Baal HaSulam «One Commandment» (Ett bud): Tidligere vise menn valgte en privat metode for seg selv og jeg velger en generell metode, siden det etter mitt synspunkt er mer passende for det guddommelige materiet å kles i en evig bokstavkombinasjon som aldri kommer til å endres. Jeg ønsker å si at de med fysisk suksess aldri kommer til å forandres på noe sted, på noe tidspunkt. Av den grunn er mine ord begrenset.

På grunn av ovenfor nevnte årsak, var jeg påtvunget å uttrykke spiritualitet på en generell måte. Allikevel valgte jeg istedet å forklare alle detaljer og spirituelle kombinasjoner ned til de minste detaljer, som ikke har noen annen kilde og opphav enn dette kollektive, som er renheten i kabbala. Og siden jeg klarlegger de spirituelle detaljene uten å kle dem i legemlige kombinasjoner, vil det være veldig gunstig for utvikling av oppnåelse. Og denne læren kalles «læren om sannheten.»

Kun etter mye frem og tilbake og mange omveier og avdekkelser langs veien, begynner den som vandrer på sannhetens sti å innse hvilke endringer Baal HaSulam har tilført den. Det kan synes som om han simpelthen skrev nye tekster, men vi snakker faktisk om endringer i selve systemet.

Generelt sett utfører alle kabbalister endringer i systemet gjennom sine korreksjoner, sine tilføyelser. Det vil si å «oppklare» systemet i sin helhet eller i detaljer, i den ene eller andre formen. Det som er vesentlig er ikke å beskrive den spirituelle virkeligheten med enkelte ord eller med en bestemt stil. Nei, Baal HaSulam rasjonaliserte systemet og tilføyde slike komponenter så et menneske som avanserer langs denne veien kan anvende dem, konstant finne støtte, hjelp, fremskynde hastigheten og på den måten gå videre.

Med det gjøres analyseringen og oppklaringen både detaljert og helhetlig og tar mer distinkte former som behøves for å gå videre mot skapelsesmålet med høyere tempo, sammenlignet med de som tidligere sørget for systemet, før Baal HaSulam med sitt arbeid bidro til endringer i det.

Hver kabbalist tilføyer noe, hver av dem produserer systematisk forandring og det dreier seg ikke bare om å skrive en bok. I «Introduction to the Study of the Ten Sefirot» (Innledning til studiet av de ti Sefirot), snakker Baal HaSulam om Talmuds vise menn som stod for slike korreksjoner i systemet, så at vi istedet for asketisme, kan avansere gjennom arbeid og studie. Selv har han utført en slik korreksjon, der vi i stedet for studie kan være mer involvert i handlinger mellom hverandre: disseminasjon og samhold.

Lyset som endrer avhenger i større grad av handlinger, kalt «studie av Torah.» Og å «studere Torah» betyr å lære å gi, å lære å gjøre det på en slik måte at Hochmas lys vil kle seg i Hassadims lys og de blir til livets «bokstaver.» Da skriver man boken Torah på tavlene i sitt hjerte og avanserer langs veien.

Vi lærer fra «Livets bok,» vi lever den, opplever den i praksis og avdekker bokstavene i den i form av tilstander som passerer gjennom ønskene våre, beholderne. Og Baal HaSulam tilrettela alt slik at vi ved å gjennomgå våre individuelle handlinger samler opp kunnskap om systemet i sin helhet. Det synes som om vi ser på den store skjermen med det generelle bildet, som i det ene hjørnet har et fragment med en del av det. En kirurg ser på samme måte den generelle informasjonen, i henhold til pasientens tilstand og samtidig, på den lille skjermen, et spesifikt område for den pågående operasjonen.

Derfor fylles vi, selv om vi beveger oss individuelt, av samme inntrykk fra den totale prosessen.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 29/9/13, Writings of Baal HaSulam

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Kabbalastudier, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål:
Menneskets vesen er slik at vi ikke ønsker å vedgå vår indre ondskap. Bare når vi føler oss presset inn i et hjørne føler vi oss tvunget til å innrømme at vi har behov for korreksjon. Hva er denne ondskapen som skjuler seg i meg?

Svar: Ubegrunnet hat; det ødela Rabbi Akivas disipler. Noen annen ondskap finnes ikke. Alt annet er ondt fra synspunktet til mitt ego. Kun ubegrunnet hat representerer selve ondskapen som motstår det gode: å elske andre slik vi elsker oss selv. Det er det eneste kriteriet jeg bruker for å måle meg selv og min korrupsjon. All annen «umoral» anses ikke som feil av skaperen. De anses ikke som god nok grunn til å henvende oss til ham. Han forventer en autentisk forespørsel. Hele korreksjonssystemet er designet for de knuste Kelim, eller ønskene som ikke kan forenes.

Spørsmål: Så vi er nødt til konstant å føle denne ondskapen og ikke prøve å gjøre den finere eller å skjule den for oss selv, riktig?

Svar: Fra Salmenes bok: «For mine overtredelser kjenner jeg, og min synd er alltid for meg» (salme 51:5). Hva kan jeg ellers påpeke for skaperen? Hva kan jeg be ham om å korrigere? Det er egentlig veldig enkelt. Jeg ønsker å ta del i livet i gruppen; jeg tiltrekkes av den og ser samtidig at jeg ikke er istand til å gjøre det. Akkurat dette var det vi erfarte på en kabbalakongress. Etter å ha samlet oss innså vi umiddelbart at vi ikke vil og ikke klarer å forene oss. Det er dette som kalles oppdagelsen av sin egen ondskap. Det er kjempebra! Nå må vi ha denne ondskapen som mål og kreve å bli endret.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 16/12/10, Introduction to The Book of Zohar

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Intensjon, Kongresser, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål:
Hva er «praktiske» bud?

Svar: Praktiske bud er korreksjoner vi er istand til å foreta i dag. Torah i sin helhet og budene er korrigerende handlinger som utføres med hjelp av lyset.

Som skrevet står, «Jeg skapte den onde tilbøyeligheten, jeg skapte Torah som krydder.» Den onde tilbøyeligheten er «materiet», det egoistiske ønsket. «Torah» er dets korrigerende kraft. Et menneske, jeg, må stå mellom dem.

Det er jeg som er kontaktpersonen mellom Torah og den onde tilbøyeligheten. Som skrevet står, «Den som tilegner seg lyset skjult i Torah, kan med det se fra verdens ene ende til den andre.» Det er jeg som definerer egoismen som ond og Tora som krydderet. Min hovedoppgave er å innlede krydderets innflytelse for å korrigere den onde tilbøyeligheten, så jeg bygger opp hele systemet – og med det – forvandling av en ond tilbøyelighet til en som er god – som vil si at jeg følger budene.

Der er praktiske bud som er mulige å følge umiddelbart og der er bud som ennå ikke er tilgjengelige for oss. Det dreier seg generelt sett om metodologien for oppfyllelse av budene (korrigerende handlinger) med hjelp av Torah (lyset).

«Bud» er forvandling fra ondt til godt, fra å ta imot til å gi, fra egoistisk intensjon til altruistisk, i hvert gitt ønske. Det gjøres av lyset. I samsvar med dette, før alt annet, må jeg identifisere ondskap med hjelp av lyset fra Torah. Da blir jeg istand til å komme med en forespørsel som vil lede meg til god tilbøyelighet.

Jeg takler alle fasene på veien takket være lyset. «Elsk din neste som deg selv» er det generelle store budet i Torah, den korrigerte formen. Den korrupte formen (den onde tilbøyeligheten) uttrykkes ved hat mot våre medmennesker. Torah er derfor ikke en skriftrull som holdes i et spesielt skap, men lyset som endrer.

Fra andre del av den daglige kabbalaleksjonen, 12/7/13, The Zohar

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Spørsmål og svar, Toraen, Zohar - Inga kommentarer →

Jeg er faktisk ikke i verden, verden er inni meg.

Prosessen med å «lese» den eksterne virkeligheten som intern, oppdeles i fire faser og umiddelbart, på første trinn, må jeg bare la meg ledes av det jeg ser.

Og jeg ser at skaperen gjør denne «filmfremvisningen» for meg. Det er som om en projektor er plassert inni meg og viser meg hele verden og alt som skjer med den. Lyset fra «lampen» på «projektoren» passerer gjennom «filmen», deler den inn i «rammer» og lander på «skjermen», som er i hodet mitt; som resultat ser jeg et løpende bilde av virkeligheten. Vel, skaperen selv er det abstrakte øvre lyset, uendelighetens lys.

Så «filmen» er faktisk mine Reshimot som skaper det ene eller det andre bildet for meg. Og var det ikke for denne mekanismen, ville jeg ikke ha skjelnet hva som skjer siden Reshimot ville ha forblitt innenfor. Men skaperen illuminerer dem og avdekker min indre verden som ekstern virkelighet.

Baal HaSulam skriver om dette i sin «Introduction to The Book Of Zohar (Introduksjon til boken Zohar).

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 22/9/13, Writings of Baal HaSulam

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Oppfattelse, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Menneskets opprinnelse er fra apen og det har gradvis utviklet seg, som den store kabbalisten Ari sa 300 år før Darwin.
Ari sa at menneskets fysiske kropp stammer fra apen, mens det indre, spirituelle innholdet avgjøres av en kombinasjon av de øvre kreftene. Kabbala behandler selve individet og ikke den fysiske kroppen.

Hver og en utvikler seg i henhold til forbindelsen man har med omgivelsen ettersom man absorberer andres egenskaper og meninger. Et menneske vil ikke utvikle seg om det lever alene i skauen. Vi utvikler oss takket være vår gjensidige innlemmelse.

Det sies: «Gå og forsørg hverandre,» som i det spirituelle vil si at alle inkluderer alle andre inni seg og på den måten utvikler seg. I den grad man tar inn i seg andres ønsker, kunnskap og atferd, utvikles man. Ingen kan utvikle seg alene. Man utvikles ikke ved at man blir smartere, men ved at man absorberer fra andre.

Til den grad vi berikes av vår gjensidige innlemmelse, når vi nye vitenskapelige funn og oppdager et nytt samfunn. Det finnes ingen annen faktor vi kan oppdage den nye virkeligheten med, både fysisk og spirituelt, bortsett fra hvor stor innlemmelse og kontakt der er mellom mennesker. Slik utvider vi våre mottakerbeholdere og alle blir beriket takket være andre og vi begynner å se et bilde som er mer og mer sammensatt. Det inkluderer avdekkelsen av nye krefter og lover, utviklingen av vitenskapen og alt avdekkes for oss i henhold til hvor sammensatt vår innlemmelse er i alle andre.

Vi lever i en perfekt virkelighet og alt vi trenger å vite om den eksisterer allerede. Men for å oppdage det, er vi nødt til å innlemme oss og koble oss sterkere sammen med alle de delene som finnes i hver og en av oss. Når vi begynner å samle opp alle disse delene etter knusingen, gjør denne kontakten oss istand til å oppdage virkelighetens visdom, den ekte formen som kalles utviklingen av vitenskap.

Vi oppdager mer og mer av den, siden hver og en av oss er innlemmet i alle andre. Denne sammensattheten, denne forbindelsen, gjør oss istand til å forstå virkeligheten, på tross av atskillelsen, ved å sammenligne pluss og minus, ved å sammenligne motstridende betingelser og egenskaper.

Så selv på hvert nivå i den fysiske virkeligheten, er vår suksess kun avhengig av forbindelsen mellom alle fremmede parter. Dette bestemmer vår mentale og følelsesmessige utvikling, både fysisk og spirituelt, som resultat av knusingen og dens korreksjon.

Kun ved forbindelse og rett gjensidig utfyllelse av hverandre, vil vi finne den generelle essensen av virkeligheten som kalles skaperen, kraften som står bak all virkelighet. Som det står skrevet, «Fra dine handlinger skal vi kjenne deg,» som vil si at vi vil komme til den opprinnelige ideen om at alt skaptes av ham, som et resultat av at vi oppdager virkeligheten, dens krefter og dens ulike fenomen.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 22/9/13, Writings of Baal HaSulam

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål:
Passer reglene vi har i våre seminarer for seminarene vi har for de 99%?

Svar: Absolutt! Reglene er de samme på alle nivå, bare uttrykkene må velges slik at det ikke virker fjernt for folk. Samme lov gjelder i alle verdener, vår inkludert. Og når vi tar alle ting med i betraktning, er forbindelsene mellom oss de samme. Vi snakker bare ikke om lyset, Kli (beholder), MAN, MAD, osv. Vi presenterer det med dagligdagse uttrykk; kontakt, kjærlighet, likegyldighet, fortrolighet.

Læren om kabbala ble ansett som hemmelig og ble ikke avdekket før folk begynte å få behov for det. Så snart behovet viste seg og verden viste seg i sin helhet, globalt oppdelt og knust, ble læren om kabbala straks avdekket og nå må vi fortelle det til alle, men med vanlig, dagligdags terminologi.

Fra Kongressen i Stockholm, 31/8/13, Leksjon 4

Kategori: Gruppearbeid, Kabbala disseminasjon, Kongresser, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

I skapelsens materie, i mottakerønsket, bruker vi en språkform som er ladet av følelser.
Men dersom vi kunne bruke språket av krefter, slik som læren om kabbala gjør det; i form av Masachim (skjermer), Aviut (tykkhet/grovhet) og kreftene for tiltrekning og avvisning – med andre ord – om hvordan naturen fungerer og ikke om hva vi føler som resultat av hvordan disse kreftene påvirker vårt materie, da ville vi ha brukt en mer konkret språkform.

Hva er for eksempel «betydningen av kongen?» Det er en kraft som gjør et menneske istand til å utføre visse handlinger i en bestemt retning; det er skaperens tiltrekningskraft, hans storhet, viktighet, troens makt, giveregenskapen eller mottakeregenskapen. Og dersom vi brukte denne spesielle språkformen, ville vi ikke behøve å filosofere og bli forvirret.

Kabbalistene sier at det er mulig å snakke om virkeligheten i fire språkformer som er forbundet med materiets fire nivå, for det er kun med hensyn til kabbalistene og deres avdekkelser. Læren om kabbala er den mest dypsindige språkformen, siden den ikke omtaler følelser men krefter.

Betingelser som forbudet om å tilføye eller å fjerne noe fra arbeidet og for troen på skaperens storhet og betydning tolkes inn i språkformen for vektorer av krefter, forbindelsen mellom kreftene og hvordan samspillet mellom dem er. Ved å koble seg sammen i ulike former genererer de ulike fenomen.

Men om vi refererer til vår oppnåelse, til hvordan vi trenger dypere inn og tar disse kreftene i bruk – og ikke til vårt eksterne studie – da har vi ikke noe valg. Vi kan ikke anvende disse konseptene automatisk, som i vår virkelighet der vi befinner oss på samme funksjonsnivå som dem. I den spirituelle virkeligheten er vi først nødt til å begynne å anvende disse kreftene og da har vi behov for en annen språkform, en språkform med følelser, språkformen for å bearbeide dem.

Vi er nødt til å stige til det nivået der de spirituelle kreftene arbeider i våre følelser for å forstå hvordan vi bruker dem. Metoden kalles læren om kabbala, mottakelse. Når vi begynner å studere den virkelige realiteten som en samling av fungerende krefter, oppdager vi at det bak de to kreftene; giverkraften og mottakerkraften, faktisk bare er èn skaperkraft og at det ikke finnes noe annet enn ham.

Skaperen bruker disse to kreftene for å anføre skapelsen og dersom vi ønsker å tilegne oss ham, som er over naturen for å ta imot og å gi, er vi nødt til å oppnå disse to kreftene i rett kombinasjon, i riktig balanse – og på den måten å oppnå ham. Da er både den øvre virkelighetens fysikk, læren om kabbala, som omtaler disse to kreftene og vi, som tilegner oss disse kreftene i språkformen av skaperens arbeid, som vil si i følelsesmessig språkform, da er begge disse sammenkoblet i oss. Med disse to språkformene utvider vi mottakerbeholderne våre og er istand til å føle den virkelige realiteten.

Fra forberedelsen til den daglige kabbalaleksjonen, 22/9/13

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Kabbalastudier, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Baal HaSulam «One Commandment» (Ett bud): Det er ikke mulig å tjene skaperen og å overholde Mitzvot (budene), bortsett fra i Lishma (for hennes navn) – for å glede sin skaper.

«Å tjene skaperen» er ren giverglede og «å overholde Mitzvot (budene)» er selvkorrigering mot giverglede av lyset som endrer eller «Torah».

Jeg skal bare handle for å gi, uten å gagne meg selv. Derfor trenger jeg det øvre lyset; takket være det er jeg istand til å utføre handlinger som ikke er basert på det egoistiske «drivstoffet» mitt, som ikke er basert på personlig interesse. Jeg trenger den øvre kraften som vil gi meg mulighet til å gi uten å ha noen grunn for det, uten å behøve å rettferdiggjøre det ifølge mitt eget vesen og egen logikk. Og da kan jeg gi «for å glede skaperen.»

«Skaperen» er noe utenfor meg, enten det er et menneske, hele menneskeheten eller skaperen. Jeg bryr meg ikke særlig om hvem det er: alt som går ut fra mitt «legeme» forsvinner tilsynelatende og har ikke lenger noen eksistens i mine øyne. Det er slik det føles for meg. Det viser seg at «å glede skaperen» er som å kaste noe og miste det for alltid.

Dog, våre vise menn har allerede innført praksisen med å engasjere seg i Torah og Mitzvot, selv i Lo Lishma (ikke for hennes navn), siden «man fra Lo Lishma vil komme til Lishma«…

Så selv om jeg ikke er istand til å gi nå, er jeg nødt til å gjøre så godt jeg kan og gjøre hva jeg kan i gruppen, i klasserommet osv. Og da, etter å ha gjennomgått en rekke stadier, vil jeg oppnå giverglede. Hvorfor? Fordi handlingene de vise anbefaler for meg, selv uten rett intensjon, tiltrekker seg lyset som endrer.

Man kan lure på hvordan dette har seg? Hvordan kan jeg tiltrekke meg lyset bare ved å utføre de vises anbefalinger? Faktisk leste jeg det bare i en bok og hørte av læreren at jeg må gjøre det og det. Hvordan får jeg fra dette den spirituelle kraften som endrer meg. Nøyaktig hvordan er det denne mekanikken fungerer?

Sannheten er at jeg ved å følge instruksjonene til de store kabbalistene oppretter kontakt med dem og så blir oppfyllt spirituelt av dem. Jeg føler det bare som det omsluttende lyset, siden jeg ennå ikke kan tolerere det i ønskene mine.  Det fyller meg faktisk, det er med meg, men jeg er ennå ikke istand til å «foredle» det i tydelige beholdere og virkelig å arbeide med det. Uansett så korrigerer det meg allerede og «formatterer» meg.

Derfor, ved å følge lærernes anbefaling, forbinder jeg meg gjennom dem med Malchut i uendelighetens virkelighet.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 22/9/13, Writings of Baal HaSulam

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Når vi synger melodier skrevet av kabbalister, eller leser salmenes bok, eller andre kabbalistiske tekster, er det viktig å forstå at alle ble skrevet i en tilstand av å være tilsluttet skaperen.
Derfor finnes det ikke noen sørgmodighet, pessimisme eller tunghetsfølelse i arbeidet her.

Alt som kan virke som uttrykk for svakhet eller tristhet er helt motsatte følelser og kommer spesielt fra håp, fra lengsel etter kjærlighet, fra innsiden av lyset som allerede lyser opp fra det fjerne, som morgengryet.

Disse melodiene kan høres ut som moll, i sørgmodighet, med en fornemmelse av tunghet og svakhet, men det stemmer ikke i det hele tatt. De kommer fra et lidenskapelig begjær, tilsluttethet, glede og hengivenhet. Prøv å synge dem og fornemme dem på denne måten.

Det samme gjelder salmenenes bok. All Davids tilsynelatende tragiske poesi, der han gråter over hvordan han må løpe fra alle de som forfølger ham og hater ham og over at skaperen har forlatt ham, ble alle skrevet fra et veldig høyt nivå av å være tilsluttet skaperen. Vi må prøve å føle dette i melodiene.

Fra forberedelsen til den daglige kabbalaleksjonen, 11/9/13

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Musikk, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål:
(Torah, 2. Mosebok, Truma, 25:10) Det sier: «De skal lage en ark av akasietre, halvtredje alen lang…» Hvordan kan skissene være så nøyaktige? Hva er gullet i gullkronen utenfor tempelet laget av?

Svar: Dette omtaler de ti hoved-Sefirot som alle har sine egne ti Sefirot og deretter har hver av dem nye ti Sefirot osv. Det handler om hvordan de er delt inn i visse kvalifikasjoner og oppklaringer og kombinasjonen av forbindelsen mellom dem.

Fortsatt har vi den uorganiske, den organiske, den dyriske naturen og mennesket – alle komponentene som tar del i å ligne skaperen. Hver del er nødt til å bestå av sine hovedegenskaper. En prest må for eksempel være gift. Spesielle dyr må være kosher, som vil si at de må ha kløvde hover og tygge drøv.

Hvorfor er arken laget av akasietre eller libanesisk sedertre og hvorfor dekkes den med gull, sølv og kobber? Fordi disse spesifikke materiene finnes i naturen i naturlig form og ikke trenger å foredles, eller å lages kunstig.

De blir brukt i en spesiell kombinasjon, der de skaper den ene eller den andre formen. Det er fordi du ikke simpelten tar en spesiell egenskap, men snarere må endre den og gi den en viss form ved handling. Et smålig og irritabelt menneske blir, for eksempel, raus og hyggelig. Det betyr at vi må samle opp alle egenskapene riktig, siden hver av dem må kombineres på rett måte med andre egenskaper. Følgelig dannes stedet for avdekkelse av skaperen.

Fra KabTV`s «Secrets of the Eternal Book», 29/7/13

Kategori: Spiritualitet, Spørsmål og svar, Toraen - Inga kommentarer →