Spørsmål: Det sies at det ikke er de smarte som studerer kabbalah. Hvorfor spør du oss da stadig om vi forstår noe når vi lærer fra The Study of the Ten Sefirot (Studiet av de ti Sefirot)? Holder det ikke med boken Zohar for de som bare trenger å føle? Kan smarte folk virkelig studere?

Svar: Interessant nok avhenger ikke spirituell fremgang av kunnskapen vi samler opp. Det er klart og tydelig. Poenget er at forventning, forståelse og kunnskap kommer når jeg gjør en innsats for samhold, for ønsket om kontakt med min neste og for å trè ut fra meg selv, når jeg overbeviser meg selv om at bildet jeg ser utenfor meg selv faktisk er min verden, en del av sjelen min og at uvenner og rivaler er de mest nyttige og de som står meg nærmest.

Faktisk er det motsatte sant. På den ene siden er fremgangen vår avhengig av det.

Men på den andre siden ser vi at Ari begynte med å forklare kabbalah som om det var en vitenskap i ordets moderne betydning. Det var Ari som åpnet opp tiden for korreksjon for oss: det begynner med ham. I det 16. århundre tilføyde han kabbalah en vitenskapelig natur; han begynte å presentere materialer på en vitenskapelig måte og for aller første gang beskrev han nøyaktig strukturen av spirituelle virkeligheter, Partzufim, Sefirot, lys, beholdere, lover, nivåer osv.

Etter Ari skrev flere kabbalister slike bøker. Så kom Baal HaSulam og fortsatte samme trenden. Han skrev The Study of the Ten Sefirot basert på Aris bøker. Det er en fullstendig brukeranvisning med nøyaktige definisjoner og svar på utallige spørsmål. I tillegg skrev han en kommentar til boken Zohar, der han brukte vitenskapelig terminologi.

Hvorfor trenger vi alt dette? Kanskje det virkelig er nok å lese Torah med alle fortellingene om utgangen fra Babylon og Egypt og andre historiske begivenheter fra oldtiden. Samtidig er det ganske tydelig at vi ikke har noen anelse om hva det er som beskrives der. Når materialet presenteres vitenskapelig, blir det tydelig for oss at vi er i en prosess av å nærme oss skaperen. Når vi leser i Torah, derimot, klarer vi ikke å finne plassen vår i alle disse historiene, eller å føle behovet for vår interne endring – eller å avgjøre hvilke hjelpemidler vi trenger for å gjøre det.

Denne måten å presentere materiet på passet godt for perioden da folk søkte etter skaperen gjennom prøvelser. Vi må huske at i æraen for Torah, profetene og de hellige skriftene, kunne skaperen oppnås ved temmelig enkle gjøremål, som det sies: «Spis brød, drikk vann, ligg på bakken, gjennomgå lidelse og vær opptatt av Torah.» Leste man kilden, Bibelen, ifølge de overnevnte betingelsene og ønsket å komme til skaperen gjennom lesingen, da oppnådde man ham.

Men så «hoppet» det egoistiske ønsket til neste nivå og herfra ble det umulig å avdekke skaperen med den tidligere metoden. Derfor begynte kabbalister å søke etter en annen måte å presentere materiet på – i form av Mishnah og Talmud. Disse bøkene omtaler de samme tingene som står beskrevet i Bibelen, men denne gang i lovsammenheng. Ting som Torah forklarer i etisk form, ble i Talmud innrammet i streng struktur: Vi tar og gir; hvis vi tar noe, skylder vi å gi det samme tilbake, derfor går vi enten gjennom prøvelser, eller vi fortjener belønning.

Prinsippielt snakker læren om kabbalah om det gjensidige forholdet mellom beholderne og lysene. Kraften til uendelighetens lys (Ein Sof –  ES) er uforanderlig, selv om det finnes fem spirituelle etapper. På første etappe trenger lyset gjennom uten noen filtere (direkte) og kalles Yechida. På andre nivå går lyset gjennom et spesielt «filter» som trekker det ned til nivå av Haya. På tredje etappe forminsker to filtere lyset til nivå av Neshama – osv, til det når nivået for lyset i Nefesh.

Mange flere lover er aktive i dette systemet, men hovedsaken er forholdet mellom lysene og beholderne. Det er dette hele læren om kabbalah dreier seg om og ikke noe annet. Det kan beskrives på mange måter. Forfatterne av boken Zohar anvender sin egen metode for å presentere materiet, etikkens språkdrakt. Fra Aris tid begynte en rask utvikling i vitenskap og teknologi; nye generasjoner krevde nye vitenskapelige språkformer. Men Ari skrev faktisk om de samme tingene – om forholdet mellom lysene og beholderne, om lovene som opererer i dette systemet. Vi studerer også verdenene, Partzufim, nivåene, med andre ord ønskene med filtere og de korresponderende lysene. Det finnes uansett ikke noe annet enn det.

På den måten blir vi mer og mer pedantiske med lovene på veien mot korreksjon. For eksempel, hvis TV apparatet mitt ikke virker, forklarer jeg hva som er feil ved hjelp av sansene mine. Jeg sier det er noe galt med fargene. Der er for mye rødt, for lite grønt og ikke noe blått i det hele tatt. Men når spesialisten kommer, sier han at vi trenger en spesiel lampe med visse karakteristikker i watt og lumen og må omkoble noen ledninger.

Når vi trenger dypere inn, begynner vi å «leke med tall», med tekniske spesifikasjoner. En som ønsker å snakke om spirituelle etapper, er nødt til å forklare detaljert tilstanden han omtaler, hvilket nivå, hvilke ønsker, hvilke filtere, hvilket lys. Man må bruke tall for å vise hva man snakker om.

Tåkete definisjoner fungerer ikke. Det samme gjelder for dagens moderne teknologi; den krever stadig større nøyaktighet i innstillingene. Så om vi liker det, eller ei, står det vitenskapelige språket i kabbalah oss nærmere, selv om vi ennå ikke kan si hva som er bak det.

La oss si at du i går befant deg i èn tilstand, og i dag i en annen.

-«Hva er forskjellen på disse tilstandene?» spør jeg.

-«I går følte jeg meg litt bedre, men ikke helt frisk.»

-«Jeg forstår ikke, gi meg nøyaktig form og mer presise karakteristikker, koden jeg kan oversette inni meg og føle det samme. Gi meg nøyaktig informasjon, istedet for tåkete inntrykk.»

Vi må koble oss sammen med det generelle systemet, men hvordan? Hvordan kan vi knytte oss sammen hvis det ikke finnes noen forbindelseskanal som opererer på optimal frekvens og sørger for ideell informasjonsutveksling?

Vi er altså nødt til å bli eksperter og kjenne våre TV-apparater skikkelig. Da begynner vi å forstå systemet. Systemet er vårt. Det er oss!

Spørsmålet er: Hva er metoden for å tilegne denne kunnskapen? Måten man oppnår det på, er ved å annulere vår personlige forståelse. Det kalles «tro over fornuft.»

Spørsmål: Læreren på skolen fortalte meg at en pluss en er to. Jeg tror ham, men begynner så selv å kontrollere det. Gjelder samme metode her?

Svar: Nei. I kabbalah tilegner en seg nye egenskaper og «veier» alt på en ny «vekt». Vi bruker en annen type intellekt enn det vi tidligere gjorde. Ved å forandre oss internt, går vi over i en annen sfære, et annet rom, en ny dimensjon; vi må ta ibruk spirituelle regnestykker. Nå måles og sammenlignes alt i henhold til sin kvalitet istedet for kvantitet: en pluss en er ikke alltid to. Det er en motsatt virkelighet med et helt annerledes «kalkulasjonssystem».

Vi begynner å operere på et helt annerledes virkelighetsplan som fortsatt er skjult for oss. Hvorfor er det skjult? Det er fordi det ikke korresponderer med våre nåværende følelser eller intellekt. Dette gjør det umulig å overføre konvensjonell matematikk til den spirituelle virkeligheten.

Det betyr at en som er villig til å endre sine egne egenskaper er istand til å studere, i motsetning til en som er flink og smart. Som resultat «ikler» våre endrede egenskaper seg en ny type intellekt. Et menneske endrer ønsket sitt og mottar «avdekkelsen» inni det. Det er intellekt på et høyere nivå.

En trenger ikke å være «smart». Tvert imot må man innstille sin nåværende forståelse for å få en ny type bevissthet. Man må være smart nok til å innstille sin nåværende forståelse.

Hvordan gjør vi det? Vi må bare forstå èn ting: vi trenger å stole på den riktige omgivelsen og fortsette om og om igjen å ta imot dens integrerte sinn istedet for å ha tanke for oss selv.

I denne virkeligheten virker denne tilnærmelsesmåten fullstendig uakseptabel, mens i det spirituelle er alt akkurat slik det er beskrevet ovenfor: Vi forenes i vår meget særegne gruppe. Skaperen førte oss hit og sa: «Forèn dere med vennene.» Vi nøytraliserer tankene og følelsene og begynner å knytte bånd. Hvordan i all verden kan vi si oss enige i dette? Det er så vanskelig å senke hodene og «miste oss selv» i gruppen.

Vi ledes til denne tilstanden ovenfra, selv om vi fortsatt bekymrer oss om vi er istand til å annulere oss. Det er det som er spørsmålet. Aksepterer vi skjebnen skaperen tilbyr oss? Rømmer vi fra den? Fortsetter vi å bruke vår energi, på tross av alt som skjer med oss og klarer å legge bort intellektet vårt?

Kabbalah er vanskelig arbeid. Det er en kamp som påvirker nerver, vaner og ønsker. Kunnskapsomfanget har ingenting å si.

Fra tredje del av den daglige kabbalaleksjonen, 22/1/13, The Study of the Ten Sefirot

 

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Kabbalastudier, Samhold, Spørsmål og svar, Toraen, Zohar |