Vi er vant til tradisjonell litteratur. Bøker kan være underholdende, om eventyr, science fiction, osv. Generelt sett, når jeg åpner en bok, er det for å hente informasjon eller inntrykk fra den.

Kabbalistiske bøker, derimot, har en helt annerledes funksjon. I kabbalah er bøker et hjelpemiddel, et forbindelsesledd, en adapter for å forbinde meg med forfatteren. Det er slik jeg må se på kabbalistenes verker: De hjelper meg å koble meg opp til et enormt spirituelt system som oversvømmes av uendelighetens lys, fyllt av skaperen.

Dette systemet består av sjeler, fra de korrigerte ønskene til de største åndene som med stor innsats oppnådde likhet med skaperen og de holder avdekkelsen hans i sine beholdere, i sine ønsker. Videre har noen av dem formet et tynt «rør» til meg, en kanal der jeg kan forbinde meg med dem og få inspirasjon, nyheter, korreksjon, alt som gir meg tilhørighet til dette systemet.

Å lese kabbalistiske bøker er derfor helt annerledes enn å lese all annen litteratur. Derfor kalles det «å studere» Torah, fordi disse bøkene inneholder lyset (Ohr) som endrer. De inneholder en spesiell energi og jeg kan oppnå den hvis jeg venter på endring, hvis jeg ønsker å bli lik forfatterne.

Hvis jeg kun oppsøker kunnskap og behandler disse bøkene som hvilke som helst andre bøker, ringeakter jeg kabbalistenes arbeid og går glipp av mye. Den tilnærmingen fører ikke til noe godt hverken for meg selv eller andre.

Derfor er det veldig viktig å knytte seg til kabbalistenes arv, å benytte anledningen til integrering som de gav meg. Her avgjør intensjonen alt. Dersom mitt «dyriske» intellekt ser ulike kunnskapskilder i disse bøkene for å forbedre ting i denne virkeligheten, er tilnærmingen helt verdiløs, og kalles «dødsdrikken». Ingenting er verre enn en slik holdning.

Og hvis vi oppnår kontakt, hvis vi leser bøkene kun for å se «livets kilde» i dem, da åpner vi oss og er rede til å ta imot det de var ment å gi oss. Det finnes ikke noe lureri og ynnskyldninger: den øvre gir oss alt til vårt beste. Da avanserer jeg ved «de vises tro», som man sier.

Det er ikke enkelt, men helt imperativt. Intensjonen min avgjør forskjellen på «dødsdrikken» og «livets kilde», på «flaggermusen» som lever i mørket og «hanen» som priser soloppgangen. Hvis jeg ikke har riktig tilnærming kan jeg stå på stedet hvil, eller enda verre; falle baketter. Om jeg har viet hele livet til dette og tok feil i det viktigste, vil livet passere forgjeves og enda verre; det kan kaste meg inn i urene krefter (Klipot) – og å renses fra dem kan ta enda noen omløp.

Derfor må folk konstant undersøke seg selv på den spirituelle veien.

Spørsmål: Hva kan jeg gjøre med mitt «fysiske» intellekt og mine følelser for å forbinde meg til denne «adapteren», en kabbalistisk bok? 

Svar: Det er nødvendig å annullere deg for gruppen og læreren; det er redskapet som lar deg forbinde deg med forfatteren. Ved annullering overfor gruppen og læreren, som overholder den, kobles en tilsynelatende til «jekken» og oppretter kontakt med kabbalisten som skrev boken. Gruppen spiller adapterrollen mellom dem.

Konseptet av «gruppen» representerer generelt sett et forbindelsesledd mellom skaperen og menneskeheten.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 30/1/13, «Introduction to the Book Of Zohar»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Kabbalastudier, Spørsmål og svar |