Skapningen er ønsket som er skapt av lyset. Der finner vi kilden til det øvre lyset, og filter som står i veien for ønsket og som ikke tillater at dette enorme lyset, som kommer fra den uendelige virkeligheten, når oss. Dette lyset blir gradvis svakere og svakere, og til slutt er det bare en veldig lite flamme som når oss.

Det øvre systemet som kontrollerer ønsket kalles systemet av virkeligheter. Dette er bare et organisk miljø som holder lyset tilbake av ulike grunner. Det er laget på en slik måte at det allerede vet hvordan det kan tilpasse seg ønsket.

Ønsket er rått materiale. Ønsket blir likevel polert og inntar ulike former gjennom flerfoldige handlinger som det utfører under ledelse og veiledning ovenfra. Det faktiske ønsket er bare ønsket om å nyte, om å få tilfredsstillelse, som endrer og utvikler seg under påvirkning av lyset fra kilden, den uendelige virkeligheten, som strømmer gjennom systemet av virkeligheter. Det finnes derfor tre komponenter: den uendelige virkeligheten, systemet av skjulte virkeligheter innenfor denne, og ønsket om å få som nå ledes til en tilstand som er lik den uendelige virkeligheten.

Den absolutte giverkraften styrer den uendelige virkeligheten. På den andre siden er det absolutt mottagelse som regjerer i denne verden, og disse to egenskapene er fullstendig motsatte. Vi lærer hvordan ønsket om å nyte oppnår den givende formen. Ønsket om å nyte forblir, men det oppnår ulike former: For det første lærer det ting som det kan nyte. Alle disse formene blir inkludert inni det, og deretter skaper de seg om til giverkraften ut i fra deres opplevelse av hvilke måter man kan nyte på.

Vi kan ikke gjøre det på noen annen måte siden vi i utgangspunktet ikke en gang kjenner til disse nytelsesformene. Vi er som en baby som gir smokken sin til en voksen fordi den har et ønske om å glede andre. Han forstår kun denne nytelsen, og han tror at alle andre også vil nyte den.

I utgangspunktet er det derfor slik at et avtrykk er etterlatt i denne animalske kroppen, en form, der det er mulig å nyte. Da kan vi snu denne nytelseshandlingen i en annen retning, det vil si i retning av et medmenneske. Da vil det refereres til som “å glede”, å gi.

Det er derfor systemet av virkeligheter først må lage et avtrykk av nytelser i denne leiren, denne deigen, eller risse det inn i marmor. Deretter må  det skape en mulighet til å endre disse formene av individuell nytelse om til den givende kraften og til å nyte muligheten til å gi.

Forskjellen er at når et menneske tar imot for seg selv, isolerer han seg fra andre og ser bare sine egne ønsker og egenskaper, som om han levde alene. Denne tilstanden kalles denne verden. Når mennesket kommer ut av seg selv og begynner å gi, har han ingen andre å gi til enn skaperen, og han begynner å forstå han. Når han planlegger å gi til skaperen, begynner han å forstå hva han gir, hvem han gir til, hvilken nytelse han gir skaperen og deretter oppnår han skaperens nivå.

Fra del tre av Den daglige kabbalaleksjonen 29/11/2011, TES

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid |