Våre krav er berettiget: Vi gjentar det samme gang på gang, når vi forsøker å forène oss. «Når kommer det til å ende? Når får vi det vi ønsker oss?» Svaret er enkelt: Når vi ikke lenger kommer til å ønske det.

Rabash, «Shlavey HaSulam (Steps of the Ladder)» 1989, Artikkel 12, «A Blessing and a Curse (En velsignelse og en forbannelse)»: En må forstå at hver begynnelse på vårt arbeid kalles «dag» og ens bønn om at skaperen må føre èn nærmere arbeidet, kalles «dag».

Takket være våre bønner og ønsker og de gjensidige forbindelsene vi danner mellom skaperen og oss, klargjør og foredler vi ønsket vårt – til vi blir istand til å fornemme den spirituelle virkeligheten. «En bønn» er hjertets arbeide: finpussing, renselse, forberedelse. Når vi ber, krever og roper, blir vår bønn til en forbindelse med skaperen som har gått gjennom gruppen og blitt til «de manges bønn». Dette er eneste måten å nå ham.

Når vi arrangerer alt riktig, finpusser, klargjør og forbereder vi konstant våre mottakerbeholdere for å kunne fornemme spiritualitet i dem. Langs veien krever vi: «Gi meg!», men gradvis begynner vi å finsøke våre ønsker og krav, retter dem mot giveregenskap, mot forèning med vennene, mot å skjelne formen for generell giveregenskap, skaperen, i dette samholdet, som avdekkes i prinsippet «kom og se».

Slik når sinn og følelser i våre beholdere gradvis de riktige parameterne og gjør oss istand til å fornemme den spirituelle virkeligheten. Den eksisterer her og nå – og vi befinner oss i den – men vi føler det ikke…

Derfor er bønn en prosess der vi forbereder våre beholdere for mottakelse.

Fra Kongressen i Arava, 25/2/12, Leksjon 7

Kategori: Bønn, Gruppearbeid, Indre arbeid, Intensjon, Spørsmål og svar |