Rabash, Dargot HaSulam, artikkel 798, «Verdien av den lille»: Når man får noe en er gitt, blir skaperen ens debitor.

Eksempel: En far gir sin lille sønn en krone om dagen. Så vekkes farens kjærlighet for sønnen, og han gir ham fem kroner.

Når den lille sønnen ser at han i dag fikk en større gave fra faren, inspireres han til å takke faren for dette. Men siden, når faren gir ham en krone som vanlig, fylles sønnen med sinne mot faren over tapet sitt.

Det viser seg at tillegget sønnen fikk i går skjøv ham bort fra faren, i stedet for å føre ham nærmere. Det er fordi faren nå skylder ham, og den lille sønnen vil at faren skal legge til hver dag. Og når faren ikke gjør dette, så er ikke gavene verdt noen ting.

Man dør når man mottar, uten en gang å ha oppnådd halvparten av det man ønsker seg.

Det er ikke lett å kombinere ønsket om nytelse og ønsket om å gi på en ordentlig måte. Fra dette eksempelet ser vi at vi ikke skjønner skaperen. Egoismen tolererer ikke en-gangs tilføyelser. Det oppfatter ethvert tillegg som den nye normen og blir sint når det ikke fortsetter å få det.

Vi forstår ikke at når skaperen trekker fra, så gir han oss mer – ikke mindre! Det er ikke for ønsket om å motta nytelse, men for at vi skal oppnå intensjon til å gi. Egoismen ser imidlertid bare tapet: èn krone i stedet for de fem det hadde i går.

Sønnen forstår ikke at han selv må komplettere de resterende fire kronene med sin tro, intensjon og bevissthet om giverens storhet. Da, i stedet for tap, får han en flott gevinst: likhet med skaperen.

Det innledende, grunnleggende ønsket ble skapt av skaperen i form av et svart punkt i midten av det øvre lyset. Og det fortsetter å være et svart punkt. Vi utfører alt det andre selv, inkludert den høyeste grad av uendelighet, ved å anvende èn metode: å opphøye giveren i våre øyne.

Punktet i hjertet vokser ikke på egen hånd. Det kan bare vokse når det er koblet til en venn, bare gjennom giverkraften, som jeg må få til å trenge gjennom punktet mitt. Ingenting annet kan få det til å vokse.

Det øvre lyset fortsetter å påvirke oss med mer styrke, men vi skjønner enda ikke at utviklingen ikke er begrenset til oppfyllingen av ønsker. Vi utvikler et økende lys etter som vi går tilbake langs trinnene til HaVaYah.

På denne reisen blir stadier gradvis erstattet av hverandre. Men vi fortsetter å vente på nye porsjoner med lys uten å innse at det er på tide å erstatte mottak med å gi. Og selv om lyset øker, oppfatter vi det som noe negativt, som mørke.

I virkeligheten er lyset godt, men for at vi skal kunne oppfatte det som godt, er vi nødt til å bli en mottaker som er lik det. Til slutt presser det oss, til vi på en eller annen måte sier oss enige i dagsordenen og tar et nytt skritt mot å gi.

Derfor må vi, i stedet for å arbeide direkte med ønsket, jobbe for en holdningsendring overfor giveren. Utvikling er ikke en kvantitativ prosess, men en som er kvalitativ. Vi kommer til å avansere raskt hvis vi husker dette.

(28580)

Fra en leksjon, 3/12/10, Writings of Rabash

Kategori: Min likhet med skaperen, Oppfattelse, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan kan man under leksjonen fornye intensjonen mellom de motsetninger som drar oss i forskjellige retninger?

Svar: Det er en god ting å ha forstyrrelser. Så fort en fornyer sin intensjon, glir den unna nok en gang, og en ny beregning begynner å dra han ned.

Og nok en gang blir han påminnet fra oven at hans tanker ikke relaterer til spirituell utvikling. Og nok en gang finner han styrke til å analysere sin situasjon og be om å komme raskt ut av hengemyra mot enhet.

Han kommer tilbake til leksjonens emne med dette punktet av enhet, for å kunne klamre seg til Zohar så mye som mulig.

Dette er “studiet av Toraen” – ikke “bare lese bøkene” men å studere seg selv. Til slutt, vil vi avdekke oss selv. Det står skrevet: “Jeg vil se skaperen fra mitt eget kjød. “ På denne måten nærmer man seg sannheten.

De som tror de må kjenne materialet som studeres, tar feil. En må vite hvem han er og lære hvem han er gjennom teksten. “Hvem er jeg, som Toraen lærer å høre til lyset?” Jeg oppdager alle mine motsetninger, alle forstyrrelsene og typer av spirituelle koblinger. Alle fordelene og ulempene.”

Dette er hva jeg må lære. Toraen gir leksjoner til min onde tilbøyelighet, ved å sette den foran lyset. Det står skrevet: Jeg skapte den onde tilbøyelighet og Toraen til å følge den.” Når begge disse faktorene manifesteres foran mennesket, og han begynner å verifisere den ene gjennom den andre, er det dette vi kaller å studere Toraen.

Jeg studere ikke teksten, jeg studerer meg selv. Når jeg streber mot sannheten, bringer teksten meg følelsen av graden av min separasjon fra den. Mennesker er som maskiner: de studerer teksten, men det er Torah du studerer på deg selv. Det står skrevet: “Vi vil se lyset i ditt lys.”

Dette er en annen type studie der du jobber sammen med forstyrrelsene, motstår dem: dette er et praktisk selvstudie. “Hvem er jeg i forhold til Skaperen?” Det er essensen av dette studiet.

Alle forstyrrelser og problemer som hindrer meg fra å fordype meg inn i virkeligheten jeg leser om, er forskjellen mellom meg og skaperen. Når jeg reiser meg over alle fjesene til egoet mitt, demonstrerer jeg vilje til å bevege meg fremover, mot Ham.

[28042]

Fra leksjonen: 11/29/10, Introduction to The Book of Zohar

 

Kategori: Spiritualitet, Zohar - Inga kommentarer →