Spørsmål:
På den siste kongressen hadde vi en tydelig følelse av at alt avhenger kun av vennene, at de gjør alt for å nå målet og at vi nyter dette stadiet. Så sa du at vi glemte skaperen ved å være på dette stadiet. Hvor er grenselinjen mellom vennene og skaperen? Hvilke anstrengelser må vi gjøre nå for å tilføye enheten vår med skaperen til dette stadiet? 

Svar: Det er et vanskelig spørsmål.Hvis jeg tror at det er skaperen som gjør alt, hva er det da vennene gjør? Hvis jeg tror at skaperen styrer vennene mine og gjennom dem tildeler meg, betyr det at jeg forbinder vennene med skaperen og er ekstern til dem begge, eller at jeg kobler meg sammen med vennene og at vi alle sammen søker etter ham, men vi er sammen – og han er ennå ikke blant oss. Så hvordan finner vi det rette stadiet her?

Baal HaSulam sier at vi for å kunne avansere riktig må forestille oss en jevnbyrdig tilstand på samme tid (der er en like-vinklet triangel i skissen): skaperen, gruppen og meg. Vi må møtes i sentrumfor å finne ham, meg selv og gruppen; alle tre elementene. Derfor må vi hige mot sentrum så disse tre elementene alltid beveger seg sammen i bevisstheten vår; jeg, gruppen eller Torah (lyset) og skaperen.

Vi må hele tiden føle at vi kommer nærmere hverandre, til vi finner oss selv i sentrum. Det betyr at betingelsen for spirituell avansering er Jeg = Lyset = Skaperen. Når alle disse tre parameterne i meg er like, betyr det at de alle er ett punkt.

Fra andre del av den daglige kabbalaleksjonen, 21/7/13, Shamati #59 “About the Rod and the Serpent”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Kongresser, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Når vi leser Zohar må vi forsøke å finne kontakten mellom oss og og å føle den øvre kraften i denne kontakten.
Forbindelsen vår blir til beholderen for avdekkelse av kontakten med skaperen.

Hvis jeg prøver å forbinde meg med vennene, etablerer jeg allerede en beholder over fornuften, siden jeg i henhold til fornuften min ikke er forbundet med noen og ikke trenger å være det; jeg er alene og det er som om ingen andre eksisterer. Hvis jeg tror at forbindelsen mellom oss er viktigere enn meg, hever jeg meg allerede over fornuften min, over ønsket mitt.

Så selv om kontakten mellom oss ennå ikke har nådd et ekte nivå av giverglede, har den allerede fått en viss form over ens individuell ego. Så til den utstrekningen er man allerede belønnet med en opplysning ovenfra med tildeling av lys.

I vår verden finnes det ingen andre måter å komme nær lyset, å bli lik det, å tilpasse seg det, så det begynner å påvirke oss, enn ved å forbinde oss med andre over fornuft. Denne handlingen er allerede tilrettelagt for oss slik at vi kan utføre den. Vi kan oppfylle den på ulike måter. Vi har støtte i omgivelsen. Det vil si at alt er tilrettelagt på det laveste fysiske nivået: Du har vennene og en gruppe, så sett igang og gjør det!

Ingen kan påstå at han ikke hadde mulighet til å avansere. Hvis man plasserer seg i gruppen som det enkleste, minste, mest ydmyke medlemmet, kan man ved denne enkle fysiske handlingen begynne sin spirituelle oppstigning, uten spesielle tanker, uten følelser og uten informasjon om spirituell avansering. Man behøver ikke å gjøre noe annet enn å tjene gruppen. Det er den ekte formen til Malchut i Nukva (skapningens feminine del). Når hun tjener, hjelper, støtter og utfører det ektemannen ønsker, “kjøper” hun seg sete ved siden av ham. Vi må gjøre det samme med hensyn til skaperen.

Fra andre del av den daglige kabbalaleksjonen, 29/7/13, The Book of Zohar – Introduction

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Spiritualitet, Spørsmål og svar, Zohar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Avhenger påvirkningen på oss fra de omkringliggende krefter på koden til reshimot?

Svar: Påvirkningen til kreftene rundt oss avhenger av mange faktorer.

Den mest avgjørende faktoren er når du allerede befinner deg i gruppen, da avgjør den hva som skjer med deg.

Ikke en eneste person under spirituel utvikling befinner seg på en personlig vei, fordi vi alle er om gir lenket sammen med hverandre. Derfor finnes det ikke tanker om at jeg har en slags unik vei, eller at hva som skjer med meg avhenger kun av meg selv, dette avhenger av alle.

Utifra dette forstå vi hva slags krefter det finnes i en gruppe, hva slags makt som eksisterer i vår enhet, hvor mye hver og en av oss kan påvirke vår venns skjebne.

Fra den 2 delen av den Daily Kabbalah Lesson 7/21/13, Shamati #59 “About the Rod and the Serpent”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Spiritualitet - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan kan jeg flytte til den høyre linjen hvis egoet motsetter seg det?

Svar: Den høyre linjen eksisterer ikke uten motstand. Hvordan kan en person befinne seg på den spirituelle linjen hvis den ikke er i motstand mot egoet? En spirituell tilstand går alltid mot egoet og skaper motstand og en konstant indre spenning, som hele tiden må overkommes.

Men hvis du formidler denne indre spenningen gjennom gruppen, blir den omgjort til sødme, letthet og svever istedenfor tyngdefølelse og mørke

Fra den 2^dre delen av den Daily Kabbalah Lesson 7/21/13, Shamati #59 “About the Rod and the Serpent”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Spiritualitet - Inga kommentarer →

Det sies, “Må hver dag bli som ny for deg,” som betyr hver gang, hvert sekund, som tilsynelatende ikke skiller seg fra det forrige. Under en nedtur føler vi ikke fornyelse. Det virker for oss som om vi har vært gjennom alle disse tilstandene før og har opparbeidet oss erfaringer.

Nedturer følges av oppturer, som heller ikke virker forskjellige fra hverandre, Vi stiger og faller, stiger og faller, men foreløpig føler vi ikke noen forskjell mellom gjentatte trinn. Det gjenstår bare å tro at endringer skjer, hver gang en ny tilstand og nye ønsker åpnes for oss, føler vi ikke noen spesielle egenskaper der, bare tomhet.

Dette er veldig deprimerende, det ser ut til at det er nok en nedtur som gjør oss triste og uinspirerte. Dette er ikke bra fordi vi ikke velsigner “det dårlige som det gode!”

Så kommer en opptur og nye følelser dukker opp, men de blir nok en gang byttet ut med en nedtur. Det er fortsatt vanskelig for oss å se på disse uendelige opp- og nedturene som en naturlig og gradvis prosess som leder oss til korrigeringens avslutning.

Vår holdning vil forbli feil helt til vi oppnår egenskapen av giverglede. Denne holdningen er egoistisk og vi ser ikke nytten av en nedtur, heller ikke en opptur, fordi vi vil falle igjen og miste alt vi har oppnådd. Oppturer blir erstattet av nedturer, og det er ingen ende i sikte.

En person blir gradvis vant til dette, som alle andre nytelser i denne verden og ser at det ikke er noe spesielt her. Vel, han følte glede for en stund, en kveld, et par timer, kanskje til og med en uke eller to, men så var det over! Det er derfor han ikke er så ivrig etter å komme tilbake til denne tilstanden, da han har fått erfaring og blitt mer “smart” og ser på det mer pragmatisk.

Men dette er fordi han ikke har motatt egenskapen av giverglede.  All nytelse følt i mottakerønsket visner uunngåelig bort. Han blir dermed vant til dem og gradvis desillusjonert, eldes og dør da det ikke er noe som bringer glede.

Spirituelt arbeid er helt motsatt, det hever oss over oppturer og nedturer. Vi mottar egenskapen av giverglede – og hvis vi gjennom oppturer og nedturer er  i stand til å bringe glede til skaperen, vil hver opptur og nedtur bli veldig verdifull for oss. Vi er glade vi befinner oss i dem, og det spiller ingen rolle hva slag tilstand vi befinner oss i hvis vi kan bringe glede til skaperen

Så det viktigste er å skaffe oss egenskapen av giverglede over alle oppturene og nedturene. De vil ikke stoppe med mindre vi realiserer dette fullt ut! Det betyr at vi har fullført vår korreksjon. Selve oppturene og nedturene ikke er viktige i seg selv, men hvordan vi tilegner oss egenskapen av giverglede over dem.

Fra forberedelse til den Daily Kabbalah Lesson 7/25/13

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Spiritualitet - Inga kommentarer →

Skaperen evakuerer plass for seg selv hos oss og gir oss en fornemmelse av kulde.
Men dette er vesentlig ikke kulde eller avstand. Vi befinner oss i en tilstand av forening i den lille gruppen vår. Nå har skaperen utvidet sirkelen og vi føler at vi ikke har kontroll over det tomrommet som skaptes.

Tidligere hadde vi bare en fornemmelse av oss selv inni sirkelen vår der følelsen fra kongressen hersket. Og nå, etter kongressens slutt, føler vi dette tomrommet som vokser seg større og større for hver dag.

Hvis dette fortsetter, kommer til sist alle minnene fra fortiden til å forsvinne og vi vender tilbake til dyrisk tilstand. Hvorfor gjør skaperen dette? Fordi at vi nå, når vi føler hvordan han beveger seg bort fra oss og hvordan følelsen av samholdet vårt løser seg opp, skal ønske å fylle dette tomrommet med skaperen. For vi skjønner at vi ikke er rede til å opprettholde og bevare de varme følelsene som var der med egne krefter og at det fjerner seg mer og mer. Slik frigjør skaperen ny plass hos oss der hans nærvær og kontroll må bli følt.

Det første er at vi ønsker å vende tilbake til en følelse av forbindelse. Det andre er at vi, for å vedbli i den, har behov for skaperens kontroll istedenfor tomrommet som skaptes.

Målet vårt er forbindelse og verktøyet for å oppnå den er skaperen. Og nå er vi nødt til å bytte plassene deres, skaperen blir målet og forbindelsen blir verktøyet. Så vi foretar nye oppklaringer hele tiden og implementerer det motsatte.

Fra forberedelsen til den daglige kabbalaleksjonen, 19/7/13

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Kongresser, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Hvis vi følte at det var noe som manglet på kongressen, var det kun fordi vi ennå ikke var rede for det og nå er vi nødt til å arbeide med det.
Det vil si at vi nå er nødt til å samle følelsen av forbindelse mellom oss for å kunne oppdage skaperen.

Poenget er at de i det gamle Babylon snakket arameisk, som etter den tid er parallelt til hebraisk. Hebraisk og arameisk stammer fra samme rot og er to motsatte språk. Det ene formidler informasjon via beholderne og det andre via lyset: arameisk via beholderne, ønskene – og hebraisk via fyllet. Det finnes ikke noe annet enn disse to egenskapene og derfor eksisterer disse to språkene parallelt.

Den babylonske Talmud studeres i dag på arameisk, siden den handler om å korrigere beholderne. Hele Talmud er et system for korrigering av beholderne, ønskene, men den beskriver de uorganiske, de organiske og de animale tilstandene av disse ønskene. Torah, derimot, som stammer fra ordet lys, er på hebraisk, siden den kommer ovenfra. Det betyr at Talmud kommer nedenfra og Torah kommer ovenfra.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 21/7/13, “Faith Above Reason” (“Tro over fornuft”)

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Kongresser, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

“Tro over fornuft”
vil si at et menneske har strakt ut grensene for giveregenskap hos seg selv, har gått ut or seg selv. Tro kalles giverglede, Binas egenskap, lys fra Hassadim. Når jeg befinner meg på et spirituelt nivå, i hvilken som helst tilstand, utvider jeg evnen min til å gi og elske. Dette kalles “tro”, som begynner å dominere, å overvinne mottakerønsket og egoismen. Fornuft er lyset som fyller vårt egoistiske ønske. Tro derimot, er giverglede, betingelsen for å avansere spirituelt.

Etter kongressen i St. Petersburg 2013 hørte jeg mange folk si at “dette var første gang vi følte at vi virkelig oppnådde noe.” Ja visst, etter denne kongressen følte vi først samhold og ikke hver og èn for seg selv, men noe felles, en felles masse som knyttet oss sammen og lukker alle inn i seg. Vi har i tillegg funnet ut at der er forbindelse mellom hva som skjer med oss og det vi studerer i hovedkildene (delvis i Zohar,delvis i artiklene til Baal HaSulam og Rabash) om betingelsene for forbindelse mellom mennesker innenfor gruppen, betingelsen for samhold.

Alt dette er kommet oss mye nærmere. Vi synes å ha stadfestet at utviklingen vår er riktig. Det betyr at vi har fått ny kunnskap. Og hvordan kan vi nå gå i tro over den påkrevde fornuften?

På dette stadiet kan jeg selvfølgelig være glad for overbevisningen om at jeg er på rett vei, at jeg har en lærer som ikke lurer meg, at jeg har kastet tvilen og løst etpar problemer. Men jeg falt tilbake til mottakerønsket og fikk litt av lyset over disse ønskene. På den ene siden er det flott at jeg fikk dette, slik må det være. Vi må aldri tvile på at det vi har fått og hvor vi befinner oss er slik det bør være og at vi har fått det av skaperen. Og nå kommer et nytt spørsmål: Hvordan skal vi gå videre?

Det neste jeg må gjøre er å lukke øynene for alt jeg har fått og gå videre til tro over fornuft: å trenge gjennom til neste nivå med det fakta at jeg ikke ønsker å se på den tilegnede kunnskapen eller å legge merke til at alt som eksisterer i meg i dag er bevis på at jeg er på rett vei. Jeg ønsker å gå videre med øynene lukket, bare for givergledens skyld. Det vil si at jeg ikke må tenke på beviset jeg har for å være på rett vei eller om jeg er overbevist om at jeg befinner meg i riktig gruppe, med riktig lærer eller ei.

Går vi i tro, er betingelsene helt annerledes, de motsatte av fornuft. Det vil si, givergleden står i kontrast til mottakerønsket, slik skaperens egenskap står i kontrast til skapningens. Så det neste nivået vi trenger å dekke, som vi må stige til, realiseres ikke ved vår fornuft eller overbevisning, men tvert imot, når vi hever oss over dem.

Med andre ord, det jeg nå ønsker å gjøre er kun å gå med giverglede, uten å legge merke til noen ting, på tross av hva jeg fikk på kongressen, på tross av følelsen som overbeviste meg, livsgrunnlaget. Det er det eneste som interesserer meg og jeg vil trenge inn i det.

Fra den virtuelle leksjonen, 21/7/13

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Kongresser, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål:
Hva betyr det å bringe skaperen inn i vårt samhold?

Svar: Det er følelsen av at det er umulig å holde fast ved dette samholdet uten skaperen. Vi mister det gradvis, fordi vi mangler alle årsakers årsak, den eneste kraften som opprettholder hele virkeligheten. Det er dette vi trenger!

Slik er det et individ fornemmer seg selv i denne verden. Det er på tide at vi avdekker det store systemet som er utenfor vår barnslige lekeplass og at vi forstår hvordan det fungerer og hvordan skaperen har gjort alt klart for oss. Det er dette som kalles avdekkelse av skaperen.

Tiden er inne nå, etter å ha oppnådd og smakt følelsen av samhold. Nå må vi oppdage den Ene som har skapt og oppfyller dette samholdet.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 18/7/13, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Kongresser, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Alle forsøk på å opprette fred før vi er korrigerte fører til ødeleggelse.
“Fred” blant egoister forhindrer dem bare fra å korrigere situasjonen. Kun kategorien “sannhet” er værre når den realiseres uten ordentlig forberedelse.

Disse er generelt de virkelige beholderne, ønskene, bak de kategoriene, som det er best vi ikke avdekker før vi har oppnådd skjermen (Masach). Begynner vi for eksempel i dette øyeblikket å behandle hverandre utfra sannhetens standpunkt, vil ingen lengre være istand til å være enige. Vi er i virkeligheten alle forskjellige, vi konfronterer hverandre, alle er bare istand til å godta det som er bra for dem og avvise det som er dårlig for dem og slik oppstår det en utålelig situasjon.

De spirituelle lovene i det menneskelige samfunnet er en “dødelig gift”, til vi omformer dem til “livets kilde”. Og derfor er det at verden i dag er gradvis synkende. Inntil nå var det kun vanskeligheter som presset oss videre og nå har vi fått en mulighet til å avansere på rett vei, på samholdets vei. Vi klarer allerede å fornemme noe i tåkedisen, å gjenkjenne stien og ta et skritt for å øke hastigheten med Reshimot som sakte avdekkes hos oss. Men uansett, jo høyere de spirituelle kategoriene er, dess kraftigere er deres destruktive potensial om de misbrukes av de ukorrigerte beholderne, ønskene.

Vi må derfor først tilegne oss skjermen. Da vil uansett “kjærligheten dekke over alle overtredelser”, det vil si at jeg i utgangspunktet vil sikte mot medfølelse og slik realiserer jeg gradvis katogerien sannhet.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 24/7/13, Writings of Baal HaSulam

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Globalisering, Krise, Spiritualitet - Inga kommentarer →