Min nye artikkel på Linkedin “Why We Do Not Remember the Moment of Birth”

Mennesker er emosjonelle vesener. Følelsene styrer oss, bestemmer våre tanker, våre avgjørelser i livet og våre bedømminger. Hva vi enn gjør, gjør vi det for å føle oss bra og unngå å føle oss dårlige. Følelser er så sentrale for vårt vesen at de til og med bestemmer vårt minne.  Hvordan har det seg da at vi ikke husker det mest kritiske øyeblikket i livet, fødselsøyeblikket? Faktisk husker vi ikke heller de årene som formet oss, vårt første og andre år. Grunnen er at de fysiske sansene utvikler seg raskt i de første leveårene, men vår emosjonelle verden, vårt «selv»henger etter, og før vi har et distinkt selv med sine egne følelser kopler vi ikke følelser til hendelser. Derfor husker vi dem ikke, i det minste ikke mer enn bare bilder.

Også senere i livet, når vi er fire eller fem år gamle, mange av oss har minner fra den alderen, er minnene vage og ufullstendige, som om de er «immature» eller «Primitive» former for minner.

«Virkelige» minner begynner når vi utvikler et psyke, et selv som gjenkjenner seg selv som et selvstendig vesen. Først når vi opplever oss selv som atskilte vesener, med våre egne tanker og følelser, og vi kommuniserer med andre som selvstendige individer kommuniserer med andre selvstendige individer, da endrer vi oss fra å være små dyr med potensiale for å bli mennesker til virkelige mennesker.

Forvandlingen reflekterer seg i måten barn omgås med hverandre på, og blir fullt utviklet med utviklingen av hormonell tiltrekning, i tidlig voksen alder.

Denne utviklingen, som er unik for mennesket, peker mot grunnen til at vi er til. Det er ikke meningen at vi skal forbli som dyr, det er meningen at vi skal stille spørsmål om vår verden, om grunnen til vår eksistens, og hvorfor vi eksisterer i den. Vi er ment til å spørre og forstå hensikten med våre liv bortenfor det fysiske nivå. Først når våre emosjoner er fullt utviklet kan vi begynne å utforske slike spørsmål for alvor. For meg kom det øyeblikket med spørsmålet: «Hva kommer etterpå?» Jeg kunne spørre meg selv: «Hva kommer etter skolen, universitetet og…?» Jeg visste ikke svaret. Derfor ville jeg ikke lære, jeg ble apatisk. Det var en forferdelig følelse, en følelse av tomhet, av å være nødt til å gjøre noe meningsløst.

Ikke alle blir plaget  med slike spørsmål. Noen mennesker går gjennom livet og søker rikdom og prestisje, de er fornøyde med det. Meningen med det hele plager dem ikke.

Likevel kan meningen med livet bare åpenbares for dem som spør etter det. I forskjellig grad kommer spørsmålet til alle, men bare de som plages av det kan finne svaret.

Svaret er at vi er født og lever bare for å utvikle en sjel. Sjelen er ikke noe som er inne i oss, men mellom oss. Sjelen er et spesielt forhold mellom mennesker. Vi kan utvikle det bare om vi føler at våre eksisterende forhold der vi søker konstant konsum og absorbering ikke tilfredsstiller oss. Når vi begynner å søke gjensidighet, oppdager vi en helt annen grad av eksistens som ikke kan oppdages av dem som lar seg lede bare av egen interesse.

Folk som utvikler sjelen begynner å se nettverket som forbinder alle ting, og hvordan alt påvirkes av alt annet. Disse forholdene er sjelen, og det er meningen med vår eksistens at vi skal oppdage dem. Alle andre vesener fungerer instinktivt i dette nettverket, bare mennesker kan komme til forståelse denne tilværelsens matrix og operere i den som bevisste vesener. Å utvikle den bevisstheten er meningen med våre liv.

https://laitman.com/2022/08/why-we-do-not-remember-the-moment-of-birth-linkedin/#gsc.tab=0

Kategori: Uncathegorized - Inga kommentarer →

Naturen er ute av balanse. Uante fenomener kommer til syne i verden. Giftig regn faller over hele verden, forferdelig tørke kommer over oss og det mest interessante er at det ikke finnes noen forklaring til dette. Det bare skjer, uten grunn.

Derfor må vi forstå at grunnen finnes i oss, i folk! Det er vi som er ute av balanse, og derfor får vi den urørlige, den vegetative og den besjelede natur til å komme ut av balanse.

La oss håpe at denne ubalansen ikke vil resultere i en ny verdenskrig og at vi vil være i stand til å få denne prosessen i riktig retning, mot korreksjon. Tross alt kan vi ikke klandre noen her, andre enn oss selv, menneskeheten. Vi kan si at noen nasjoner kan klandres mer enn andre nasjoner, men vi er alle ute av balanse og forårsaker ubalanse i hele menneskeheten og i hele naturen.

Det viktigste er at vi alle forstår hvor denne ubalansen kommer fra. Faktum er at den naturlige utviklings-prosessen fører oss mot tettere forening med hverandre. Alle ser vi hvor sammenkoblet verden er i ferd med å bli, hvordan bånd mellom land og nasjoner blir sterkere, ikke bare når det gjelder industri og handel, vi kommer også nærmere hverandre på det indre området.

Samtidig er denne sammenkoblingen ikke riktig. Handel og industrielle bånd er ikke til vår fordel fordi de er kommet til med egoistiske intensjoner, utifra et ønske om å tjene penger på hverandre. Derfor hjelper ikke disse båndene verden til å bli mer forenet, men åpenbarer bare vår mangel på foreningen enda tydeligere.

Dette forstår vi likevel ikke. Tilsynelatende leder handel med hele verden oss til enighet mellom hverandre, men det øker bare opplevelsen av separasjon.

Vi må forstå at vi trenger en genuin forening og fremfor alt en opplevelse i vår tanke og følelse at vi er uavhengige av hverandre. Ingen i verden ville ikke være fri til  å skape gode relasjoner til alle verdens beboere. Hele vår fremtid er avhengig av hvor godt vi forstår at bare gode relasjoner kan gjøre alt i livet vårt bedre, ingenting  annet.

Det kraftigste våpenet er et menneskes ønske, fordi det kan løfte oss opp til Skaperen. Om vi ønsker gode relasjoner og harmoni, å forene oss i ansvarlighet for hverandre, da er det klart at alt ville bli bedre i verden.

Alle skulle føle seg sammenbundet med alle andre, vi skulle forstå at vi er alle sammen i en menneskehet, et ønske og en sjel som søker sin opprinnelse. Da kommer alt i balanse og harmoni og vi vil ikke mangle noe.

Alle ville føle seg som en uadskillelig del av hele verden. Menneskeheten er allerede klar for dette. Selv folk i de fjerneste deler av planeten er klar for å føle og akseptere denne tanken om universell avhengighet av hverandre. Naturens tunge slag som vi nå føler mot oss selv er nok til at vi forstår hvor avhengige vi er av den, og at bare naturen kan hjelpe oss.

Naturen har måter å påvirke en person på, gjennom magen, barn, alt som er kjært for ham. På denne måten kan man fort komme til bevissthet om at man må være koplet til andre for å kunne hjelpe seg selv og dem man er glad i.

Fra første del av den daglige Kabbalah-timen 8.18.2022 Herrens veier er rette.

Kategori: Uncathegorized - Inga kommentarer →

I de senere år er nye teknologier blitt utviklet som gjør det mulig å forlenge menneskeliv til nye grenser som man tidligere bare anså for å være fantasi. Men er det virkelig noe poeng i å utvide livet til 200 år?

For tusen år siden levde folk i tjue år og det ble ansett som normalt. I dag forventer man seg en livslengde på bortimot 100 år, og dette blir ansett som normalt. Spørsmålet er hvordan man så fyller dette livet så det ikke bare fylles av turer til legen.

Først og fremst må vi finne ut hvilke fordeler dette gir menneskeheten, så det ikke bare handler om å forlenge livet. Når alt kommer til alt ser vi at om man øker antall år man lever så endrer ikke dette synet på livet. I løpet av flere århundrer har forventet livslengde økt mange ganger, men egentlig har det ikke forandret noen ting. Egoismen forandrer seg ikke. Spørsmålet er hva man skal leve for – for menneskehetens beste eller for deg selv? Hva lever man for, og er det verdt å forlenge et slikt liv?

Om vi trengte dette lange livet, skaffet til veie med moderne teknologi og kunstige organtransplantasjoner, da hadde vi fått det av naturen.

I hvor mange år er det verdt å leve? I like mange år som man kan være til nytte for  seg selv og andre. Om meningen med ens liv er å finne hensikten med sin eksistens, å avdekke den øvre kraft, og dermed å løfte seg til den høyeste grad av menneskelig funksjon, da er det virkelig møyen verd å forlenge livet. Uten en overordnet hensikt, hvorfor skal man da forlenge livet når mennesket bare vil lide halve tiden av medisinering og operasjoner og aldri vil forlate legekontoret?

La oss først og fremst forsøke å bruke de årene vi har fått tildelt riktig, til å finne ut hva vi lever for. Klarer vi det, må vi fortelle andre om det. Det finnes ikke noe større man kan oppnå i livet enn å finne årsaken til det, livets hensikt og hjelpe andre med å oppnå det samme.

Hensikten med livet er å forstå formelen for det, og som en følge av det bli perfekte i våre handlinger og rettferdiggjøre og føye oss helt inn under skaperkraften, Skaperen, og menneskeheten. Egentlig betyr dette at man ikke forbanner Skaperen og er solidær med alt som er skapt. Da forstår man skapelsen, det som skjer i den, ditt liv i den, hvordan den omfavner deg og hvordan den virker.

Enighet med all skapning avdekker all vår sensitivitet, og vi begynner å føle direkte som om vi var hudløse. Å oppnå skapelsens kjerne, å begripe Skaperen og å tilegne seg skapelsens rot og hensikt betyr å oppleve alle skapninger derikte, som om du finnes inne i denne ene kraften helt umiddelbart.

Alt dette oppnår vi med kjærlighet til alle skapninger, fordi når vi kommer til følelsen av Skaperen, da føler vi at vi hører sammen med alt som er skapt.

From KabTV’s “Conversation with Journalists” 8/9/22

Kategori: Uncathegorized - Inga kommentarer →

Medium publiserte min nye artikkel “The Ultimate Pleasure”

Vitenskapen har oppdaget at når en maur blir eksponert for hete mens den er aktiv sammen med andre maur oppfører seg som om den ikke merker det. Den fortsetter med alle de andre maurene og kjenner ingenting, den endrer kurs bare når de andre maurene gjør det. Det samme skjer i mange fugleflokker, som for eksempel stær, og også i mange fiskestimer. De følger ikke hverandre, men beveger seg som om de var en organisme bestående av utallige eksemplarer. Jeg vet ikke om de gjør dette ved hjelp av frigjøring av hormoner eller noe annet, men resultatet er at de er helt synkronisert med hverandre.

Mennesker kan ikke føle på denne måten. Vi er nektet evnen til å gå fullstendig opp i samfunnet, vi føler alltid vår individualitet. Vi prioriterer også individet over samfunnet. Derfor kan vi ikke forene oss med kollektivet slik stær og fiskestimer kan.

Siden vi ikke er i stand til å sanse det kollektive sinn, kan vi ikke forstå eller oppfatte den kollektive realitet. Det er som om vi lever i en verden der vi ikke kan se lenger enn vår egen nese. Samtidig vinner vi uendelig mye på å utvikle denne sansen, nettopp fordi vi ikke er født med en kollektiv persepsjon. Vi oppnår ikke bare det kollektive sinn, men også tanken bak utviklingen av den, vi oppdager forskjellen mellom å ha denne kollektive sansen og ikke ha den, samt måten å hjelpe andre til også å oppnå denne bevisstheten.

Når vi ser at en slik tilstand av kollektiv bevissthet eksisterer, ønske vi å oppnå den. Dette motiverer oss til å vurdere denne bevisstheten høyere enn vår medfødte selvsentrering. Nå vår motivasjon vokser, forstår vi at vi er i stand til å oppnå denne tilstanden bare når vi foretrekker den fremfor vår selviskhet.

Først når vi er i den tilstanden kan vi oppdage en helt ny slags glede, den ultimate glede. I denne gleden strever vi etter å føle ikke oss selv, men vår kollektive eksistens, vår enhet. Dette er ikke å slukke sitt selv, men å legg til et nytt selv som består av og tilhører ethvert vesen i vår virkelighet. Vårt originale selv eksisterer fremdeles, og et nytt er lagt til.

Når vi oppnår denne kollektive bevisstheten, forstår vi den sanne betydningen av kjærlighet og hvorfor alle lengter etter den. I denne kjærligheten føler vi vårt adskilte selv, og samtidig alles anstrengelse for å overvinne seg selv og forene seg med andre i kjærlighet.

Faktisk forandrer egoet seg i den tilstanden og det får en ny rolle, nemlig å skille mellom en tilstand av hat og adskillelse og en tilstand av kjærlighet og samhold. Jo større ens ego er, jo større glede av kjærlighet, fordi et større ego krever større kjærlighet for å komme over det.

Etter denne prosessen føler man egoets absolutte selviskhet, og samtidig også den absolutte kjærlighet som er i den kollektive bevissthet. Det som fisk og fugl føler instinktivt, det kan vi bare føle når vi utvikler kjærlighet til alt i  skaperverket. Denne ultimate kjærlighet fører til den ultimate glede. Den største glede som vi alle lengter etter å føle er ikke å være elsket helt og fullt, men å føle hel og full kjærlighet til andre. Når vi opplever det, ser vi at alt er absolutt kjærlighet.

Kategori: Kjærlighet, Nye publikasjoner - Inga kommentarer →

Spørsmål: Luriansk kabbalah begynte å utvikle seg i verden i det 16. århundre, og frem til i dag er dette basis for denne visdommen. Alle kabbalistiske bøker som er skrevet tidligere, som for eksempel Tanach, Zohar, Talmud og så videre handler om en ting: Hvordan balanserer man sin egoistiske natur og avdekke Skaperen. Hva er  spesielt for den Lurianske Kabbalah?

Svar: Faktum er at det ikke er enkelt å fortelle om Skaperen og Hans handlinger til en person i vår verden fordi det er en helt annen verden, annerledes forhold og annerledes handinger. Alt dette er absolutt ikke det vi observerer og er vant til i den fysiske verden. Dette kan ikke sammenlignes med våre egenskaper, handlinger og tanker. Derfor er det vanskelig å gjenfortelle noe fra den spirituelle verden med vår verdens språk.

Den åndelige verden er ikke lik vår i det hele tatt. Det er en verden ikke så mye av tanker som av intensjoner, helt avgjort ikke av fysiske handlinger. Hvordan kan dette Kommunisert til en person?

Antikkens kabbalister ble født med en følelse for dette og gradvis utviklet de sine følelser  mot et mer generelt konsept av hvor de befinner seg med sine spesielle kvaliteter av å gi, av forbindelse, av kjærlighet og å trenge inn i de skjulte og hemmelige kreftene i naturen.

Dette er kanskje aller vanskeligst å forklare. Folk tror jo at vi kan føle den spirituelle verden i den form vi er i nå. Hvordan kan det skje?

Vi opplever den fysiske verden med våre sanser. Om vi hadde andre sanser, ville vi få helt andre inntrykk både av oss selv og av verden rundt oss. Der ligger problemet.

Fra KabTV’s “Spiritual States” 8/2/22

Kategori: Uncathegorized - Inga kommentarer →

Kommentar: Vi har et instinktivt program for utvikling av den psykologiske kroppen, og vi ser hvordan den utvikler seg.

Mitt svar: Dette skjer på henholdsvis det stille, det vegetative og på det animerte område av naturen. På det menneskelige nivå må vi i midlertid utdanne personen, oppdra ham, ellers vil det aldri vokse et menneske ut av ham.

Med andre ord finnes et program som ikke er relatert til min bevissthet om det – dette er «dyret.» Det finnes også et program som vi kan kalle «Mennesket inne i et menneske.» Her kan man dyrke frem et menneske ut av dette dyret.

Spørsmål: Hva mener du med «Menneske»?

Svar: Det dyret hvor kjærlighet til andre utvikles bevisst kaller jeg «Menneske.» På denne måten, når man kultiverer kjærlighet til andre, blir man lik skaperen. «Adam» kalles et menneske som er lik sin skaper – fra ordet «Domeh (hebraisk: ligne).» Derfor er dette mennesket kalt «Adam.»

Kjærlighet til min neste er en manifestasjon av mit rette forhold til Den Ene og gjenopprettelsen av et felles system som Kabbalah refererer til.

Fra KabTV’s “Spiritual States” 7/12/22

Kategori: Uncathegorized - Inga kommentarer →

Spørsmål: Du sa et man må miste seg selv i vennene. Hvordan gjør man det?

Svar: Å miste seg selv blant venner er selvsagt ikke lett, men det er nødvendig. Det er når egoismen forsvinner at du føler dine venner, men ikke deg selv.

Rabash skriver om dette i sitt brev nr 8: «Jeg går helt enkelt ut av min fysiske farkost og det er som om det ikke er noen annen realitet i verden utenom mine venner og jeg. Der etter blir også «Jeg» borte og er senket ned i, gått opp i mine venner, helt til jeg står og erklærer at det ikke finnes noen virkelighet i verden – bare vennene.» Han har et slikt brev, og det er verdt å lese det.

From the “Arava” Convention in Europe—Lithuania 2022, Lesson 1, 7/22/22

https://laitman.com/2022/08/losing-myself-in-the-friends/#gsc.tab=0

Kategori: Uncathegorized - Inga kommentarer →

Kommentar: Jeg leste litt om forskning på effekten på nevrotypiske elever, som ble plassert sammen med barn med autistiske trekk. En forsker fant at den nevrotypiske eleven plukket opp noe av adferden til ADS elever.

Mitt svar: Faktum er at autistiske mennesker ikke opplever omgivelsene eller verden rundt dem. De samhandler kun på en bestemt begrenset måte som gir dem en følelse av at de kontrollerer situasjonen. Kontakten med verden kommer til syne i en svært begrenset grad. Selv språket deres og handlingene er svært begrenset, og lite fleksible.

Vi må forstå dem. Dette er sjeler som er typiske for vår tid, med egenskaper som befinner seg på ytterste grense.

Om vi ser på menneskeheten med andre øyne, vil vi se et stort antall mennesker som ikke har det mentalt eller psykologisk helt bra.

Bortsett fra de tjue til tretti prosent autistiske mennesker og andre som er i ulike institusjoner, føler de fleste mennesker som man ser ute på gaten seg ikke helt vel, komfortable eller vel tilpasset i vår verden. De opplever seg selv som fremmede i denne verden og som et utenomjordisk vesen i forhold til seg selv.

Dette er ikke problematisk, fordi vi er alle egentlig fremmede i denne verden, som en slags aliens. Vår sjel er kommet hit fra den øvre verden og vi må løfte den tilbake dit i løpet av vårt liv i den materielle verden.

Derfor burde vi heller kalle kroppene til en frisk person og en autistisk person animalistisk, enn syk. Sjelens prosess når den må løfte seg fra vår verden til den øvre verden er en så sterk transformasjon at man kan føle seg mentalt, emosjonelt og psykologisk uvel, ikke som et vanlig dyr, men en som eksisterende mellom to verdener.

Man føler at man hører til et annet sted, forstår ikke hva som skjer i denne verden og føler ikke at man har sterke røtter her.

I dag er vi i en prosess der vi liksom er litt autistiske, og at vi kommer til å bli mer og mer som dem.

Fra KabTV’s “Close-Up. Special Territory” 5/17/11

Kategori: Uncathegorized - Inga kommentarer →