Ønsket vårt er skapt som lysets speilvendte forsegling og derfor føler det kun seg selv. Det er en fryktelig fornemmelse av ufyllt tomrom, en avgrunn. Jeg kan simpelthen ikke føle bare meg selv, for jeg kan ikke leve uten å være fyllt! Det kalles Nukva, fra «Nekev» (et hull), et hult mottakerønske med behov for å fylles.

Skaperen er perfeksjon og trenger ingen. Det er fullstendig hvile og uvirksomhet. Han er absolutt uforanderlig; han trenger ikke å bevege seg eller å handle. Men skapningen, stakkars (vilje til å motta nytelse, ønske, behov for lyset), føler seg helt elendig og finner ingen hvile før den får fornemmelse av perfeksjon. Det eksisterer i konstant engstelse og ærefrykt og på let etter manglende tilfredsstillelse.

Lyset (perfeksjon, skaperen), har jo stemplet seg speilvendt i materiet (ønsket), som en forsegling og dets støpeform og på den måten dannet behov for lys i mottakerønsket. Vår form er motsatt skaperen, derfor er skapningens natur så elendig; om den bare kunne slippe å føle seg selv og alle sine ønsker, lengsler og tanker, som kun dreier seg om tilfredsstillelse.

Vi jakter alltid på skaperen, på lyset. Men når et ønske avdekkes hos oss, i sitt minste, laveste nivå, forestiller vi oss, istedenfor lyset, materialistisk tilfredsstillelse gjennom rikdom, makt, berømmelse, sex, mat og familieliv. Og hvis et større ønske vekkes hos oss, fra et høyere nivå, aspirerer vi for kunnskap og utvikling. Og hvis et enda større ønske avdekkes i meg, begynner jeg å føle mangel på spiritualitet.

Vi handler alltid i mottakerønsket, utfra ønsker i vår virkelighet til likhet med skaperen.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 8/10/13, Writings of Baal HaSulam

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →