Spørsmål:
Hvem er den nedre som løfter opp MAN?

Svar: Den nedre er de knuste sjelene. Det at de er knuste betyr at de avdekker at de ikke er istand til å forbinde seg med hverandre og oppnå det samholdet som eksisterte før knusingen.

Hvordan kan de vite hva som eksisterte før knusingen? De vekket dette ønsket hos seg selv, behovet for samhold, ved å anvende ulike metoder.

Vi har alle Reshimot (informative gener) fra knusingen i oss; de blir kalt de «syv Reshimot«, eller de «syv lys».

Når vi ønsker å knytte oss sammen og når vi arbeider i en gruppe med å utføre forskjellige samlende handlinger, vekker vi disse Reshimot i oss og føler da denne mangelen på samhold. Så hvordan sammenkobler vi oss?

Lyset kommer ovenfra når vi studerer. Det påvirker oss. Vi utfører også ulike handlinger og sammen med handlingene våre vekker lyset Reshimot fra knusingen i oss. Det får oss til å forstå, i det minste litt kognitivt – og litt følelsesmessig, at vi må knytte oss sammen.

Når det minste ønske om kontakt vekkes hos oss, er det et resultat av lysets påvirkning, for det kommer aldri av seg selv. Og da begynner vi å lete etter hvordan vi kan gjøre det.

Vi tror vi kan forene oss direkte med å utføre forskjellige handlinger; vi arrangerer kongresser, samholdsdager, vennesamlinger og til sist når vi et knusningspunkt, skuffelse og krise.

Men det er ingen krise; det er avdekkelse av knusingen, bare nedenfra oppover. Avdekkelsen av mangelen på samhold er en god tilstand siden du var knust før også; du avdekket det bare ikke.

Nå, når du har oppdaget ønsket og behovet du har for samhold, oppnår du muligheten til å begynne å forme MAN fra det, siden bare fornemmelsen av ønsket ikke er tilstrekkelig.

Du er nødt til å arbeide med dette ønsket sammen med gruppen, prøve å koble deg sammen med vennene og videreutvikle ønsket som ble vekket hos deg. Det er jo bare vår manglende kontaktevne som avdekkes.

Men det er ikke nok. Ønsket ditt må rettes direkte mot den øvre, mot giverglede, forbindelsen mellom oss, for å avdekke skaperen, egenskapen av giverglede vi har til felles.

Ettersom vi fortsetter å arbeide mer og mer med dette begynner vi plutselig, som respons på lysets påvirkning å avdekke kontaktforsøk i handlingene våre – og vi er ikke istand til å gjøre det; vi er nødt til å gå og be den øvre om hjelp.

Men dessuten, når vi ønsker å spørre den øvre og det virker som om vi vender oss mot ham, oppdager vi at vi ikke bare trenger den øvre for å knytte oss sammen, vi begynner også å føle at vi gjør det spesifikt for ham.

Vi forener oss ikke for vår egen del, men for å koble oss til ham og glede ham ved å gjøre det.

Fra tredje del av den daglige kabbalaleksjonen, 5/12/10, «The Study of the Ten Sefirot«

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Det sies at verdens korreksjon kommer til å ta 6000 år, noe som relaterer til ukens seks arbeidsdager.
Vi ble tildelt 6000 år for å tilberede spirituelle beholdere, ønsker, hjelpemidler. Det «syvende årtusen» (Sabbat) starter ved beholdernes korreksjonsavslutning, som vil si at det er neste nivå, som kalles tilstanden av korreksjonens avslutning (Gmar Tikkun).

Denne sabbatstilstanden eller det syvende årtusen kalles for «likheten med fremtidens virkelighet» (Mi Ein Olam HaBaah), siden det fortsatt ikke er selve fremtidens verden og der er et åttende, niende og tiende årtusen som etterfølger det, tilsvarende de første tre Sefirot (GAR).

Men sabbaten starter til og med før dette, selv innen avslutningen av 6000 år. En sabbatstilstand (den første oppstigningen av virkelighetene som tilfører oss mer lys) begynner allerede den «femte timen på den sjette dagen», som er på fredagen. Derfor er hele den sjette dagen (som betyr vårt sjette årtusen) allerede opplyst av sabbat.

Hele den sjette dagen kalles «sabbatskvelden». Vi befinner oss derfor nå i en meget spesiell tid: dette er sabbatskvelden. Vi kan allerede føle bevegelsene og endringene som begynner i verden på sabbatskvelden. Vi må gå gjennom hele perioden som gjenstår til korreksjonens avslutning og den synes å være veldig kort. Sabbaten er nær og vi er snart der.

Fra andre del av den daglige kabbalaleksjonen, 16/10/13, The Zohar

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Spiritualitet, Zohar - Inga kommentarer →

Å arbeide i èn linje, enten venstrelinjen eller høyrelinjen, er enkelt.
Det aller vanskeligste er å befinne seg i midten og forbinde disse to til èn autoritet og å forbli der, i midten, mellom skallet og helligdommen. Å befinne seg mellom dem betyr at man trekker fra skallet så mye man kan og legger det til helligdommen. Slik forblir du konstant under èn autoritet og avanserer; du oppfyller autoriteten din og ser etter et nytt sted der du igjen kan være fri til å foretrekke helligdommen på nytt. Av disse enhetspunktene skapes da en linje av ens frie vilje.

På den ene siden er alt gjort av skaperen, av personlig forsyn (HaVaYaH) som kommer ovenfra, som vil si at den finner sted inni en. Det personlige tilsynet er det aller innerste tilsynet (HaVaYaHs tilsyn), som er det som er mest tilnærmet giverglede. Man sier på den ene siden, «Hvis ikke jeg vedstår meg selv, hvem vil da vedstå meg,» som vil si at man komplimenterer de to linjene ved å tilføye all sin egen innsats til det øvre forsynet og holde fast ved det internt. Midtlinjen er uttrykk for hengivenhet og giverglede mellom et menneske og skaperen.

Man innser at alt kommer ovenfra, men annullerer allikevel skaperens dominans og sier at man ønsker å gjøre det samme i forhold til ens frie vilje. Man gjør det ikke fordi man befinner seg under det øvre forsynets dominans, men av egen fri vilje, fordi man ønsker å identifisere seg med skaperen. Selv om man er klar over at ingen kan unnslippe det øvre forsynet og gjøre noe selv, forsøker man uansett å oppfylle tanken skaperen har gitt en, som om det var av egen fri vilje, fullstendig uavhengig. Og på den måten avanserer man.

Det er ingen lek, siden skaperen sier seg enig i ens avgjørelse om å utføre en spesifikk handling og sørger for at man får en illusjon av liv og død. Det er ikke en vits, men faktisk et spørsmål om liv og død, som man tar veldig alvorlig. Men et menneske tar imot denne frie viljen og kan endre sin skjebne fra mye lidelse langs veien av «til sin tid» – til stor glede langs veien av «jeg påskynder det.» Det betyr at man kan forandre livet sitt totalt, fra den værste tilstanden til den beste.

Ved å skape et rom der man kan være uavhengig grunnlegger man formen av Adam (et menneske), siden man ikke skaper et rom der man kan ha fri vilje og tror at alt blir styrt ovenfra og sier «takk Herre» for alt, slik rettroende ærlig sier og der ikke er mer å tilføye. De legger alt under skaperens dominans.

Hvis man ikke er religiøs, fungerer man ifølge sine naturlige instinkter og skaperen styrer en uten å vise seg. Men om man ikke aksepterer noen av disse alternativene og ønsker å oppfylle sin egen frie vilje, lager man rom for sin egen autoritet ifølge den frie viljen. I ens uavhengige autoritet oppdager man da både de gode og dårlige sidene og disse to autoritetene støter sammen og kjemper mot hverandre. Et menneskes rolle er å plassere dem på midten, slik at de komplimenterer hverandre.

Knyttepunktet mellom dette rommet for fri vilje og kreftene som opererer i det, er at man gjennom oppklaringer, analyser og synteser, forvandles til et bilde av et menneske, Adam, som på hebraisk betyr «ligner skaperen.» Denne menneskelige formen grunnlegges fra bunnen og oppover og avdekkes gradvis. Ved å oppnå denne hengivenheten med skaperen finner man ut at også midtlinjen ble styrt av den øvre kraften og kaller denne realiseringen «engelen Raziel.»

Fra forberedelsen til den daglige kabbalaleksjonen, 25/10/13

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Fri vilje, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål:
Hvordan kan gruppene i hele verden konstant være knyttet til senteret, slik at de hele tiden får styrke derfra?

Svar: Jeg vet ikke hva mer vi kan gjøre. Hvis dere føler at der ikke er kontakt, må dere forsøke å finne ut hvordan dere fornyer den. Min lærer Rabash pleide å si: «Butikken min er alltid åpen,» på samme måte som skaperens butikk er, som det sies «butikken er åpen og butikkeieren selger på krita og notisblokken er åpen og hånden skriver og de som ønsker å låne kan komme og låne.»

Den usynlige hånden skriver ned alt og så vil verten be deg om å betale det du skylder, men du kan fortsatt gå inn. Det vil si at eieren ikke går ut og skriker og roper etter kundene. Han åpner simpelthen døren til butikken og det er det hele. Alle som ønsker å gå inn kan gjøre det.

Dette er et eksempel på hvordan vi må gå ut til folk. Vi må være rede for kjempesalg overalt, slik at alle vil finne det behagelig å komme inn i butikken vår. Men det betyr ikke at vi må overfalle alle forbipasserende, banke på dørene hos folk, tvinge dem, eller påtvinge oss dem med håp om at de skal kjøpe produktet vårt.

Det er opp til dere selv om dere er istand til å opprettholde kontakten med senteret. Ikke forvent at vi skal gjøre det. Vi har det altfor travelt og har så mye å gjøre innenfor disseminasjon, med å bearbeide og utgi materialer til integrerende undervisning, med innflyttingen i det nye hjemmet og med å forberede den internasjonale kongressen i februar 2014.

Vi klarer ikke å følge med alt som skjer med individer i Moskva, St. Petersburg, New York eller San Fransisco i tillegg til alt vi gjør. Vi har ikke krefter til å gjøre det og det ville heller ikke være riktig av oss å gjøre det. Hvis dere hadde vært ordinære mennesker uten punktet i hjertet, ville vi vært nødt til å ha mer omsorg for dere. Men fordi dere lengter etter spiritualitet og har punktet i hjertet, avhenger alt av hvordan det utvikler seg.

Dere må gjøre en egen innsats, bruke egne krefter og kontakten med oss avhenger av dere. Dere må anstrenge dere for ikke å miste kontakten og hele tiden forsikre dere om at den opprettholdes. Mister dere denne forbindelsen, blir forbindelsen tapt for dere.

Fra samtalen under måltidet, 25/10/13

Kategori: Gruppearbeid, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Folk skjønner ikke bærekraften i helhetlige grupper. Hva er knepet her?

Svar: Dette er ikke lureri. Vi lar dem jo komme i kontakt med universet, med verden, med naturen. Naturen er forent, den er harmonisk og vi viser dem hvordan man oppnår denne harmonien. Når de oppnår harmonisk kontakt mellom seg selv og miljøet, innlemmes de i dens sfære og begynner å føle pusten av den. Det er hele «knepet» – vi tilpasser dem til naturens helhet. Og hva skjer etterpå?

Etterpå fortsetter vi å utvikles til vi når et stadie der vi begynner å føle hvordan alt rundt oss puster, hvordan alt er fyllt med èn tanke som kalles «skapelsens plan.» Det er dette vi vil oppnå.

Naturen er smart! Legg merke til den harmoniske datamaskinen vi eksisterer i! Her finnes ingen fallgruver, kun oppdagelsen av menneskehetens eksistens, som er absolutt realistisk, bygget ene og alene for at vi skal knytte oss riktig sammen med hverandre og fylles gjensidig og støtte den eneste loven, «Å bli èn samlet natur.» Det er ikke et økoøogisk «grønt» påfunn, men en oppstigning til nivå av Adam (mann – menneske).

Slik vil vi begynne å vokse mer og mer med fornemmelsen av å være fyllt av bunnløs lykkefølelse. Vi kommer ikke lengre til å føle oss begrenset av rammeverket til vår egen fysiske kropp.

Ved å begynne å forbedre kropp og sjel og ved at vi stiger høyere oppover, begynner vi å føle at vi tilegner oss helt andre muligheter. Spesielt i den innbyrdes kontakten mellom oss, oppdager vi rom fyllt av lykkefølelse.

Fra KabTV`s «Through Time», 20/10/13

Kategori: Helhetlig utdannelse, Integrerende undervisning, Kabbala disseminasjon, Spørsmål og svar, Undervisning - Inga kommentarer →

I enheten mellom venner er stedet jeg oppdager den spirituelle verden. I det øyeblikk jeg kobler alle våre ønsker sammen, vil jeg se i det punktet for enhet, en åpning. En åpning som leder til innsiden av den øvre verden! Den vi plutselig utvide og utfolde seg, og der vil jeg oppdage en ny spirituell dimensjon, eller ønske.

I Det er klart at rundt dette inngangspartiet som har åpnet seg for meg, finnes det mange barrierer. De er ikke hindringer, tvert imot forsøker de å sikte meg inn til å tre inn i spiritualitet på riktig måte. Det kan se ut som om de bevisst lurer meg fra alle kanter.

Hvis jeg ikke fortviler, men istedenfor prøver å forstå at dette virker som “hjelp mot meg selv,” vil jeg tre gjennom barrieren og inn i den spirituelle verden. Inngangen vil dukke opp på dette spesifikke punktet.

For øyeblikket ser dette vanskelig og umulig ut for oss. Men den vil plutselig åpnes opp så vi kan fly rett inn! Vi trenger ikke presse oss på eller fortsette å prøve og bryte gjennom- den vil simpelthen bare dra oss inn i seg selv.

Fra den 4de delen til den Daily Kabbalah Lesson 12/10/10, Writings of Baal HaSulam

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Spiritualitet - Inga kommentarer →

Baal HaSulam «Inheritance of the Land» (arv av landet): Det sies, «min belønning er ifølge min sorg.» Det betyr at belønningen måles i forhold til sorgen. Vi har kun behov for sorg og anstrengelse for å finne beholderen som kan ta imot en god belønning. Og jo mer menneskelig ens sorg i det spirituelle arbeidet er, dess større er ens beholder, som er klar til endelig å få maksimal belønning.
Vi måler alt ifølge beholderen, eller ønsket. Lyset befinner seg i en tilstand av absolutt hvile og alt er avhengig av beholderne, av hvordan vi utvikler dem.

Men i det spirituelle blir denne lidelsen søt og kalles «støt av kjærlighet.» Der kan smerten av mangel kombineres med nytelse og de nøytraliserer ikke hverandre, slik de gjør det i denne virkeligheten. Her, etter etpar munnfuller, er jeg ikke lenger tørst og jeg føler meg mettet hver gang jeg har fått noe. I det spirituelle er det annerledes fordi både behovet og nytelsen er rettet mot å gi, derfor støtter og øker de hverandre.

Det viser seg at jeg konstant føler mangel og nytelse, men ikke som motsetninger og jeg blomstrer hele tiden og utvikler meg med dem. Sammen blir de til en fornemmelse av evig liv for meg. Det er det vi satser på. Du ser selv at denne kunnskapen kun kan komme ovenfra. Vi selv har ingen sjanse til å fatte selve «marginene» av det. Uansett hvor mye filosofere og tenkere har forsøkt å finne svar på disse eldgamle spørsmålene, så er det umulig. Svarene er tross alt ikke arvelige i vår nåværende egoistiske natur.

Fra fjerde delen av den daglige kabbalaleksjonen, 4/10/13, Writings of Baal HaSulam

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

 Spørsmål: Formål fremmet av eksterne omgivelser har større innflytelse på meg enn formål satt av kabbalister og det som gruppen prøver å formidle meg. Hvordan takles denne motsigelsen?

Svar: Jeg har et formål som jeg lever for. Var det ikke for det, ville jeg ha levd et «dyrisk» liv; jeg eksisterer for ikke å dø og tilfredsstiller meg selv periodisk med «dyrefòr.»

Men nei, jeg har et mål med livet og med hjelp av gruppen er jeg nødt til å fokusere på dette og ordne alt slik at jeg kun retter meg etter dette målet. Og alle andre aktiviteter blir gjort i henhold til formålet jeg har med livet.

Og livets formål er avdekkelse av skaperen, som er å tilslutte seg ham. dette målet oppnås via prinsippet «elsk din neste som deg selv», ved hjelp av sammenkobling i en gruppe. Og jeg må bare føle meg tiltrukket av dette og kun etterleve det.

Faktisk sanakker vi om oppbygningen av de spirituelle Partzufim, der det ene er «innsatt» i det andre. Formålet med livet er alle tings kjerne. For å komme dit trenger jeg gruppen. For å styrke gruppen trenger vi disseminasjon. og derfor trenger jeg hele verden, eller «verdens nasjoner.»

Men det viktigste for meg er formålet med livet, mens alt det andre er vesentlige komponenter som påkreves for å oppnå det. Var det ikke for målet, ville jeg ikke ty til dem. Jeg utfører og anvender kun det som hjelper meg på veien mot målet.

Prosessen er dynamisk: Disseminasjonen forandrer seg hele tiden i henhold til hva vi trenger for å styrke gruppen slik at vi kan finne felles kraft i dens sentrum og oppdage skaperen. men for å oppdage skaperen i gruppens sentrum, via kraften av garantien innenfor gruppen og gjennom riktig disseminasjon, må jeg gå ut i den mer vidstrakte virkeligheten i verden og ta imot mangel, forpliktelser, frykt og angst fra mennesker, så de vil presse meg og få meg til å forplikte meg til å handle. Da kommer jeg til den rette etterspørselen og da oppdager jeg skaperen.

Alle disse komponentene er nødvendige på veien, bortsett fra den eksterne virkeligheten slik den er, disseminasjonen vi gjør er tilstrekkelig. Vi har tre nivå: skaperen i gruppens sentrum, selve gruppen med en garanti, der jeg er i gruppen og disseminasjon. Dette er avatalen vi har god kjennskap til: den nedre, den øvre og den aller øverste, eller indre, midtre og ytre.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 1/10/13, Writings of Baal Ha Sulam

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål:
Hva er salmenes bok?

Svar: Salmenes bok (Tehillim på hebraisk) er en bok som gir oss et spesielt stemningsleie.

Salmene ble skrevet av Kong David som symboliserer Malchut, den laveste og bredeste delen av Kli (beholderen), som inkluderer praktisk talt alt. Det var hans spirituelle oppnåelse. Derfor er sangene hans, der han priser skaperen verdsatt av alle verdens folkeslag. De leses av alle.

I salmenes originaltekst er der tegn (ikke noter), som viser hvordan de synges. Men du kan synge dem slik du selv ønsker det. Det er ikke noe problem.

Fra kongressen i St. Petersburg, 12/7/13, Leksjon 4

Kategori: Kongresser, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Vi mangler lyst, lengsel, intensjon, stimulering og behov.
Det kan synes som om vi ønsker spiritualitet, vi lytter og studerer, men vi brenner ikke i så stor grad at det blir til en besettelse, en ekstensiell frykt. Hva kan vi gjøre hvis vi ikke har et så brennende ønske?

Det virker som om vi ikke kan få oss selv til å føle den riktige frykten for å klare å tiltrekke lyset som endrer. Vi er ikke sterke nok. Vi klarer ikke å nærme oss hverandre nok til å føle at vi virkelig behøver dette, slik at alle våre bønner, håp og ønsker knyttes sammen og blandes så hver og en mister fornemmelsen av seg selv. Vi føler ikke behov for det, vi har ikke noe ønske om det!

Det skjer bare når vi oppfanger mangel fra utsiden, fra eksterne mennesker som krever vår hjelp og vi føler oss hjelpeløse og under press. Det er som en person som bor for seg selv, som egentlig ikke har noe å bekymre seg om og tror at alt kommer til å ordne seg på et vis. Men når han har fått familie tenker han hele dagen på dem og bekymrer seg om hva han må ha med seg hjem om kvelden for å gi barna mat. Det er forpliktelser man ikke kan rømme fra.

Det samme gjelder for oss. Når vi oppretter forbindelser med folk og lover dem noe, tvinger tilbøyeligheten for respekt, kontroll og frykt for skam oss til å ta ansvar for å oppfylle forpliktelsene våre. Behovet for å fylle folks mangel tvinger oss til å bli sterkere knyttet sammen med hverandre, vi føler i hvor stor grad vi trenger vennene våre.

Hvis denne eksterne mangelen ikke er tilstrekkelig til at vi føler omsorgen og frykten for behovet av å oppnå samhold, sender skaperen oss også fiender og forfølgere som vi er nødt til å kjempe mot og overvinne. Ellers sårer det stoltheten vår og vårt gode rykte og vi blir urolige og skuffet. Derfor blir nye tomrom avdekket hos oss som vi aldri ville klare å avdekke alene på grunn av egoets beskyttende kraft. Skaperen avdekker dem ved å sende oss eksterne motstandere, «bjeffende hunder.»

Vi må betrakte alt dette som hjelp ovenfra. Disse negative kreftene tilføyes til våre svake krefter som vi har brukt for å forsøke å forbinde oss og oppnå noe med; de dytter oss kraftig forover og gir oss legemlige inntrykke som trenger helt inn til beinet og treffer oss på det mest følsomme punktet.

La oss håpe disse kreftene blir sterke nok til å få oss til å rope om hjelp, slik som det sies «og Israels barn ropte ut fra arbeidet. og Herren hørte deres stønn.» Dette er veldig seriøst arbeid. Vi må ikke være sløve og ignorere disse angrepene, men heller frykte dem og føle oss skamfulle og arbeide med de riktige midlene vi har fått for å lykkes.

Alt dette er «hjelp mot.» Ingenting i denne verden er skapt uten grunn, men kun for å være til hjelp for oss. Selv om vi må vokte oss selv og ta riktig standpunkt angående kritikk og vanskeligheter vi møter, ha omsorg for å lykkes og for oppfyllelse av det vi lover folk, så må vi også takke skaperen for alle hjelpemidlene, alle de bitre inntrykkene, medisinen for egoet vårt som hjelper oss å løsrive oss fra det og stige.

Vi er nødt til å være utstyrt med en mangel som dekker kløften mellom to nivå; det nåværende og det spirituelle. Formelen for det inkluderer mitt eget mottakerønske og det som tilhører folket og fiendene mine. Vi må knytte dem alle til èn formel og inkludere den i en bønn, MAN, for å gjøre den kraftig nok til å få respons ovenfra, MAD. MAN og MAD skaper direkte lys og endrende lys og hever oss alle, forbundet som èn, til neste øvre nivå.

Det er vår felles oppreisning. Moses kom ikke ut av Egypt alene. Han bare rømte til Jetro en stund og kom tilbake. Bare sammen kan vi gå ut fra egoets trelldom. La oss ikke glemme det.

Vi oppretter et sterkt ønske om å komme ut fra Egypt og om å ta spranget til det nye spirituelle nivået ved vår brede disseminasjon. All frykt, angst, motgang og skuffelse ble gitt oss bare for at vi skal knytte oss sterkere sammen og tvinge oss til å flykte i rett øyeblikk.Faraos hær, den negative kraften og natten, som med hjelp av dens dekke gir oss mulighet til å rømme på tross av den mørke og ubehagelige tilstanden, alt knyttes sammen til en rett helhet av krefter som er ment til å føre til vår fødsel i den nye virkeligheten.

fra forberedelsen til den daglige kabbalaleksjonen, 30/9/13

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →