Spørsmål: Dersom skaperen er kjærlighet og uendelig sannhet, hvordan lar det seg da gjøre å komme på samme bølgelengde som ham?

Svar: Torah taler med menneskespråk. Derfor assosierer vi skaperen med våre egne egenskaper.

I virkeligheten lever vi i en verden med lover. Jeg forholder meg til en lov. Jeg befinner meg på et sted der en enkel kraft opererer og jeg kan tiltrekke meg dens innflytelse i større, eller mindre grad. Energien endres ikke, det er jeg som forandrer meg.

Men jeg forestiller meg at det er den som forandrer seg og det fører til forvirring. Jeg vil at skaperen skal elske meg mer, selv om hans kjærlighet er fullkommen. Jeg vil at han skal tildele meg mer, selv om han allerede tildeler meg 100 prosent. Jeg ber om hans godhet, trygler ham om å erstatte dom med barmhjertighet, men hvordan trygler du det fullkomne? Hvilken forandring kan man vente fra den gode kraften som konstant gjør godt både til gode og onde mennesker? Så forestill deg at skaperen ikke hører og ikke føler, men hele tiden bare gir, bare tildeler.

Du er skapt slik at du føler tilstanden din i mottakerønsket. Ønsket føler hva som tilfredsstiller det og den bevisstheten forårsaker visse følelser. Vi har følelser og snakker derfor alltid om våre følelsesmessige reaksjoner på ting. Dersom jeg, for eksempel, berører deg med en elektrisk ledning på 100 volt, vil du føle det. Problemet ligger ikke i den elektriske ledningen og ikke i selve ønsket, men i kontakten mellom dem, berøringen – og det er det som forårsaker følelsen. Slik forårsakes alle følelser i oss og ikke i skaperen. Det er vi – og så tilskriver vi liksom følelsene våre over til ham.

Derfor er det best å ikke forestille seg skaperen som noe levende. Vi forholder oss til en lov og vi gjenoppdager dens innflytelse i den grad vi endrer oss. Alt her avhenger av vår ømfintlighet, vår oppfattelse.

Fra tredje del av den daglige kabbalaleksjonen, 2/11/12, «Preface to The Book of Zohar»

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Intensjon, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: I artikkelen «The Most Important Thing is to Want Only to Bestow» (Det aller viktigste er å bare ønske å gi) i boken Shamati, står det: «Troens kraft er tilstrekkelig for at en skal kunne arbeide i giverglede.» Hva er tro?

Svar: Vi vet ikke hva tro er. Det er en energi som ikke eksisterer i vår virkelighet. Her, i alle naturvitenskapene, i fysikk, kjemi, biologi og andre vitenskaper, oppdager vi kreftene til den uorganiske, organiske og levende naturen som fungerer som tiltreknings- og avvisningskrefter.

I den spirituelle virkeligheten oppdager vi plutselig krefter som fungerer motsatt disse kreftene. La oss si at det finnes en naturlig avvisningskraft som vi ser i denne virkeligheten. Men i den spirituelle virkeligheten er det motsatt, kraften av gjensidig tiltrekning formes mellom disse to objektene; «Kjærlighet skal dekke over alle overtredelser», som man sier.

Vi begynner, til en viss grad, å se dette i kvantumfysikken: Plasserer vi elementære partikler med lik ladning (for eksempel elektroner) på samme sted, vil de begynne å avvise hverandre, ikke bare fordi de har samme ladning, men også på grunn av kvantum (den anti-symmetriske kraften); ingen av dem vil være der de andre er.

Så hva er giverglede? Det er en energi som realiseres over vår natur, i motsatt form; «Jeg har sett den motsatte virkeligheten», som det sies. Vi kan bare si at den spirituelle virkeligheten fungerer i overensstemmelse med intensjoner og ikke handlinger. Det finnes ikke handlinger der; kun det som foregår innenfor intensjonene blir tatt hensyn til, siden kroppene våre ikke eksisterer i den spirituelle virkeligheten, bare ønskene og intensjonene.

Forestill deg at ønskene dine blir virkeliggjort. Forferdelige ting ville skje i verden! Verdens eksistens ville oppheves i et brøkdel av et sekund. Folk ville brent hverandre opp.

Så for ikke å finne oss selv i en slik verden, lever vi alle i en innbillt verden der vi kan utføre fysiske handlinger så mye vi vil. I den grad man kan bruke sine ønsker til andres beste, hever man seg over kroppen sin og inn i det spirituelle herredømmet der man handler ifølge sine ønsker og intensjoner.

Hvordan ville det ellers være mulig å føre noen inn i en realitet som er totalt dominert av ens ønske?! En har jo ingen kontroll over sine egne ønsker og intensjoner.

Så bare i den grad man styrer ønskene og er istand til å arbeide riktig med ens ønsker og intensjoner, får man adgang til den spirituelle virkeligheten og går inn i den. Det kalles «å gå inn i kongens slott, etter å ha klatret opp fjellet». Og der begynner man å korrigere virkeligheten, i den grad man kan kontrollere seg selv.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 4/11/12, Shamati #30

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Intensjon, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Mye arbeid kreves for å oppnå egenskapen til Bina, som er det samme som å oppnå frihet. Man trenger sterk støtte fra omgivelsen, for hele tiden å kunne føle storheten og viktigheten av målet.

Skaperen kan forherde Faraos hjerte på venstrelinjen og gi en spørsmål som: «Hvem er Herren og hvorfor må jeg høre på ham?» og «Hva består arbeidet ditt av?» –  ifølge hvor mye man vektlegger denne støtten. Alle disse spørmålene, tvilen og vanskelighetene tar gradvis kontroll over en, til de blir «oversvømmelsens vann» som er iferd med å drukne en.

Da må en søke tilflukt. Av frykt og med omgivelsens støtte, kommer man endelig til konklusjonen at bare arken kan redde en. Arken betyr ubetinget tildeling, som er det eneste stedet man kan gjemme seg for oversvømmelsen.

«Man er istand til å fornemme fullstendig helhet, fordi man er tilfreds med sin skjebne.» Men man gjemmer seg ikke i arken for å være tilfreds, for å få fred og for å nøye seg med mindre. Ens hensyn er over egoet, over ens mottakerønske. Man tar ikke hensyn til hva som kommer til å skje med ens ego, med ens ønsker, med ens liv. Alle hensynene er over det: kun for å få kontakt, for å forène seg, som angår det som befinner seg utenfor ens egen hud, utenom ens egoistiske interesser.

Men alt dette skjer når man avanserer iherdig og endelig kommer til konklusjonen at man trenger en ark, at man er nødt til å heve seg over egoistiske hensyn. Oversvømmelsens vann, spørsmålet «Hvem?» og «Hva?», oppstår alle for å hjelpe en til å løsrive seg fra hensynet til ens eget ego og avgjøre kontakten med det indre punktet av gruppen.

For å kunne gjøre det, trenger man skaperens hjelp. Man vender seg til ham i bønn, for å avansere og få sterkere kontakt med gruppen. «Mange penninger blir til et stort beløp» i alt dette arbeidet av «syv hungersår». Men det skjer bare om man samler dem og kobler alle hindringene og all sin innsats sammen til ett mål, ved hele tiden å oppfylle riktig alle betingelsene man har fått. Da kan man si at man avanserer.

Akkurat som historien om Noa, som ikke umiddelbart oppnår befrielse – og ikke på èn gang. Det er en lang historie om hvordan han bygger arken, om hvordan han kommer til konklusjonen om å bygge en ark, der han samler alle sine egenskaper, alle nivåene av sitt ønske. Og bare når alle ønskene og arken er gjort rede for, kan en gjemme seg i den.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 31/10/12, Writings of Rabash

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Intensjon, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Vi er nødt til å få styrke til å avansere uten mottakerønsket. I den, ønsker vi ikke å motta noen gaver. Ellers forblir vi for alltid på nivået til denne virkeligheten, som vi ser i vitenskapen og generelt sett, at egoistiske motiv ikke fører til spirituell fremgang.

Spirituell fremgang er bare mulig ved hjelp av energien som realiseres i tildelingsbeholderne. Så hva gjør vi i mellomtiden, når vi ikke har slike beholdere? Hvordan avanserer vi? Hvor kan vi få energi til disse handlingene?

Her må vi ha tro over fornuft. Denne energien, denne mentale styrken, kommer også ovenfra. Men den kommer i tro over fornuft, som vil si at den ikke er i mottakerbeholderne våre, men gjennom omgivelsen. I den grad vi kan bearbeide skaperens storsinnethet med gruppen, imponerer vi hverandre og blir styrket.

Denne styrken er ikke på noen måte en del av våre personlige beholdere. Allikevel kommer den ved vår forbindelse og giverglede overfor hverandre. Slik tiltrekker vi oss lyset som endrer, som gjør oss istand til å avansere.

Beholderne som arbeider med tildelingsintensjon, med giverkraft, vil da dannes hos oss. Det er en helt ny mekanisme, som fungerer i overensstemmelse med lovene i spirituell fysikk. Et menneske blir istand til å arbeide for tildeling, for himmelen. Det er dette vi må komme frem til.

Det betyr at vi trenger ikke å jage etter kunnskap og avdekkelse av skaperen, lyset. Men du higer etter å erverve deg givermottakere, etter muligheten til å utføre ekte spirituelle gjerninger, uten personlig vinning. Hvis gruppen har akseptert dette som sitt mål, belyses den ovenfra. Dette skaper en beholder av Binah i gruppen, som kalles Noas ark.

Fra forberedelsen til den daglige kabbalaleksjonen, 24/10/12

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Intensjon, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Ikke alle kan gå gjennom de første fasene av forberedelse for den spirituelle metoden og fortsette med den. Mange forlater gruppen, den spirituelle metoden og prosessen med å endre seg selv. De går tilbake til den eksterne virkeligheten og fortsetter vertenes liv, ved å stanse utviklingen av punktet i hjertet, som gjør dem til skaperens gjester – Universets vert.

Vi vet at «synspunktet til Torah er motsatt vertenes synspunkt». Når et menneske føler det har samme synspunkt som Torah, føler man at man er en gjest – og skaperen er verten. Derfor ønsker man å endre seg, for å ligne verten.

Det kalles å ha samme synspunkt som Torah, der man har målet foran seg, for å være i giverglede og avgjør sine tilstander i overensstemmelse med det.

De første tilstandene, oppturene og nedturene vi går gjennom, er frakoblet vårt vanlige intellekt og følelser. Man ser at man endrer seg totalt. For første gang føler man seg kontrollert av et fremmet herredømme. Denne unike situasjonen er typisk for endringene vi føler i prosessen av vår indre, spirituelle utvikling.

Plutselig føler man seg kontrollert av en fremmed kraft. Tidligere, i det ordinære livet, følte man aldri noe slik. Man så alltid tydelig om noen forsøkte å dominere en, noe som tilsa at det var eksterne krefter. Her, derimot, føler man for første gang, at en kraft kommer ned over en og overtar, binder en fra innsiden og kontrollerer en.

Det er en veldig spesiell følelse. Jeg husker hvor overrasket jeg ble første gang jeg følte det. Det er en veldig ubehagelig og ufattelig følelse, til man begynner å bli vant til det og gjenkjenne denne akten som skaperens bearbeidelse av en. Da er man allerede klar til å vedkjenne seg det og si seg enig i det. Da begynner man selv å vekke denne følelsen i seg og å forvente den, som man forventer et møte og kontakt med noen man er glad i.

Man begynner å sette pris på skaperens bearbeidelse og forventer hvert øyeblikk at det vil skje. Man setter pris på skaperens faktiske handlinger og ikke på kvaliteten av dem og hvordan de fornemmes i ens egoistiske ønske, som ennå ikke er korrigert. Det vil si at man bryr seg ikke om hvilke tilstander man gjennomgår; det viktigste er at skaperen påvirker en så mye som mulig.

Dette ber man om. Man ber om å gjennomgå så mange endringer som mulig, i overensstemmelse med skaperens ønske, siden alt skaperen gjør er for det beste. Slik måles ens selvoppofrelse i henhold til hvor stor grad en identifiserer seg med skaperens handlinger og forventer dem, av ens frivillige trelldom overfor skaperen og styrken av ens bønn.

Foreløpig er dette kun de første fasene av det spirituelle arbeidet. Deretter begynner det mer kontrollerte gjensidige arbeidet med skaperen, i gjensidig påvirkning og giverglede. Man vet allerede hvordan man får krefter til det og hvordan man senere arbeider med dem, hvordan man starter en dialog med skaperen. Da begynner man til og med å arbeide med mottakerønsket sitt, ved å føle samme smak som verten og ved å fornemme hvordan skaperen smaker forfriskningene og hvordan man selv smaker dem.

Hele denne reisen begynner fra de første opp- og nedturene, der man blir vant til en fremmed krafts kontroll over en.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 4/10/12, Shamati # 21

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Intensjon, Min likhet med skaperen, Oppfattelse, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Å komme til tåreporten, betyr at du skjønner at du ikke er annet enn en tung stein som ikke kan løftes, et ønske du ikke klarer å flytte på med egne krefter. All dens bevegelse skjer kun av energi som kommer utenfra. Alt vårt arbeid er derfor å finne ut hvordan vi kan få denne hjelpen fra omgivelsen.

Dette er et veldig betydningsfullt punkt, som vi har fått fri vilje i. Akkurat når du mister kreftene og ikke ser deg istand til å klare noen ting, når du føler fortvilelse, eller bare svakhet, når du mister motivasjon og håp for fremtiden, føler du plutselig at du ikke klarer å bevege deg. Det finnes ingen viljekraft som kan dytte deg forover mot målet, eller i det minste en liten nål som stikker deg bak og får deg til å bevege deg.

Det er i en slik død tilstand at den frie viljen til å avansere med egne krefter viser seg, ikke fra merkverdige krefter, enten de er positive eller negative, men ved å finne styrke til å avansere ved egen kraft. Du bør ikke lete etter denne styrken inni deg selv, men heller begynne å arbeide sammen med omgivelsen og klatre opp til skaperen med dens styrke.

Men du må ha stor følsomhet for at du i en slik grå og fattigslig tilstand skal klare å skjelne den flyktige åpningen til lyset, når du kan gå inn og utføre handlingen din.

En sprekk for lyset viser seg plutselig, med de utallige ønskene, som du kan penetrere og bruke for å få gjennombrudd. Man må konstant vente på det øyeblikket, i den mest livløse tilstanden, når en føler seg maktesløs og har mistet all sans for det spirituelle. Selv i en slik tilstand er det mulig å være følsom.

Når en føler seg fortvilet eller likegyldig, er en allikevel nødt til å skjerpe oppfatningsevnen og forvente at en utifra denne tilstanden vil bli istand til å ta spranget ut. Det er som om du har en solid mur foran deg og plutselig legger du merke til en liten sprekk; du trenger deg gjennom den og derfra finner du veien ut. Det er der, i denne mørke tilstanden, at du vil finne ut hvordan du oppnår å realisere deg selv.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 6/9/12, Writings of Rabash

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Gruppearbeid, Intensjon, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Rabash, «Lishma (for hennes skyld) og Lo Lishma (ikke for hennes skyld)»: Det er bare èn ting vi kan gjøre – og det er å forsøke å oppnå skaperens storhet.

Det betyr at vi i alle våre forbindelser med Torah og budene, ønsker at belønningen blir at vi fornemmer skaperens storhet. Og alle bønnene vi ber, burde være for å «oppreise Shechina fra støvet» – fordi skaperen er skjult for oss, på grunn av begrensningen som skjedde – og vi kan ikke evaluere hans betydningsfullhet og hans storhet.

…og av den grunn burde man prøve å ikke glemme målet, når man studerer Torah og konstant ha det i sikte at man ønker å oppnå det gjennom studiet, at studiet vil påvirke til skaperens betydningsfullhet og storhet… at man gjennom det vil komme nærmere skaperen, for å bli istand til å glede skaperen, siden skaperen er betydningsfull – og dette vil bli ens belønning og man har ikke ønske om noen annen belønning for sitt arbeid.»

Slik avgjøres den rette form for arbeid; der man arbeider på grunn av skaperens storhet og for å glede ham, uten noen tanker på egen vinning, men bare for å fylles med giveregenskap. Dette er bare mulig når man gir til andre, når man forbereder hele den generelle beholderen for skaperens avdekkelse. Det er umulig å gjøre det direkte, siden vi ikke har noen kontakt med lyset – bortsett fra ett alternativ, å la det avdekkes med vår hjelp i korrigerte beholdere.

Fra innledningen til den daglige kabbalaleksjonen, 28/8/12

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Intensjon, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

I kabbala kjenner man til det fakta at vi befinner oss i èn konstant tilstand. Det er kun vår følsomhet og vår oppfattelse av tilstanden som endrer seg.

Hvordan kan vi forbedre denne følsomheten? Dersom jeg kunne tilføye mine venners følsomhet til den følsomheten jeg selv fikk i dag – det vil si; til punktet i hjertet, om jeg kobler hjertet mitt sammen med deres hjerter – vil det være nok til at jeg begynner å fornemme den sanne tilstanden jeg er i.

Hvordan kobler vi hjertene våre sammen? Våre forsøk har desverre ikke ført noe sted. Vi adresserer denne forespørselen til skaperen, til lyset. Jeg gjør gjentatte forsøk, men til ingen nytte.

Hvorfor? Fordi vår holdning til dette er egoistisk. Hele tiden ønsker vi å ta imot, å forsterke følsomheten vår overfor den virkeligheten vi er i – men fra den ser vi bare et lite, blekt bruddstykke.Vi ønsker å utvide våre egoistiske egenskaper og suge inn den øvre virkeligheten.

Vi burde ha en annen holdning. En riktig holdning til forbindelsen mellom oss, til fornemmelsen av den øvre virkeligheten, er basert på takknemlighet.

Takknemlighet! Enhver menneskelig handling, uansett hva det måtte være, bør starte med det. Man sier at selv om et skarpt sverd heves over hodet ditt, må du allikevel takke og standhaftig håpe at det er til det beste. Da bearbeider lyset deg, så alle slike kritiske tilstander gir deg en riktig holdning overfor den øvre styrelsen.

Fra Kharkov Kongressen, «Uniting to Ascend», 19/8/12, Seminar 7

Kategori: Bønn, Intensjon, Kongresser, Oppfattelse, Seminarer, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva er de manges bønn? Er det når vi har ett behov, eller når jeg ikke har en eneste tanke for meg selv, men kun tenker på gruppens ønsker, på verden?

Svar: De manges bønn er når dere klarer å knytte sammen alle skapningers ønsker i forespørselen og løfte dem til skaperen, for å gi ham en mulighet til å avdekkes som resultat av dette i sin glede.

Spørsmål: Hvordan oppnår jeg dette?

Svar: Du forsøker å fornemme dem, å gå ut fra deg selv og begynne å fornemme dem. Da opptar du deres ønsker inni deg selv. Du behøver faktisk ikke å dekke hele verden og fornemme absolutt alle. Det vil komme i etterkant, fordi du på denne måten vil oppfatte dette eneste ønsket. Lyset vil påvirke deg og vise deg det, slik at følelsene dine blir vekket. Inntil da, forsøker du, så mye du kan.

Dette er tidskrevende arbeid, siden forberedelsesprosessen tar lengst tid og er mest vanskelig, fordi vi arbeider i mørke. Men da vil alle nivåene ha sine egne spesielle innganger og utganger, interne prosesser, analyser og synteser av alt jeg gjør, realiserer og fornemmer fra andre.

Denne inkluderingen av alles ønsker inn til meg selv, er det som kalles giveregenskap: når jeg begynner å fornemme andres ønsker som mine egne. Ønskene er det samme som motivasjon for skaperen. Og om den ikke er der, gjør det ingenting. Når jeg begynner å forbinde meg med andre, først i gruppen, begynner jeg å fornemme innenfor gruppen at de higer mot skaperen, selv om de ikke skjønner det og ikke vet det. Jeg begynner å skjelne og fornemme dette ønsket overalt: i mennesker, dyr og planter. Livsønsket er tross alt også en lengsel etter skaperen, etter lyset.

Fra Kharkov Kongressen, «Ascending to Unite», 18/8/12, Leksjon 5

Kategori: Bønn, Felles sjel, Gruppearbeid, Intensjon, Kongresser, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Under seminaret må hver gruppe, hver sirkel, komme fram til et spørsmål som de ønsker å stille. Diskuter det, kom til den tilstanden der dette virkelig er et viktig spørsmål for dere, det mest viktige, som alle er hjertens enige om at de ønsker å klarlegge og at dette er akkurat det spørsmålet dere ønsker å stille.

Ikke overgi dere til vennene, slik vi vanligvis gjør og sier: «De er fantastiske, de er store, de vet bedre, jeg bøyer meg for det jeg hører fra dem.» Her gjelder det motsatte: «Nei, jeg føler at min mening er viktigere.» Jeg ønsker å fengsle dem i min mening, heller enn i vårt felles arbeid. Så her finnes overhodet ingen kapitulasjon, men heller det motsatte, realiseringen av den mest innlysende bønnen, dens høydepunkt: det vi virkelig må be om! Og den må innbefatte følelse og intellekt. Den må være en kombinasjon av alt vi virkelig trenger.

«Tygg» på det. Analyser hva det er dere ønsker å be om. Gjør som i eventyret: Dere har fått ett ønske; det virkeliggjøres med èn gang dere sier det!

Etterpå vil vi prøve å lytte til og muligens å forène disse ønskene. Vi skriver dem ned, samler dem, forsøker å finne ut hva de har til felles og dette blir allerede en samlet bønn.

Det viktigste er å uttrykke seg kortfattet, konsistent og klart, slik at det bare er hjerteskjærende!

Først av alt må vi bare varme opp hjertene, slik at de blir ømme, smelter og forèner seg til ett. Da er det mulig å komme fram til en felles plattform om hva det er som er det viktigste for oss.

Fra Kharkov Kongressen, «Uniting to Ascend», 17/8/12, Seminar 3

Kategori: Bønn, Gruppearbeid, Intensjon, Kongresser, Samhold, Seminarer, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →