Baal HaSulam, «The Love for the Creator and Love for the Created Beings» (Kjærlighet for skaperen og kjærlighet for skapningene): Det er vanskelig å forstå hvordan en slik uttalelse («Elsk din venn som deg selv») kan inneholde totalsummen av alle Mitzvot (bud) i Torah.

Det sies at budet «Elsk din venn som deg selv» er den største regelen i Torah. Det er med andre ord et program som styrer all virkelighet. Dette programmet kalles kjærlighet. Det inkluderer uorganisk (S som står for «still), organisk (V som står for vegetative), animalsk (A) og kommunikativ (S som står for speaking) natur. Slik er alt underlagt påvirkningen av kjærlighetens kraft og gjør framskritt i samsvar med den, vitende eller ikke.

Kjærligheten oppfører seg som en øm og omsorgsfull mor og utvider konstant mottakerønsket. Det er hva lyset gjør: det nærer mottakerønsket.

Men selv om hele systemet vokser, forsterkes lidelsen, fordi det avanserer egoistisk. Jeg har lyst til å «svelge» hele verden, men hvem lar meg gjøre det?

Det viser seg at jeg lider mer, selv om jeg får flere «muligheter». Vi blir gitt flere valg; hver dag hører vi om nye nytelseskilder. Vi kan både «ta på» dem og «lukte» dem, men vi klarer ikke virkelig å fordype oss i dem. Hver gang vi observerer nytelsen fra sidelinjen blir vi bare mer frustrerte.

Slik har fremskritt utfoldet seg i tusenvis av år til nå: vi dyrker vitenskap, teknologi, kultur og utdannelse og er fortsatt «ufylte». Der er massevis av beholdere som står klar til å ta imot nytelse, men hva så?

La oss ta smart telefonen som eksempel. Når jeg holder den, har jeg faktisk hele verden i hånden min. Jeg kan snakke med hvem jeg vil, få rede på hva som skjer på planetens fjerneste steder… Men hva gjør jeg? Jeg chatter om tull og vas eller får tiden til å gå med å spille virtuelle spill. I det lange løp er jeg like tom. Den yngre generasjon bruker all sin tid på den måten, ofrer sitt fremtidige potensiale og overdynger seg selv med tomhet. Vi oppfører oss som små unger.

Det vil si at lyset har fått oss til å visne og nedbrytes, til forverring og likegyldighet. Det er helt ubegripelig for oss at det skulle bli sånn.

Nytelser stimulerer ikke lengre håp. Vi er tvert imot skuffet av dem og alt vi nå har lyst til er å hvile. Vi har innsett at vi uansett aldri kommer til å få det vi ønsker oss, så la oss bare «røyke og glemme alt.» Det er ingen tilfeldighet at narkotiske stoffer legaliseres i senere tid. Folk må «roes ned» på et eller annet vis.

Så hva har fremskritt over lang tid gitt oss? Ingenting! Vi hadde lyst til å bli sterkere og ha mer makt. Nå foretrekker vi å senke kravene og være tilfreds med så lite som mulig, så vi kan fylle oss med den sløve roen vi ønsker å oppnå.

Vi har kapitulert. Vi har løftet armene og overgitt oss. Ved ikke å følge prinsippet «Elsk din neste som deg selv», mangedobler vi lidelsen.

Det er her problemet ligger. Kjærlighet er en altomfattende, universal lov som omfavner all virkelighet. Vi kan ikke unnslippe den. Jo mer vi holder fast ved den, dess mer vellykkede blir vi, og omvendt. Vi opplever gang på gang svikt, fordi vi ikke en gang prøver å implementere det i livet. Med vår likegyldighet overfor dette prinsippet innser vi ikke hvor mye vi taper og hvor mye vi kunne ha tjent på det.

I mellomtiden er «Elsk din neste som deg selv» en generell hovedregel for all korreksjon. Alle komponenter av uorganisk, organisk, animalsk og kommunikativ natur må, med andre ord, samle seg i et forhold kalt «kjærlighet.» Denne regelen kan ikke endres. Den kommer for all tid til å være slik.

Korreksjonsmetoden forklarer hvordan vi korrigerer vårt «territorium», som vil si menneskeheten, sammen med andre nivå i naturen, slik at de blir lik den øvre kraften, skaperen, i sine egenskaper. Til slutt trenger vi bare å overholde loven om kjærlighet. For å gjøre det, må vi tolke riktig hva kjærlighet er, hvilken lov dette er, hvor langt fra den vi befinner oss akkurat nå og hvordan vi kan følge den.

(118591)

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 16/10/13, Writings of Baal Ha Sulam

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva er misunnelse i en gruppe? Hvordan bearbeider man misunnelse av venner?

Svar: Dette er noe som vil fortsette over en viss tid, siden misunnelse, èn av de viktigste egoistiske kjennetegnene, blir korrigert på flere nivå. Den kommer derfor ikke til raskt å forsvinne og du er nødt til å jobbe metodisk med den.

Men du må spesifikt arbeide med den og ikke drepe den. Du må ikke annullere den, for det er takket være den du avanserer. Misunnelse er både motivasjon og forstyrrelse på samme tid. Den lar deg ikke hvile og du må bruke den riktig.

Hvis jeg er misunnelig, streber jeg videre og hvis jeg kommer videre, blir jeg takknemlig for dette kjennetegnet og for at vennene vekker misunnelse hos meg. Alt avhenger av hvordan jeg gjør oppnåelsen av målet til det som er viktigst. Hvis misunnelse hjelper meg å oppnå målet, hvorfor skulle jeg da avsky denne egenskapen? Jeg bør, tvert imot, ønske den velkommen. Jeg er glad for at vennene vekker den hos meg. Ellers ville jeg fortsette å være like underutviklet som tidligere.

Spørsmål: Misunnelse, som alt annet i naturen, har sine fordeler og ulemper. Jeg forstår at det negative er mottakelse og det positive er evnen til å gi.

Svar: Det negative er når du ønsker å utslette misunnelsen og det positive er når den kan hjelpe deg til å vokse.

Når du er misunnelig, er du nødt til å avansere videre med hjelp av denne misunnelsen; du må lære mer og vise mer. Hvis du ikke ønsker å eliminere personen som vekket misunnelsen hos deg, men snarere sender ham varme tanker for å ha fått fram slike følelser, da avanserer du forover.

Spørsmål: Hvordan reagerer en kabbalist når han føler andres misunnelse mot seg?

Svar: Han prøver å undertrykke misunnelsen med kjærlighet. Over all den negative avdekkelsen bygger han kjærlighet, som en far gjør med barnet sitt. Derfor står det skrevet: «Kjærligheten dekker over alle overtredelser» – og han får krefter til å gjøre det fra forbindelsen i gruppen.

Spørsmål: Med andre ord, når jeg føler hat så lengter jeg umiddelbart etter gruppens sentrum?

Svar: Hvis du hadde befunnet deg i gruppens sentrum, hadde du ikke følt hat. Men siden du føler det, er det tegn på at en enda større porsjon ego blir avdekket hos deg, opp til flammende hat, som hos Rabbi Shimons studenter. Det presser deg ut fra gruppens sentrum og du blir nødt til å tvinge deg selv og andre til handling, for på ny å samle alle sammen i sentrum.

Hvis dere føler dere brenner av misunnelse, er det tegn på at dere alle sammen mangler kjærlighet.

(120341)

Fra samtalen om gruppen og disseminasjon, 21/10/13

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva vil det si «å la alt gå gjennom gruppen?» Forteller man gruppen om alle sine problemer?

Svar: Å la alt gå gjennom gruppen betyr ikke at du må fortelle dem alt, selv om dette prinsippet delvis realiseres på den måten. Det som er aller viktigst er følelsen av at du forener deg med venner.

Det er en intern bevegelse. Du hører dem, snakker med dem og sitter sammen med dem, mens du hele tiden prøver å «trè inn i dem», å være med dem som èn helhet, til det punktet der du føler hvordan du begynner å gå inn i den øvre virkeligheten gjennom dem.

Følelsen av gruppen begynner med en enkel fysisk fornemmelse av vennenes tilstedeværelse. Neste nivå er en slags følelse av samfunn.

Etterpå kommer kanskje en følelse av avhengighet. Deretter kommer følelsen av kontakt og kjærlighet.

Innenfor dette begynner gradvis en ny enhet, som er oss, å vise seg og inni dette «vi» begynner skaperen å fornemmes. Dette «vi» relaterer ikke til noen. Det er ikke summen av oss, men èn kollektiv helhet.

På samme vis er ikke en stor vanndråpe summen av de tidligere dråpene den ble formet av, fordi den er en dråpe i seg selv. Hvis f.eks. tyve dråper flyter sammen til èn, finnes det ingen skillevegger i den. Den er ikke summen av de tidligere dråpene, men èn hel dråpe som inkluderer dem alle. Det er dette vi må komme til.

Så snart vi samler oss i den første dråpen uten skillevegger, vil skaperen umiddelbart manifesteres i den. Og hvis vi på en eller annen måte er atskilt i den, kan vi ikke flyte sammen til èn eneste dråpe; det betyr at levningene av knusingen vår er der og da kan ikke skaperen avdekkes. Slik fungerer det.

(120438)

Fra samtalen om gruppe og disseminasjon, 21/10/13

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvorfor er egenskapen giverglede skjult for oss?

Svar: Denne egenskapen blir avdekket i forhold til mitt egoistiske ønske! Hvis egenskapen giverglede ville blitt avdekket av seg selv, hadde jeg uten tvil begynt å få lyst på den. Men hvorfor ønsker jeg den ikke? Fordi der er en motsetning mellom ønsket om å gi og mitt ønske om å ta imot for å tilfredsstille meg selv.

Hvis jeg kunne sett verden utelukkende gjennom en prisme av giverglede, ville den ha sett nydelig ut for meg og ville ha vært full av godhet, det kunne ikke ha blitt bedre! Det er paradis, egenskapen Bina! Men hvis jeg ser den gjennom de egoistiske lystene som styrer meg, kan jeg ikke si meg enig i en slik vurdering.

Så når vil jeg endelig bli enig? Hvis jeg, med kraft jeg får fra gruppen, verdsetter viktigheten av giverglede over egoistisk mottakelse, oppnår jeg fri vilje. Men det oppnår jeg kun gjennom tro over fornuft, som vil si å sette gruppens synspunkt over mitt eget.

(24640)

Fra tredje del av den daglige kabbalaleksjonen, 22/10/10

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Oppfattelse, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Hvis jeg godtar gruppen som et verktøy for mitt avansement, bør jeg korrelere hele kursen min til gruppen. Jeg begynner å se skaperens avdekkelse i gruppen: at han presenterer for meg det jeg ser i mine venner.

Jeg har ingen mulighet for å evaluere dem objektivt. Derfor håndhever jeg fra nå av prinsippet om at «alle avviser ifølge sine egne feil.»

Det betyr ikke at jeg lukker øynene for alt som skjer. Nå eksisterer simpelthen forholdet vårt på to nivå. På den ene siden godtar jeg vennene over fornuft, som den beste, riktigste og mest perfekte gruppe. Jeg ser på dem som store og meg selv som trofast mot deres omgivelse. På den andre siden oppfatter jeg dem logisk og ser at vi alle er nødt til å forandre oss til det bedre for å kunne hjelpe gruppen. Begge mine tilnærmingsmåter er bygget på på reelt grunnlag: enten ser jeg meg selv som ukorrigert, eller jeg ser alle dem som ukorrigerte.

Jeg skjønner at synspunktet mitt avhenger av min indre tilstand og derfor arbeider jeg på begge nivå: til tider bøyer jeg hodet for vennenes storhet og til tider avanserer jeg side om side med dem med ønske om samhold og felles stigning.

Samtidig vet jeg at jeg aldri ser det riktige bildet, siden alt er relativt inntil den endelige korreksjonen og jeg mangler håndfasre kriterier.

Fra første delen av den daglige kabbalaleksjonen, 24/10/13, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvilke tegn kan hjelpe oss å se at ønsket er korrigert?

Svar: Et korrigert ønske kan forbinde seg med andre ønsker. Det er tegnet du kan bruke for å sjekke det med. Når flere ønsker kobler seg sammen, er det tegn på at de er korrigert i en viss grad og at de har en felles Masach (skjerm).

To ønsker som kobler seg sammen er allerede istand til å skape et spirituelt Partzuf, på samme måte som når to celler smelter sammen til èn som er begynnelsen på et nytt legeme. Begge disse cellene er egoistiske, men forbindelsen mellom dem utføres av kraften som er overordnet naturen. Selv om hver celle er ment å holde seg innenfor grensene til sin egoistiske natur, tvinger denne kraften, dette instinktet som dukker opp, dem til å ta kontakt.

Naturkraften forbinder cellene, river ned deres egoistiske Masachim, skallene som forhindrer dem fra å oppnå kontakt. Men mens alt i naturen skjer automatisk og instinktivt, så er vi nødt til å be om det, siden vi er den egenartede delen i hele naturen; vi ønsker å ligne skaperen. Derfor bruker vi hans krefter, men vi former selv skapningen. Det blir sagt at skaperen forberedte alt og knuste skapningen – og de rettferdige korrigerer og gjenoppbygger den.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 30/10/13, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Baal HaSulam skrev i «The Essence of Religion and Its Purpose» at Skaperen er absolutt godhet. Og skaperen er virkelig primær; det finnes ingen han kan få noe av; han er ren giverkraft. Hvis han gir noe, er det godhet. Å være primær, eller grunnleggende, vil si at det ikke er noe ondt i ham. Det viser seg både fra reell oppnåelse og fra våre intelektuelle konklusjoner.

Men i dette tilfellet, hvorfor ser vi så mye forferdelig i denne verden? Selvfølgelig «finnes ingenting annet enn ham», som vil si at han er den eneste fungerende kraften. Det vil si at alt kommer fra skaperen. Hvordan kan det da ha seg at vi oppfatter tilstandene våre som dårlige?

Baal HaSulam forklarer faktisk at skaperens styrelse er målrettet. For å lære oss, for å føre oss til den høyeste form for bevissthet og forståelse, må skaperen la oss gjennomgå alle mulige ubehagelige tilstander. På grunn av dem begynner vi å skjelne hva som er godt og ondt, ikke fra synspunktet til vårt egoistiske ønske, som i begynnelsen, men i forhold til ønske om å gi.

Skalaen er så motsettende den vi har innebygget i oss fra fødselen av, at vi ikke en gang skjønner essensen av deres motsatthet. Vi er nødt til å finne det ut og på veien vil den gjentatte ganger bli presentert for oss i ny form og kreve at vi anvender en annerledes tilnærming. Hvert nivå er jo motsatt sine tilsvarende nivå, både lavere og høyere.

Derfor kan en person aldri være sikker på noe av det han erfarer. Han har kun en «forankring»; denne verden. Her er vi adskilt fra det spirituelle og i hver tilstand vender vi tilbake til denne adskillelsen, fordi vi med hvert skritt blir nødt til å falle tilbake til det lavere nivået, iallefall for et lite øyeblikk. Det føles som om alt det spirituelle forsvinner fullstendig og da stiger vi til et nytt nivå.

Tilstanden til «denne verden» er spesiell, fordi vi her på en måte kan eksistere uten noen som helst intensjon, adskilt fra det spirituelle. Det er kanskje en innbillt verden, men tross alt lever vi i den. Senere vil vi se og skjønne at det ikke er eksistens, ikke er tilstedeværelse, men en form for «svingning». Og allikevel kan vi kun gå oppover på korreksjonsstigen mens vi befinner oss i denne verden, erfarer ulike fenomen her, styrker gruppen og forsøker å utføre de nødvendige handlingene innenfor den.

Her er vi opptatt med disseminasjon; det er her vi ønsker å se korreksjon. Siden vi ennå ikke er i den spirituelle virkeligheten, blir denne innbillte, materialistiske virkeligheten «grunnlaget» for oss, solid og urokkelig. Det vil si at spesifisiteten til gruppen vår også kommer fra denne verden.

Derfor lar skaperens målrettede styrelse oss gjennomgå  fryktelige tilstander, karakteristiske for modningsprosessen til den edle, søte frukten. Det sies at lysets fordel kjennes fra mørket. Hvis prosessen er forsinket, viser det også størrelsen og unikheten til et spesielt individ. Jo mer sammensatt en sjel er, dess flere modningsetapper vil den kreve.

Dette er allikevel ikke direkte relatert til dens tempo. Vi påskynder tiden når vi i hvert øyeblikk ønsker forandring. Hvis jeg har «holdt på med dette» i mer enn tyve år uten å komme videre, bør jeg ikke berolige meg selv med at jeg sikkert har en høytstående sjel som trenger mye tid på «oppløpet.» Jeg må ikke bedømme utviklingen min etter resultatene, men etter tempoet på de interne forandringene. Det er det som er avgjørende for om jeg går gjennom lys eller mørke, på veien til Torah eller på lidelsens vei.

Og her er alt avhengig av forberedelsen fra min side: hvis jeg forbereder meg på forandring, påskynder jeg tiden og forvandler den uønskede veien til den ønskede. Faktisk finnes ingen «uønsket» vei. En person kan ikke, gråtende innrømme at skaperen fører ham til skapelsens mål. Vi er ikke en flokk med slaver som sleper oss fremover mot absolutt godhet, tvunget av pisken. Det er simpelthen umulig. På hver etappe, hvert eneste øyeblikk, har jeg valget mellom veien til Torah og lidelsens vei. Forskjellen mellom dem avgjøres av forberedelsen min; om jeg ønsker å utsette avanseringsnivået mitt og se hvor langt det befinner seg fra skapelsesmålet.

Og målet er at jeg står fast med skaperen, som vil si en fullstendig likhet i form med ham. Hvordan er dette mulig? Han er ønsket om å gi, mens jeg er ønsket om å motta. Vi er polare motsetninger.

Faktum er at skaperen sender meg lyset som endrer, slik at ønsket mitt får en «kledning» av giverglede. Det kalles også skjerm og tilbakevendende lys. Slik blir jeg lik ham.

Men kan jeg være sikker på at jeg avanserer i riktig retning? For å være sikker på det, har jeg en gruppe som jeg må arbeide i. Hvis jeg virkelig anstrenger meg, venter jeg på at skaperen skal utføre de nødvendige handlingene med meg, å ordne «øvelser» for meg. Jeg er klar for dem, jeg ønsker dem og godtar dem villig, med glede og takknemlighet og velsigner både det som er godt og ondt.

Men hvordan kan jeg sjekke meg selv i dette? Kriteriet er som følger: Når jeg føler at hjertet er tungt blir jeg glad, glad for å ha et sted der jeg kan arbeide, for at skaperen ikke har glemt meg og fordi han viser meg høyden på neste nivå. Nå mangler jeg bare lyset for å kunne heve det opp i altruistisk intensjon.

Slik viser det tunge hjertet meg at jeg nå kan stige til giveregenskap. Det er forskjellen mellom veien til Torah og lidelsens vei.

Fra fjerde del av den daglgige kabbalaleksjonen, 7/11/13, Writings of Baal HaSulam

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan kan vi revidere artiklene til Rabash og Baal HaSulam i ny språkform, så de blir lettere for folk å forstå?

Svar: Gjenfortell dem med egne ord! Ta for dere en liten artikkel, les den, legg en plan og begynn å omskrive den, ord for ord.

Det var slik jeg omskrev boken  Zohar, The Study of the Ten Sefirot, og artiklene til Rabash. Jeg tok, for eksempel, en spesifikk artikkel og erstattet ord med andre ord som lå nærmere mitt eget ordforråd. Deretter sjekket jeg paragraf etter paragraf, for å se om det ble riktig, sammenlignet med originalutgaven og resultatet ble en fullstendig annerledes tekst som virket mer forståelig og mindre arkaisk enn originalen, i en normativ, moderne språkform.

Når dere holder på med dette, vil dere se at det ikke er komplisert. Der er spesielle koder, men dem kjenner vi allerede. Vi må tilpasse skriftene for oss selv og for folk, slik at man, når man leser dem, kan føle at de består av litt psykologi, litt filosofi, biologi, evolusjon, osv. Det vil si, at de representerer en sunn, normal tilnærming til alt.

Fra en samtale om disseminasjon, 17/11/13

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Kabbala disseminasjon, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Forskjellen på spirituelle og fysiske virkeligheter er at det spirituelle er vår interne tilstand.
Det finnes ingen eksterne bilder med flyvende engler og onde ånder. Den verden vi oppfatter utenfor oss er vår interne tilstand. Alle sensasjonene utvikles innenfor materiet av vår oppfattelse.

For noen århundreder siden ble galninger med visjoner ansett som helgener og seere. Psykologien forklarte senere at hallusinasjoner forårsakes av interne prosesser som foregår i folks psyke. Læren om kabbala støtter psykologien i dette.

Fra urtiden av, fra selve begynnelsen av skaperens avdekkelse for et menneske, har kabbala sagt at dette verdensbildet kun er projeksjoner av våre indre fornemmelser. Men vi har mulighet til å endre vår psykologi og vår oppfattelse og til ikke å leve i den nåværende virkeligheten som foregår spontant og presenterer bildet av denne verden for oss; vi kan selv velge hvilken film vi har lyst til å se.

For å kunne gjøre det er vi nødt til å begynne å utforske hvem vi er, hvem det er som styrer oss, hvordan det fungerer og da vil vi være istand til å se oss selv fra et rasjonelt og sobert synspunkt. Det står skrevet: «Dommeren har bare det hans øyne kan se.» Alt annet er kun vår fantasi. Hele våre liv og hele denne verden er også en drøm.

Kabbala gir oss nødvendig verktøy for å utrette endringene; slik avviker det fra andre tilnærminger, enten de er religiøse eller vitenskapelige. Kabbala gir oss hjelpemiddel til å forandre drømmene og de innbilte bildene vi lever i; det gjør oss istand til å utforske dem, til å iaktta dem fra siden og se kreftene som påvirker dem og å skape disse bildene. Det hever oss til et nivå der vi begynner å utvikle disse bildene, virkelighetens form.

Vi utvikler vesentlig muligheten til å definere hvilken dimensjon vi vil være i og hva vi bør velge.

Slik stiger vi til et nivå der vi tilegner oss kreftene som styrer oss og lærer hvordan vi skal bruke dem. Og til sist, bak alle disse kreftene, avdekker vi den øvre intelligensen, skaperens ønske. Det er det mest opphøyde nivået, nivået for avdekkelse av skapelsens årsak, dens formål og design; vi oppnår fullstendig enhet med skaperen.

Men det er bare et forbigående høydepunkt og det som kommer etterpå, la oss vente og se. Når den tiden kommer vil vi tross alt eksistere i en annen form. Og der vil være nye og annerledes nivåer av oppnåelse og avansering. Men de har ikke noe til felles med materialistiske ønsker, for på det stadiet kommer vår holdning mot materiet allerede til å være korrigert. Denne nye avdekkelsen er utenfor grensene til «materiet» i mye mer edle egenskaper.

Fra forberedelsen til den daglige kabbalaleksjonen, 10/10/13

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Oppfattelse, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål:
Når kan man anses som sin lærers student?

Svar: En student er en som etterlever læreren (internt) og prøver å «suge» det han kan ut av ham. På samme måte som et spedbarn suger melk fra moren, forsøker studenten å suge ut av læreren alt han er i besittelse av og å vokse, som vil si å utvikle det han mottar.

Han er ikke istand til å ta imot all kunnskap, oppnåelse og oppfattelse umiddelbart, men kan tilegne seg hjelpemidler for å utvikle det hele hos seg selv. Barnet fordøyer heller ikke all melken det får fra moren, men forvandler det til muskler, kjøtt og beinmasse. Det bygger organismen sin og utvikler seg. Akkurat det samme skjer her.

Vi er nødt til å forstå at det vi får fra læreren er noe vi ønsker å få og bare i den form og den utstrekning vi legger arbeid i det. Vi hører ikke hva læreren sier; vi hører kun det vi ønsker å høre. Studentens arbeid er å annullere de psykologiske hindringene han har og begynne å lytte til læreren. Studentens arbeid er, med andre ord, å annullere sitt ego.

Fra samtalen om gruppe og disseminasjon, 20/10/13

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Kabbalastudier, Spiritualitet, Spirituell lærer, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →