Et menneske som begynner å studere kabbala og som bruker alle virkemidlene som læren gir, vil til slutt nå et kritisk punkt der han må slutte å utvikle seg gjennom tvang, ubevisst. Det første nivået er ment for å gjøre han kjent med hans tilstand, og dette nivået er nødvendig.

Deretter når han et forgreningspunkt der det kommer en plutselig endring i den tidligere stabile tilstanden, et brytningspunkt der han må evaluere og revurdere hele sin holdning mot utviklingen, livet, hans ønsker, lyset og alle virkemidlene som han har tilgjengelig. Han endrer hele sitt tidligere paradigme fullstendig, hele sin livsfilosofi, og sin oppfattelse av systemet der han lever.

Tidligere var det dette systemet som kontrollerte han fordi han kun handlet innenfor naturen, og han bare innbilte seg at han var over den på grunn av sin egen manglende forståelse. Nå forstår han sin fullstendige avhengighet av naturen, dens krefter og lover, og han må ta styringen i egen hender, som det står skrevet: ”Mine sønner har sviktet meg”. Da vil mennesket forstå det spesielle brytningspunktet som han befinner seg ved.

Før trodde han bare at han endret noe i livet sitt, men i virkeligheten fulgte han lydig naturens ordrer uten noen form for fri vilje. Nå blir han gitt frihet. Han begynner å se verden som noe kaotisk, uten sammenhenger. Han blir gitt denne følelsen med vilje for at han selv skal ønske å få alt på stell igjen, knytte alle delene sammen med hverandre og kontrollere verden.

Her får han muligheten til å be skaperen om styrke, forståelse og utvikling gjennom tro over fornuft siden han ønsker å forholde seg til høyere tilstander. Han ønsker å ta imot et nytt sinn og nye egenskaper derifra, og leder slik sin egen verden mot balanse. Det er fordi verden er en gjenspeiling av den indre tilstanden i mennesket, i henhold til hans indre oppfattelse av virkeligheten, og ikke den eksterne oppfattelsen.

Fra første del Morgenleksjonen 13/07/2011, Shamati # 21

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Fri vilje, Indre arbeid |