I all skapelsen, fra uendelighetens virkelighet og alle de øvre virkelighetene, Adam Kadmon, Atzilut, Beria, Yetzira, Assiya og alle Partzufim og Sefirot til denne virkeligheten, som er den siste og aller laveste og inkluderer hele universet, den uorganiske, organiske og animale naturen og mennesker på jorden, er det kun mennesket som har fri vilje. Og av alle menneskene gjelder det kun de som spørsmålet angående «hva er meningen med dette livet?» oppstår.

Når en person plutselig får behov for å vite hvorfor han lever, får han med dette spørsmålet sjansen til å korrigere livet sitt og fylle det med mening. Selve spørsmålet indikerer en viss forbindelse med livets kilde. Det betyr at han har mulighet til å korrigere forholdet sitt med kilden. I dag oppstår dette spørsmålet hos mange mennesker og vi ser at depresjon er et utstrakt problem.

Om vi kunne fastslå hva mangelen på kommunikasjon mellom oss er, hvor bristen i kontakten ligger, kunne vi korrigere oss. Vi kunne sammenslå det dårlige og det gode systemet vi har og se hvilken forbindelse er ødelagt og hvilken er uskadd. Det kan vi imidlertid ikke, siden mennesket kun ble skapt med den dårlige energien. Alt jeg føler er ønsket om nytelse. Jeg hverken forstår, eller er istand til å tenke på noe annet. Slik er jeg programmert internt.

Alt jeg iakttar, alt jeg ser og føler, alt jeg forholder meg til, all min bevisste og ubevisste adferd, hver dag av mitt liv dreier seg kun om ett spørsmål: «Hvordan kan jeg nyte hvert eneste minutt og hver eneste nye mulighet.» Slik er mennesket skapt og ute av stand til å bryte sirkelen.

Jeg har lyst til å gjøre noe godt for noen fordi jeg har et spesielt forhold til dette mennesket og føler nærhet. Den gode følelsen min avhenger av den gode følelsen hos denne personen. Ikke bare mennesket, men også hele den uorganiske, den organiske og den animale naturen opererer ifølge dette prinsippet. Vi kan se det overalt; fra de minste elementær-partiklene og bølgene, til gigantiske objekter og hele galakser. Det finnes kun ett ønske i alt – å gripe fatt i det som er bra for meg og å avvise det som er skadelig.

Det egoistiske ønsket om nytelse på det uorganiske, det organiske, det animale og det kommunikative nivået i naturen, opererer kun på denne måten. Men på det kommunikative nivået får vi i tillegg en spesiell frihet til å velge. Mennesket utvikles fra animalt nivå, fra apene og begynner på et visst punkt i livet å stille seg selv spørsmålet: «Hvorfor lever jeg, hva er meningen med livet, hva er livets kilde, har det noen mening?»

Gjennom utviklingen og som resultat av motgang og alt man har gjennomgått, begynner man gradvis å se det store bildet. Spørsmålet om meningen med livet tvinger en da til å oppklare hva man mangler – man blir nødt til å finne ut hvorfor man lever. Selv om man har et godt liv oppstår spørsmålet om livet har noen mening og hva man kan oppnå.

Noen vender seg til religion og det gir en et visst håp, siden man blir lovet at ting blir bedre etter døden. Det er ingen virkelig løsning, siden det ikke gir noe svar på spørsmålet. Man blir bare beroliget av andres fortellinger.

Læren om kabbalah tilbyr oss en reell sjanse til å se virkeligheten hinsides grensene til fysisk død. Den sier: «Du skal få se virkeligheten din mens du lever.» Det betyr at vi ved å forandre holdningen vi har til virkeligheten, begynner å se den motsatte virkeligheten utenfor oss. Vi går ut fra oss selv til den eksterne virkeligheten, som for å identifisere oss med den og slik forlater vi kroppen, det animale nivået og oppnår nye sanser, nye egenskaper som kalles menneskelige egenskaper.

Vi identifiserer oss med og kobler oss sammen med hele naturen utenfor oss. Slik oppnår vi en utenfor-kroppen-eksistens, spirituelt liv. Vi blir nødt til å gjøre det her, i denne verden, i denne virkeligheten, i dette livet og da vil vi gå over til den neste virkeligheten. Nå befinner vi oss tross alt på virkelighetens animale nivå. I vår virkelighet har vi de uorganiske, de organiske og de animale nivå i naturen. Vi tilhører animalt nivå, men er mer utviklet enn andre dyr.

Vi må gå videre til det menneskelige nivå, til Adams nivå, som betyr «lignende» (på hebraisk; Domeh) den øvre kraften, kraften av kjærlighet og giverglede. Når man går ut fra seg selv, begynner man å se og føle denne annerledes virkeligheten. Man begynner å erfare livet utenfor kroppen, som i en kollektiv matrix med eksistens over materie.

Det er nøyaktig denne formen for eksistens som kalles det menneskelige nivå. Vi oppnår det ved å tiltrekke oss giverkraften som eksisterer i naturen, legger den til mottakerkraften, kraften av egoet vårt – og begynner å korrigere det ved å forvandle det til giverkraft. Slik kommer vi til det spirituelle nivået.

Nå befinner vi oss i omformingsfasen fra ett nivå til et annet og i nær fremtid vil vi kunne se hvordan hele verden må gå videre til neste fase i evolusjonen.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 19/3/13, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Evolusjon, Fri vilje, Indre arbeid, Spørsmål og svar |