Spørsmål: Hvordan skal vi utføre massedisseminering? Hva må gjøres annerledes enn slik vi har gjort fram til i dag?

Spørsmålet stilles av en skapning som har utviklet seg til å bli et menneske – og ikke av et dyr. Dyrets eneste interesse er å organisere livet sitt på best mulig vis. Det er nettopp mennesket i oss som spør: “Hvorfor lever jeg?” For slike mennesker har vi forberedt en metode. De begynner å studere og tar imot forklaringer.

Hva gjør vi så med de andre? Vi trodde aldri at vi skulle bli nødt til å henvende oss til dem som ikke stiller spørsmål om årsaken til og hensikten med livet. Nåtidens hendelser forplikter oss derimot til å gjøre det. Krisen har nådd oss og menneskeheten er kommet til en blindvei, med verdensledere som ikke vet hva de skal gjøre – akkurat som om de var små barn. De samles på G8 og G20 konferanser, men kommer ikke fram til noe svar. De tar avgjørelser som påvirker mange, men avgjørelsene fungerer ikke.

Problemet er at verden har blitt til et lukket, globalt system. De er derimot ikke globale. De er individualister og egoister. Derfor aner de ikke hvordan de skal nærme seg de moderne, globale problemene på riktig måte.

Læren om kabbala sier at vi i disse tider er nødt til å gå aktivt ut i verden, og spre kunnskapen om den nye situasjonen vi befinner oss i. Selvfølgelig må vi gjøre det uten press, og uten en nedlatende holdning. Tvert imot, vi må være så vennlige som mulig og oppsøke folk på en måte som de finner behagelig. Vi må gi dem en forklaring på at vi har trådt inn i et nytt system med gjensidig tilknytning og samhørighet. Derfor fungerer ikke tidligere former for forbindelser lengre.

Vi må lære dette nye systemet og forstå hva vår universelle samhørighet betyr. Det kan sammenlignes med å komme til en ny arbeidsplass som styres har regler og normer du ikke kjenner, der du først og fremst trenger å finne noe du kan forholde deg til. Det tar tid å bli vant til aksepterte kommunikasjonsnormer, å forstå systemet, å finne kontaktpunktene der, å trykke på de riktige knappene og å oppnå riktig reaksjon… Og dette er bare en helt dagligdags situasjon i vår virkelighet.

Den nye samhørigheten som nå avdekkes for oss er fullstendig i motsetning til vår natur. Den er ikke tilpasset min indre egenskap og jeg kan ikke studere den. Først må jeg forandre meg innenfra, og bare da kan jeg begynne å forstå denne helhetlige samhørigheten som avdekkes over alt i dag: på arbeidsplasser, innen industri og produksjon, politikk og økonomi, i alle mellommenneskelige forhold, ja til og med innen familien.

Det første som forlanges av meg, er derfor en vilje til å forstå. Dersom jeg, en egoist, kom inn i et vanlig, egoistisk firma, ville jeg med tiden få opparbeidet meg de riktige kontaktene. I dag trer jeg derimot inn i et helhetlig samfunn, der alle er knyttet sammen som celler i en kropp – selv om de ikke føler det ennå. Det betyr at jeg må bygge meg selv opp innenfra, motta korreksjon.

Det viser seg at menneskeheten har nådd et kritisk vendepunkt. I dag er hver enkeltperson nødt til å forandre seg og innse hvilket garn som har senket seg over oss. I dette nettet spreller vi rundt som fisk, og har ingen mulighet til å unngå universell samhørighet. Forstår vi ikke denne tette forbindelsen, vil vi ikke være i stand til å gjøre noe i vår verden. Vi er avhengige av hverandre, og uten kjennskap til de nye lovene er vi ikke i stand til å inngå avtaler, opprettholde banksystemer, produksjon, handel, utveksling av varer og kunnskap…

Dørene som tidligere stod åpne for oss vil lukke seg, og fungerende mekanismer vil stanse opp. “Det er en krise,” sier vi. Men det er ingen vanlig krise og derfor klarer vi ikke å kontrollere den. Denne uvanlige og helt nye tilstanden som ikke følger noen som helst kjent standard, er det vi må forklare til verden.

Vi må også forklare hvordan vi kan endre oss i samsvar med det nye, globale systemet. Det som skjer er faktisk at naturen inviterer oss til å bli en helhetlig del av den. Tidligere blåste hver og én opp sin egen, egoistiske “boble” og slukte alle naturressursene selv. På tross av den enorme egoismen, må vi i dag jobbe mot samhørighet og knytte oss sammen med hverandre, basert på prinsippet om gjensidig bistand og støtte, slik de ulike delene i en kropp gjør det. Og det står fullstendig i motsetning til det som er til vår egen, personlige fordel.

For å forandre meg må jeg derfor sørge for at det finnes et ytre press. Jeg må med andre ord bygge opp omgivelser rundt meg. Dette kan sammenlignes med foreldre som er opptatt av hvem barnet deres er venner med, siden han etter hvert vil bli som sine omgivelser. Derfor må jeg kunstig forme omgivelser for meg selv, slik at de kan påvirke meg fra alle kanter. Da er det som om jeg i siste liten klarer å trekke meg selv opp fra hengemyren fordi jeg skaper fantastiske og riktige omgivelser for meg selv der jeg kan dyrke frem riktig tilnærmelsesmåte inni meg, og fylles med de nye, globale og helhetlige verdiene jeg mangler.

Jeg danner omgivelsene på en kunstig måte, men de vil påvirke meg slik at jeg forandrer meg i virkeligheten. Da må jeg legge til nye “byggeklosser” for å få enda mer støtte, slik at de blir enda sterkere, mer sammensveiset og globale og igjen kan påvirke meg enda mer.

Slik skaper jeg meg selv, og drar meg selv ut av egoismen og individualismen, og inn i samholdet. Samtidig studerer jeg naturens enorme system og utfører i hovedsak skaperens arbeid. Jeg har ingen andre å hente eksempler fra bortsett fra bøkene skrevet av kabbalister som allerede har gått gjennom dette. Sammen med moderne forskere forklarer de oss hva global natur er.

Til syvende og sist er det som en lek: Vi lever oss helt inn i en lek som løfter oss. Det er akkurat som småbarn som lærer gjennom “lek”. Ved å handle på den måten begynner jeg å forstå dette enorme systemet, og skjønner hvordan jeg skal skape nye mekanismer i vårt forhold.

Slik kommer jeg ut av krisen og begynner å forstå at det faktisk ikke er noen krise i det hele tatt, men heller en lek; et umontert legosett som vi må sette sammen. Ved å sette delene til den knuste helheten sammen, utvikler jeg meg som et barn til jeg oppnår nivået til dette helhetlige systemet.

For første gang i historien er vi nødt til å bygge opp det nye menneskelige samfunnet selv; å skape et system med riktig samhørighet med utgangspunkt i små egoister. Slik kommer vi til å avdekke systemet, og alle vil sammen begynne å leve i det med felles sinn og følelse. Da vil vi løftes til en forståelse og følelse som ligger over det nåværende individuelle livet til hver enkelt. Det blir avdekkingen av den skjulte virkeligheten.

Vi må selv utføre dette arbeidet i vårt globale system, og vi må også forklare det til andre. Det er menneskeheten som må få dette til å skje, ellers klarer vi ikke å komme oss gjennom krisen. Den kommer til å utøve et ekstremt kraftig press på oss helt til vi begynner å utføre oppgaven, akkurat som foreldre som presser barna til å studere.

Fra leksjon i Miami 14/09/11

Kategori: Kabbala disseminasjon, Krise, Leksjoner, Samhold, Spørsmål og svar, Utdannelse, Utvikling, Verden |