Spørsmål: Frustrasjon og depresjon forårsakes ofte av dyp, distinkt frykt for å være helt alene i verden, uten nærforhold med mennesker man er glad i. Det finnes, med andre ord, et sterkt grunnlag for å bygge familieforhold.

Uavhengig av det fakta at vi ikke trenger hverandre like mye som før, at familietradisjoner avtar, tilgjengeligheten for seksuelle partnere, dører som tidligere var stengte nå er åpne på vidt gap og på tross av at familiemedlemmer har mindre til felles, gjenstår fortsatt en slags egenverdi i oss: en primitiv, eksistensiell frykt for ensomhet som mange opplever i dag.

Svar: Og allikevel er sannsynligheten liten for at folk skal finne løsningen på dette problemet ved å gifte seg. Gjensidig avhengighet og støtte assosieres ikke lengre med samtidens familie. Frykten er reell, men løsningen ligger ikke innenfor synsfeltet.

Det er, for all del, bedre å være sammen med noen enn å være helt alene. Mennesker med mye «baggasje» føler at partnerne er avhengige av dem; de ser at de har ansvar for dem, i det minste på et vanegrunnlag fra tidligere. Vi er bare mennesker.

Men samtidig tror jeg ikke at frykten for å være alene er nok til å få folk til å bli i en god, trofast familie. Denne «teorien» trenger ikke å bevises av motsigelser og kan heller ikke løses ved at man gjemmer seg for de negative ulempene. Det å være positiv, er faktisk alt som trengs.

Spørsmål: Psykologien sier at det ikke bare er frykt som får oss til å knytte oss sammen, vi søker snarere en dypere form for intern sammenknytning, en enhet. Og allikevel er det ikke tvil om at mange drives nettop av frykt. Det er her prosessen starter, selv om det er temmelig tydelig at det ikke fører til et godt forhold. Frykt fører ofte til andre fenomen, som å la være å bryte forbindelser som i utgangspuntet var dårlige.

La oss snakke om situasjoner der mennesker streber med å etablere forhold, men ikke vet hva de skal gjøre. Hvor starter man?

Forskjellige metoder tilbyr mennesker verktøy for selvrealisering, der de lærer seg å bli kjent med sin natur: «Hvilken del av meg selv kan jeg vie til kontakt med partneren?» Deretter lager man en «liste»: «Hvilke forventninger har jeg fra partneren min og vårt liv i fellesskap?» Når man så forstår hva man ønsker og forventer seg, kan dette konfigueres til en spesifikk samlivsform. Det er veldig vanlig nå for tiden. Er det en riktig måte å takle det på?

Svar: Jeg antar at det ikke bare er i dag dette er populært. Det har alltid vært sånn. Folk kalkulerte sine egne og partnerens bidrag til sine felles samliv. «Matchmakers» av alle typer kommuniserte på den måten og bisto unge mennesker og foreldrene i å inngå «gode avtaler.» Det dreide seg faktisk kun om forretning. Begge de vordende ektefellene var egoister som nøkternt overveide om det svarte seg for dem å leve sammen. Følelsene de hadde for hverandre var kun èn av mange komponenter av formelen. Følelsene hadde «kjøpekraft» og ble inkludert i den generelle ligningen.

Er denne tilnærmingen riktig? Jeg synes ikke det. Selvfølgelig fungerte det en periode. Men vi har endret oss drastisk. I dag er vi ikke lengre sikre på hva vi vil og enda mindre vet vi hva vi kommer til å ønske oss i morgen. Psyken vår er i tillegg pervertert av en enorm ekstern effekt som presser oss fra den ene siden til den andre med kunstige begrensninger og tillatelser, forestilte fordeler og ulemper.

Hver trend, hver «årstid» forvandler oss totalt fra utsiden i tillegg til alle interne endringer vi går gjennom. Derfor kan det hende at våre kalkulasjoner om fordeler og ulemper ved potensielle fremtidige familieliv ikke stemmer. Kun hvis vi setter en høyere verdi som mål og er enige om en viss utfordring, til noe som hever oss over forstyrrelsene som foregår både i samfunnet og inni oss, kun da vil samfunnet med sine celler, unge par, ikke simpelthen overleve, men blomstre.

(119263)

Fra KabTV`s «A New Life», 6/9/13

Kategori: Ekteskap, Familie, Mann & Kvinne, Spørsmål og svar, Undervisning - Inga kommentarer →