Spørsmål: Hvis vi, under en workshop, prøver å komme inn i en felles tilstand, gå inn i den, koble fra, koble til, og en etternøler plutselig henger seg på, føler vi umiddelbart ubalanse.

Svar: Det skal ikke oppstå noen ubalanse! Vi må umiddelbart «svelge» vennen som sluttet seg til oss. La oss si at det var ni mennesker, og plutselig kom nummer ti – men han er ikke en forstyrrelse, for vi jobber så hardt med ham med intensjonen, med vårt ønske, at han straks føler rammen vi gir ham som inkluderer ham med oss.

Og hvis ikke, iløpet av en runde, uansett hva han sa og hvor han gikk, må han føle gruppens ramme og finne sin plass.

Men for ikke å falle ut av denne tilstanden, er vi nødt til å presse oss selv inn i den. Gjennom vårt ønske, vår innsats, vårt konstante eksempel, ekstern innsats inkludert, må vi la andre mennesker føle at de befinner seg i et så spesielt ideologisk rammeverk at de ikke kan tillate seg å snakke om noe eksternt. Det totale presset på hver enkelt av oss må være svært sterkt.

(144153)

Fra forberedelsen til leksjon #1 på kongressen i St. Petersburg, 18/9/14

Kategori: Gruppearbeid, Indre arbeid, Kongresser, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Å løfte frem en bønn til skaperen vil si å løfte våre beste, mest intense og levende ønsker og ambisjoner – og rette dem oppover, som vi løfter hendene oppover.

I dette tilfellet, knytter vi dem sammen slik at alle føler seg innlemmet i hverandre, kun føler sitt seg i de andre, og i denne tilstanden velger det som er aller dypest og mest viktig.

En «bønn» er det eneste ønske vi har for å avdekke andres ønsker. Vi anstrenger oss for å forene ønsket så vi kan avdekke den enhetlige kraften som styrer hele universet, i hele naturen: kraften av harmoni, balanse og gjensidig samhørighet.

Vi ønsker det samme for oss selv, for gruppen, for landet, for verden og for hele menneskeheten. Dette er vår intensjon og vårt arbeid. Konstant intensjon er bønnen vi ønsker at alle skal ha.

I fremtiden vil vi forvandle dette i de følgende etapper. Vi vil se hvordan ønskene våre for samhørighet blir realisert innenfor selve ønsket. Vanligvis, når noen streber for å oppnå et mål, så tror de at de vil oppnå det, men i vårt tilfelle viser det seg at ved å holde på intensjonen, så innser vi plutselig at det er dette som er målet og at vi ikke trenger noe mer. Ambisjonen skaper betingelsen der den øvre oppfylles. Det er dette som skjer med oss og i oss.

For å konsetrere oss mer med hverandre, må vi tilbake til denne etterspørselen og ha et sterkt ønske om å formulere alt mye dypere og kraftigere. Slik former det seg i oss.

Denne konstante ambisjonen er selve målet. I begynnelsen tror vi det bare er en betingelse for å oppnå noe, men deretter vil vi se at det er dette som er målet.

(144082)

Fra forberedelsen til leksjon #1 på kongressen i St. Petersburg, 18/9/14

Kategori: Uncathegorized - Inga kommentarer →

Vi begynte forberedelsene til kongressen for flere måneder siden. Nå må vi prøve å gjøre det slik at målet med kongressen først og fremst er rett foran øynene våre.

Målet er enkelt. Det finnes ingenting annet i hele verden enn sammenkoblingen av ønskene til èn helhet. Det er det vi er nødt til å se for oss: Vi gjør det, eller vi tvinger det øvre lyset til å gjøre det.

Hvis vi søker etter å oppleve denne tilstanden, slik at den virkelig blir realisert mellom oss, så vil det virkelig skje. Det kommer an på ønsket vårt – og bare det. Da vil det, i hele verden, være èn følelse, som sprer seg som bølger fra oss.

Alle vet allerede at alt bare avhenger av en selv. Gjentatte ganger har vi studert at vår oppfatning av verden, følelsen av verden, er et resultat av det interne synet vi har av den. Baal HaSulam kaller dette «indre refleksjon.»

Så vi må rette vår indre kontemplasjon og forventning, for å kunne se èn helhet fra oss alle – og det avhenger av oss alle.

Hver og èn av oss er, tross alt et eget univers. Hvis vi forestiller oss selv på den måten og støtter hverandre, så vil det helt naturlig være en riktig superimposisjon av den ene på den andre, og sammen  vil vi samle den nødvendige kraften til å produsere en tydelig manifestasjon av denne tilstanden. Det er dette jeg ønsker for dere.

Mange av våre venner fra forskjellig land og regioner er samlet her. Det er veldig positivt, for det utgjør et mangfoldig Kli. Det gir styrke til våre felles ambisjoner.

Å tape seg selv i dette samfunnet er virkelig lykke. Hvis et menneske har dette som mål, føler man at man begynner å miste seg selv og begynner å danse av glede i forbindelsen med vennene, som Rabash skriver i sitt brev. Han forsvant i så stor grad at han ikke følte noen ting annet enn dem. hvis vi mister oss selv i dette samfunnet vi har felles, vil vi begynne å føle, gjennom det, den tilstanden vi ønsker å oppleve: denne samhørigheten; dette Malchut.

Jeg tror absolutt vi kan gjøre det. Jeg ser ingen hindringer. Vi må bare koble sammen det som finnes i oss.

(143950)

Fra kongressen i St. Petersburg, Forberedende leksjon «1

Kategori: Kongresser - Inga kommentarer →

Vi er i avanserte stadier, og må ikke glemme at øyeblikket før forløsning føles som det største mørke, hjelpeløshet, fortvilelse, kraftløshet og skuffelse. Rett før utgangen fra Egypt er det bekmørkt.

Vi avanserer langs to linjer. Lyset kommer, men oppleves i ønsker som ennå ikke er korrigerte som mørke. Derfor ser individer og hele grupper seg selv i værst mulig tilstand; i et stadie som er stadig lavere og mer foraktelig.

De synes de ikke fortjener spirituell innsikt og at de er fjernere fra det enn noensinne, som det sies, «og Israels barn sukket under det harde arbeidet» i eksilet i Egypt. Men slik er den spirituelle banen.

Derfor er det vi må skjelne mellom hjerte og hode. Det er ingen tilfeldighet at de to lysene bearbeider oss slik, lyset til Hassadim og lyset til Hochma; lyset til skapelsens formål og det korrigerende lyset. Når vi føler at vi befinner oss i en slik forferdelig tilstand, har vi fortsatt sjansen til å avklare og utforske den og innse at det er riktig. Det er faktisk denne tilstanden som hjelper oss å avansere.

På den annen side, er mørke og svakheten som avdekkes et veldig klart tegn ovenfra. Vi er nødt til å trenge gjennom det egoistiske skallet og tilegne oss oppfatningen av en ny virkelighet, følelsen av en ny verden.

(143633)

Fra første del av morgenleksjonen, 15/9/14, Leksjon med tema: «Forberedelse på kongressen»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Vi er første generasjon (som også er «siste generasjon i den egoistiske verdenen») som må realisere læren om kabbala og gjøre spranget over til den spirituelle verdenen. Hvis alle de hundretusener (eller kanskje flere millioner) mennesker som studerer kabbala rundt om i verden forener seg, vil vi definitivt få styrke til å trenge gjennom grensen mellom den spirituelle og fysiske verdenen, som kalles Machsom, og erverve kjærligheten.

Baal HaSulam «Forord til den siste generasjon»: Det er en fabel som forteller om en gruppe mennesker som gikk seg vill i ørkenen og led av sult og tørst. En av dem kom over en bolig fyllt med overflod og tenkte på sine uheldige venner. Men han hadde beveget seg så langt fra dem og ante ikke hvor de var. Så hva gjorde han? Han begynte å rope høyt og blåse i fløyta si, slik at de stakkars vennene kanskje kunne høre at han ropte på dem og komme til ham og få del i tempelets rikdommer.

Vi befinner oss i samme knipe: vi har gått oss vill i en redselsfull ørken med hele menneskeheten, og endelig finner vi en uendelig skatt full av rikdommer. Det er de kabbalistiske tekstene…

Og nå, kjære venner, her, i skattekisten du ser foran deg, ligger en bok som forklarer all visdom om en tilstand, sammen med alle mulige veier for individer og samfunn som realiserers i fremtiden.

Åpne disse bøkene, og du skal finne alle riktige livsordninger som vil åpenbares i de siste dager, som vil lære deg hvordan du setter alt på sin plass i dag.

Selv om kabbala regnes som en vitenskap og en kunnskap og synes å være skjult, opphøyet, mystisk, og kanskje også skremmende (men i de senere år har disse mytene om kabbala spredt seg), må vi forstå at alt det handler om er enhet mellom oss. Hvis folk forener seg, vil de her og nå begynne å oppleve denne strømmen av enegi som flyter mellom dem, gjennom den interne gjensidige kontakten.

Vi befinner oss allerede i den, som i en tåkedis, men føler ikke vår autentiske ekte tilstand. Vi må spre denne tåken, komme tilbake til bevissthet, og da vil vi befinne oss i en verden full av lys og begynne å leve evige og fullstendige liv.

Vi vil føle alle verdenene, og føle at vi ikke bare er over alt som skjer i denne materialistiske verdenen, men også få ny bevissthet og oppfattelse. Vi har ennå til gode å oppnå dette, og alt avhenger av hvor stor innsats vi gjør for å dykke dypere inn og føle båndet mellom oss.

(27249)

Fra World Kabbalah Congress, 9/11/10, Leksjon #1

Kategori: Kongresser, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Læren om kabbala sier at skaperen er god og velgjørende. For å realisere seg selv, skapte han et ønske om å motta, som kalles «skapningen.» Dette ønsket bør utvikles i henhold til skaperens plan, ifølge hans program, inntil skapningen forstår og føler ham som god og velgjørende, som noe stort.

Dette er skaperens ønske. Kabbalistene forteller oss at det ikke er fordi han ønsker at vi skal vedkjenne oss hans storhet, hans allmakt og vår avhengighet av ham. Vi snakker om den øverste, derfor er det klart at det ikke er slik. Nei, skaperen ønsker å heve oss til sitt eget nivå.

Så vi må trenge gjennom til en viss bevissthet om den øvre kraften i vår natur og avdekke hvordan vi kan stige til samme høyde. Skaperen gleder seg over at vi opplever ham, som vil si at vi hever oss til hans nivå. I henhold til loven om likhet i form, å oppnå å stå fast sammen med ham betyr å tilegne seg de samme egenskapene som han har.

Perioden med selvkorrigering er banen, stigen som tar oss med oppover gjennom de fem verdenene.  Skapningen kan bare realisere denne oppstigningen når den er overbevist og vet med sikkerhet at det er dette den må gjøre. Da har den krefter til å realisere det.

Hvorfra får skapningen krefter til å iverksette de tiltakene som fører oppover fra å være den som tar imot til å være den som gir, som er helt motsatt av dens nåværende natur?

Vi blir fortalt at vi kan gjøre dette med hjelp fra skaperen. Det øvre lyset belyser oss, og da begynner vi å snakke på en annen måte og innse at å få er ille for oss, og at å gi er godt.

Javel, så bare la skaperen gjøre dette! Han skapte ønske om å få i oss, så nå kan han «skinne» på oss og forvandle dette til å bli et ønske om å gi. Men nei, slik er det ikke, for da ville vi miste vår uavhengighet og bli som «engler», dvs krefter som kun kan utføre bestemte handlinger. Vi må i stedet innrømme og akseptere for oss selv at å få er ille og å gi er godt.

Dette interne oppgjøret kalles «anerkjennelse av ondskap», og ingenting mer enn det er nødvendig. Vi må bare anerkjenne ondskapen i ønsket om å få og det gode som ligger i ønsket om å gi. Når dette skjer med oss, vil vi definitivt slutte å bruke det onde i det egoistiske ønsket som nå manifesterer seg, og begynne å bruke ønsket om å gi, som anerkjennes som godt.

Det viser seg at dette ikke er barnelek: hvis en lege forklarer hva som er bra og hva som er dårlig for meg, hva som er skadelig og hva som er sunnt, setter jeg pris på det og følger rådene han gir meg. Men jeg må selv gjenkjenne ondskapen. Rådgivere som forteller meg hva som er bra og hva som er dårlig kan ikke hjelpe meg. Jeg må selv, med nøyaktighet, finne ut at ønsket om å få er ille og ønsket om å gi er godt.

Her strekkes det ut en så tynn «tråd» at det ikke kan uttrykkes med ord. Jeg er nødt til å forholde meg nøytral internt, stige over det skapte vesenet, siden ønsket om å få defineres som ondt og ønsket om å gi er godt, der den første egenskapen tilhører skapningen, og den andre tilhører skaperen. Men jeg er nødt til å forutse det som er før skapningen, å stå foran den, og iaktta disse to ønskene. Da, basert på dette helt uavhengige punktet, må jeg definere ønsket om å få som ondt.

Dette blir den virkelige realiseringen av ondskap. Den blir ikke gjort «på bestilling» for meg, ikke på grunnlag av nytelse og lidelse som fører til at jeg tar en beslutning fordi jeg gang på gang spiller et «forhandlingspill», og velger etter kriteriene i min egen egoisme. Nei, «eksperten», «dommeren», og «testeren» i meg er nødt til å stå uavhengig, verken på skaperens eller skapningens side, men tilsynelatende et skritt foran dem.

Dette er forutsetningen. Det er ikke mulig at skaperen er god i mine øyne. Hvorfor er han god? Er det fordi han skapte ønsket mitt og nå gleder seg over sine gaver? Nei, det er bare en selvfølge, skaperverket vi befinner oss i. Skaperen vil at vi skal «forutse» det skapte vesenet, så vi kan si oss enige med ham, at han gjorde det på denne måten.

Fordelen med dette er fantastisk: Vi er ikke lenger avhengige av hva og hvordan han skapte oss. Vi må heve oss over godt og ondt, uansett hvilke intensjoner som knyttes til dem. Vi må nå en annen grad, stige over dem til begynnelsen av skapelsesplanen som eksisterte allerede før han skapte oss, før han bestemte seg for å bli avdekket for skapningen som giver og gjorde det skapte vesenet til mottaker. Det synes som vi finner oss selv før det øyeblikket og til og med før vår årsak. Og det er faktisk her vi befinner oss.

Derfor må realiseringen av ondskapen gå dypere, på innsiden av den kvalitative dybden. Det dreier seg ikke om hvor forferdelig min bunnløse egoisme er og hvor nydelig det er å gi. Det handler om kvaliteten og essensen: Hvorfor må jeg definere den ene som ond og den andre som god? Dette valget må jeg ta utfra mine egne følelser. Det måler bare detaljene av oppfattelsen for meg, «statistisk», og over det avdekker jeg et høyere prinsipp, som er over det skapte vesenet og før det. Dermed omfatter anerkjennelse av det onde hele virkeligheten og hever oss over den.

(142785)

Fra femte delen av morgenleksjonen, 3/9/14, Writings of Baal HaSulam

Kategori: Baal HaSulam, Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Min likhet med skaperen, Oppfattelse, Skaperen, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan kan en kvinne begynne å elske sin spirituelle lærer?

Svar: Jeg tror det er mye lettere for en kvinne enn det er for en mann, for hun føler ikke noen intern avvisning eller konflikt med læreren. Å elske læreren vil si at du elsker kilden til din spirituelle eksistens. Læreren er faktisk en slags formidler av spirituell energi, men for deg er dette kilden. Det kan sammenlignes med hvordan foreldre er kilden til sine barn, for alt barna får – får de fra dem.

For læreren har det ingenting å si om det er en mann eller kvinne. Vi hadde tider da det i mange år var en kvinne som var lederen for den israelske nasjonen, nasjonens spirituelle leder, læreren, og det var faktisk de årene da hele nasjonen befant seg på et spirituelt nivå. Det indikerer at folk simpelthen er løsrevet fra den eksterne innpakkingen. I dag er det vanskelig å forestille seg noe slikt.

I fortiden var mange av profetene kvinner: Debora, Hulda, og flere. En profet er et menneske som har direkte kontakt med skaperen. Hvilken rolle spiller det om det er en kvinne eller mann? Vi burde ikke se for oss læreren som en mann, men som kilden til kraften, informasjonen, påfyllingen, som et øvre Partzuf. Det vil komme gradvis.

(142842)

Fra kongressen i Sochi, 25/8/14, Leksjon 3

Kategori: Kongresser, Kvinners spiritualitet, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan fremskynder vi utviklingen vår?

Svar: Fremskynding av utviklingen avhenger ene og alene av intensiteten til det korrigerende lyset, lyset som endrer. Og dets intensitet er igjen avhengig av kvaliteten og kvantiteten på etterspørselen for lys.

Så dere må koordinere de felles intensjonene, felles avgjørelser, lengselen, ønsket, og felles begjæring i en slik form at det blandt dere ikke finnes noen interne sprekker.

Som resultat av morgenens workshop må dere komme til et punkt av forent intensjon for hele dagen, og etterpå holde på den iløpet av dagen, slik at når dere ser hverandre vil dere føle at alle befinner seg i dette. På samme måten en hund føler stemningsleiet til eieren sin, må dere føle bevegelsene til vennene, atferden, drivkraften.

(142673)

Fra kongressen i Sochi, 25/8/14, Leksjon 2

Kategori: Gruppearbeid, Kongresser, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Vi har skapt et våpen som er så kraftig at vi alle har muligheten til ikke bare å annullere og oppløse, men også til å utvikle, å vokse til beste for samfunnet.

Vi har lært å føle oss som en enkel helhet. Hva trenger vi å tilføye for å kunne føle skaperen mer tydelig? Hvor er det vi må gjøre en ekstra innsats, bortsett fra under leksjonen, bortsett fra å be for at våre venner må lykkes?

Svar: Alt det jeg føler rundt meg er min egen sjel, det er alt sammen meg, men i min oppfattelse er alle menneskene løsrevet fra meg av mitt ego. Hvis jeg nøytraliserer det, vil jeg slutte å føle at de er i motsetning til meg. Jeg vil begynne å ønske for dem hva jeg tidligere ønsket for meg selv, altså det aller beste. Da vil jeg bruke meg selv, egoet mitt, på rett måte, for å korrigere det.

Det handler ikke om å ha rett holdning overfor andre, ikke om å elske andre; men snarere om å korrigere egoet mitt.

Hvordan fikser jeg det? Bare i forhold til de eksemplene jeg ser: Den ene er jeg ikke glad i av den grunnen og den andre av andre grunner. Den ene er forvrengt, den andre er frastøtende, ond, osv. Mitt ego skildrer et følelsesladet bilde for meg som beskriver forholdet mitt til alle. Jeg kritiserer alle, akkurat som alle andre gjør, for de har noe å kritisere andre om, som det står skrevet: «Med sin egen lyte stigmatiserer han andre som uegnet.» (Talmud Kiddushin 70a).

Jeg kritiserer verden som er avbildet som forferdelig for meg, og jeg ser den forverres fordi egoet vokser. Vi oppfatter verden på denne måten, i forhold til hvordan egoet skildrer det for oss: folk som slåss, noen dreper noen, alt mulig. Slik tegner egoet et bilde av verden for oss, ikke inni oss, men utenfor oss, slik at det oppfattes mer levende, tydelig og saftig.

For å korrigere egoet, er en veldig god indikator blitt gitt til meg. Jeg må sørge for å komme til et stadie der jeg ser verden som Edens hage (paradiset): Mennesker elsker hverandre, de gjør bare godt mot hverandre og de smelter sammen til en eneste helhet av gjensidig kjærlighet.

I tillegg gjelder det samme for uorganisk, organisk og animalsk natur. Det avhenger av et menneskes interne korreksjon. Verden i seg selv endrer seg ikke; den er permanent. Det er mennesket som forandrer seg og ser annerledes på verden. Det er hele korreksjonen.

Når dere er sammen, oppfatter du en situasjon på denne måten, slik at du ikke ser noe negativt i vennene dine?

Først synes du den ene er lat, en annen skitten og rotete, en tredje er bråkete. En irriterer alle med sin hovmodighet og en annen fordi han skriker. Ingen kjenner sin plass. Slik er det du vurderer alle i begynnelsen.

Kan du nå si at disse menneskene står deg nærmere, at du ikke ser forvridde ansikter og onde blikk? Det er fordi når du lever med noen, legger du ikke lenger merke til feilene de har og oppfatter dem som et slags generelt portrett. Et lite barn ser for eksempel ikke moren, men vet at det er noe stort ved siden av det: dette er mor.

Kan du si det samme om forholdet til vennene? Har en form for forandring funnet sted i dem, i det minste delvis? Føler du, selv om det er egoistisk, at du ikke kan forestille deg livet uten dem? Føler du at fragmenter av dere er spredd over hele Russland, som om kroppen din er blitt revet i stykker og spredt til ulike steder?

Et menneske må føle det akkurat slik, faktisk til en slik grad at dere begynner å føle hverandre, opplever parallelle tilstander, og deretter en eneste felles tilstand av opptur eller nedtur. Dere vil til og med begynne å føle hverandres fysiologiske tilstand, at en har vondt i magen og en annen har hodepine.

I gamle dager var dette påkrevd av en lege. Medisinen var ikke basert på alle mulige hjelpemidler, men på legens følelse av pasienten fordi han var en opphøyd doktor. Korreksjon var et yrke hvor man fikset andre. Så ved å føle dem, måtte han jobbe sammen med lyset for å formidle det til pasienten, for å hjelpe ham. Dette var en helt annerledes medisin.

På denne måten er det nødvendig at vi hele tiden gransker hva det er vi mangler, slik at denne situasjonen med atskilte organer vil forsvinne, og alle blir som «ett menneske med ett hjerte.» De vil bevege seg synkronisert. De vil forstå og føle hverandre og hvor alle optimalt må være hvert eneste øyeblikk. Det er ikke Brownsk bevegelse, det er ikke kaotisk. Det er snarere intern koordinering, fordi ett enkelt lys bearbeider og påvirker alle.

Hvis vi peiler oss inn slik, vil vi øke følsomheten vår. Da vil vi begynne å føle hvordan èn kraft virker i oss og samler oss sammen i utstrekning av hvor følsomme vi er overfor den, til den ønskede graden, av vår indre lengsel og tiltrekning.

Dette er alt vårt felles arbeid som bare kan gjøres i fellesskap. Alene kan du hoppe, gå, gjøre en innsats, men du får ingenting igjen for det. Egentlig gjør du alt riktig, men beviset på at du gjør det for skaperens skyld, er når du utfører disse aktivitetene sammen med andre, og ønsker å få kontakt med dem.

Hvorfor? Fordi egoet skaptes nøyaktig for å skille oss, og gjennom å annullere det, retter mennesket seg mot skaperen, mot likhet og likeverdighet med ham. Egoet er en hjelper som vi ikke kan klare oss foruten.

(142480)

Fra kongressen i Sochi, 25/8/14, Leksjon 2

Kategori: Gruppearbeid, Kongresser, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Kabbalister sier at på den ene siden er alt inni oss, mens på den annen side må vi komme ut og tilkoble oss. Betyr dette at det er to skapere: èn indre og èn ytre?

Svar: Først av alt, anbefaler jeg å se på programmet vårt om virkelighetsoppfatning, der vi snakker spesifikt om dette temaet.

Det er ingenting på utsiden; alt er inne i mennesket. Først fornemmer jeg en mangel på innsiden; jeg mangler giverformen. Dette er et ønske rettet mot skaperen. Så får jeg giverformen, jeg blir en giver, det vil si at skaperen har kledd seg i meg; han har fullført meg.

Ingenting eksisterer på utsiden. I «Innledning til boken Zohar» forklarer Baal HaSulam at den verdenen vi oppfatter som ekstern ikke er noe annet enn en enorm illusjon. Skapningen er tross alt, ønsket om å motta nytelse, som bare føler det som skjer inni den.

Noen deler av den blir til verdener, andre blir til skapninger. Til slutt deler den seg i mange biter, og jeg forbinder kun meg selv med èn av dem, mens resten av dem synes å være eksterne.

Hvorfor er det slik? Det er fordi jeg gjennomgikk en knusing. En gang var jeg fullført, men så ble jeg delt. Og nå, når jeg kikker ut fra mitt lille punkt, ser jeg alle de andre som noe fremmed.

Det er her jeg må forme ønske om enhet. Når jeg forener meg med andre i følge prinsippet om å elske ditt medmenneske som deg selv, kommer jeg tilbake til hele denne enorme Kli (mottakeren) inni meg, hele denne virkeligheten, som jeg nå ser på utsiden. To dråper flyter sammen til èn på samme måte, uten å etterlate noen spor av å ha vært atskilt.

Så knusingen var forsettlig forberedt for oss slik at vi skulle være i stand til å forstå formen av ikke-eksistens, som kommer før eksistens, enhet. Det er ikke enheten som er viktig, men det faktum at jeg erverver meg giverformen, skaperen, i den.

Jeg bygger skaperen i meg. Derfor kalles han på hebraisk «Bore», (Bo-Re, som betyr kom og se). Med andre ord; gjør det og du vil føle, forstå og oppnå. Det er fordi det er du selv som gjør det.

Ingenting utvendig eksisterer. Når jeg korrigerer alle knusingens detaljer, oppnår jeg skaperens natur inni meg.

(24530)

Fra første del av morgenleksjoene, 22/10/10, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →