Helligdager og spesielle dager omtalt i kabbala er ikke datoer på den vanlige kalenderen, men oppnåelsen av ens egen personlige tilstand der et menneske foretar grunnleggende beregninger med seg selv. Dersom en person kommer til denne beregningen, betyr det at han virkelig har en ny begynnelse – som kalles det nye året – Rosh HaShana. Følgelig oppnår han bønnen for helligdagen.

Hver helligdag er en spirituell beregning og en bønn, for det finnes ikke noen ting annet enn korrigeringen av ønskene våre. Men begynnelsen på det nye året er spesiell, for den kommer etter mye innsikt. Den kommer bare når et menneske har gransket seg selv fullstendig og har fått innsikt i alle ønskene som avdekkes for ham, for hvert høyere nivå inkluderer alle de tidligere nivåene som en liten del av seg.

Når en person beregner alle sine handlinger og tanker, ser han imidlertid at han ikke har lykkes. Han rykker ikke framover, for han er absolutt ikke skapt for spirituell framgang. Han blir overmannet av tunge tanker om spiritualitet, tvil og av misunnelse mot andre. Han ønsker å være hevet over dem og tenker: «hvorfor dem og ikke jeg».

Etter å ha gått seg vill i mange slike beregninger, føler han endelig at han trenger en ny begynnelse. Det finnes ingen utvei, for alle disse beregningene, innsikten, kritikken, misunnelse og hat forandrer seg ikke med årene. Det eneste han har igjen nå er en bønn, et skrik om hjelp – for bare den øvre kraften kan hjelpe. Dette indre skriket kalles bønnen for Rosh HaShana, den nye begynnelsen.

Innen det skjer, føler en at en har gått seg fullstendig vill. En ser at hele verden er uenig i det han gjør – og selv forstår han ikke hva det er som skjer med ham og hva denne veien er. All denne kritikken kommer fra egoismen hans.

Derfor taler bønnen om påminnelse, om nødvendigheten av å analysere alle sine ønsker og handlinger. Og om å blåse i hornet (Shofar), fordi vi må løfte opp vår spirituelle vei til tross for alt (på arameisk betyr Shufra skjønnhet). Nå må en vende seg til den grunnleggende kilden for å rykke framover.

Mange meninger og mange mennesker påvirker en person og inspirerer ham med tankene sine og trekker ham i ulike retninger. Men en må sette en streng dommer over seg og hele tiden få det bekreftet i henhold til ens forståelse av det som står skrevet i de grunnleggende kildene. På tross av ens ego, ens ønske om vinning og om å heve seg høyere enn andre, bør en arbeide for det motsatte; å ønske å oppnå bare giveregenskapen og å oppløses i nasjonen der skaperen dveler.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen 26/9/11, Writings of Rabash

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Intensjon, Spiritualitet - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva innebærer det å be skaperen om noe? Må jeg tilegne meg hans egenskaper for å gjøre det?

Svar: Å be er å søke, kreve og til og med å be om min egen forandring. Jeg må uttrykke at jeg ønsker det. Jeg dømmer meg selv (det er betydningen av å «be» (Lehitpalel) på hebraisk. Jeg undersøker hvilke egenskaper jeg mangler og hvordan jeg kan oppnå giverkraften.

Denne kraften eksisterer i samfunnet. Dersom jeg trer inn i samfunnet, utvikler et ønske om å ikle meg mine venner med hele mitt hjerte og hele min sjel og knytte meg til dem internt til jeg fullstendig oppløses i denne samhørigheten, da vil jeg finne giverkraften der. Det er akkurat det jeg ber om.

Jeg ber om å nå et slikt nivå at jeg vil se at alle er fullkomne og knyttet sammen med hverandre. Denne situasjonen kalles Shechina (guddommelighet), den generelle samlingen av sjeler (Knesset Israel). Jeg ønsker å være der og ber om at samhørigheten som samler alle sjelene som lenges etter «Yashar-El» (direkte til skaperen) må avdekkes for meg.

Jeg henvender meg ikke til noen ytre makt eller ønske som har uavhengig eksistens, eller til en innbilt skikkelse. Alle mine bønner er rettet mot Malchut (i atziluts virkelighet, eller uendelighetens virkelighet), til samhørigheten mellom oss som lar oss oppdage gjensidig giveregenskap. Jeg ønsker at denne tilstanden må avdekkes for meg og det er alt jeg ber om.

Dette er et veldig følsomt punkt og vi må passe oss så vi ikke begynner å forestille oss noen som helst form for statue, eller skikkelse, men bare tilstanden der vi er knyttet sammen og innlemmet i hverandre, knyttet sammen i fullkommen giveregenskap. Det er mer riktig å kalle det en egenskap og ikke en kraft. En kraft kan synes som noe fjernere, mens en egenskap er noe jeg selv ønsker å oppnå. Dette er små forskjeller, men de avgjør hvor ren holdningen min er. Derfor er de så avgjørende.

Det sies «There is none else besides Him» (Det finnes ingen andre enn ham). Vi må imidlertid forestille oss vår tilstand i et fullkomment system. Da kan vi stole på at vi ikke tar feil.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 22/9/11, Shamati #240

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Intensjon, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Om vi ikke skal nevne vitenskapen kabbala når vi arbeider for å spre læren, vil vi bare fortelle mennesker at gjensidig garanti vil gi dem et godt liv. Hvordan vil vi da skille oss ut fra andre organisasjoner som også opererer med lignende lovnader?

Svar: Det er ikke bra om du ikke føler denne forskjellen.

Det moderne mennesket opplever en global, helhetlig krise. På denne måten viser skaperen han at han er knyttet sammen med andre på en feil måte, og at han må oppnå gjensidig garanti. Det finnes en metode som vil hjelpe han med å oppnå samhold med andre på riktig måte, slik at han kan begynne å leve et godt liv. Denne metoden har som utgangspunkt å skape riktige omgivelser, et «skall» av omgivelsene, noe som gir mennesket en forklaring på hvordan man skal leve sammen og hvordan man kan få oppleve et godt, trygt og riktig liv.

Mennesket hører dette og forstår at det ikke finnes noen annen løsning. Andre hører det samme, og dermed er det lettere å få dette til å skje i samarbeid med andre. Mennesket lærer seg hvordan han skal oppnå samhold med andre på den riktige måten, og i denne prosessen tiltrekker han seg lyset. Dette er det samme som barn gjør når de leker, da de vokser opp og oppnår mer og mer kunnskap gjennom lekeprosessen.

Når mennesket befinner seg i en tung situsjon, bruker han andre for å trekke lyset til seg, og gradvis vil han begynne å sette pris på giverkraften. Han respekterer den høyt, og dette blir den viktigste verdien for han. Plutselig begynner han å respektere den så mye at selv når alt i livet hans går bra, gir han ikke slipp på giverkraften, men ønsker tvert imot å utføre den til tross for sine følelser. Det er fordi han verdsetter dette høyest av alt.

Det er slik mennesket trer inn i den spirituelle virkeligheten, ved å gå fra den egoistiske intensjonen, Lo Lishma, til den altruistiske, Lishma. Det er ingen annen mulighet for at 99 % av befolkningen skal oppnå korreksjon på en annen måte. Kan du anbefale noe annet enn Toraen?

Jeg tror problemet ligger i en gjennomgående misforståelse av hvordan man skal utvikle AHP. Vi har visst hvordan vi skal korrigere Galgalta Eynaim helt siden Babylons tid, men det å korrigere AHP er det eneste verktøyet vi har.

Fra leksjon 2 i New York, 12/09/2011

Kategori: Bevegelsen "Gjensidig garanti", Bønn, Egoisme, Gjensidig garanti, Intensjon, Kabbala disseminasjon, Krise, Samhold, Spiritualitet, Spørsmål og svar, Toraen, Utdannelse, Verden - Inga kommentarer →

Spørsmål: Bør vi prøve å lete etter samhørigheten mellom oss gjennom sinnet eller følelsene når vi leser i boken Zohar?

Svar: Vi må prøve å lete etter den gjennom våre følelser. Om vi ikke klarer å finne den, må sinnet hjelpe oss. Først og fremst må vi prøve å finne en følelsesmessig samhørighet.

Boken Zohar beskriver samhørigheten som allerede eksisterer oss i mellom. Denne samhørigheten vil avdekke seg som Malchut i den uendelige virkeligheten, full av det uendelige lyset, tilstedeværelsen og avdekkingen av skaperen. Det er dette vi må strebe mot.

Når vi leser i Zohar må vi derfor prøve å se for oss den riktige samhørigheten oss imellom. I dag blir nødvendigheten for denne type samhørighet mellom alle delene i menneskeheten mer og mer tydelig. Det er derfor læren om kabbala blir avdekket for alle. Den krever fra de av oss som har tatt imot en vekkelse, og som har begynt å studere litt før de andre, at vi må spre læren rundt i hele verden slik at alle kan forstå at vi befinner oss i en krise, at vår nåværende samhørighet ikke fungerer lenger og at vi må avdekke en ny tilknytning oss imellom.

Denne nye samhørigheten kan ikke forstås på den vanlige, egoistiske måten slik det ble gjort tidligere. Det er fordi den allerede finnes i det globale, helhetlige systemet som er basert på gjensidig garanti, og dette systemet må på en eller annen måte blir avdekket for hele verden. Derfor oppstår det et problem: en forbedret versjon av samhørighet viser seg for oss, men vi forholder oss fremdeles til den på en egoistisk måte. Krisen er avstanden mellom den ønskede tilstanden som blir avdekket i verden og den faktiske tilstanden vi befinner oss i. Dette er en krise.

Lesingen av boken Zohar, kabbalastudiene i sin helhet og alle våre anstrengelser må lede oss til en tilstand der vi oppnår likhet med samhørigheten i nettverket som blir avdekket mellom oss. Vi avdekker tross alt at den er mye mer korrigert enn det vi er, siden vi befinner oss i vår knuste tilstand. Når vi analyserer situasjonen, sier vi at verden har knyttet seg sammen, men at vi ikke har gjort det.

Fra del to av Den daglige kabbalaleksjonen 5/9/2011, The Zohar

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Intensjon, Krise, Spørsmål og svar, Zohar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Det finnes to krefter i verden: giverkraften og kraften som ligger i ønsket om å motta, skapt som eksistens gjennom fravær (ikke-eksistens). Hva er mitt «jeg», min intensjon? Hvor kommer den fra?

Svar: Vi har ingen følelse av skaperen, fordi vi kun har ett ønske: ønsket om nytelse. Til og med når vi ønsker å gi, er det bare «på gøy». I virkeligheten er jeg forvirret i intensjon og handling. Min handling kan enten være mottakelse eller skjenking, og den kan være ledsaget av intensjonen om å motta for min egen skyld, eller det å gi til andre. Det finnes ingenting annet – og slik er hele vårt liv.

I vår virkelighet finnes handlingen som består av å motta og handlingen som består av å gi til andre, i tillegg til intensjonen om å motta for sin egen skyld. Men intensjonen om å gi til andre finnes ikke der. Det er dette jeg ikke er i stand til. Jeg kan gi noe til noen, eller motta noe fra noen – men intensjonen er utelukkende rettet mot mottakelse for min egen skyld. Intensjonen om å gi til andre, tilhører derimot den spirituelle virkeligheten – men jeg klarer ikke å oppnå den. Det er ikke min feil: jeg er skapt slik.

Det finnes overhodet ingen tvil her: Hele min rutine er rettet mot selvtilfredsstillelse.

Det jeg trenger er en intensjon – og det er det aller viktigste for meg (!) – uansett om jeg handler som giver eller mottaker. Jeg gir til mitt barn, til de jeg elsker, til venner, ja til og med til arbeidsgiveren min – fordi jeg får en naturlig belønning, eller penger, respekt, makt osv tilbake.

Nøkkelen her er intensjonen som jeg handler i henhold til. Hvordan kan jeg oppnå intensjonen om å ta imot for giverkraftens skyld slik at jeg kan gi til et medmenneske? Og hva vil jeg selv få ut av det?

Her er problemets kjerne. Dersom hele virkeligheten eksisterer utenfor meg, er det jeg for tiden mottar inni meg bare en liten del som kalles «vår verden». Den er fryktelig liten, trang, begrenset av tid, sted og alt annet. Men ved å krysse over til den andre siden, vil jeg kvitte meg med alle begrensninger.

Dette er forskjellen på intensjonene. Dersom intensjonen rettes mot meg selv, vil jeg aldri kunne føle noe mektigere enn det jeg gjør nå. Dersom intensjonen rettes mot samhørighet med den andre, å være i ham, redder jeg meg fra dette forferdelige livet med sin fatale slutt – og løftes til livets neste nivå; jeg lever utenfor kroppen. Hele forskjellen ligger i intensjonen.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen 26/8/11, “One Commandment”

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Intensjon, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan har det seg at intensjonen og ønsket ikke smelter sammen som en helhet selv i den spirituelle virkeligheten, men forblir to atskilte deler?

Mitt svar: Vi må alltid ha oppmerksomheten rettet mot intensjonen. Ønsket vil avdekkes i etterkant av intensjonen. Ønsket avdekkes i samsvar med filteret og det reflekterende lyset.

Mitt ønske er virkelig stort – det er Malchut i den uendelige virkeligheten. Mine filter kan likevel være annerledes: fra helt små til helt store. Størrelsen på filteret er delt opp i 125 «porsjoner», og om jeg avdekker ønsket sammen med dem, vil jeg alltid opprettholde balansen gjennom en intensjon.

Hver og en av oss inneholder Malchut i den uendelige virkeligheten, som ikke er bundet av alle sine Reshimot. Bare en restriksjon er plassert på den og nå avdekker den seg selv for oss, men kun i henhold til størrelsen på filteret eller intensjonen.

Våre handlinger må være likeens: Hele vårt arbeid blir gjort gjennom intensjonene som bestemmer avdekkingen av våre ønsker. Om ønskene blir avdekket før intensjonene, vil vi lide. Om vi i stedet passer på å utvikle intensjonene først, vil vi bevege oss langs den gode veien. Om jeg dyrker intensjonen, vil jeg med andre ord gå Toraens vei. Om ønsket blir avdekket før intensjonen, vil jeg utvikle meg langs lidelsens vei.

Vår skjebne ligger mellom disse to mulighetene.

Fra del to av Den daglige kabbalaleksjonen 26/08/2011, «One Commandment»

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Intensjon, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Vår oppgave er å løfte opp alle gnistene som er igjen etter knusingen. Nå ser de fremmede ut for oss, som om de ikke tilhører oss. Men vi må velge dem, samle dem alle sammen og heve samlingen av alle sjelene, eller gnistene, til Malchut i Atziluts virkelighet. Vi forener dem alle med oss selv, siden «hvert menneske er en liten verden».

Grunnet en slik samhørighet mellom venner, verden og alle strømninger og hendelser, forenes vi alle og løfter Adam HaRishon, det første mennesket, til en eneste giverkraft for skaperens skyld, slik det var før syndefallet. Da blir en mektig MAN, bønn, dannet, som er slutthandlingen i «Zivug Rav Palim UMikabtziel» (universell oppnåelse) som fører til den endelige korreksjonen.

Vi må bare samle alle våre handlinger og tanker, og granske oss selv med den hensikt å vende oss mot ham med en bønn. Hele denne prosedyren skjer inni oss, selv om vi verken føler eller forstår det nå. Dette er vårt nivå til vi trer inn i den spirituelle virkeligheten og begynner å løfte MAN bevisst, med innsikt, og føler disse spirituelle handlingene og gjør kalkulasjoner.

I den spirituelle virkeligheten anvender man allerede et filter og er engasjert i praktisk kabbala, der man arbeider aktivt med ønsket om å ta imot, filteret og gnistene. Man vet akkurat hva det er man belyser, til hvilket nivå man ønsker å heve seg, hvilke typer lys som påvirker en og hvilken form av ønsket man setter i kraft. Talmud Eser Sefirot blir en reell referansebok for ham.

Vi tror kanskje at vårt nåværende nivå er fullstendig uvesentlig sammenlignet med dette nivået. Det er imidlertid langt fra sannheten! Faktisk er de forberedelsesnivåene som passerer ubevisst de aller viktigste. Det er som et barn som vokser hurtigst i de tidligste stadiene i livet. Hos spedbarn foregår det visse endringer hver eneste dag. Deretter begynner man å forandre seg fra måned til måned, senere år for år, til han helt slutter å vokse.

Dette gjelder i stor grad oss også, for mens vi arbeider ubevisst, går vi gjennom de største tilstandene av forandring: vi er bare ikke i stand til å gjenkjenne dem. Derfor må vi på tross av alt ha fokus på viktigheten av vår tilstand og innse den enorme nytten som finnes i hver tanke, handling og ord som er rettet mot målet – og spesielt de som utføres for studiets, foreningens og dissemineringens skyld. Følgelig vil vi oppnå en bevisst bønn.

En bønn, forespørsel, eller et ønske er vår eneste handling. Alt annet blir gjort av lyset. Og om vi ønsker å oppnå giverkraften slik at «gjesten» kan gi til «verten» – trenger vi bare å ønske det! Hvor vidt vi er dyktige eller ei har ingenting å si; det viktigste er at våre handlinger utrettes på en skikkelig måte.

Derfor står det skrevet at et menneske ikke har annet arbeid enn bønn. All styrke og oppfyllelse kommer ovenfra, mens alle krav og forespørsler kommer nedenfra.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen 24/8/11,  “Shamati“

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Felles sjel, Intensjon - Inga kommentarer →

Mennesket begynner med samhold av våre tanker og ønsker inni den minste beholderen som finnes. Deretter fortsetter det å vokse seg større som et resultat av at det stadig legges til nyere og nyere deler. På denne måten blir han et menneske, Adam, som er strukket til endene av universet. Hans samhørighet, hans hjerte og hans sinn blir bygget opp av alle de knuste bitene som finnes inni oss fordi hver eneste del inneholder hjertet og sinnet inni seg.

Samhørigheten mellom disse kreftene tilsvarer prosessen som materie formes gjennom i vår verden, gjennom hele utviklingen av de uorganiske, organiske og bevegelige nivåene. Materiene begynte å knytte seg sammen i den samme formen. Når vi begynner å knytte sammen våre deler, går vi også gjennom de samme nivåene: det uorganiske, det organiske og det bevegelige i samholdet mellom mennesker. Disse kalles spirituelle tilstander: foster – ammeperiode – modning (Ibur – Yenika – Mochin).

Det er derfor alt vårt arbeid er avhengig av årsaken for hvorfor vi knytter oss sammen – for å oppnå den givende egenskapen i oss for at den skal styre oss, for skaperens skyld, for å glede han eller for oss selv for at vi skal gjøre det bedre for oss selv når vi bare tenker på våre egne forhold i denne verden og på våre kropper. Det vil si at vi er bekymret for vår fysiske eksistens og ikke for å samle bildet av mennesket ved hjelp av våre individuelle deler.

Det er derfor «bønnen med de 18 velsignelsene» beskriver den spirituelle veien så bra, retningen, intensjonen, lengselen etter det neste steget som verden, det menneskelige samfunnet, må løfte seg til nå. Det er derfor behovet for samhold blir avdekket. Det eneste spørsmålet som gjenstår er: Hvorfor skjer dette?

Her deler menneskeheten seg i to. De som forstår at samhold er nødvendig for å oppnå det menneskelige nivået, bildet av mennesket, bygger aktivt dette bildet. Resten er knyttet opp mot ønsket og samhold for å få et godt liv i denne verden.

Det fordeler seg slik: Filteret kalles Israel og ønsket kalles alle menneskene som bare trenger å knytte seg til de som vil gjøre arbeidet som er tildelt Israel.

Fra første del av Den daglige kabbalaleksjonen 25/08/211, Shamati

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Intensjon, Kropp og sjel, Min likhet med skaperen, Utvikling - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva er «praktisk kabbala»?

Svar: «Praktisk kabbala» er når du handler praktisk og ikke bare inni deg selv. Internt arbeid kalles imidlertid også praktisk kabbala, når du skaper en intensjon, en oppnåelse (Zivug) og mottakelse av lyset for å kunne gi. Det er når du ikke leser om det i en bok, men når du oppnår giverkraften, som kalles et «filter», og kan anvende det for å utføre praktiske handlinger.

Du har en materie som du må arbeide med, og dette arbeidet er bare mulig med hjelp av et filter. Du mottar filteret ved hjelp av lyset som endrer. Alt dette kalles praktisk kabbala. Det finnes ingen andre praktiske handlinger foruten å la materien få giverform. Ønsket om nytelse må tilegne seg intensjonen om å nyte for giverkraftens skyld. Dette er den eneste operative handlingen i verden.

Foruten læren om kabbala er det ingen ting annet som kan frembringe det – for denne læren taler om hvordan det generelle systemet virker og hvordan vi må handle innenfor det. Om jeg tar hele denne læren og begynner å realisere den, kalles det «praktisk kabbala».

Det kan sammenlignes med teoretisk fysikk og fysikk i praksis. I teorien kan du tenke på noe og enten forstå det eller ikke – men så kommer du til den praktiske delen, der du utfører eksperimenter, studerer og måler ting og undersøker om de fungerer slik eller slik. Det er akkurat som barn som leker for å vokse. Og når de er blitt voksne, utfører de disse handlingene riktig i det virkelige livet. Dette er hva det vitenskapelige eksperimentet er ment for.

Den faktiske praksisen er realiseringen av de vitenskapelige prestasjonene i det daglige liv. Det samme skjer med læren om kabbala. Dersom du studerer for å kunne realisere det i praksis, betyr det at du allerede står på terskelen til praktisk kabbala, selv om det kan ta deg lang tid å tilegne deg et filter for å begynne å utføre disse handlingene. Allikevel; ifølge retningen og målet ditt, anses du som en som arbeider med praktisk kabbala.

Den eneste praktiske handlingen som eksisterer i virkeligheten er å oppnå lyset (Zivug de Hakaa), graden av likhet i form som vi oppnår.

Fra femte del av den daglige kabbalaleksjonen, 16/8/11, “The Nation”

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Intensjon, Kabbalastudier, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar, Vitenskap - Inga kommentarer →

For at studiet skal bli en «ungdomskilde» i stedet for «dødelig gift», må det begynne med intensjonen om å tiltrekke seg lyset som endrer. Vi må kun studere og åpne boken for å oppnå korrigering.

Kabbala og alle de andre hellige bøkene, uansett på hvilket språk de er skrevet (for eksempel; Talmud og Mishna anvender et språk med hint og ligninger), er forklaringer på vår tilknytning til lyset, våre spirituelle nivåer. Alle disse bøkene, skrevet av vismenn, kabbalister, gjennom hele vår historie, taler om den spirituelle verden, våre høyere nivåer.

Når man studerer og har som mål å oppnå de nivåene og spirituelle gradene som kabbalistene forteller oss om, som et barn som ønsker å bli voksen, kommer man først til avdekkingen av sin egen ondskap. Det står skrevet: «Jeg skapte den onde tilbøyeligheten – og i tillegg Toraen – middelet for dens korrigering.»

Så lenge vi var «på flukt», var alt dette skjult. Men nå begynner den siste flukten å ta slutt. Og akkurat som under utgangen fra Egypt, står vi atter foran mottakelsen av Toraen, dersom vi ønsker å bli som «en mann med ett hjerte», å oppnå gjensidig garanti akkurat som ved Sinaifjellet.

Et fjell av hat avdekkes foran oss (Sinaifjellet kommer fra ordet Sinnah – hat). Men på tross av det, knytter vi oss sammen ved hjelp av punktene i hjertene, den øvre kraften, Moses i oss som trekker oss oppover og leder oss gjennom ørkenen, gjennom «forberedelsesperioden» for å tre inn i «Israels land», som er ønsket om å gi.

Slik står hele menneskeheten foran hatets fjell i dag. Det avdekkes for oss, alle som en, og kalles den globale krisen. Vi er alle på samme nivå, men ikke alle innser det fullt ut ennå, akkurat slik folkemengden den gang inneholdt ulike mennesker – menn, kvinner, eldre og barn som knapt forstod hva som skjedde.

Dog begynner alle allerede å føle dette nivået. Det er bare at noen allerede innser at årsaken til alt dette er vår egoisme og hatet som skiller oss, mens andre ennå erfarer det som en dårlig økonomisk situasjon. Hvert menneske føler en form for mangel, avhengig av sine egenskaper, sine omgivelser og sine behov: en mangler bolig, en mangler ost, en tredje noe annet – og slik er det med hele menneskeheten, hver og en.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 11/8/1, Writings of Rabash

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Gjensidig garanti, Intensjon, Kabbalastudier, Kabbalistiske kilder, Krise, Samhold, Toraen - Inga kommentarer →