Hvis du spør folk fra forskjellige land om de har håp om fred, er det vanskelig å si hva deres ærlige svar ville bli. Mange har totalt mistet håpet om gode forventninger, og vet ikke hva som kan hjelpe dem. Dette gjelder like mye for «de store som de små i denne verden.» Fortvilelsen overvinner alle og vi har tilsynelatende glemt de mest grunnleggende ting, som å skape en familie, få barn, se mot fremtiden. Menneskeheten står overfor et alvorlig problem som tilsynelatende skal bringe folk til en viss avgjørelse.

I mellomtiden forsvinner håpet om en bedre morgendag, og ikke minst fred på jorden. Ordet «fred» på hebraisk (Shalom) er «perfeksjon» (Shlemut).

I begynnelsen av det forrige århundret, samt i midten, på slutten av andre verdenskrig, var det store forhåpninger om velstand og fremgang. Selv for et gjennombrudd til stjernene. Men det hele endte veldig fort, i dag vil mange foretrekke å ikke tenke på morgendagen. I dag finnes det ikke flere mål som tiltrekker mennesker. Et mennesket ute mål blir til et dyr igjen.

Vi kan observere hvordan menneskeheten synker, glipper ned fra selvbevissthet og selvtillit, til tross for all demagogi av vakre ord. Livs gnisten forsvinner og selv om forskjellige «mestere av verden» er veldig redde for denne trenden, som etterlater folk som føler seg hjelpeløse, har de har ingenting å tilby mennesker som kan roe dem ned og bli fornøyd med livet.

Alt dette leder til en stor eksplosjon. Hvis en person har ingenting å tape, er han i stand til hva som helst. Han føler seg ikke dårlig først og fremst pga materiell nød, men fordi det ikke finnes noe han kan tilfredsstille sine menneskelige behov for å vite årsaken og hensikten med livet.

Fra den 4^th delen av den Daily Kabbalah Lesson 7/24/13, Writings of Baal HaSulam

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Globalisering, Krise - Inga kommentarer →

En nedtur forekommer bare fordi vi ikke kan opprettholde den tidligere oppnådde tilstanden, siden det hver gang fører til følelsen av et tungt hjerte.
Vi fikk ikke dette “tunge hjertet”, siden medlidenhet ble vist oss ovenfra.

Men det er ikke bra dersom dette tungsinnet er en konsekvens av eksterne, materielle vanskeligheter. Fra nå av kan vi, tross alt, forbli kun innenfor spirituelt arbeid og tolke alle ubehagelige materialistiske forstyrrelser som spirituelle.

Vi vil ikke se noe materielt i disse forstyrrelsene, selv i den sterkeste motgangen. De vil plutselig begynne å ta den mest fantastiske form; det viktigste er at vi holder oss fast på samme nivå. Hvis vi fortsetter på samme høyde over alle forstyrrelsene, vil vi begynne å trenge dypere inn i dette nivået.

Vi er allerede steget til et nytt nivå og nå trenger vi å gå videre inn i det for å se de ti Sefirot i det, de nye egenskapene. Og da vil vi plutselig innse at vi er istand til å bli i denne tilstanden og at vi er i den spirituelle virkeligheten! Vi har allerede berørt denne tilstanden i sin eksterne form.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 17/7/13, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Kongresser, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

I Baal HaSulams artikkel “A sages fruit” Sammenligner Zohar dette med to peroner som befinner seg på en båt der en av dem begynte å bore under seg. Hans venn irettesetter ham, ”Hvorfor borer du?” Og tosken svarte, ”Hva har det med deg å gjøre, jeg borer under meg, ikke sant?” Sannelig kan en person ødelegge alt.

I en fysisk verden ville vi alle druknet i et tilfelle som dette, hva skjer så i spiritualitet?

Dette er hemmeligheten bak bønnen for de mange, det er forbudt for en privatperson å forlate kollektivet. Og det er forbudt for ham å kun be for seg selv, om seg selv, selv om det er for å gi tilfredsstillelse til sin skaper, han må kun be for hele kollektivet.

Først må vi nå kjærlighet for andre. Fra denne tilstanden vil man nå kjærlighet for skaperen. Det vil si at vi først av alt må koble til, og kun da kan vi avansere til det neste steget. Det kan ikke oppstå noen spirituell handling hvis den ikke kommer fra tilkobling.

Spiritualitet eksisterer ikke av seg selv, vi bygger den fra våre Kelim, beholdere, vi former et bilde av den spirituelle verden på en bakgrunn av hvitt lys. Vi har ikke lov til å skildre kun det som kommer til oss, vi er begrenset av bildet som potensielt eksisterer inni lyset.

Vi må gradvis tilpasse oss lyset, nærme oss det gjennom 125 nivåer som vi konstruerer. Det er spesielt vi som bygger disse tilstandene innenfor våre Kelim. Det er derfor vi ikke har noe å bygge uten forbindelse. Noen som ikke er rettet mot dette målet er heller ikke rettet mot spirituelle handlinger. Alle andre handlinger utenom dette tar oss til en ”annen retning,” til ”Beito” lidelsens vei, den lange og vanskelige veien som er utformet for å returnere oss til erkjennelse av behovet for tilkobling.

Fra den 1^st delen av den Daily Kabbalah Lesson 7/05/13, Writings of Rabash

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Spiritualitet - Inga kommentarer →

Det viktigste er å ikke flytte fra dette punktet, ”Today we have gathered here.” Today er det øyeblikket vi trenger å jobbe med og ikke miste hva vi har oppnådd så langt, men bare å øke. Det er akkurat den situasjonen som har oppstått nå, etter kongressen. Vi må fortsette og legge til vår ytelse, isteden for å vente på at vi blir kastet ned nok en gang, og hvem vet når vi er i stand til å reise oss igjen?

Hele gruppen til Bnei Baruch må i det minste holde seg på sammen nivå. Vi ønsker å bevare det vi har oppnådd, er dere ikke i stand til å bli på samme nivå, er dere ikke i ønsket om å gi, selv i den minste grad.

Vi må prøve med alle midler å forbli i den oppnådde tilstanden, og ikke falle. Nedstigning bør finne sted i realiseringen av det faktum at det er nødvendig å legge til den forrige oppstigningen, dette er ikke nok for oss! Vi må reise oss til en ny oppstigning. Faller vi ned, er vi ikke i stand til å stige til Kongens palass!

Det er nødvendig å kunne se at hver oppstigning befinner seg i større giverglede, det blir mer og mer som dråpe etter dråpe. Hver oppstigning har mer giverglede, sammekobling og følelse av enhet. Etter vi når dette tillegget i givergleden, får vi en nedstigning basert på følelsen av muligheten til å stige enda høyere. Det betyr av vi selv vekker daggryet og derfor avanserer.

Alle nedstigningene vi har motatt frem til i dag kastet oss ned fra oppnådd nivå og forårsaket vårt fall. De var uriktige, ikke spirituelle nedstigninger. De spirituelle nedstigningene bør skje i forhold til de tidligere verdiene. Hvis vi før på en eller annen måte så for oss givergleden, ser vi nå at givergleden er mye støre. Derfor vil den tilstanden vi har oppnådd se ut som en nedstigning.

Dette er selvfølgelig bare mulig med støtte fra gruppen. La oss si jeg har vunnet 1000kr og er veldig fornøyd. Så ser jeg plutselig at noen andre har vunnet 2000kr, da mister jeg  følelsen av oppstigning, og føler at jeg faller ned. På samme måte må vi behandle det vi har oppnådd. Alle bør se i sine omgivelser at det er mullig å oppnå mye sterkere giverglede! Det burde ikke finnes noen nedstigninger, det finnes alltid en mulighet for å legge til.
Fra den 1^st delen av den Daily Kabbalah Lesson 7/17/13, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Kongresser, Spiritualitet - Inga kommentarer →

The Book of Zohar, Introduction, “The Donkey Driver” (Boken Zohar, Innledning, “Eselgjeteren”), #85: Rabbi Elazar og Rabbi Aba steg ned fra eslene sine og kysset ham. De sa, “Så stor er din visdom og allikevel gjeter du eslene bak oss! Så hvem er du?” Han svarte dem, “Spør meg ikke hvem jeg er, men la oss gå og studere Torah. Hver av oss vil tale sin visdom for slik å opplyse veien vår.”

Eselgjeteren er det “omsluttende lyset”, lyset som endrer. Hva er forskjellen på det og det lyset som senere oppdages? Det omsluttende lyset blir til “indre lys”. Når det oppdages , vil det være tydelig at det er, for eksempel, Yechidas lys og inntil da vet vi ikke hvilket nivå vi nærmer, hvem som er vår veileder.

Eselgjeteren er det omsluttende lyset som tar oss over tettheten i ønsket vårt, i “eslene” våre, fra nivå til nivå.

Fra andre del av den daglige kabbalaleksjonen, 23/6/13, The Zohar

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Spiritualitet, Spørsmål og svar, Zohar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Der er to ting som vokter et menneske på den spirituelle veien: et rammeverk man har satt for seg selv og den rette omgivelsen. Må man konstant utvide dette rammeverket?

Svar: Ikke nødvendigvis. Da jeg var med Rabash så jeg ikke på noen måte at han endret rammeverket i sitt liv. Han pleide å studere på samme tid hver natt og ellers var det spaserturene på stranden, i parken, i skogen, sauna og en ettermiddagshvil for å kunne studere igjen om kvelden. Han overholdt dette daglige mønsteret i årevis uten å endre noen ting, selv ikke når det gjaldt maten han spiste.

Hvorfor må vi foreta endringer i det materielle? Alle endringer må være interne og ikke eksterne. Vi vet at et esel ikke lengter etter nye delikatesser, men heller foretrekker korntypen det er vant til. En elefant foretrekker gress. Et dyr nyter de tingene dets natur har behov for. Moderne hurtigmat er ikke bra siden kroppen vår ikke har endret seg. Kroppen vår trenger enkel, naturlig mat slik den burde være.

Å være vant til et visst daglig skjema er bra for kroppen. Det er til og med anbefalt å innta medisiner på samme tidspunkt hver dag. En maskin som utfører gjentatte handlinger ødelegges ikke så ofte; selv en ordinær maskin som arbeider uavbrutt og ikke skrus av og på hele tiden, varer mye lengre.

Ingenting er verre for et dyr enn endringer som vedgår dets natur. Men i den delen som ikke tilhører naturen – men som er over den og som tilhører den spirituelle virkeligheten – dreier hele livet seg om endringer. Antallet endringer er en indikator for spirituell sunnhet, for spirituell kraft.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 7/7/13, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Det er klart at vi kun kan avansere over det korrupte egoistiske ønsket som avdekkes i større utstrekning dag for dag. Bare ved å beseire det og lenges etter det spirituelle målet med rett tilbøyelighet avanserer vi gradvis mot korreksjonenes avslutning.

Hovedsaken er å starte på nytt hver dag, som vil si hvert øyeblikk. Du må føle de nye egoistiske ønskene, tankene, tvilen og uenigheten med målet og lyster som dukker opp hos deg fra det ene øyeblikket til det neste. Du blir kritisk overfor den spirituelle metoden, omgivelsen, læreren, bøkene og kildene og tiltrekkes mot andre mål.

Det er også viktig hvor dypt du går inn i indre selv-ransakelse, for du kan begraves under tyngden av det. Du må ikke bruke mer tid på det enn nødvendig, men kun finne ut hvor du befinner deg og straks konsetrere deg om å komme ut av mørket. Vi må ha riktig holdning fra starten av.

Hvis du skjønner at avanseringen din kun er grunnlagt på negative oppklaringer, blir du takknemlig for dem og du avanserer. Da blir du ikke redd for at du skal finne stadig flere ubehagelige oppklaringer hver gang. Tvert imot, jo flere “innganger” og “utganger” du foretar med hensyn til målet, de spirituelle egenskapene, giverglede, kjærlighet og kontakt, dess gladere blir du fordi livet ditt er fullt av korreksjoner.

Selv om du forbereder deg på forhånd og kommer til en stor begivenhet, en stor kongress og gjennomgår veldig seriøse, ærlige indre oppklaringer der, bør du allerede neste dag være lykkelig over at du starter alt på nytt fra de samme korreksjonene og de samme problemstillingene som du tilsynelatende allerede har befunnet deg i.

Ingenting gjentar seg, selv om det kan synes slik. Men man er nødt til å bli vant til å starte på nytt hver gang, til oppklaringene fyller vektskålen og sørger for å gi en et nytt nivå å arbeide med. Der også begynner arbeidet på nytt hver dag, selv om det er en helt ny form for arbeid.

Fra forberedelsen til dan daglige kabbalaleksjonen, 7/7/13

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Kongresser, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: I Zohar,“The Night of the Bride,” leser vi hvordan bruden (Shechina – guddommeligheten) pynter seg før møtet med brudgommen (skaperen). Hvilke smykker har vi i gruppen forberedt for oss selv, for å pynte oss til den forestående kongressen?

Svar: Brudens pynt er brudekronen, Keter. Det er den øverste Sefira som ikke har noe med de andre Sefirot å gjøre og faktisk er deres opphav og kilde. Uttrykket Keter (krone) betyr giverglede og har ingen konkret form og ingen egenskaper. Det er alt vi trenger å vite om giverglede og alt annet er uttrykk for Sefira Keter som Malchut får.

En krone er giverglede uten definerbar form. Det er faktisk hva vi bør lengte etter, som man sier: “en krone på den rettferdiges hode.” En rettferdig er Sefira Yesod (basen), som knytter de andre Sefirot sammen i seg. Hvis vi ønsker å knytte oss sammen føler vi behov for en krone “på den rettferdiges hode”, i tankene, ønskene og planene hans. Det er der kronen bør være og det er der den er.

En rettferdig, Sefira Yesod, er stedet for paring med lyset. Etter den andre begrensningen er der ikke plass for paring i selve Malchut, men kun i Yesod. (Det er fordi Israels barn ikke ønsket paringen i Sefira Yesod, i Josef, og derfor dro de ned til Egypt). De rettferdige er de som samler hos seg all innsikt de kan arbeide med, bortsett fra Malchut. All denne innsikten knyttes sammen i Yesod. Malchut som stiger til Bina kalles Yesod.

Alt vi må gjøre er å være innlemmet i gruppen på alle mulige måter, med hele hjertet. Før kongressen forbereder jeg meg på å annullere meg selv totalt, som vil si at bevegelsene mine er sammen med alle andre, i alle tanker og ønsker.

Jeg må huske at jeg ikke kan henvende meg til skaperen med en personlig bønn! En som fremstiller en personlig bønn ødelegger sjelen sin. Faktisk ødelegger han alt, selv om han ønsket å glede skaperen. Så innlemmelsen i gruppen kommer forut for hver handling. Det kalles Yesod, siden det er grunnlaget for arbeidet og siden det er Sefira Yesod vi arbeider med istedenfor Malchut.

Fra tredje del av den daglige kabbalaleksjonene, 8/7/13, The Zohar

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Kongresser, Spiritualitet, Zohar - Inga kommentarer →

Baal HaSulam, “The Essence of Religion and Its Purpose”: … Skaperen er, i og av seg selv, fullstendig og trenger ingen for å hjelpe ham til fullførelse, siden han er forut for alt, derfor er det tydelig at han ikke er i besittelse av noe ønske om å ta imot. Og siden han ikke har noe ønske om å ta imot, er han totalt blottet for ønske om å skade noen; så enkelt er det.

Videre er det helt akseptabelt for vår forståelse som det første konseptet, at han er i besittelse av et ønske om å skjenke godhet til andre, som vil si til sine skapninger. Og dette vises tydelig av den fantastiske skapelsen han har skapt og satt foran øynene våre. For i denne verden finnes det skapninger som nødvendigvis enten erfarer en god eller dårlig følelse og den følelsen kommer nødvendigvis til dem fra skaperen. Og så snart det er klart at det i skaperens vesen ikke finnes noen hensikt om å skade, er det påtvingende uunngåelig at skapningene kun mottar godhet fra ham, for han har skapt dem kun med hensikt å skjenke til dem.

Derfor lærer vi at han kun har et ønske om å skjenke godhet og det er helt umulig at det kan finnes noe skadelig i hans felt, som kan komme fra ham. Derfor har vi definert ham som “Den som er absolutt godhet.” Og når vi har lært det, la oss ta en titt på den faktiske virkeligheten som styres av ham og hvordan han kun skjenker godhet til den.”

Vi ser ikke slik på det. For oss ser det ut som om alt er opp-ned i denne verden. Sammenlignet med uorganisk, organisk og dyrisk natur, lider det kommunikative nivået mye mer enn andre. Jo mer avansert en person er, dess flere bekymringer har han. Så hvor ser vi her den “Absolutte godheten?”

Dette gjelder et annet eksistensnivå, et annet livsplan. Her finnes det ingen spor av den absolutte godheten, vi kan heller ikke ha forventninger om at det på noe punkt kommer til å bli noe bedre. Tvert imot, gjennom hele historien avanserer vi ene og alene mot det onde. Sannheten er at vi utvikler oss for å innse den onde tilbøyeligheten som er innbygget i vår natur, i våre egenskaper. Nøyaktig hvor har ingen betydning, siden alt er det samme. Derfor er det ingen vits i å håpe eller vente på noe positivt i verden.

Når det gjelder den absolutte godheten (skaperen) og vår forbindelse med ham, er vi ikke en gang istand til å fantasere om den siden vi er innskrenket av våre nåværende begrensninger. Det har absolutt ingenting til felles med denne virkeligheten. Det finnes ikke noen sammenheng mellom denne virkeligheten og den øvre kraften i det hele tatt. Alt vi har her er ønske om å motta, som stadig forandrer seg. Men der er ingen “Godhet som gjør gode ting”, ingen “Absolutt velgjørende”, ingen skaper!

Hensikten med denne verden er å avdekke det fakta at vi ikke lengre kan tolerere denne virkeligheten. Knepet er å innse dette fakta og avdekke årsaken til denne tilstanden. Jeg hyler ikke bare av smerte, denne smerten må forklare meg hvorfor jeg har den og hvordan jeg kan kvitte meg med den.

Ellers kontrollerer jeg smerten for å komme til en bedre tilstand. Det betyr ikke at jeg ikke kommer til å ha lidelser i livet, men jeg vil nå et annerledes, høyere nivå av oppnåelse, forståelse og innsikt som vil gjøre meg istand til å kontrollere meg selv ved å ta ibruk min aspirasjon for nytelse og prøvelsene som tøyler for selvkontroll. På denne fasen ønsker jeg ikke å kvitte meg med lidelser eller å ha det godt. Jeg begynner å innse og å oppklare nøyaktig hva jeg må aspirere etter. Uten hensyn til avsmaken for lidelse og ønsket jeg har om nytelse, ønsker jeg fortsatt å oppføre meg riktig. Gradvis, mens jeg trofast fortsetter på veien, realiserer jeg hva “riktig” betyr.

Denne formen for analysering starter i vår nåværende tilstand og fortsetter fra ett nivå til det neste. Vi begynner gradvis å gjenkjenne omrissene til den absolutte godheten. Det tar lang tid og mange oppklaringer. Det er en prosess som gjør det mulig for oss å definere hva som er godt og hva som er dårlig.

Så anser vi disse konseptene, ikke bare basert på hva vi føler – men med hensikt. Og da beveger vi oss forover. Vi stiger over den “dyriske” analyseringen av hva som er godt og hva som er dårlig, som baserer seg på våre positive eller negative fornemmelser. Vi går snarere over til en menneskelig form for analysering som forbinder alt med det øvre målet. Vi setter det øvre målet foran alt. Bare gjennom det øvre målet kan vi skille mellom godt og ondt.

Fra tredje del av den daglige kabbalaleksjonen, 3/7/13, “There is None Else Besides Him”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Skaperen, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvem anses som en sann venn?

Svar: “Venn – Chaver” kommer fra ordet “sammenkobling – chibur.” Jeg mener ikke venner som kobler seg sammen for å gå ut og kose seg på treningsenter eller på bar. En som kalles venn i en kabbalistisk gruppe er en jeg kan koble meg sammen med for å skape en delt mangel for giverglede mellom oss. Av det vil jeg lære hva karakteristikken for giverglede er.

Når vi vet hva karakteristikken for giverglede er, kan vi utvide vår felles Kli, beholder – og utdype den, søke den høyere makten innenfor gjensidig giverglede som vi har oppdaget. Denne avanseringen knytter oss sammen med hverandre sjel til sjel! Vi finner ut at vi tilhører et eneste system og at sjelene våre står hverandre nær. Dette er en sammenkopling av delene til èn eneste sjel og derfor er vi sammen; av den grunn har det øvre lyset samlet oss sammen i en gruppe.

Jeg ser ikke på ansiktene, på hvem jeg liker eller ikke liker og bestemmer meg i forhold til det hvem jeg nærmer meg eller holder meg borte fra. Jeg godtar alle! Hvis de er her, er de antakelig deler av puslespillet som står nærmest oss. Uten dem kan vi ikke gjøre puslespillet ferdig. Og for hver venn som kommer samler vi flere og flere biter av puslespillet, oppbygningen av den felles sjelen.

Det er dette som kalles en venn, en vi sammenkopler sjelen med og fullfører den felles sjelen mellom oss. Etter at vi annullerer egoet som skiller mellom oss og forhindrer oss fra å legge puslespillbitene våre sammen, kan vi holde sammen. Det er dette som kalles en sann venn.

Vi går gjennom oppturer og nedturer der vi hjelper hverandre gjensidig. Jeg forstår vennen, føler når han faller og har behov for hjelp – og også jeg har behov for hans hjelp og støtte når jeg faller. Alt er lov, bortsett fra å være kynisk mot gruppen og den spirituelle veien. Blir man kynisk, er det et problem. Men vanskeligheter på veien er uunngåelige og vi overkommer dem sammen; derfor kalles vi venner.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 3/7/13, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →