Når man kommer til et punkt der man oppfatter realiteten som et visst kraftfelt, begynner man å tilføye det ulike egenskaper fra denne virkeligheten og klarlegge hvordan de må endres for å tilpasses dette angivelige spirituelle bildet. Da blir det klart for en at han selv og alle andre er ønsker som frastøter hverandre, men er nødt til å forene seg.

Og for å forenes, trenger de en tilleggskraft for å kunne forbindes. Hver og èn av dem besitter jo en motstridende kraft som frastøter andre. Men de eksisterer alle sammen i et hav av lys som kan forandre absolutt alt, siden det er skaperkraften. Men den foretar bare noe når de korrigerte ønskene opptrer hos skapningene.

Og når disse egoistiske ønskene, på tross av den gjensidige tilbakevisningen, begynner å vise den minste, selv kunstige, ambisjon om å forenes – begynner kraftfeltet, det øvre lyset, skaperen, å opptre over dem. Foreløpig opptrer det fra avstand, ifølge den enorme avstanden mellom et kunstig og et ekte ønske. Allikevel påvirker det dem og begynner gradvis å føre dem nærmere seg.

På den ene siden opptrer lyset over skapningen for å føre dem nærmere seg selv. Skapningene, på den andre siden, begynner i samsvar med sine indre egenskaper å føle en enda større motsetning og avsky for hverandre, som resultat av nærværet. Følgelig manifesteres to motsatte fornemmelser her.

På den ene siden virker lyset og lar oss fornemme en stadig sterkere forbindelse. Samtidig føler vi hvordan vi ikke er tilpasset denne forbindelsen og ikke ønsker den. Vi må forstå at alle disse avdekkelsene kommer fra lyset selv og at det er akkurat takket være vår tilnærming mot hverandre vi ser hvor motsatte vi er.

Vi fornemmer to komponenter i hver tilstand: vår egen knuste natur – og lysets natur, som trenger gjennom og holder oss sammen.

Jo mer vi avanserer, jo mer vil vårt onde vesen og lysets gode vesen vise seg, til kløften mellom disse to polene blir til en avstand mellom denne virkeligheten og uendelighetens virkelighet. Det er ulikheten mellom disse konseptene som avgjør utstrekningen på beholderen der skapningen fornemmer skaperens vesen i forhold til sin egen motsatte natur. Hele styrken til uendelighetens lys viser seg nøyaktig i denne beholderen.

Til skapningen oppdager disse forskjellene, til hele ulikheten mellom den egoistiske intensjonen og giverintensjonen klargjøres, forblir det øvre lyset på det første, uorganiske nivået av Nefesh. Det kan jo bare reagere ifølge ønsket og programmet til den øvre, uten skapningens deltakelse og derfor manifesteres kun det mest grunnleggende lyset av Nefes de Nefesh her.

Når den nedre avdekker hele sin ulikhet til den øvre, avdekkelse av skaperen, som den avdekker ifølge sine egne egenskaper, er den “620” ganger større i sin styrke.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 26/4/12, Writings of Baal HaSulam

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Oppfattelse, Spørsmål og svar |