Før stimulerte egoismen oss bakfra og fra siden, men holdt alltid stien foran oss åpen.  I dag reises det ikke barrierer på sidene lenger, men foran oss. Det er som om en vegg reiser seg opp foran oss uten at vi har mulighet til å komme unna, og det er ingenting vi kan gjøre.

Denne tilstanden blir mer og mer tydelig : Jeg ønsker egentlig ingenting lenger, det føles ikke som om jeg kan fortsette å vokse på en egoistisk måte. Egoismen er ikke i stand til å gi meg svar på spørsmålene som dukker opp i meg i dag. Jeg har vokst fra de forrige fasene og har nådd det neste spørsmålsnivået, et voksent nivå med nye nødvendigheter.

Mat, sex, familie – alt dette begynner å falle sammen, og er gjort om til merkelige, «muterte» former. Velstand, berømmelse og kunnskap ser ikke ut til å oppfylle mine ønsker heller.

Vitenskapen befinner seg i en krise og klarer ikke å gi svar på mine spørsmål, selv om det for kun 50-60 år siden fortsatt så ut til at den ville gi oss svar på alt.

Makt har blitt smålig i våre øyne: vi ser at dens eneste objektiv er penger. Er det virkelig verdt å kaste bort hele vårt liv for penger!? Mine spørsmål har for lenge siden vokst fra alle nuller en bankkonto noensinne vil kunne vise.

Når et menneske mister det nødvendige «drivstoffet», vil tomhet dukke opp og han stiller seg selv spørsmålet: ”Hva gjør livet verdt å leve? For meg selv? Men jeg mangler jo tilfredsstillelse. For mine barn? Men når de blir eldre, vil de jo bare flytte ut. Hvorfor skal man få barn i det hele tatt? Hvilken lys fremtid har de i vente? Familier som oppløses og et samfunn som råtner på rot?” Et menneske føler ikke nærhet til noenting og har heller ingen håp om framtiden lengre. Det er slike ufører som våre spørsmål har ført oss til.

Det finnes likevel også en helt annen grunn til at vi befinner oss i en tilstand som vi ikke kommer oss ut av: vi sliter ut de naturlige ressursene. Allerede i dag er det helt klart at menneskelig utvikling ikke vil vare evig, både når det gjelder våre krav og vår eksistens som en helhet. Hvis vi fortsetter å sløse bort de naturlige ressursene i like stor grad som i dag, vil vi innen kort tid oppleve at vi ikke har mer råmateriale igjen, selv til de mest livsviktige produktene.

90% av det vi produserer i dag inneholder olje, i form av energi, plastikk og så videre. Når oljereservene tar slutt, vil vi stå igjen uten noen ting. Likevel fortsetter vi å sløse dem bort.

På den ene siden setter naturen et hinder foran oss i form av økologi, klima og ressurser, og på den andre siden dytter ikke egoismen oss fremover mer. Den stiller spørsmål vi ikke klarer å finne svaret på her i vår verden, dette lille barnerommet hvor vi lekte oss og hadde så mye moro helt frem til i dag.

I dag ligner situasjonen på selvmord: vi bruker irrasjonelt opp de siste ressursene som finnes.

Vi må skjønne at vi på grunn av denne situasjonen nå befinner oss i en situasjon der det er på tide å ta et valg. Det er her muligheten for å utvise fri vilje dukker opp, vår frihet til å forstå programmet for vår utvikling: ”Hvem er vi? Hvorfor er vi her? Hva er meningen med alt dette?”, og sammen med oss finner vi også resten av verden. Akkurat nå er tiden inne for at vi løser denne utfordringen. Hvis ikke vil menneskeheten virkelig befinne seg i en håpløs situasjon innen kort tid.

I virkeligheten er det ikke den økonomiske krisen som er problemet, ei heller teknologikrisen og familiekrisen. Vi befinner oss nå i en krise med oss selv. Vi må forstå hvem vi er og hvorfor vi er her, både fra naturens synspunkt, som presser oss til dette, og fra vår eget synspunkt. Kun da vil vi være i stand til å sette ting i riktig rekkefølge inni oss og i vår verden.

Fra samtale om en ny bok 11/07/2011

Kategori: Depresjon, Egoisme, Fri vilje, Historie, Krise, Lidelse, Økonomi, Samfunn, Sex, Utvikling, Verden, Vitenskap |