I Baal HaSulams brev #1 er det en lignelse om en konge som ble så glad i sin tjener at han ønsket å løfte han høyt opp over alle ministrene…

Han utnevnte tjeneren som vakt ved bymuren, og ba en av ministrene sine, som var en klok spilloppmaker, om å late som om han gjorde opprør mot kongeriket…

Ministeren gjorde som kongen ba han om, og ved hjelp av stor kløkt og oppfinnsomhet latet han som om han kjempet mot kongens hus. Tjeneren risikerte livet sitt og reddet kongen, kjempet pliktoppfyllende og modig mot ministeren, helt til hans store kjærlighet for kongen var tydelig for alle.

Ministeren tok så av seg kostymet sitt, og det ble mye latter siden han hadde kjempet så vilt og nå forsto at det bare var et spill, ikke virkeligheten… Hver eneste del av denne forferdelige krigen ble til mye latter og glede…

[For andre gang] ba [kongen] ministeren om å forkle seg, denne gangen som en tyv og morder, og føre en voldsom krig mot han. Kongen visste at han i den andre krigen ville avdekke en fantastisk visdom (Hochma), og fortjene å innta posisjonen som leder for alle ministrene.

I mellomtiden arvet tjeneren ”visdommen” (Hochma) som kunnskap i ettertid og kjærlighet som forkunnskap, og da ble han løftet for evig tid.

Det er sant at alle krigene i løpet av eksilet er fantastiske syn, og alle kjenner i sitt snille indre at det er en slags forstand og glede som kun fører til godhet. Det finnes fremdeles ingen taktikk for å lette vekten av krigen og trusselen mot en selv.

Vi vet virkelig ikke hvorfor vi må gå gjennom alle disse lidelsene, problemene, krigene, forvirringen og på den andre siden oppklaringer, suksesser og feilvurderinger… Hva er meningen med all denne lidelsen?

Senere langs denne veien vil vi gradvis forstå hvordan vi ut i fra dette opparbeider oss kunnskap, visdom, makt og forståelse av det generelle systemet. Vi studerer skaperens handlinger som blir gjort mot oss, og som et resultat av dette oppnår og forstår vi han, som det står skrevet: ”Vi vil kjenne deg gjennom dine handlinger”. I den grad vi forstår han, og vi begynner å føle han.

Årsaken til hvorfor vi må oppnå dette gjennom nettopp en slik vanskelig vei står ikke klart for oss. Nå, mens vi fremdeles er på veien mot korreksjon, vil vi ikke være i stand til å forstå det, da det først vil skje når vi løfter oss over dens begrensinger til den perfekte tilstanden. Da vil vi oppnå det nødvendige sinnet og følelsene, det vil si å gjøre oss i stand til å oppdage rettferdigheten med denne veien.

Fra første del av Morgenleksjonen 26/06/2011, ”A Parable about a King”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Kjærlighet, Lidelse, Min likhet med skaperen, Spiritualitet |