Spørsmål: Hva har størst betydning når vi leser Zohar; intensjonen min, teksten – eller kombinasjonen av tekst og intensjon?

Svar: Teksten har ingen betydning her. Imponerte teksten deg nå? Er det noen her, som uten å titte i boken, vet hva vi leste om? Vi husker ikke teksten, bortsett fra når vi anvender den for å skrive noe basert på den, eller for undervisning. Bare for oss selv gjør vi det ikke. Foreløpig er boken Zohar som det omsluttende lyset for oss – det kommer og påvirker oss utenfra. Når vi leser kan vi derfor rette ønskene og tankene våre mot korreksjon og håpe at det vil lykkes.

Det  Zohars forfattere skriver om er så høytravende at jeg klarer ikke å forbinde meg med selve teksten – men bare med «medisinen». Jeg vet ikke hvordan medisinen virker. Den inneholder forskjellige stoffer som går inn i kroppen min og tilslutter seg de kjemiske prosessene der og fører til ubalanse i dem. Men ubalansen er rettet mot sykdommen og fører dermed til balanse.

Det kalles «giften som helbreder». Det jeg svelger forårsaker endring i kroppen, men i motsatt retning til hva sykdommen som satte meg i ubalanse gjorde. Slik fører to ubalanser til balanse. Det står skrevet: «All medisin er gift – men ikke all gift er medisin».

Dette er arbeidet i de høyre og venstre linjene, der vi danner midtlinjen mellom dem. Her balanserer midtlinjen ubalansen fra høyre og venstre linje. Er vi redde for å være i ubalanse, er det ikke lengre skaperens arbeid. Du er, med andre ord, nødt til å være modig. Ubalansen er en bra tilstand. Den er et tegn på framgang. Til og med når du går, beveger du deg fra den ene ubalanserte tilstanden til den andre; du står på èn fot – med den andre i luften.

Fra andre del av den daglige kabbalaleksjonen, 24/1/12, The Zohar

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Intensjon, Spirituell lærer, Zohar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Vi lar oss ikke lenger imponere av eksterne handlinger, og internt lykkes vi ikke med å påvirke hverandre.

Svar: Dere vil ikke lykkes med dette fordi dere må oppnå samhold og be om at skaperen oppholder seg blant dere; for å lære dere, for å støtte dere og for å oppfylle deres ønsker. Er det slik at du heller ønsker å oppnå noe helt selv? Alt oppnås gjennom kraften i bønnen.

Spørsmål: Nettopp; vi lykkes ikke med å oppnå samhørighet eller med å vende oss mot skaperen med en bønn. Det er her vi mislykkes gang på gang, og så blir vi presset bakfra. Hvordan kan vi øke hastigheten på denne prosessen? Hvordan kan jeg forplikte meg selv og vennene mine til dette?

Svar: Alt handler om indre arbeid. Vi må fremdeles snakke litt om det selv om alt er internt. Det står skrevet: «Og Israels barn sukket på grunn av arbeidet». Det kan ikke skje uten dette. Dere må bli fortvilet over deres egne krefter, og først da vil dere knytte dere sammen med hverandre og rope om hjelp.

Baal HaSulam skrev om dette i brev 57 (Letter 57): «Det er også slik at den som ikke har tatt imot skaperens kjærlighet uansett vil oppleve at alt han har jobbet for når det gjelder å rense sin egen sjel dagen i forveien, tilsynelatende vil være helt utbrent den påfølgende dagen. Hver dag og hvert eneste øyeblikk må man begynne på nytt, som om man ikke har gjort noe som helst i hele sitt liv. Deretter «og Israels barn sukket på grunn av arbeidet». Det er fordi de så at det til evig tid ville være umulig for dem å se fruktene av deres eget arbeid. Deres sukk og deres bønner var derfor fullstendige, og slik «ropte de ut» og så videre, fordi skaperen hører bønnen og han venter kun på en fullstendig bønn.»

Fra del fire av Den daglige kabbalaleksjonen 23/01/12, “Introduction to the Study of the Ten Sefirot”

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Intensjon, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Venter skaperen på at vi skal komme med den rette typen bønn?

Svar: Dette kan ikke kalles venting. Det øvre lysets eksistens er en tilstand av fullstendig hvile. Dette er en uforanderlig lov, som fysikkens lover. Bevegelse med en jevn hastighet, er det samme som å være i hviletilstand.

Lyset stanser ikke. Enten det er avdekket eller skjult, forblir dets natur uforandret. Ta for eksempel det fysiske lysets natur, som beveger seg med en konstant hastighet på 300 000 km pr sekund i et vakum. Alt avhenger av omgivelsen der lyset spres, siden vi avdekker det som resultat av materie det kommer i kontakt med. Graden av likhet mellom materiet og lyset avgjør lysets hastighet, for vi ser ikke lysets spredning; vi ser bare materiets reaksjon på det.

Når en handling er konstant, blir den – i forhold til oss – ansett som å være ubevegelig. Derfor er det øvre lysets påvirkning konstant og det skjer ingen endring i den påvirkningen. Alt avhenger av ønskene – og hvordan de avdekker påvirkningen. Skjer en endring inni ønskene, vil det avgjøre påvirkningen av lysets hastighet. Selve lyset, derimot, forblir uforanderlig – og dets påvirkning er konstant!

Vi sier at vi må prøve å tiltrekke oss lyset. I virkeligheten er det motsatt av det vi forestiller oss. Lysets påvirkning er konstant – og vi er resultat av den påvirkningen.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 17/1/12, Writings of Rabash

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Intensjon, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva betyr «halvdelen av halvdelen» når det gjelder det arbeidet som vi må utføre?

Svar: Mennesket må forberede sin «halvdel», og skaperen fullfører den andre halvdelen. Hvordan skal du gjøre det når du ikke en gang klarer å forberede ønsket ditt uten han?

Å forberede min halvdel betyr at jeg må forsøke å finne mangelen og den riktige måten å jobbe på. Jeg har ikke noe av dette. Jeg må lete etter den riktige mangelen i stedet for den svarte, falske boblen som jeg befinner meg i der jeg ser for meg dette falske livet som tross alt ikke finnes og som jeg senere vil se tilbake på som en drøm.

Hvordan kan jeg ønske og forsøke å våkne opp fra denne dype søvnen, og føle en lyst for det helt av meg selv? Dette er jo det eneste jeg trenger! Uten denne lysten vil jeg ikke være i stand til å ta imot den øvre virkeligheten som blir avdekket når denne drømmen tar slutt, fordi jeg må utvikle en mangel for den.

Mennesker med en stor og velutviklet egoisme studerer kabbala for å oppnå den øvre virkeligheten. Det er ikke opplyste, «spirituelle» mennesker som nøyer seg med å meditere som kommer her. Menneskene som kommer til oss ønsker å få og å vinne stort, å oppdage den spirituelle virkeligheten. Dette er avhengig av om mennesket klarer å høre det han blir fortalt, og om han tåler alle betingelsene.

To naturlige, spirituelle lover styrer dette, og du kan ikke endre dem til fordel for din egoisme. Vi blir fortalt at vi må gjøre «halvdelen av halvdelen», men dette betyr ikke at det gis fritak her. Mennesket må utføre sin halvdel, og deretter vil han bli i stand til å ta imot den andre halvdelen ovenfra. Den andre halvdelen vil endre han, og gjøre han om til noe som er helt annerledes.

Når han er hundre prosent klar for å endre seg, betyr det at han har utført sin halvdel av arbeidet. Da vil hundre prosent av dette arbeidet utføres ovenfra; dette er den halvdelen som skaperen er ansvarlig for.

Fra første del av Den daglige kabbalaleksjonen 16/01/2012, Writings of Rabash

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Intensjon, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Vi forstår ikke betydningen av å nyte giveregenskapen. Skapelsens mål er å glede skapningene. Og de vil glede seg: spørsmålet er bare hvordan?

Vi forstår ikke at det ønsket vi fornemmer i dag er fremmed og fjernt for oss. Å nyte giveregenskap vil ikke si at vi gleder oss over det den andre nyter. Det ville bare ha vært en gunstig ordning for oss begge.

Og om det gleder meg at han har det godt selv om jeg har det dårlig, men jeg overmanner meg selv – som når foreldre ofrer alt for sine barn – så er dette heller ikke å betrakte som giveregenskap. Vi kan knapt forestille oss ønskene som dukker opp i den spirituelle virkeligheten. Det er bare mulig å komme opp med noen tilnærmede eksempler, som fysiske grener i forhold til røttene.

Vi må derfor forsøke å forestille oss så godt vi kan hvor spesiell denne ideen er, helt adskilt fra det vi kjenner og med behov for en psykologisk omveltning. Hele virkeligheten speilvendes i vår bevissthet – og vi ser noe helt nytt.

En indre innsats kreves – og løsrivelse fra den gamle omgivelsen. Vi må ønske å unnslippe vår nåværende tilstand og stupe inn i Rødehavet (Yam Sof –Endens Hav), miste hodet, forlate alt vi har – og stå tilbake fullstendig naken og forsvarsløs – og godta alt, uansett hva det er, så lenge det kommer ovenfra.

Slik må vi forberede oss på kongressen i Arava. Dersom vi er i stand til å holde fast ved den tilstanden, vil vi lykkes i å oppnå et gjennombrudd – i dette mørket, til vannet i Rødehavet – og vi vil overvinne alt – uansett hva som avdekkes.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 16/1/12, Writings of Rabash

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Intensjon - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva bør man gjøre når en går i stå i forhold til forbindelsen med vennene eller disseminasjon?

Svar: Det sies: «Gjør alt du makter!» Du har alltid en mulighet. Det er umulig at du befinner deg i en tilstand der du ikke kan gjøre noe.

Har du ingen ting du ivrer for, eller ingen tanker – så er dette hva du har fått fra oven. Selv om du er forvirret, svak, eller føler det som om du ikke kan gjøre noe, finnes det handlinger du er i stand til å utføre.

Jeg har, for eksempel, en regel om ikke å gå bort fra rutinene mine. Det er en bok jeg må skrive, arbeid som må utføres. I dag har vi mulighet til å arbeide med grupper, disseminere, arbeide på internett og å forberede materialer.

Vi har i stor grad muligheten til å disseminere og undervise i denne kunnskapen. Dette angår alle. Hele verden er lagt på våre skuldre. Vi føler det bare ikke.

Dette er noe vi må ta inn over oss med stort alvor. Her kommer virkelig handlingen før iveren og tanken, som det sies: «Vi skal gjøre og vi skal høre!» Det gjelder også i fysisk form.

Selv handling uten den ønskede intensjonen korrigerer et menneske.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 29/12/11, Shamati

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Intensjon, Kabbala disseminasjon, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Forskjellen mellom det spirituelle og det fysiske, er at i spirituelitet kommer først og fremst intensjonen. Handlingen er bare ment for å utføre intensjonen. Uten intensjon finnes ingen handling. Selv en intensjon i seg selv er en handling.

Hvert eneste ord vi leser i Zohar bør derfor leses med en intensjon gjennom teksten. Vi bør kun ha tanke for intensjonen og vedbli i den, mens teksten «flyter» nedover, som om vi svømmer i en elv og hele tiden må kontrollere og styre oss: Hvordan og i hvilken retning svømmer vi?

Uten en intensjon, tapes straks handlingen. Intensjonen bør derfor være over handlingen og under den, både i måten vi anser den og i prioritet.

Vi må hele tiden ha intensjonen i tankene: Hva ønsker jeg å oppnå, hvordan sikter jeg inn kreftene som vekkes når jeg leser Zohar sammen med vennene og hva ønsker jeg som utfall av påvirkningen fra dem?

Om vi ikke fokuserer påvirkningen deres på oss, oppnår vi ingen virkning.

Fra andre del av den daglige kabbalaleksjonen, 28/12/11, The Zohar

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Intensjon, Zohar - Inga kommentarer →

Når vi prøver å få kontakt, begynner vi å føle at vi mangler en form for hjelp ovenfra. Vi klarer ikke å gjøre det selv. Vi oppnår ikke kontakt og klarer heller ikke å synkronisere bevegelsene våre, men dette gir oss visshet om den ene som kan gjøre det for oss. Det er bare den høyere kraften!

Og da ser vi behovet for den høyere og stedet der han må virke i oss. Det skjer alltid slik i den spirituelle virkeligheten: jeg arbeider, gir mer og mer innsats og oppdager til slutt et «minus». Og fra dette minuset oppdager jeg «plusset» som muligens har det jeg mangler.

Jeg avdekker alltid en mangel, en beholder, et ønske – og i motsetning til det avdekker jeg kraften, lyset, som kan utføre det jeg ikke klarte. Uansett hvor mye jeg strevde, fikk jeg det ikke til. Jeg kommer til den slutningen at jeg ikke er i stand til å utføre det. Men på samme tid ser jeg hvem som kan.

Derfor begynner alltid bevegelsene våre i negativ retning og forårsaker oss til å bli skuffet, slitne og sinte. Fra all vår livserfaring forstår vi ikke hvorfor det er slik. I vår egoisme er vi vant til at det fungerer annerledes: den som gir en innsats vinner, opplever framgang og blir belønnet.

Om den spirituelle virkeligheten sies det: «Jeg arbeidet og fant» – ikke at jeg «seiret», «fortjente», eller «stjal». Det vil si at jeg oppnådde det ikke ved egen kraft, der jeg begynner en handling og fullfører den.

Her fungerer det annerledes. Takket være innsatsen min, når jeg en viss grense der ingen ting fungerer. Jeg blir fortvilet, gir opp, ønsker ikke lengre noen ting og føler enorm skuffelse. Og bare da, hvis jeg beveger meg en millimeter forover, finner jeg ut at det finnes en kraft som kan utføre dette!

Og denne kraften skjuler seg bevisst, til jeg når en forfatning av fullstendig fortvilelse. Baal HaSulam skriver i sitt brev: «Det finnes ikke et mer lykkelig øyeblikk i noens liv, enn når man når grensen til sin egen styrke og ser at man ikke lykkes» – for bare da kan man løfte opp en bønn og rope ut. Man vet hvem man må henvende seg til – og bare da vil det åpenbares for en.

Videre vet man at det ikke finnes noen annen utvei: man må rope ut. I virkeligheten er dette ropet alt som kreves.

Fra andre del av Arvutkongressen i Aravaørkenen, 18/11/11

Kategori: Bønn, Gruppearbeid, Indre arbeid, Intensjon, Kjærlighet, Kongresser, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva er hensikten med gruppens isolasjon på kongressen i Aravaørkenen?

Svar: Vi samles for å danne grunnlaget til et nytt samfunn, hvis hensikt er å oppnå hengivenhet overfor skaperen. For å kunne oppnå hengivenhet overfor skaperen, må vi oppnå hengivenhet overfor hverandre. Og for å klare det, må vi knytte oss sammen og løsrive oss fra alle forstyrrelsene fra verden utenfor. Vi er små og må styrke hverandre, uten at verden avleder oss. Derfor drar vi til ørkenen.

Før i tiden foretok kabbalister mye mer omfattende tiltak for å isolere seg fra den ytre omgivelsen. Man trenger å gi seg selv litt mer frihet fra denne forvirrende og meningsløse virkeligheten, for å kunne samle seg selv innad og få innsikt i sin skjebne.

I livets kaos, med radio og TV som bakgrunnsstøy, hører du ikke sjelens fine røst og oppnår ikke den sarte, indre inspirasjonen. Du har ikke energi til det. Selv kabbalister som levde hundrevis og  tusener av år tilbake i en helt forskjellig verden, uten massemedias underverker, isolerte seg og utestengte seg fra sine vanlige omgivelser. De dro til og med «i utlendighet», forlot sine hjem uten å ta noe med seg og vandret omkring i årevis, mens de livnærte seg med hjelp av tilfeldig arbeid.

Du vet ikke en gang hva det er du går glipp av, i den moderne verden som propper deg full av sitt smuss. Ønsker du å oppnå noe opphøyd? Hva er du, i så fall, villig til å gjøre for å løsrive deg fra lavnivået?

Det svarer seg å ta seg tid til en slik isolasjon, der vi bare fornemmer våre egne krefter – uten forstyrrelser fra verden utenfor. La oss utskille èn dag av livet for å føle hvem vi er – i stedet for hvem de er.

Vi tvinger selvfølgelig ingen til å delta. Vi har heller ingen liste over deltakere eller avhoppere. Vi opererer ikke med noen form for avkryssinger for å bruke dem i fremtiden. De som ikke ønsker det, eller ikke kan komme, lar bare være. Det er liberalt og åpent. Samtidig må den som velger å komme, være villig til å delta i handlingene gruppen har fastsatt – for å hjelpe oss til å løsrives fra alt og bare fornemme oss selv.

Ønsker du ikke å være alene noen gang? Slik ønsker gruppen å være bare med seg selv, å føle seg selv. Du går inn i et rom, stenger døren og er alene med tankene dine. Slik er det vi ønsker å samles med tankene våre. Det er noe som er allment akseptert i virkeligheten. Men for oss handler det ikke bare om et øyeblikks stillhet. Det er en løsrivelse fra «kvinner og barns nivå» og en oppstigning til «det mannlige nivå».

I artikkelen «The importance of the group», skrev Rabash: «Når man arbeider på sannhetens sti, må man isolere seg fra andre mennesker. Den sanne stien krever bestyrkelse, for den strider mot allmenne begrep. Verdens synspunkter baserer seg på kunnskap og mottakelse, mens Torahs synspunkter baserer seg på tro og giveregenskap. Og når man avledes, glemmer man sitt arbeid på sannhetens sti og faller inn i den egoistiske, selvelskende virkeligheten. Bare innenfor gruppen bistår vennene hverandre. Der får de alle krefter til å kjempe mot de allment godkjente begrepene.»

Den øvre virkeligheten er vår indre virkelighet. Vi må vende vårt blikk fra det ytre til det indre. Med vennenes hjelp forsøker jeg å komme på innsiden, å skue innover, å tilegne meg en dyp kunnskap, å oppnå den indre betydningen i Torah. Det finnes ikke noe valg – dette er noe jeg trenger.

Man må hele tiden arbeide seg innover. Trenge inn i sin dybde. Og akkurat der avdekker man den ekte virkeligheten. Den ytre virkeligheten forvirrer oss med hensikt, for at vi gjennom konflikten som oppstår, gjennom motstanden, skal kunne vende oss innad. Vår kamp er å gjennomtrenge dypere og dypere, med denne verdens virkelighet som trekker oss utad i bakgrunnen.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 16/11/11, «The Arvut (Mutual Guarantee)»

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Intensjon, Kabbalastudier, Kropp og sjel, Samfunn, Samhold, Spiritualitet, Spørsmål og svar, Toraen - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva skal vi fokusere på når vi sprer informasjon?

Svar: Vi ber alle skaperen om å gi oss styrke slik at vi kan oppnå samhold, og slik lede hele verden til samhold også. Vi håper at vi med dette vil glede han og oppdage at vi handler for hans skyld. Vi ønsker å føle at alle våre grupper og individuelle studenter fra hele verden er knyttet sammen til ett hjerte, ett ønske – og han fyller oss. Hele verden knytter seg sammen omkring oss, og vi blir alle som én eneste spirituell beholder.

Dette må være vår bønn rettet mot den givende og korrigerende kraften.

Fra del fem av Den daglige kabbalaleksjonen 14/10/2011, “One Commandment”

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Intensjon, Kabbala disseminasjon, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →