Fortvil, men ikke gi opp
Når vi vender oss mot en kabbalistisk tekst, spesielt boken Zohar, må vi forstå viktigheten av spirituell oppnåelse. Til slutt vil dette tross alt være det eneste vi ønsker: ikke kunnskap, skolevitenskap eller generell kunnskap om materie, men kun ren oppnåelse der mennesket kan avdekke skaperen. Det er dette kriteriet alt vil verdsettes etter.
På veien mot oppnåelse er det loven om likhet i form som arbeider. Den godtar ingen kompromisser. På den ene siden er mennesket fullt og helt avhengig av innflytelsen fra den øvre kraften. Ingenting annet kan hjelpe han, siden han kun trenger hjelp ovenfra. Alle som forstå dette bygger den rette handlingen.
Toraen snakker om dette mens den beskriver det egyptiske eksilet: ”Sønnene av Israel ropte ut fra arbeidet, og deres rop løftet seg opp til skaperen”. De visste med andre ord helt klart at de ikke ville oppnå noe av seg selv.
På den andre siden er det slik at spirituell framgang alltid bygges av kombinasjonen av motsetninger. Derfor må vi også delta i prosessen selv. Som et resultat av dette gjør vi kraftanstrengelser samtidig som vi er sikre på at kun et ”mirakel fra oven” vil føre oss ut av Egypt og til Israel.
Man må oppnå fortvilelse på grunn av ens egen innsats, og mennesket bør ikke prøve å unnslippe denne følelsen. Man må i tillegg være sikker på at det vil være hjelp å få fra oven, og ikke slutte å be om det med alle sine krefter.
Mennesket må være i tilstanden til sønnene av Israel som ropte ut fra arbeidet. Det er da alt inni han, sammen med de eksterne omgivelsene, smelter sammen til en helhet og skaper disse handlingene, og leder han betydelig nærmere utgangen fra Egypt.
Derfor må vi prøve å se oss selv for oss i denne tilstanden. Det er der vi foretar alle de nødvendige handlingene, og senere må vi ikke rømme fra fortvilelsen, men heller motsatt, vi må overføre hele kraften av fortvilelsen vår til et rop, et krav om korreksjon.
Fra første del av Morgenleksjonen 14/12/10, Zohar