Hele arbeidet vårt handler om å foreta rett valg, som skrevet står: “Velg livet!” Vi må konstant klatre på stigen til et mer kvalitativt valg. Skaperen ønsker å avdekkes for skapningen. Han vil de skal fremkalle ham og føle at han er den eneste kraften i verden, god og velgjørende. Men vi må selv oppdage det, i ønskene våre. Det vil si; vi må forandre oss, så vi kan se at skaperen er god og at det ikke finnes noe annet i verden enn hans godhet.

Det første valget vi har, er å prøve å se avdekkelsen av den øvre kraften i alt som skjer i verden. En person må forestille seg selv stående i midten; på venstresiden er denne livlige, aktive verden og på høyresiden er skaperen. Mennesket står mellom disse to og velger hvem som skal vinne og dirigere hele dette orkesteret: verden selv, eller skaperen – eller kanskje de kan gjøre det sammen, eller er det skaperen som opererer gjennom denne verden?

Det tar en god stund før man oppklarer dette. Ens første valg er at “det finnes ingen annen enn ham.” Og etterat en bestemmer seg for at det ikke finnes noe annet enn den øvre kraften, vil en oppklare at den er god og velgjørende.

Det vil si at det ikke er nok å se verden under ledelse av den enestående skaperen. Det er også nødvendig at man forsvarer hans ledelse og være absolutt overbevist om at han er god og velgjørende gjennom det at vi korrigerer oss.

Vi står overfor dette dobbelt-valget. Senere begynner vi å oppklare enda høyere nivå av “tro over fornuft“, men det viktigste er å ta denne første beslutningen. Det er dette forberedelsesfasen består av; når vi må forandre oss – for ingenting endrer seg, bortsett fra oss. Slik oppnår vi den spirituelle virkeligheten.

Fra forberedelsen til den daglige kabbalaleksjonen, 24/4/13

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Fri vilje, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva vil det si at man “legger seg fullstendig i omgivelsens hender”?

Svar: Det vil si at man føler og innser at ens fremtid er knyttet til gruppen. Jeg må etablere forbindelser med vennene, jeg må innlemmes i dem. Om de vil eller ikke, må jeg være på innsiden, i selve kjernen, det er det hele. Jeg må oppløses blant dem og det har ingenting å si om de føler det, eller ei. Jeg må være som et foster i livmoren, som en baby i armene deres – på hvilken som helst måte og uansett hvilken pris de ber om. Det er ikke spørsmål om pris: jeg vil gjøre det de forteller meg.

Slik begynner jeg å realisere hva selvannullisering er. Og dette lærer meg hvordan jeg kommer til punktet for Machsom.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 22/4/13, Writings of Baal HaSulam “The Mutual Guarantee”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Baal HaSulam: “Introduction to The Book of Zohar”, Artikkel 44: Og alle spirituelle elementer fra det uorganiske, organiske og animale i den virkeligheten, som korresponderer til den Sefira i Malchut i Assiya, tjener og bistår det Partzuf av Nefesh som har steget dit.

Spørsmål: Hva er de spirituelle elementene i den uorganiske, organiske og animale naturen?

Svar: Alle de fem fasene, fra rotfasen til fase fire, sammenkobles i et menneskes arbeid. Selv om vi bare anstrenger oss med hensyn til intensjonen, bare i hensyn til den menneskelige naturen vår, finnes det også andre lag i ønsket, der vi blir styrt og ikke har noen fri vilje. Disse lagene i ønsket ligner våre fysiske behov og er inkludert i arbeidet vårt; de påvirker oss uten at vi på noen måte kan påvirke dem. Som Baal HaSulam sier det i “Preface to the Wisdom of Kabbalah”, elementene i den uorganiske, organiske og animale naturen stiger opp og ned sammen med det menneskelige nivået og har ingen redegjørelse i seg selv.

Spørsmål: Betyr dette at vi også i det spirituelle gjør ting uten at vi har noe valg?

Svar: Selvfølgelig. Akkurat det samme skjer i vår virkelighet, siden den er en nøyaktig kopi av det spirituelle. Jeg trenger ikke å bearbeide de utallige spirituelle kreftene som ikke tilhører menneskelig nivå. På det menneskelige nivået må jeg dessuten først oppklare ting og kun deretter utføre korreksjoner. Først må jeg oppklare nøyaktig hvor jeg kan anstrenge meg, for å kunne gi der det vil føre til reelle resultat. Det viktigste er å skille mellom “arbeidsområdet” og “det som ikke er arbeidsområdet” og investere mye innsats i det førstnevnte.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 18/4/13, “The Introduction to The Book of Zohar”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Baal HaSulam: “The Writings of the Last Generation” (Den siste generasjons skrifter): Det er et faktum at Israel er den mest hatede av alle nasjoner, enten det er av religiøse årsaker, på grunn av rase, på grunn av… eller av kosmopolitiske årsaker, osv. Dette er fordi hat har fortrinn over alle årsaker, men alle løser hatet sitt i henhold til sin egen psykologi.

Nasjonen Israel var en gang som ett menneske med ett hjerte og derfor, selv om vi i dag er spredt over hele verden, behandler verdens nasjoner oss som en enhet. Denne holdningen i verden har opprinnelig sin rot fra mellom mottakerønsket og intensjonen om for giveregenskapens skyld og vi må kun korrigere den på spirituelt nivå.

I denne verden kan det ikke forekomme noen korreksjon. Selv om der er forsøk på å “megle” mellom oss og våre palestinske naboer. Tyrkia eller andre… Disse problemene kan ikke på noen måte løses på denne verdens nivå. Dette er fordi situasjonen vår her kun er resultat av en handling som stammer ovenfra.

Dette er en av de grunnleggende lovene. Det finnes kun et bevegelsesløst mottakerønske i denne virkeligheten. Det eneste som kan bevege seg er lyset, livets kraft.

Når lyset kommer i sin tid, fører det med seg vanskeligheter og ondskap (1). Hvorfor? Fordi det da viser seg fra baksiden. Men hvis lyset kommer som resultat av vår forespørsel etter korreksjon (MAN), viser det seg som godt og velgjørende omsluttende lys (Ohr Makif OM).

Den eneste forskjellen er derfor i hvilken grad vi kan avansere raskere mot målet enn kreftene som kommer ovenfra. Vår frie vilje ligger mellom disse to valgene.

Derfor finnes det ingen effektive hjelpemidler på denne virkelighetens nivå. Samtaler på ulike nivå, politiske, FN, osv, er alle meningsløse. Alt er faktisk resultat av handlingene til det øvre lyset som påvirker ulike faktorer i verden i henhold til det første alternativet.

Uansett hvor mange beslutninger som tas på toppmøter og konferanser, er det faktisk lyset som avgjør alt. Politikerene er egentlig marionetter og det eneste som virkelig er effektivt er vår forespørsel etter korreksjon, som vi fremlegger før den negative energien kommer. Bare da vil den negative energien forvandles til positiv – vårt ønske er tross alt å bli korrigert uten å vente på problemene.

Så hvordan kommer vi til denne forespørselen? Det gjør vi med hjelp fra gruppen og studiet (en bønn). Gruppen knytter oss sammen til èn kropp, èn beholder og ved å be under leksjonen, kobler vi oss til den ene lyskilden, skaperen.

Fra den tredje delen av den daglige kabbalaleksjonen, 15/4/13, “The Israeli Nation”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Israel, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Baal HaSulam, “The Nation”: Det er skammelig å måtte innrømme at èn av de mest dyrebare verdiene som gikk tapt under eksilet og den aller viktigste, er tapet av nasjonalitetsbevisstheten, den naturlige følelsen som forbinder og oppeholder hver eneste nasjon. Kjærlighetstrådene som knytter nasjonen sammen, som er så naturlige og primitive hos andre nasjoner, er degenerert og atskilt fra hjertene våre; de er ikke mer.

(…) Det eneste håpet er (…) å gjenoppdage og tenne opp igjen den naturlige nasjonale kjærligheten som er blitt dempet inni oss… Dette arbeidet har fortrinn fremfor alt annet.

Først, vi må ikke glemme at vi ikke faktisk ikke er en nasjon som alle andre nasjoner. Verdens grunnlag er “verdens 70 nasjoner” (ti Sefirot ganger syv) som stammer fra Zeir Anpin i Atziluts virkelighet. Det gir Malchut ulike former og derfor har hver nasjon typiske egenskaper som projiserer en viss egenskap hos skaperen. Til slutt samles alle nasjonene i speilbildet av Zeir Anpin, skaperen.

Så hvor er israels plass i dette bildet? Israel er intensjonen, lengselen for det, det aktiverende elementet og ikke noe mer. “Israel”, som betyr “direkte til skaperen” (Yashar El), er nødt til å føre alle nasjonene til denne formen. De med et punkt i hjertet, “gnister” av den knuste Masach (skjermen), utfører dette oppdraget.

Vi pleide å være en unik nasjon ulik alle andre nasjoner, med egenartede forhold som baserte seg på prinsippet “elsk din venn som deg selv”, eller i det minste basert på “gjør ikke mot andre det du selv finner avskyelig”. Dette rammeverket ble allerede etablert av Abrahams gruppe og ble overholdt på ulike nivå, til Tempelets ødeleggelse. Iløpet av hele denne perioden levde vi over Machsom (barrieren), i giveregenskap.

Betingelsen for nasjonen Israels eksistens, som lar oss overskride Machsom og komme inn i spirituelt liv, er en god innbyrdes forbindelse. Når denne forbindelsen er tapt, kalles vi ikke lengre “Israel” i spirituell betydning og er ikke i “Israels land”, som vil si i ønsket rettet direkte til skaperen.

Vi lever i dag blant verdens nasjoner som hater oss og årsaken er klar. Når beholderne (ønskene) faller fra Atziluts nivå til skallenes nivå, til de urene virkelighetene av BYA, befinner de seg under “evolusjonens press” som tvinger dem til å avansere konstant.

Generelt sagt finnes det lys, gnister og beholdere. Beholderne føler de er avhengige av gnistene, som er menneskene med punktet i hjertet – og uten dem er det umulig å motta lyset. Som resultat opptar de alle våre tradisjoner: religion, oppdragelse, etikk, lover, osv. På den andre siden hater de oss, fordi de ikke får det de trenger fra oss. Det er fordi de ubevisst forventer noe annet.

Dette vil fortsette til vi begynner å vise verdens nasjoner at vi seriøst har til hensikt å oppfylle rollen vår i praksis. Da vil vi atter være Israels nasjon som bor i Israels land og oppfyller sin rolle overfor verdens 70 nasjoner. Det er fordi de især er skapelsens “materie” som må oppnå likhet i form med skaperen.

Så vi er rett og slett en Masach (en skjerm), en intensjon, Binas egenskap, mens hovedsaken er Malchut. Riktig kombinasjon og samarbeid mellom oss og verdens nasjoner er grunnlaget for å avansere mot skapelsens mål. Israels nasjon kan ikke eksistere alene, uten verdens nasjoner. Vi må komme til gjensidighet og korreksjon og dette avhenger ikke av verden, men av hvordan vi handler ifølge tiden og de aktuelle betingelsene vi må oppfylle.

Fra tredje del av den daglige kabbalaleksjonen, 15/4/13, “The Israeli Nation”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Israel, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Metoden for integrerende undervisning er en av måtene vi viderefører læren om kabbalah. Men de fleste som studerer kabbalah skjønner ikke hvordan det kan relateres til læren. For dem eksisterer disse to metodene atskilt; det indre arbeidet og metoden for integrerende undervisning.  

Svar: Men er vi ikke opptatt med metoden for integrerende undervisning oss imellom? Vi fremkaller jo den øvre virkeligheten ved å oppfylle den blant oss; vi har seminarer, kongresser, vennesamlinger, vi klemmer hverandre og danser sammen, studerer artiklene til Rabash om samfunnet og om arbeidet i gruppen.

Vi gjør de samme tingene, men for oss finnes det et tilleggskomponent som forener forbindelsen vår, den totale forbindelsen med systemet som kalles “ti Sefirot” eller en “sjel”. Det finnes et visst hierarki i dette systemet av krefter som påvirker oss. Hvordan aktiverer vi dem? Gjennom forbindelse.

Vanlige mennesker vil simpelthen oppfylle metoden for integrerende undervisning og med det vil de korrigere seg selv og hele naturen uten å vite hvordan det fungerer.

Vi (i likhet med en hjerne), må i tillegg forstå forbindelsens prinsipp og aktivt delta i dette systemet, prøve å organisere nettverket mellom oss, minimalisere oss for å akseptere gruppen som høyere enn oss selv, støtte hverandre og befinne oss i gjensidig garanti.

Vi oppfyller alt det Rabash sier i artiklene sine i forholdene mellom oss og studerer i tillegg hvordan denne konstruksjonen skapes mellom oss.

La oss si at vi er ti mennesker som sitter her og vi har “ti Sefirot“, forbindelsen mellom oss. Vi studerer hvordan de begynner å virke blant oss og hvordan vi innbyrdes bearbeider dem, nøyaktig hva vi må gjøre, hva det er som skjer akkurat nå, hvordan vi stiger fra “sirklene”, Zeir Anpin, Aba og Ima, Arich Anpin, Atzilut, osv – som sprer seg fra oss til det faktiske sentrum, til hele forbindelsens tilstand.

De er alle i nettverket mellom oss og vi studerer dem alle når vi studerer TES. Det finnes ingenting annet enn disse “ti Sefirot”. Vi føler dem til og med nå, på et minimalt nivå som kalles “vår verden”. Samme øyeblikk vi begynner å oppnå kontakt vil vi begynne å oppfatte den øvre tilstanden av forbindelsen og der, i forbindelsen mellom oss, fremkalles kraften som bestemmer og oppeholder alt – skaperen.

Så jeg ser ingen forskjell på den spirituelle metoden og metoden for integrerende undervisning. Vi er simpelthen som data-eksperter; vi kjenner programvaren og forstår de mekaniske komponentene.

Når du ringer moren din, for eksempel, trykker du på mobiltelefonen og moren din mottar samtalen og svarer deg. Du vet ikke nøyaktig hva som skjer inni den: alt er omsatt til koder i vibreringer, vibreringene overføres til et annet sted, der moren din omsetter dem (selv om hun ikke er klar over det selv).

Så vi er ekspertene som kjenner hele dette systemet, vet hvordan folk skal tilvennes det, hvordan å lære dem å ta ibruk dette systemet innenfor hele menneskeheten. 99% av menneskene vet ingenting om dette; de lever automatisk.

For å kunne stige til et godt og normalt levenivå i dag, må vi begynne å heve alle menneskehetens 99%. Derfor studerer vi alt grundig som eksperter og arrangerer kurs for folk der vi forklarer hvordan de skal bruke dette instrumentet, som er denne verden, for at endringene i den vil foregå på en god måte.

Derfor er det ingen forskjell på læren om kabbalah og integrerende undervisning, bortsett fra de som aspirerer for å oppnå systemet, som deltar aktivt i det og kommer til læren om kabbalah. De som ønsker å følge dem vil simpelthen gjøre det via seminarer. De vil gradvis få innsikt etterhvert som ting blir forklart for dem og etter hvilken grad det påvirker dem og hele verden til det bedre, familielivet, inntekten, prisen på dagligvarer, osv. De vil anvende det som alle andre folk.

Et vanlig menneske tjener penger, kjøper mat og hviler hjemme for å dra ut igjen og tjene til livets opphold, kjøpe mat og hvile… Her er det på samme måte. Han kjenner ikke til systemets mekanismer, han har kjennskap til den begrensede vinkelen vi presenterer for ham.

Fra den virtuelle leksjonen, 7/4/13

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Integrerende undervisning, Kabbalastudier, Spørsmål og svar, Undervisning, Verden - Inga kommentarer →

Rabash, “En bør alltid selge bjelkene til huset sitt:” Det jeg virkelig ønsker meg er andres kjærlighet. Derfor ønsket jeg å etablere dette samfunnet, for å se at alle og enhver er opptatt av å elske hverandre, slik at gjennom det ville den lille styrken jeg hadde for kjærlighet for andre kunne øke og jeg ville få kraft til å elske andre med mer styrke enn jeg selv kunne. Men nå ser jeg at jeg ikke har oppnådd noe, for jeg ser at ikke en eneste èn gjør det bra. Det ville derfor vært bedre om jeg ikke hadde vært sammen med dem og ikke hadde lært av deres handlinger.  

Svaret på det er at hvis et samfunn ble etablert med visse mennesker, da de samlet seg, må det ha vært noen som ønket å etablere det spesielt med denne “bunten”. Da sorterte han ut disse menneskene for å se at de passet sammen. Hver av dem hadde, med andre ord, en gnist av kjærlighet for andre, men gnisten klarte ikke å tenne kjærlighetens lys til å skinne hos alle, så de ble enige om at ved å samles, ville gnistene bli til en stor flamme.

En gruppe er ikke bare en samling av mennesker som samles for å studere sammen, som på et kurs. Samlingen kalles en kabbalistisk gruppe i det øyeblikket disse menneskene føler ekte behov for indre kontakt, for å oppdage skaperen innenfor den og for å glede ham ved det.

Når alle disse betingelsene er oppfyllt, selv i sin mest innledende form, kan vi se at stedet og tiden, betingelsene for gruppens fødsel, er formet. Alle som bestemmer seg for at det viktigste behovet de har i livet er omsorgen for en slik indre kontakt med andre mennesker for å finne avdekkelsen av skaperen innenfor denne forbindelsen, kalles et “medlem” av gruppen.

Vi er pliktige til konstant å sjekke om vi oppfyller disse betingelsene. Er vi det ikke, hvis en person ikke samsvarer med betingelsene og forlater gruppens dominans, returnerer han øyeblikkelig til animalt nivå. Men de som fortsetter forbindelsen med andre for å annullere seg og for å skape kontakt for å oppdage den øvre kraften innenfor den, giverkraften og total kjærlighet, er en del av gruppen når de lykkes med det.

Til sist vil vennenes kollektive innsats føre til avdekkelse av systemet som kalles “sjelen”. De bygger det spirituelle systemet av ti Sefirot mellom seg, det direkte lyset, det tilbakevendende lyset, de tre linjene, osv. Alle detaljene i de øvre virkelighetene som vi studerer i The Study of the Ten Sefirot (Studiet av de ti Sefirot) vil bli fremkalt i forbindelsen mellom oss som komponentene i sjelens system.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 7/4/13, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Felles sjel, Gruppearbeid, Kjærlighet, Samhold, Spørsmål og svar - 2 kommentarer →

Spørsmål: Hvilken faktor tvinger en til å komme ut fra tilstanden Bina i Hafetz Hesed?

Svar: Vi forlater aldri tilstanden Bina, eller Hafetz Hesed – vi bare tilføyer til den. I spiritualitet taper vi aldri en tilstand. Vi stiger alltid bare høyere opp på stigen. Hvis jeg vedblir i tilstanden Hafetz Hesed, “å gi for å gi”, daler jeg ned i intensjonen om “for å få” for meg selv. “Å gi for å gi” er det minimale nivået jeg må befinne meg på.

Jeg bygger høyere tilstander av “Hafetz Hesed” over det, med stadig større tykkhet (Aviut) i ønske opp til den uendelige tilstanden av å gi for å gi. Jeg begynner å tilføye mer giveregenskap til denne tilstanden av Hafetz Hesed der jeg ikke har behov for noe og er lykkelig over å bo i skauen uten bekymringer, selv uten en skjorte.

I tilstanden Hafetz Hesed gir jeg ikke på noen måte. Det kalles “å gi for å gi”, men jeg har ingenting å gi. Men det er som å gi, for jeg gir opp egoet mitt, som gjør at jeg blir til en som gir. Det kan sammenlignes med en mor som sier til barnet sitt: “vær så snill og hold opp med det bråket.” Ungen produserer ingenting, gir ikke noe til noen; han simpelthen roer seg. På den måten gjør han moren en tjeneste.

Slik er tilstanden Hafetz Hesed; jeg slutter å leke med egoismen min – jeg vil ikke ha den, jeg vil være helt naken og fullstendig vie meg til moren ved å lytte til alt hun har å si. Jeg gjør ennå ikke noe bra, som hun kan forvente av meg – men jeg har sluttet å gjøre dårlige ting, slik hun ba meg om. Det kalles “å gi for å gi.”

Jeg gir henne ingenting annet enn “virtuell” (hypotetisk) nytelse. Jeg har sluttet å bråke, å knuse ting, å skrike og oppføre meg vilt – det er alt. Det vil si at jeg har nådd tilstanden Hafetz Hesed, som kun er mulig på toppen av ønskets minimale tykkhet til Ein Sof (uendeligheten).

Men over det begynner jeg allerede å ta imot for å gi, å gjøre noe moren ønsker: å hjelpe til med husarbeidet. Det er allerede over å gi for å gi; det er ekte giveregenskap.

Fra tredje del av den daglige kabbalaleksjonen, 8/4/13, The Study of the Ten Sefirot

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Fra et brev fra Rabash (Nr. 8): …ved dagens slutt er det en gruppe mennesker som er samlet et visst sted, under en viss leder, for å være sammen. Med overmenneskelig mot møter de alle som reiser seg mot dem. 

De er virkelig modige mennesker med godt mot og de er fast bestemt på ikke å vike èn centimeter. De er førsteklasser forkjempere som kjemper krigen mot tilbøyeligheten til sin siste blodsdråpe og deres eneste ønske er å vinne kampen om hans navns overlegenhet.

Disse ordene omhandler den interne kampen som foregår hos oss, som krevet står, “Der vil alltid være en kamp mellom gode og dårlige tilbøyeligheter”. Jo mer vi nærer denne interne kampen, dess snarere vil vi innse at vi må komme oss ut av egoet, overvinne det, unnslippe det og heve oss over det materialistiske som vi nå oppfatter.

Det finnes ingen annen måte å unnslippe denne virkeligheten og oppnå et høyere nivå, enn å være under konstant press, frykt og vansker som fører oss til en tilstand definert som “utgangen fra Egypt”. Vi begynner å avdekke disse kvalifikasjonene hos oss og de gjør at vi “kommer utav huden”, som vil si å forlate kroppen.

Kun disse tilstandene gjør oss istand til å heve oss. Dette foregår med èn eneste betingelse: Vi må holde fast og arbeide med de interne egenskapene våre som er av motsatt natur. Man unnslipper ikke ved å sveve inn i det spirituelle. Vi kan ikke gjøre det ved å sveve rundt på skyene og forlate den fysiske virkeligheten og det handler heller ikke om å frakoble oss det kroppslige. Samtidig må vi ikke synke ned i denne suvereniteten eller å betrakte verden som noe som har eksistens i seg selv.

Vi må oppholde oss i midten og innse at begge formene er gitt oss av skaperen og at meningen er at vi kombinerer dem. Vi bør på ingen måte stikke av eller prøve å gjemme oss fra ønsket om nytelse; men snarere – må vi over dette ønsket være sikre på at den øvre makten styrer alt rundt oss. Det er en unik og sammensatt tilnærmelse og for det er en intern medfødt klarhet som kalles “sjelens rot” nødvendig. Vi trenger dessuten en gruppe som er klar til å følge denne metoden, som det står skrevet i brevet fra Rabash: Ved dagens slutt er det en gruppe mennesker som er samlet et visst sted, under en viss leder, for å være sammen.

Det finnes ikke mange slike grupper. Tvert imot, jo mer vi avanserer, dess flere tilhengere vil det være rundt oss og dess færre mennesker i selve gruppen. Jo mer dyrebar en egenskap er, dess mindre finnes den i naturen. Målet vårt er å stige til et “overmenneskelig nivå.”

Vi kan bare oppnå det ved å føre en barmhjertighetsløs kamp mot vårt ego. Denne kampen kalles “Hellig Krig”, som vil si krig for skaperens skyld. For å lede denne kampen må vi forbinde begge virkelighetene med skaperen, være villige til å leve i to parallelle virkeligheter og takke ham for alt han sender på vår vei. Vi må innse at alt har sitt utspring fra ett sted og blir gitt oss for at vi skal vokse.

Rabash skriver om disse problemstillingene: …ved dagens slutt er det en gruppe mennesker som er samlet et visst sted, under en viss leder, for å være sammen. Med overmenneskelig mot møter de alle som reiser seg mot dem… Dette antyder de interne problemene vi har. De er virkelig modige mennesker med godt mot og de er fast bestemt på ikke å vike èn centimeter. De er førsteklasses forkjempere som kjemper krigen mot tilbøyeligheten med sin siste blodsdråpe og deres eneste ønske er å vinne kampen om hans navns overlegenhet.

Det forklarer hvorfor vi må være sterke: hvis vi klarer å realisere alt vi snakket om og oppnå tilstandene vi gjennomgikk denne påsken, vil vi utvilsomt befinne oss på terskelen til det som allerede ligger foran oss.

Fra forberedelsen til den daglige kabbalaleksjonen, 2/4/13

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Indre arbeid, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hver og en av oss har allerede oppfyllt våre personlige mål med innsats og om vi bare samler oss til det ene lille kollektive støtet, trenger vi gjennom. Hva betyr dette kollektive støtet? Må jeg oppklare gruppens generelle tilstand isteden for mine personlige oppklaringer?

Svar: Et støt er ikke en mental oppklaring, men en anstrengelse av hjertet for å innlemmes i hverandre, for å forbindes og vies til samfunnet, slik at jeg kan tiltrekke lyset som endrer for vennene; det er dette hvert individ burde gjøre for alle.

Vi er inni en sirkel og hvis alle annullerer seg og legger ønskene sine til denne sirkelen, kan vi skape en generell sone av giverglede, av det generelle ønsket, inni sirkelen. Alle annullerer seg, innskrenker seg selv på nivået til den første innskrenkningen (Tzimtzum Alef – TA), en Masach (skjerm) og forsøker å være i en tilstand der man gir til alle.

Da viser det seg at vi danner ett felles hjerte og sinn mellom oss som ligner skaperen. Giverkraften, lyset, viser seg ifølge likheten i form. Hele denne kollektive sonen som er full av lys kalles den totale sjelen, fordi lyset som fyller beholderen kalles sjel – eller avdekkelse av skaperen.

Dette mønsteret går igjen hele veien. Egoet mitt har 125 grader; fra 1ste til 125te grad; jeg oppdager dem èn for èn og innskrenker dem på nivået til den første innskrenkningen, deretter Masach, en tilstand av beskjedenhet og etterpå en tilstand av storhet, der man innlemmes med alle. Det er hele arbeidet vårt.

Ved å heve meg over egoet mitt, bygger jeg på den måten 125 grader med oppstigning, inngang til det kollektive hjertet, inn til alle. Da blir det til virkeligheten av Ein Sof (uendeligheten) for meg, som er full av lys fra Ein Sof. Hvor oppdager jeg det? I forbindelsen med alle vennene, som hele menneskeheten siden vil tilslutte seg. Bak hver av oss finnes det flere millioner mennesker som slutter seg til oss og forbinder seg gjennom oss, som er innlemmet i den totale kollektive energien vi har formet.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 28/3/13, Writings of Baal Ha Sulam

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →