Spørsmål: Når separate celler i en felles gruppeorganisme mangler forståelsen av viktigheten av målet, hvordan kan så denne viktigheten oppstå blant dem?

Svar: For det første vender jeg meg til gruppen i dens eksterne form for å vekke mine venner. Dette er min plikt. Inspirasjonen som jeg får tilbake fra dem kommer ikke nødvendigvis i en ekstern, ”synlig” form. Kabbalister har generelt sett hatt tradisjon for å unngå å uttrykke sine følelser gjennom kunstig kjærlighet, store ord og så videre. Alt som betyr noe finnes inni oss.

På innsiden må jeg dømme mine venner på en gunstig måte. Jeg verdsetter dem fordi skaperen har samlet dem og gitt dem forståelsen av viktigheten av målet. Hvor godt de forstår målet er irrelevant siden de alle er små. Skaperen er likevel blant dem: Han vekker dem og samler dem sammen. Det var han som samlet dem sammen til en stor verdensgruppe. Det er derfor de er like viktige for meg som skaperen er. Han ønsker dem, fører dem nærmere og bryr seg om dem. For han er de som hans sønner.

Dette betyr at jeg også må behandle dem slik. Jeg tar ikke hensyn til hvordan de ser ut, men til deres indre styrke. Inni dem knytter skaperen dem sammen og støtter dem, og jeg ønsker å ta del i det samholdet som finnes mellom dem, som han legger til rette for, setter ut i live og opprettholder. Jeg ønsker å knytte meg til det.

Vennene mine vil kanskje ikke forstå eller føle det, men jeg ønsker seriøst å ta del i dette av eget valg og ønske. Når jeg tar del i deres samhold, der skaperen opprettholder dem, betyr dette at jeg knytter meg til gruppen. Dette er gruppen, og ikke eksterne uttrykk på noen som helst måte. Derifra får jeg styrke fra skaperen som støtter mine venner og blir værende i dem. Det er nettopp her jeg får min inspirasjon til viktigheten av målet, og jeg oppnår styrke slik at jeg alltid kan strebe mot det.

Alt dette er avhengig av meg.

Fra første del av Morgenleksjonen 17/02/2011, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Spørsmål og svar |