg forbannet meg selv og hele verden satte jeg meg inn i bilen igjen og plutselig, ut av all håpløsheten fornemmet jeg skaperen.

Seriøst! Jeg tuller ikke. Det er en sann historie. Selvfølgelig opplevde jeg forskjellige fornemmelser både før og etter denne hendelsen, på samme måte som alle dere gjør. Hvorfor gir jeg dette eksempelet? Fordi denne typen møter oftes skjer på fullstendig upassende tid og sted og det ser ut som om det ikke står i forhold til vår indre tilstand.

Vi gjennomgår en akkumuleringsprosess som varer ganske lenge, avhengig av vår inspirasjon, tidligere tilstand og mange andre betingelser og så klargjøres det i oss. Som regel skjer det uten noen form for ekstern aktivitet. Vi trenger hverken å meditere eller å ha særegne sansefornemmelser for dette.

Det kommer når det er meningen at det skal komme. Men dere bør fortsette å arbeide systematisk.

Fra Kongressen i St. Petersburg, 12/7/13, Leksjon 1

Kategori: Kongresser, Skaperen, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål:
Når du går ut for å disseminere, får du en god følelse når folk reagerer positivt. Hvor kommer disse kreftene fra, er det fra egoet mitt eller fra skaperen?

Svar: Hvis du ikke etterspør styrke fra skaperen, så får du det naturligvis fra egoet. Det finnes kun to kilder for et menneskes motivasjon, følgelig er den egoistisk eller høyere, enten for å få eller for å gi.

Så hvordan sjekker du deg selv? Hvordan finner du ut om du virkelig arbeider for å gi?

Jeg føler forskjellige skuffelser, problemer, tomhet og vanskeligheter i ønsket mitt, men jeg krever bare èn ting fra skaperen, å heve den altruistiske motivasjonen min, uten vinning for meg selv. Jeg er glad når egoismen min har en dårlig følelse, at den er tom og utilfreds. Det er et godt tegn; hvis jeg nå klarer å fortsette å arbeide er det virkelig for å gi.

I henhold til kabbalistiske betegnelser, «begrenser» jeg ønsket mitt og setter en skjerm (Masach) og det tilbakevendende lyset (Ohr Hozer) over det. Generelt sagt forblir ønsket alltid tomt siden begrensning ikke annulleres. Jeg begynner da å arbeide over ønsket mitt, med hensikt å gi og forsikrer meg om å forholde meg til livet, til virkeligheten, til skaperen og til alle andre på rett måte.

Men hvis jeg ikke føler tomhet, skuffelser og vanskeligheter i egoet mitt slik at jeg kan kunne heve meg over dem for å gi og å ha omsorg for skaperen, da betyr det at jeg fremdeles befinner meg i det egoistiske ønsket. Jeg arbeider innenfor det og selv om jeg avanserer mot intensjonen om giverglede, så er jeg ennå gjennomsyret av egenkjærlighet. Selvfølgelig prøver jeg å gi, men alle forsøkene mine er næret av egoistiske motiver. Dette betyr at hvis jeg ikke får nytelse har jeg ingen inspirasjon, ingen krefter og ingenting som får meg til å fortsette på den spirituelle veien.

Fra den daglige kabbalaleksjonen, 8/8/13, Spørsmål og svar

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Intensjon, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Det skjulte begynner når jeg oppfatter at det skjuler viktigheten av gruppen og skaperen for meg.
Men gradvis begynner jeg å føle at dølgsmålet støtter meg. Det vil si at jeg begynner å føle at det er godt. Jeg føler at dette eksilet som avskjærer meg fra det øvre lyset og forhindrer meg fra å kontakte skaperen og å fornemme ham er til min fordel!

Da blir dette eksilet godt, siden det er ved å arbeide med det jeg videreutvikler beholderne mine, former relasjonene mine med andre og øker forståelsen min for skaperen. Slik omformer jeg den hellige skyggen til avdekkelse. Den Masach (skjermen) som skjuler blir til en Masach som avdekker.

Det finnes en annen skygge som kalles skyggen av Sitra Achra, av Klipot (skall). Når jeg befinner meg i skyggen av dem, føler jeg at jeg er i skjul og at jeg ikke er istand til å kontakte skaperen. Jeg kan ikke gjøre noen ting, siden jeg er avskåret fra målet i dette stadiet. Derfor kalles det skyggen av Sitra Achra. Sitra Achra er hvilken som helst tilstand der jeg ikke føler meg forbundet med skaperen og tiltrekkes mot motsatt side, kun i retning av mottakerønsket mitt.

Denne forskjellen mellom skyggen av hellighet og skyggen av Sitra Achra er forskjellen mellom alle tilstandene vi befinner oss i. Vi må hele tiden føle oss fullstendig overbevist om at vi er i Ein Sof (uendelighet) og at skaperen ønsker å fullstendig avdekkes blant oss. Det eneste problemet er at vi føler dølgsmålet som vi må utvikle enda mer for å kunne omforme det til en avdekkelse. Da vil vi se «og skyggene flyr,» (Salomos Høysang), de blir til en Masach og ved hjelp av den blir jeg istand til å forholde meg til skaperen slik som han forholder seg til meg.

Så alt vi må gjøre praktisk er å fokusere på skaperen hele tiden. Virkeligheten min er totalt avhengig av ham. Alt det jeg får, får jeg av ham. På den ene siden får jeg en følelse fra ham, som kanskje er ubehagelig, men jeg er nødt til å knytte meg selv til skaperen som den gode og velgjørende. Det kan jeg bare gjøre ved å oppnå riktig holdning mot ham, som kalles intensjonen om å gi.

Selv om jeg kanskje har en dårlig følelse i ulike skjelninger, i det øyeblikket jeg ønsker å rettferdiggjøre skaperen og behandle ham med kjærlighet, oppnår jeg med det intensjonen om å gi. Denne intensjonen om å gi gjør meg istand til å vende følelsen av å lide til en god følelse.

Intensjonen jeg bruker for å forbinde meg med skaperen gir alle de dårlige følelsene mine i mottakerønsket en søtsmak. Jeg begynner å føle tomheten eller lidelsen i mottakerønsket som vesentlig. På toppen av denne tomheten bygger jeg en ny verden for meg selv med intensjon om å gi.

Fra den daglige kabbalaleksjonen, 6/8/13, Shamati #8, «What Is the Difference Between a Shade of Kedusha and a Shade of Sitra Achra»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

  Iløpet av utviklingen vår er vi nødt til å gjennomgå en tilstand der vi mister formen vi hadde forut. Det er som et hvetekorn som plantes i jorden og blir fullstendig nedbrutt. Kun en Reshimo (erindring) blir igjen, mens selve substansen omformes til jord og blir til næring for den nye formen som viser seg etter nedbrytelsen.

Det vil si at en nedtur fra forrige tilstand forekommer og deretter kommer oppturen til den nye tilstanden. Og i det laveste knusningspunktet er kun en Reshimo tilbake, som omformes til en ny Reshimo, til et gen i den nye tilstanden. Slik er den rette formen for fødsel og modning både for planter og dyr, ja til og med for mennesker i vår verden – og slik er det også i det spirituelle.

Ellers kan vi ikke gå fra en tilstand til en annen. Vi må ha en omforming, nye ti Sefirot. Fra det tidligere Partzuf med ti Sefirot er det kun Reshimot som passerer. Det er dette som skjer i vår verden fordi den spirituelle roten avdekkes i den fysiske grenen og på samme måte er det med vår indre utvikling. Den samme ene loven virker i alt. Følgelig oppnås hver nye tilstand på veien kun ved at vi forlater den tidligere tilstanden, forandrer vår bevissthet, forståelse og innstilling, der vi føler den ikke er riktig og derfor oppgraderer vi oss selv til et nytt nivå.

I det spirituelle er dette mye mer prominent enn i det fysiske. Et menneske som i det fysiske livet ikke endrer bevissthet, synspunkt og meninger, vokser ikke. Han bare tilføyer til den nåværende bevisstheten og forblir derfor det samme barnet, men med større dimensjoner. Tegn på en persons modning er at han omformes i forståelse, i bevissthet, i å jobbe med seg selv.

Han tar kontroll over disse tilstandene og sørger for å nå et stadie der plutselig all kontroll han tidligere hadde forsvinner. Han klarer ikke lengre å fortsette der, føler seg maktesløs, fortapt og vet ikke hva han skal gjøre. På den spirituelle veien kalles denne tilstanden en nedtur. Vi føler oss forvirret, skjønner ikke hva som skjer med oss og deretter når vi et nytt stadie. Slike omforminger skjer som regel ikke i det normale livet. Så et menneske fortsetter og tilføyer til den gamle baggasjen og får derfor aldri noen ny form, så man forblir det samme barnet på sine gamle dager.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 2/8/13, Writings of Baal HaSulam

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →