Forklaring: Det er fullt av mennesker i de sentrale gatene i New York. Man skulle tro at om du da fikk et illebefinnende, ville det være mange som kunne hjelpe deg. I virkeligheten er det slik at om du befinner deg blant mange mennesker, er sannsynligheten for at noen vil hjelpe deg mye mindre enn om det bare var ett menneske i nærheten av deg. Årsaken er at om man befinner seg i en gruppe, er det mye lettere å flytte ansvaret over på andre: Det skjer en «spredning av ansvar».

Eksperiment: På en undergrunnstasjon som er full av mennesker, ligger en «skuespiller» på bakken og ynker seg av smerte, og ber slik om «hjelp». Alle går forbi mens de tar en kikk i hans retning. Det å hjelpe vil være et bryderi, og til og med risikabelt. Etter 20 minutter var det fremdeles ingen som hadde tilbudt han hjelp.

Psykologens forklaring: Her er det to motstridende regler som kolliderer:

• Jeg bør hjelpe;
• Jeg bør gjøre det samme som alle andre.

En gruppe fremmede betyr for oss: Det er ikke verdt å hjelpe til, og det er vanskelig å gå imot deres mening. De skaper en midlertidig gruppe som sier: Ikke bland deg opp i dette.

Eksperimentet fortsetter: En “skuespiller” ligger på samme sted som om hun har svimt av. Fire minutter senere har 34 mennesker gått forbi henne uten å stoppe. En kvinne stoppet, vurderte situasjonen, men føyde seg likevel etter flertallet og gjorde ingenting. Når noen andre kom bort til den syke «skuespilleren» for å hjelpe til, tok kvinnen øyeblikkelig del i den nye gruppen som hadde en ny regel: «Å hjelpe».

Eksperimentet fortsetter: Denne gangen er «skuespilleren» kledd opp som en respektabel forretningsmann, og det samler seg mange mennesker rundt han. Det tar bare seks sekunder før han blir reddet, og noen kalles han til og med for «min gode mann». Alle blir plutselig en god samaritan.

Forklaring: Alle ønsker å hjelpe han fordi han er en del av den «riktige» gruppen. Om vi alle føler oss nær hverandre, vil hver og en føle behovet for å hjelpe alle andre.

Kategori: Vitenskap |