Hovedproblemet er at mennesker, selv etter å ha studert kabbala i årevis, ikke fatter at hele torah blir virkeliggjort i samholdet mellom mennesker. Det konseptet frastøter oss til den grad at vi hele tiden glemmer det. Vi er villige til å gjøre absolutt alt bortsett fra det!

Dette er det første hinderet vi støter på. Og da er alt avhengig av dannelsen av omgivelsen som hele tiden sørger for å holde oss på rett vei. Den spirituelle virkeligheten kan vi bare avdekke ved å fordype samholdet i gruppen, spesielt et internt samhold med vennene og ikke et eksternt. Den spirituelle virkeligheten er faktisk samholdet mellom oss.

Vi utvikler uavbrutt dette samholdet, skritt for skritt og tiltrekker lyset som korrigerer, mens vi ønsker at giverkraften, skaperen, tilbakeholdent skal dvele mellom oss. Vi ønsker å avdekke ham, slik at han kan korrigere samholdet oss imellom.

Da avdekkes samholdet og den gjensidige giveregenskapen som eksisterer i det øvre lyset inni ønskene våre, så beholderen (ønsket) og lyset oppnår likhet. Dette kalles skapningens hengivenhet overfor skaperen.

Hovedvekten i arbeidet vårt må flyttes til gruppen, i samholdet mellom oss, så alle våre ønsker og tanker – bortsett fra de som dreier seg om vedlikehold av den fysiske kroppen – rettes mot de andres gagn. Da kommer vi ganske raskt til å gå gjennom alle fasene som leder oss til avdekking av giverkraft, eller avdekking av skaperen for skapningen.

Det viktigste er å ha klar styring og å definere arbeidsmetoden klart og tydelig så den kun er i samholdet mellom skapningen. Og det tar lang tid. For å sile ut alle andre mulige måter, tilnærmingsmetoder og hjelpemidler er arbeidet mot vår egoisme og skuffelse – og det tar lang tid.

Men når vi endelig tar denne avgjørelsen og lar lyset lede oss mot denne tilstanden, mot samhold mellom skapningen, da går vi inn på riktig spor.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 24/10/11, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid |