Min nye artikkel på Linkedin “An Orchestra Conducted ‘through Innovative Collaboration’

Siden tidlig i min barndom ville foreldrene mine at jeg skulle bli musiker. De sendte meg til musikkskole der jeg lærte å spille piano, og de tok meg med på kino for å se filmer om store komponister og musikere. Jeg likte det ikke, men jeg lærte å like musikk, særlig opera. Jeg lærte også å sette pris på det innviklede og det komplekse ved å spille i et orkester. Da jeg fikk høre om et orkester i New York som spiller uten dirigent, ble jeg derfor fascinert. Ikke nok med det, jeg hørte også at det ikke er et kortvarig eksperiment. I år feirer dette orkesteret, som heter Orpheus, sin 50 årsdag, og mottoet deres er «Ekstraordinære musikkopplevelser gjennom nyskapende samarbeid.»

Orpheus setter sin stolthet i sin «unike evne til å skape sammen,» og de har spilt regelmessig i Carnegie Hall. Til dagens dato har de spilt inn mer enn 70 album i regi av Deutsche Grammophon, Nonesuch og andre. I følge netsiden til Orpheus «er klangen i Orpheus definert av relasjonene i orkesteret.»

Som musikkelsker vet jeg hvor utfordrende det må være for et orkester på 30 musikere å skape god og bevegende musikk. «Det er litt av en prosess for de fire stykerne i en strykekvartett å gi seg inn i gruppeklangen og reagere spontant,» innrømmer okresterets egen hjemmeside, «men med 20 til 30 musikere sammen blir kompleksiteten og resultatene tilsvarende mangedoblet.»

Jeg tror det er nesten unaturlig. Dirigenten er sjelen bak notene som alle musikere spiller. Uten en dirigent som kanaliserer hver musikers ego til ensemlets beste er det et under at en sånn gruppe kan føle hverandre og spille harmonisk sammen.

Når disse musikerne imidlertid blir enige om å dirigere sine egne ego, det gjør tydeligvis musikerne i Orpheus, kan de virkelig lytte til hverandre og skape harmoni på et nytt stadium. Et tilsvarende stadium kan man ikke nå gjennom en dirigent av kjøtt og blod som overstyrer dem som spiller med sin vilje. Det kan de bare om de som spiller «velger» å lytte til orkesteret i stedet for til seg selv. Da kan de nå opp til et nytt stadium av det å være musiker.

Et stort indre arbeid trengs for å få dette i stand. I dette orkesteret må ikke bare strykerne, treblåserne og messing instrumenter være samstemte, men aller viktigst er at alle hjertene som banker i musikerne som spiller på dem er samstemte.

Kategori: Nye publikasjoner |