Du må venne deg til det faktum at om du begynner å granske alt mulig, vil du alltid se at det finnes to motsetninger i alt og at disse motsetningene samtidig er knyttet sammen. Det er en slags ”splittelse”.

Om du jobber med et egoistisk ønske, så vil alt se veldig pent og pyntelig ut: 1 + 1 = 2. Om du derimot kombinerer ønsket om å få med en intensjon om å gi, så vil de være motsetninger og kan ikke knyttes sammen. Vi får med andre ord 1 + 1 = 3! Den tredje er skaperen. Du må venne deg til dette paradokset, og akseptere at det er naturlig: Det er en norm for oss.

Vi er vitner til et slikt paradoks i det menneskelige samfunnet. På den ene siden ønsker alle seg alt mulig for å skille seg ut fra de andre, mens de på den andre siden søker kontakt med hverandre.

Det har resultert i en mani. En gang hele mobilnettet brøt sammen og menneskene sto uten mobiltelefoner, holdt de på å bli helt gale. Hvordan kan det ha seg at alle ønsker å få være alene, og samtidig som de ikke klarer seg uten å kommunisere med andre mennesker?

Faktum er at mennesket ønsker å være alene for en kort stund, slik at ingen skal forstyrre. Samtidig har menneskene en tendens til å leve sammen: i én stor by, i én massekultur. De har en tendens til å etterligne hverandre, og å gjøre alt som alle andre gjør. Det ene utligner derfor ikke det andre.

Mennesket trenger sitt eget hjørne der det kan gjemme seg, akkurat som en bie har sin egen personlige celle. Så snart man får en slags ”uavhengighet”, har man likevel behov for å føle at man eksisterer blant alle andre.

Fra del fire av Morgenleksjonen 19/12/10, ”A Handmaid that is Heir to Her Mistress”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Krise |