Bokstavene som fikk liv
Spørsmål: Hvordan kan vi til enhver tid, på tross av alle problemer, si at “Det finnes ingen annen enn ham og at “Han er god som gjør godt”, hvis vi på samme tid føler det stikk motsatte? Må jeg kombinere følelsene med ord?
Svar: Vi begynner arbeidet utfra en tilstand av total usikkerhet. Vi bare hører og leser at “Det finnes ingen annen enn ham.” Slik begynner den første artikkelen i Shamati: “Det står skrevet: Det finnes ingen annen enn ham.” Dette er hva kabbalistene sier! For meg er det kun meningsløse ord. Så hvordan kan jeg utvikle dem?
Jeg kobler meg sammen med gruppen og bøyer meg for den, hever vennene over meg selv for at prinsippet om at “Det finnes ingen annen enn ham” skal bli mer lydhørt og for at jeg skal kjenne hvor viktig det er. Jeg prøver å holde meg under innflytelsen av dette slagordet som foreløpig kun eksisterer som skrevne ord for meg.
Men hvis jeg arbeider med vennene begynner jeg å motta lyset som endrer, gjennom dem. Lyset er i ordene deres og i den grad jeg anstrenger meg i gruppen og bøyer meg for den ved å stå til tjeneste for vennene, endrer lyset slagordet. Lyset kler seg i ordene og gir dem liv. Jeg begynner å fornemme livet i bokstavene som danner ordene “Det finnes ingen annen enn ham.”
Jeg begynner å fornemme bokstavene som levende beholdere fulle av lys og da begynner beholderne, ønskene mine, å bevege seg sammen med bokstavene i forhold til lyset som flommer gjennom dem. Det er ikke bare et lys, men snarere et “formatert” lys som har tatt form av disse bokstavene. Det viser seg at jeg sitter inne med flere inntrykk av setningen “Det finnes ingen annen enn ham” og begynner å se, forstå og føle hvordan det gir seg til kjenne i ulike tilstander og på forskjellige måter. Jeg lærer å arbeide med det.
Setningen som kun var et livløst slagord for meg, begynner gradvis å få liv. I henhold til det begynner jeg å realisere den i ulike tilstander, både gode og dårlige. Jeg holder spesielt fast ved den i dårlige tilstander, siden jeg ennå er egoistisk. Dersom skaperens unikhet, “Det finnes ingen annen enn ham” og “God som gjør godt” viser seg for meg på ubehagelige måter, betyr det at jeg tilegner meg giverbeholdere og hever meg over smerten. Jeg avanserer mot tilstanden “Gjør ikke mot andre det du ikke vil at andre skal gjøre mot deg.” Jeg kan ikke utstå denne tilstanden og vil heve meg over den. Jeg tror ikke det er skaperen som er årsaken til alle disse problemene jeg har, jeg tilskriver dem snarere egoet mitt. Slik oppnår jeg Binas egenskap, “å gi for å gi.”
Da begynner jeg å oppleve gode tilstander i de ekstremt dårlige tilstandene, noe som er mye mer vanskelig, siden jeg er nødt til å heve meg over dem. Dette er allerede tro over fornuft på andre nivå, ikke bare over giverønsket, men også over mottakerønsket. Jeg arbeider allerede med AHAP.
Det er som om jeg arbeider motsatt det gode som gjør godt, som vil si at jeg tar likt imot både det gode og dårlige, som om det var det samme. Da kommer jeg til kjærligheten, om den står det skrevet: “Elsk din neste som deg selv” og deretter “Elsk Herren, din Gud”, dette nivåets høyeste tilstand, Keter.
Alt dette arbeidet utføres i “tro over fornuft.” Månen står for Malchut, som renser seg selv i sin mørkeste tilstand og slik begynner å stråle med tilbakevendende lys. Den har ingenting i seg selv og har heller ingen behov for seg selv. Den sier til solen at den ønsker å bli som den. Jo mer månen blir lik solen, dess mer avgjør jorden alle månens former, i den grad Malchut er tilpasset Keter.
Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 24/4/13, Writings of Rabash