Spørsmål: Annullerer jeg meg kun mot gruppen eller mot enhver situasjon i livet?

Svar: Annullering skjer kun mot gruppen, som jeg ser enhver situasjon i livet mitt igjennom. Tross alt siden jeg kom inn i spirituelt arbeide, har jeg bare ett mål foran meg: Jeg må klamre meg til mine venner i gruppen.

Jeg oppfatter og vurderer alle situasjoner i livet mitt gjennom gruppen: Hvor mye problemene mine hjelper meg ved å hindre meg i å inkluderes i gruppen og å annullere meg selv foran gruppen! Jeg ser kun på disse tingene. Enhver situasjon i livet mitt, problemer i familien, på jobben eller med helsen, oppfatter jeg som hindringer på min vei mot kobling med andre i en perfekt form der vi vil avdekke skaperen mellom oss. Dette er vårt endelige mål.

Jeg evaluerer alt kun fra dette perspektivet. Da kan jeg vurdere dette bildet av livet som korrekt. Jeg forstår at alt kommer fra skaperen som maler hele min verden for meg i en slik form.

Fra forberedelsen til den Daily Kabbalah Lesson 2.16.14

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Spiritualitet - Inga kommentarer →

Spørsmål: Du har sagt at dette vil bli et veldig spesielt år i formidling. Hvordan kan vi styrke hverandre og forbindelsen med gruppene? Hvordan kan vi få folk som ikke har noen erfaring med formidling til å føle seg trygge?

Svar: Det virker som om vi gjør så mange forskjellige ting: studier, formidling og mange andre ting, men de fleste av disse handlingene er i vår intensjon, og kun formidling krever praktiske handlinger. Når vi studerer og har workshops er det mest viktige våre intensjoner. Alt blir oppfylt gjennom intensjonene. Selv den største delen av formidling, dens indre del ligger i å skape den riktige intensjonen.

Oppfyllelsen selv vil senere virke veldig enkel. Vi når en viss gruppe mennesker, forklarer dem hva en bestemt type tilkobling er og holder en workshop om dette emnet. Det ligner veldig på de workshops vi har oss i mellom, men ikke i henhold til våre tøffe regler. Men rett og slett bare la folk uttrykke seg og vise dem noen klipp. Tross alt lærer vi dem om den enkle populære integrerte sammenhengen mellom mennesker, integrert utdanning.

Vi trenger ikke å presse eller overlaste dem med alvorlige ting. Mesteparten av tiden snakker folk rett og slett seg i mellom og vi holder konstant på intensjonen og utfører indre avklaringer. Så vi trenger ikke føle press eller bekymre oss for arbeidet med formidling. Vi må bare bli vant med å være i kontinuerlig avklaringer og å bygge en struktur inni oss, stein for stein med formen av den øvre verden, den spirituelle verden. Da vil de føle hvordan vi stabiliserer oss selv, gruppen, skaperen og publikum dag for dag. En person bør engasjere seg i dette interne arbeidet 24 timer i døgnet.

Hvis jeg føler meg trett og har litt ekstra tid ser jeg på National Geographic der det er noen veldig gode programmer om dyr. Jeg ser det og oversetter det til kabbala språk, til mitt nivå. Det er fordi hele virkeligheten er identisk. Det er en kopi av de øvre verdener kledd i vår verden der hvor den samme prosessen foregår. Alt kommer ovenfra, og forskjellen ligger i måten den er uttrykt. Så jeg kler det i mitt uttrykk. Noen ganger er det veldig interessant å se parallellene og å tolke disse filmene.

Frr den 4^de  delen av den Daily Kabbalah Lesson 2/12/14, Writings of Baal HaSulam

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Intensjon - Inga kommentarer →

Boken Zohar, Innledning, «The Second Commandment» (Det andre bud), vers 198: Det sier: «Noa vandret med Gud, ettersom Noa måtte ivaretas og bli støttet, fordi han var støttet av den store overflod skaperen hadde gitt ham.»

Noa refererer til betinget kjærlighet. Jo mer skaperen skjenker ham, dess mer avhengig føler han seg av skaperen. Selv om Noa er klar over all godheten han får fra skaperen og føler takknemlighet, så er dette allikevel et nivå av ufullstendig kjærlighet.

Det er allerede spirituell oppnåelse, siden jeg får fra skaperen og jeg forstår det og vet det. Det sier: «Noa vandret med Gud,» som vil si at han forstår og er bevisst sin tilstand, men han kan ikke heve seg over den og frigjøre seg fra avhengigheten av å ta imot den. Han er klar over det, for kjærligheten hans avtar i samme øyeblikk han mottar noe dårlig.

En person kan ikke gjøre noen ting alene. Når han møter motgang fjerner han seg fra skaperen og når han får noe som smaker søtt, kommer han nærmere. Men han kan ikke få seg selv til å slutte å bevege seg forover eller bakover. Han er simpelthen ikke istand til det, for dette er kroppens naturlige reaksjoner. Han kan ikke plutselig plassere hånden inn i flammene, for han vil umiddelbart trekke den tilbake på grunn av smerten. En person kan ikke anstrenge seg mer enn naturen hans tilsier.

Noa er nivået for tilkjennegivelse av betinget kjærlighet. En som når dette nivået når Noas nivå. Vi skal ikke undervurdere det, for det er et veldig høyt nivå. Det sier: «Noa vandret med Gud.» Selv om Abraham ikke hadde behov for støtte, som det sier, gå foran meg og vær oppreist, fordi foran meg betyr uten støtte, men foran meg, selv om du ikke vet om jeg vil følge deg for å støtte deg. Dette er fullstendig kjærlighet, en stor kjærlighet. Selv om jeg ikke gir deg noe er kjærligheten din fullstendig, «du holder fast ved meg i hjerte og sjel.»

Abraham nådde Binas nivå, tro, egenskapen av giverglede. Det vil si at han ikke er avhengig av hvor mye han får eller ikke får. Man kan også spørre hva som skjer når han får noe negativt? Kommer han fortsatt til å elske giveren på samme måte han gjør når han får noe godt fra ham? Men iallefall avhenger ikke kjærligheten hans av hvor mye godhet han får.

Det øvre lyset påvirker allerede en person på en slik måte at det opprettholder ham på et nivå der han verdsetter selve skaperen, egenskapen av kjærlighet og giverglede – og ikke bonuset han får av det. Det vil si at man inndeler seg i to. Den første delen er eselet i en (ens materie), som har mer eller mindre glede av det, eller ikke bryr seg i det hele tatt. Den andre delen er mennesket i en, nivået av likhet med skaperen, som avgjøres av hvor mye man verdsetter de opphøyde egenskapene, guddommeligheten, kjærligheten, givergleden, noe som er høyere enn ens legemlige egoistiske interesser.

Abraham er allerede inndelt i disse to delene og er ikke avhengig av hvor mye nytelse han mottar. Det påvirker på ingen måte den takknemligheten han har for skaperen og hvor mye han elsker egenskapen av giverglede og kjærlighet.

(127202)

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 10/2/14, Writings of Baal HaSulam, «Introduction to The Book of Zohar»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Spiritualitet, Spørsmål og svar, Zohar - Inga kommentarer →

Baal HaSulam, «Innledning til boken Zohar«, artikkel 33: Og du skal vite at noen tilfredshet for vår skaper fra å gi til skapningen avhenger av den grad skapningen fornemmer ham – at han er giveren og at det er han som gleder dem. For da har han stor glede av dem, som en far som leker med sin elskede sønn, i den graden sønnen føler og tilkjennegir farens storhet og opphøydhet og faren viser ham alle skattene han har gjort istand for ham…

Spørsmål: Hvordan passer denne «leken» inn med lidelsen langs veien?

Svar: En person som begynner å arbeide med spiritualitet deler seg selv opp i to deler. Han ønsker på den ene siden å oppnå ønsket om å gi og på den andre siden ønsker han å korrigere ønsket om å motta og bygge giverglede på det. Derfor lider han i ønsket om å motta og har glede i ønsket om å gi.

Spørsmål: Er det mulig å føle «leken» før man krysser «Machsom«?

Svar: Nei. For «leken» er et forhold med skaperen hvor jeg er knyttet sammen med ham, der vi er sammen i omfavnelse, i kjærlighet, der han oppfyller meg. Hvordan lar det seg gjøre å fornemme det i de skadede beholderne? Dersom skaperen hadde blitt avdekket før Machsom, hadde jeg forblitt inni mottakerbeholderne for alltid og ville ikke lengre lykkes i å unnslippe fra «Klipa». Selv under tidspunktet for «Shevirat haKelim» (knusingen av beholderne) går ikke nytelsen inn i ønsket om å motta med hensikt om å ta imot, siden dets «Masach» (skjerm) tidligere ble knust. Så glasset begynner også å knuses før det blir truffet av kulen.

Den spirituelle nytelsen man får med hensikt om å ta imot, ville ha sugd meg inn for alltid. Narkotika og andre avhengighetsdannede stoffer i denne verden er bare en liten forsmak på det. Etter begrensningen (Tzimtzum) kan ikke lyset lenger gå inn i beholderen uten Masach. I samme øyeblikket det tilnærmer seg, selv før det går inn, knuses beholderen umiddelbart, for den er ikke rede til å ta imot, til å føle det. Dermed forblir det bare et Ner Dakik (et tynt stearinlys) med mål om å korrigere knusingen.

Lyset kommer aldri inn i mottakerønsket. Det er fordi loven om likhet i form som er forut for skapelsen ligger latent i skapelsestanken og det er skaperens ønske at skapningen skal bli lik ham selv, som med andre ord er, perfekt.

Presist fra knusingen, fra avstand, når vi frem til «leken». Veien begynner med stor lengsel, med tørst. «Leken» er nemlig ikke bare nytelse. Det vil si at jeg er i konstant kontakt med ham, jeg «smaker» ham, erfarer et bredt spekter av følelser på alle sider og alle måter. «Leken» er ingen «lett og billig» tilfredsstillelse, den er snarere noe vi aldri slutter å glede oss over, vi oppdager stadig nye muligheter. Men i mellomtiden vet vi ikke hva ekte glede ved å gi er.

(125988)

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 20/1/14, Writings of Baal HaSulam

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

«Innledning til boken Zohar», artikkel «Torah og bønn», del 183: Og om morgenen, når han står opp fra sin seng, burde han velsigne sin Mester, gå inn i hans hjem og bøye seg for hans haller med stor frykt. Deretter burde han be sin bønn…

Det er selvklart at dette ikke omtaler den fysiske kroppen som våkner etter søvn. Morgen er en tilstand der en ny ånd kommer til en person, fra integrering i en gruppe, fra studie i workshops, fra kontakten med andre. Han har ingen annen måte å få spirituell styrke fra, enn gjennom omgivelsen. Hvis han prøver å trenge dypere inn i gruppen og integreres med vennene, tiltrekker han seg krefter derfra.

Gruppen kan i utgangspunktet være liten. Det vil si, de trenger ikke å ha avdekket noen spirituelle krefter, det er uviktig. Hvis personen skjønner hvordan han skal gå inn og integreres med dem, vil han få kraft til å avansere, som i det velkjente eksempelet til Rabbi Yossi Ben Kisma.

(126104)

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 20/1/14, Writings of Baal HaSulam

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Spiritualitet, Spørsmål og svar, Zohar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Når begynner en person å innse at alt som skjer i livet utelukkende kommer fra skaperen?

Svar: Han begynner å innse, slik som det står skrevet, at «det finnes ingen annen enn ham» når han stiger til fullstendig tro og er rede til å arbeide uten noen respons eller reaksjon fra skaperen, fra den enestående kraften. Han slutter å håpe at han noensinne kommer til å få noe svar i mottakerbeholderen om å se skaperen og bli overbevist om at alt kommer fra ham. Kun da fortjener han fornemmelsen av en høyere ledelse, for ellers går alt inn i den egoistiske mottakerbeholderen hans.

Du venter på at du faktisk skal få se at skaperen gjør alt, så du kan bevise at alt er sant og kvitte deg med all tvil. Men en slik fortjeneste ville du ha følt i egoet ditt, derfor kommer du aldri til å få den. Du forstår simpelthen ikke veien. Hver gang er du nødt til å forstå litt bedre at på denne veien er det umulig å avansere gjennom legemlige følelser og intellekt, men bare gjennom kraften av giverglede og total annullering av selvet.

Hvis du gir slipp på alt det du har nå, vil du oppnå et nivå av spiritualitet som blir en annullering av dette livet. Bortsett fra behovene til den dyriske kroppen, fortsetter resten av livet i fullstendig selv-annullering.

Du oppdager at «det finnes ingen annen enn ham» etter at du konstruerer denne enestående skaperen inni deg selv.

Annullering finner sted i en gruppe. Jeg kaster meg selv i vennenes armer, men det er for at de skal passe på meg. Jeg overgir meg selv – og i samme øyeblikket føler jeg at der er et system her, en slags «gruppe» – og at den har omsorg for meg.

Spørsmål: Hva skjer hvis jeg overgir meg til vennen og lider?

Svar: Hvis du lider, er det tegn på at du ikke har overgitt deg. Jeg overgir meg selv med glede! Jeg er glad for å slippe å bruke følelsene eller intellektet mitt, for jeg har venner, en lærer og skaperen! Jeg eksisterer ikke i meg selv. Jeg holder meg bare fast ved dem og det er alt. De er hodet mitt og jeg er bare operatøren, kroppen deres. Det de vil, utfører jeg.

Det er dette som kalles hengivenhet. Slik er det jeg ønsker å leve. Og jo mer av alle slags problemer, egoisme og tunge følelser jeg får, ønsker jeg bare å tilslutte meg til dem enda mer. Jeg vil at de skal ta avgjørelsene for meg. Jeg sier ikke at jeg fritar meg fra alt ansvar for å gjøre livet enklere for meg selv. Jeg gjør det fordi jeg ønsker å tilslutte meg det som er høyere – og for at den øvre skal være hodet mitt og jeg skal være kroppen. Jeg får alle mine ordre og instruksjoner fra det.

Jeg spør ikke skaperen om når han kommer til å avdekke seg. Jeg ønsker ikke å avdekke ham. Jeg vil bare annullere meg selv og ikke oppdage ham.

(125817)

From a Talk During the Meal, 17/1/14

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Boken Zohar, «To punkter,» artikkel 21: … slik det står skrevet, «Dette er Herrens port, de rettferdige skal gå inn gjennom den.»

Men før vi blir belønnet med å forvandle mottakerønsket hos oss, gjennom Torah og Mitzvot, til å ta imot for å gi, er der sterke sluser på disse skaperens porter, som da har motsatt rolle: å drive oss bort fra skaperen.

Det er rollen de har, som om de flørter, de egger lysten, får den til å vokse, tenner den mer og mer, så den vil ha mer og mer. Mangelen øker med avvisningen og dermed får vi et ønske som er sterkt nok til bryte gjennom porten.

Derfor kalles atskillelsens krefter for «sluser», siden de blokkerer inngangsportene og driver oss bort fra skaperen.

Men hvis vi overvinner dem så de ikke påvirker oss, kjøler ned kjærligheten hans fra hjertene våre, blir slusene til dører, mørket blir til lys og det bitre blir søtt. Over alle slusene mottar vi et spesielt nivå i hans forsyn – og de blir til åpninger – til nivåer av oppnåelse av skaperen. Og disse nivåene som vi mottar i åpningene blir til visdomshaller.

Ved hjelp av disse bevegelsene – avvisning, for så å komme nærmere porten og påny avvisning og tilnærming – pumper vi oss selv opp så vi får styrke til å bryte gjennom. Og da blir slusene til åpninger.

Den første åpningen er selvfølgelig den som er tøffest å bryte gjennom.

(125944)

Fra tredje del av den daglige kabbalaleksjonen, 13/1/14, Writings of Baal HaSulam

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Spiritualitet, Spørsmål og svar, Zohar - Inga kommentarer →

Du skulle prøve å forestille deg følelsen av å forsvinne inn i det helhetlige fellesskapet, inni de andre.
Det vil si, at vi alle er forent i denne oppfatningen av èn; èn betyr at der ikke er en eneste èn av oss personlig. Èn er ikke slutt-summen vår; det er ikke «vi», men en eneste helhet som ikke kan oppdeles i atskilte deler. Det følger at jeg, på den ene siden, tilsynelatende forsvinner der. «Jeget» mitt forsvinner, men istedenfor det føler jeg alle. Jeg oppdager to motsatte ytterligheter.

En gang følte jeg meg selv eksistere atskilt, en avgrenset personlighet, men med sin sfære av eierskap. Men nå, ved at jeg har annullert den egoistiske autoriteten min, på den ene siden, har jeg kansellert individualiteten min og mistet «jeget» mitt. Men med det har jeg, på den andre siden, tilegnet meg alt!

(125962)

Fra andre del av den daglige kabbalaleksjonen, 20/1/14, Workshop

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

En person gjennomgår flere faser før han når sin første spirituelle korreksjon, likhet i form med skaperen.  Ordet «sted» blir ofte brukt som referanse til skaperen. Hvorfor kalles skaperen for «sted»?  

Et sted er et ønske. Et sted som har fått egenskapen av giverglede er faktisk bilde på skaperen. Så alle intensjonene, alt ens arbeid, bør rettes mot samme sted: for å korrigere ønskene slik at de blir med hensikt om å gi. Skaperens bilde avdekkes på det korrigerte stedet, som vil si i de korrigerte beholderne, er allerede resultatet av påvirkningen til de to linjene.

Den første fasen av en persons korreksjon er når han slutter å tenke på seg selv og begynner å forstå og føle at korreksjonen oppfylles bare gjennom kontakt. Man innser allerede at man må være i en gruppe som ses på som ett, med henhold til skaperen. Man begynner gradvis å forstå konseptet kontakt og ser ikke seg selv som atskilt fra gruppen, som noe som er avskjært fra fellesskapet. Som skrevet står: «… for jeg, Herren, dveler midt blant Israels barn.»

Takket være arbeidet man gjør i gruppen for å oppnå gjensidig garanti, takket være vennenes tanker og takket være påvirkningen av lyset som tiltrekkes av vår felles innsats, når man det stadiet der man begynner å se på alt fra gruppens sentrum. Da føler man at hjertet herder seg på nytt og om igjen og om igjen må man komme til det riktige «stedet.» Etter en stund skjønner man at man har gjennomgått en forandring som tidligere ikke virket viktig. Opinionen, gruppens tilstand, blir veldig kjært for en.

Menneskene i gruppen blir viktige og kjære for en og man begynner å ha mer omsorg for dem enn for sine egne barn. Det er fordi man føler familien på det fysiske nivået, mens man føler vennene på det spirituelle nivået. Man forstår at man har forpliktelser overfor familien, men begynner fullt ut å gå inn i vennenes hjerter, ønsker å leve der og garantere alt det beste for dem. Til sist diktaterer vennenes tilstand alle ens tanker og gjerninger og avgjør hvor ens omsorg er, som en mor som bare har omsorg for babyen sin og alt hva hun gjør er med tanke på den. Slik begynner man å behandle gruppen.

Konseptet av skaperen klargjøres gradvis i gruppen i henhold til ens arbeid med å ordne og se for seg den generelle beholderen, det korrigerte stedet, det ene kollektive hjertet og hodet – og smerten man for øyeblikket føler fordi man ikke kan oppnå en slik enhet – og i henhold til disse anstrengelsene begynner skaperens bilde å bli tydelig for en i denne forente gruppen.

Det omkringliggende lyset påvirker en gjennom lengselen man har for gruppens sentrum, etter ønsket om å se at alle er korrigerte og gleder seg i skaperen som er avdekket i henhold til ens arbeid i gruppen. Dermed kommer en person nærmere skaperen gjennom gruppen.

For øyeblikket forstår vi ikke hvordan det gåt an å miste seg selv i gruppen og samtidig føle at man eksisterer, handler og fungerer. Fra egoets perspektiv forsvinner selvet, men fra givergledens perspektiv vokser det faktisk til man stiger til nivået til skaperen, som avdekkes i gruppen. Baal HaSulam sier, «Det er naturlig, når lyset av fellesskapet belyser, at individet annulleres i forhold til selvet sitt og ikke fornemmer seg selv,» men man føler fellesskapet og skaperen i det.

(125348)

Fra forberedelsen til den daglige kabbalaleksjonen, 12/1/14

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

 «Lyset og solen,» VeYechi: Hovedpoenget med hensyn til sammenkomsten er at vi alle må forene oss og at alle kun ber om èn ting; å finne skaperen, fordi Shechina kun dveler blant en gruppe på ti. Selvfølgelig, dersom der er mer enn ti, vil Shechina med sikkerhet bli avdekket. Og hver og en bør bli med sin venn og høre på hvordan han kan tilbe skaperen og finne ham.

Og han bør annullere seg overfor vennen og det samme bør vennen gjøre overfor ham og det bør alle gjøre. Og om det er intensjonen for sammenkomsten, da «mer enn kalven ønsker å die, ønsker kua å amme den» og dermed kommer skaperen nærmere dem og all frelse og alle velsignelser og god giverglede fra barmhjertighetens kilde og stor nåde og velvilje blir avdekket over Israels sammenkomst.

Alt avhenger av kontakten, av korreksjonen av knusingen, av korreksjonen av synden med «kunnskapens tre.» Det er alt arbeidet vårt, som gjør oss til Adam, som betyr den eneste figuren som ligner (Domeh) skaperen, èn sjel, èn beholder. Med hjelp av vennene overvinner vi egoets motstand, tiltrekker lyset som endrer og dermed avanserer vi.

Vi ser at all vårt avansement kun er takket være kontakten og oppfylles i kontakten, i punktet der vi føler krisen og der frastøtelsen, hatet, nedkjølingen og gjensidig avsky avdekkes. Det er alltid problematisk å lokalisere dette punktet, for vi unngår det, glemmer det og befinner oss i en tilstand av nummenhet.

Det er i dette sentrale punktet, hvor vi virkelig er nødt til å være sammenkoblet, at alle følelsene våre forsvinner! Alle antennene og alle sansene våre slutter å fungere der. Det er som om vi oppdager og går inn i et tomrom der det ikke en gang finnes hat, men alle følelsene simpelthen forsvinner. Dermed oppdager vi gradvis det spirituelle rommet som vi er nødt til å fylle med kontakten vår.

(125629)

Fra forberedelsen til den daglige kabbalaleksjonen, 16/1/14

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →