Spørsmål: Hvis skapningen ble skapt for å tilfredsstilles, hvorfor må da mennesket arbeide for å oppnå å gi til skaperen? Hvorfor kan vi ikke simpelthen nyte livet og alt det gode?

Svar: Et menneske kan noen ganger nyte livet, men ikke hele livet og ikke hele tiden. Selv veldig rike mennesker som har alt de kan ønske seg, klarer ikke bare å føle tilfredsstillelse hvert øyeblikk i livet, siden dette ikke er målet med skapelsen. 

Ser vi nøye etter, vil vi finne ut at ikke en gang en konges liv er enkelt. Skaperen organiserer en rolle for alle og tvinger et menneske til å avansere ifølge skapelsens mål, enten på en god eller dårlig måte. Folk avanserer vanligvis ved lidelse, som kalles “i sin tid”. Men hvis sjelen til en person kommer fra en spesiell rot, får han en sjanse til å påskynde utviklingen sin, å “rense tiden”, som vil si at han faktisk får delta i skaperens arbeid. For å gjøre det, må han internt holde seg til to krefter – og ikke arbeide i henhold til èn kraft som vanlige mennesker gjør.

Det er umulig å bare avansere via nytelse i den fysiske virkeligheten. Vi ser at verden fallerer ned i mer lidelse på tross av den teknologiske utviklingen som tilsynelatende sørger for fremgang. Skaperen forstyrrer alle våre forsøk på å organisere våre fysiske liv og lar oss ikke nyte det. Den onde tilbøyeligheten som han skapte kontrollerer oss hele tiden og torpederer alle våre gode startfaser.

Hvis forsøkene våre ikke stod i motsetning til skapelsens mål, ville alt utvilsomt ha ordnet seg. Vi ville ha levd som dyr, ifølge instinktene våre og naturens plan og alle ville ha funnet sin plass i den generelle symbiosen. Det kan vi imidlertid ikke, siden vi er nødt til å oppnå en særegen tilstand.

Dette refererer spesielt til de som har fått punktet i hjertet vekket, men alle mennesker lider, for de føler kreftene som tvinger dem til utvikling. Det skjer “under fornuften” (ufornuftig), ubevisst, uten forståelse for hvor, hvorfor og hvordan de må utvikle seg og hvilke krefter som må styre dem og presse dem videre. Et menneske prøver instinktivt å unngå ubehagelig, dårlig innflytelse og tiltrekkes av det gode. Alle beregninger baseres kun på hvor lidelsen er minst og hvor det er bedre å være.

For de spesielle sjelene har skaperen imidlertid forberedt en god utviklingsmetode. De må selv fremkalle kreftene som utvikler dem: Det øvre omsluttende lyset som endrer. Disse menneskene er like glade for de dårlige følelsene som de er for de gode, for de vet og innser at alt kommer fra skaperen, at det ikke finnes andre enn ham og at han leker med oss.

Hele livet er en lek, siden den øvre utvikler den nedre gjennom et spill. Vi må bare godta spillets regler, på tross av at det er sammensatt, forvirrende og vanskelig. Vi må gjøre stor innsats for å identifisere skaperens spill og å oppeholde kontakt med den Ene som spiller med oss. I dette tilfellet befinner vi oss mellom to krefter, Farao og skaperen – og er glade for muligheten til å avansere. Da kan vi virkelig bare avansere på den gode måten!

Mennesker som kan holde fast ved disse to kreftene og styre dem selv, som tøyler – eller som kan være som en hest som avanserer selv ved å gjette hva rytteren ønsker – disse menneskene føler seg lykkelige. De har mange problemer. Hele verden, som de har ansvar for, er på skuldrene deres – men de er glade for rollen og for kontakten med skaperen, hvis befaling de oppyller.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 2/4/13, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva betyr uttrykket: Alt som må innhentes er som om det allerede er blitt innhentet”?

Svar: Det vil si at alt ligger foran deg fra begynnelsen. Alt du kommer til å oppdage eksisterer allerede. En person blir født og vil gradvis oppdage ting som er nye for ham og som tilsynelatende ikke eksisterte tidligere. Slik føles det. Men alt eksisterer faktisk allerede. Vi må bare forberede våre Kelim (ønsker) – og de korresponderende grensene i universet realiseres øyeblikkelig for dem.

Det eneste vi mangler for å oppdage den perfekte virkeligheten som ligger foran oss, er kun at vi tilføyer den intensjonen om å gi, Hassadims lys. 

Jeg har altså ikke til hensikt å korrigere hele den korrumperte virkeligheten. Jeg ønsker å legge til troens kvalifikasjon, giveregenskapen, til forholdet jeg har til alle ting. Det er korreksjon – tro over fornuft.

Samtidig har jeg heller ikke behov for å korrigere meg selv innenfra. Alt jeg trenger å gjøre er å trè ut fra meg selv – til utsiden – og forbinde meg med det som er der. Alt ligger allerede foran deg. Problemet er at du ikke er der, utenfor deg selv. Det er nødvendig å gjennomføre denne handlingen, å trè ut fra deg selv – og da blir denne virkeligheten din. Du er ennå ikke rede for å realisere den, men den er der. Alt du må gjøre er å “ta brillene dine på deg” – og du vil se den.

Vi bygger det spirituelle Kli over mottakerønsket, over urenheten. “Farao” forsvinner ikke, mottakerønsket forblir – det forblir i sin mest brutale form – og på slutten blir det tilføyd steinhjertet Men vi må heve oss over det.

Jeg beskytter urenheten (Klipa) som dekker mottakerønsket mitt, på samme måte som skallet beskytter en frukt til den er moden. Ellers råtner frukten og jeg vil ikke oppnå korreksjon. Jeg bygger opp hele forholdet mitt til virkeligheten mens skallet beskytter mottakerønsket mitt: “Ikke bare forsvinn fra meg. Hatet mitt, misunnelse, ondskap, lathet, alt dette forblir; jeg trenger deg.” Det er som om jeg pakker inn de egoistiske karakteristikkene mine i en pakke og så går ut fra den til utsiden. På motsatt side, om de forsvant, ville jeg ikke hatt noen ting igjen og ingenting å bygge på. 

Spørsmål: Hvordan trèr man ut fra seg selv?

Svar: For å kunne gjøre det, må du oppnå fullstendig hjelpesløshet. Da vil et slags hull åpne seg for deg i hjertet – og herfra føler du at du kan nå utsiden – og du vil be om det. Du har ennå ikke nådd ekte bønn, du er ikke blitt “presset” hardt nok til å finne skaperen.

Spørsmål: Hvordan når man ekte bønn om hjelp?

Svar: Det skjer bare når man har mistet alt håp, men allikevel vedblir på veien. Det er nødvendig å oppnå en tilstand der man på den ene siden vedkjenner seg det onde og på den andre siden målets storhet – og oppeholde denne kløften.

Først har jeg en dårlig følelse fordi jeg er egoistisk. Denne tilstanden er uutholdelig ond i mine øyne. Men problemet er ikke at det er dårlig for meg. Jeg er nødt til å annullere “selvet” mitt og ønske at det ikke er bra for meg, siden jeg ikke er rede til å gi til skaperen. Da vil det onde manifistere kjærligheten overfor skaperen. Da vedkjenner jeg meg målets storhet, som er godhet for meg.

Når jeg holder fast ved disse to ytterlighetene når jeg ekte bønn, en forespørsel om korreksjon.

Målet er så stort i mine øyne at jeg kan ikke forlate det. Alt jeg er opptatt av er at det bare må vokse seg større. Da holder jeg fast ved de to ytterlighetene; målets storhet og ondskapen til min nåværende tilstand.

Her trenger jeg presset fra gruppen for å overbevise meg om at målets storhet er å glede skaperen. Da begynner jeg å tenke på hvordan jeg skal klare å flykte fra den nåværende dårlige tilstanden som er spesielt dårlig fordi jeg er langt fra målet.

Dette er betingelsene som må ta form hos meg. Jeg har alt jeg trenger for å gjøre dette: gruppen, skaperen, kildene… Men bevisstheten om målets viktighet er nøkkelen til alt (1), det er forut for alle andre betingelser. Jeg må fokusere på målet og kun se på det og holde meg til det, utfra enhver tilstand. Som resultat av det trenger jeg virkelig en gruppe, en lærer, studiet og disseminasjon.

Tross alt er “fullførelsen av handlingen i den innledende tanken.” Målet forplikter meg til alt. Ved å aspirere mot målet forstår jeg at jeg ikke klarer meg uten omgivelsen, siden det er blant vennene jeg kommer til å nå det. Jeg vet at jeg ikke klarer det uten læreren, for han holder meg sammen med gruppen på veien og gir oss lyset som fyller oss. Jeg skjønner at jeg ikke klarer meg uten bøkene, for med deres hjelp lærer jeg å kjenne det spirituelle systemet og tenner meg selv. Når jeg studerer er det som om jeg befinner meg i dette systemet og tiltrekker meg derfra lyset som endrer. Og sist, men ikke minst, innser jeg at jeg ikke klarer meg uten disseminasjon, siden gruppen er en liten del av menneskehetens kollektive beholder som jeg også må ha omsorg for.

Alt kommer fra forståelsen av målets viktighet. Jeg ser for meg den endelige tilstanden der jeg, gruppen og læreren samles med hele menneskeheten slik at hele det spirituelle systemet kommer til liv blant oss. Dets lys vil fylle oss og knytte oss sammen med hverandre til èn hel Malchut i uendelighetens virkelighet. Og i det vil vi avdekke den Ene som som har formet det, Roten som produserte de fire fasene av direkte lys. Og det er skaperen.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 13/3/13, “Introduction to the Book of Zohar”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

I all skapelsen, fra uendelighetens virkelighet og alle de øvre virkelighetene, Adam Kadmon, Atzilut, Beria, Yetzira, Assiya og alle Partzufim og Sefirot til denne virkeligheten, som er den siste og aller laveste og inkluderer hele universet, den uorganiske, organiske og animale naturen og mennesker på jorden, er det kun mennesket som har fri vilje. Og av alle menneskene gjelder det kun de som spørsmålet angående “hva er meningen med dette livet?” oppstår.

Når en person plutselig får behov for å vite hvorfor han lever, får han med dette spørsmålet sjansen til å korrigere livet sitt og fylle det med mening. Selve spørsmålet indikerer en viss forbindelse med livets kilde. Det betyr at han har mulighet til å korrigere forholdet sitt med kilden. I dag oppstår dette spørsmålet hos mange mennesker og vi ser at depresjon er et utstrakt problem.

Om vi kunne fastslå hva mangelen på kommunikasjon mellom oss er, hvor bristen i kontakten ligger, kunne vi korrigere oss. Vi kunne sammenslå det dårlige og det gode systemet vi har og se hvilken forbindelse er ødelagt og hvilken er uskadd. Det kan vi imidlertid ikke, siden mennesket kun ble skapt med den dårlige energien. Alt jeg føler er ønsket om nytelse. Jeg hverken forstår, eller er istand til å tenke på noe annet. Slik er jeg programmert internt.

Alt jeg iakttar, alt jeg ser og føler, alt jeg forholder meg til, all min bevisste og ubevisste adferd, hver dag av mitt liv dreier seg kun om ett spørsmål: “Hvordan kan jeg nyte hvert eneste minutt og hver eneste nye mulighet.” Slik er mennesket skapt og ute av stand til å bryte sirkelen.

Jeg har lyst til å gjøre noe godt for noen fordi jeg har et spesielt forhold til dette mennesket og føler nærhet. Den gode følelsen min avhenger av den gode følelsen hos denne personen. Ikke bare mennesket, men også hele den uorganiske, den organiske og den animale naturen opererer ifølge dette prinsippet. Vi kan se det overalt; fra de minste elementær-partiklene og bølgene, til gigantiske objekter og hele galakser. Det finnes kun ett ønske i alt – å gripe fatt i det som er bra for meg og å avvise det som er skadelig.

Det egoistiske ønsket om nytelse på det uorganiske, det organiske, det animale og det kommunikative nivået i naturen, opererer kun på denne måten. Men på det kommunikative nivået får vi i tillegg en spesiell frihet til å velge. Mennesket utvikles fra animalt nivå, fra apene og begynner på et visst punkt i livet å stille seg selv spørsmålet: “Hvorfor lever jeg, hva er meningen med livet, hva er livets kilde, har det noen mening?”

Gjennom utviklingen og som resultat av motgang og alt man har gjennomgått, begynner man gradvis å se det store bildet. Spørsmålet om meningen med livet tvinger en da til å oppklare hva man mangler – man blir nødt til å finne ut hvorfor man lever. Selv om man har et godt liv oppstår spørsmålet om livet har noen mening og hva man kan oppnå.

Noen vender seg til religion og det gir en et visst håp, siden man blir lovet at ting blir bedre etter døden. Det er ingen virkelig løsning, siden det ikke gir noe svar på spørsmålet. Man blir bare beroliget av andres fortellinger.

Læren om kabbalah tilbyr oss en reell sjanse til å se virkeligheten hinsides grensene til fysisk død. Den sier: “Du skal få se virkeligheten din mens du lever.” Det betyr at vi ved å forandre holdningen vi har til virkeligheten, begynner å se den motsatte virkeligheten utenfor oss. Vi går ut fra oss selv til den eksterne virkeligheten, som for å identifisere oss med den og slik forlater vi kroppen, det animale nivået og oppnår nye sanser, nye egenskaper som kalles menneskelige egenskaper.

Vi identifiserer oss med og kobler oss sammen med hele naturen utenfor oss. Slik oppnår vi en utenfor-kroppen-eksistens, spirituelt liv. Vi blir nødt til å gjøre det her, i denne verden, i denne virkeligheten, i dette livet og da vil vi gå over til den neste virkeligheten. Nå befinner vi oss tross alt på virkelighetens animale nivå. I vår virkelighet har vi de uorganiske, de organiske og de animale nivå i naturen. Vi tilhører animalt nivå, men er mer utviklet enn andre dyr.

Vi må gå videre til det menneskelige nivå, til Adams nivå, som betyr “lignende” (på hebraisk; Domeh) den øvre kraften, kraften av kjærlighet og giverglede. Når man går ut fra seg selv, begynner man å se og føle denne annerledes virkeligheten. Man begynner å erfare livet utenfor kroppen, som i en kollektiv matrix med eksistens over materie.

Det er nøyaktig denne formen for eksistens som kalles det menneskelige nivå. Vi oppnår det ved å tiltrekke oss giverkraften som eksisterer i naturen, legger den til mottakerkraften, kraften av egoet vårt – og begynner å korrigere det ved å forvandle det til giverkraft. Slik kommer vi til det spirituelle nivået.

Nå befinner vi oss i omformingsfasen fra ett nivå til et annet og i nær fremtid vil vi kunne se hvordan hele verden må gå videre til neste fase i evolusjonen.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 19/3/13, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Evolusjon, Fri vilje, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Vi vet alle at hver gren ligger naturlig nær roten sin og derfor er naturen vår nær roten vår, nær skaperen.  Giverønsket, som lyset, som skaperen som skapte oss, er innstallert i den. Men vi befinner oss i et skjul som veier tungt på oss og ikke lar oss se oss selv som vi i virkeligheten er.

Derfor synes alle egenskapene våre korrumperte. Men vi må forstå at det ikke er den virkelige formen vår. Det er ikke oss, det er skjulet! Kun ved å fjerne dette dølgsmålet, eller ved å heve oss over det, vil vi umiddelbart nå roten vår. Det er som klær vi må ta av og heve oss over. Det kalles arbeid i tro over fornuft, som vil si at vi hever oss over egoet vårt, over dekket som ligger over oss og leve over det.

Vi befinner oss faktisk i tilstanden av Ein Sof (uendelighet), men vi glemmer det. Vi bør alltid se uendelighetens virkelighet i alt; i forholdene våre, i aspirasjonene vi har, i hele verdensbildet foran oss.

Skaperen har ikke skapt noe som er dårlig. Alt han skapte var godt, som resultat av aspirasjonen om godhet. Men han skjulte denne tilstanden, for at vi skal finne den og se at han anser den som ønskelig – og det samme gjør vi.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 20/3/13, “Matan Torah (The Giving of the Torah)”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Alle handler ifølge roten til sin egen sjel og lyset som endrer har innvirning på en ifølge roten til denne sjelen.  Når vi iakttar hverandre skjønner vi derfor ikke motivene bak handlingene våre; vi ser ikke hvilke informative gener og hvilke korresponderende lys som transformeres i oss. Vi klarer ikke å bedømme hverandre på rett vis og det er derfor vi sier at det alltid er nødvendig å være imøtekommende overfor venner.

I forhold til seg selv, har mennesket fri vilje og må prøve å konstruere en omgivelse rundt seg selv som er til maksimal inspirasjon. En må vie seg til det miljøet, bøye seg for det og innlemmes i det så mye som mulig, som det står skrevet: “Alt du har i dine hender, i din makt, må du utrette.”

Samtidig med dette eksisterer det også en generell utviklingsplan. Vi befinner oss i en prosess der hele verden begynner å våkne. Derfor er utviklingen vår avhengig av hele verdens utvikling. Dette puslespillet vekkes mer og mer og inni det må hver og èn fylle sin designerte plass. Jo mer verden generelt avanserer, jo mer avanserer derfor også vi, “Israel”, folket som søker skaperen. Og samtidig, gjennom vår avansering, inspirerer vi hele verden.

Det er derfor umulig å holde disse to komponentene i arbeidet adskilt. Alle er forbundet og avhengige av hverandre på en måte som er umulig å adskille: både det indre arbeidet, med hjelp av de informative genene våre og vårt personlige endrende lys og også i gruppen og det generelle arbeidet for Israels folk i Israels land og for hele verden. Det er på tide å inspirere alle. Men jo mer internt et lag er, dess viktigere er inspirasjonen.

En som hele tiden snubler og derfor føler seg underlegen, må forstå at dette er til ens eget beste og blir på denne måten vist sin virkelige tilstand. Man må være takknemlig både for det som er dårlig og det som er godt, for det gode og dårlige blir veid sammenlagt. Formen det gode og dårlige viser seg i, avhenger kun av det endrende lyset. Og det er alltid viktig å sjekke oss selv ifølge innlemmelsen vår i et samfunn: Hvor mye er du rede for og opptatt av å se hele gruppen og hele verden generelt, som din egen sjel?

Fra forberedelsen til den daglige kabbalaleksjonen, 20/3/13

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Fri vilje, Gruppearbeid, Indre arbeid, Samfunn, Samhold, Spørsmål og svar, Verden - Inga kommentarer →

Knusingen av beholderne er ikke bare en knusing, men avdekkelse av steder med feil som tidligere var skjult.  Nå, som feilen er avdekket, er det mulig å få klarhet i den, å undersøke den i dybden og korrigere den ved å fullføre det den mangler.

En mye sterkere og edlere tilstand skapes når vi setter sammen alle delene igjen. Tidligere så det bare ut som det var helt, men hadde mange sprekker inni seg. Det er opplysningen som tilføyes i den endelige tredje fasen av skapelsen som manglet i beholderen til virkeligheten av Ein Sof (uendeligheten) i første fase.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 15/3/13, Shamati # 38

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva forblir uforanderlig i et menneske som utvikles spirituelt og hva er det som endres?

Svar: Det eneste som ikke forandres er intensjonen mot det rette målet som man noen ganger prøver å skape. Bortsett fra det endres alt og ingenting blir som det var før. Du taper alt, bortsett fra den rette intensjonen – hvis du har skapt den. Alt annet synes bare å tilhøre deg, din eksistens inkludert og du har fått det kun for å skape intensjonen.

Det tas ingen hensyn til denne virkeligheten eller den spirituelle. Kun intensjonen, som vi kan skape som resultat av all vår innsats, står igjen. Det er den spirituelle beholderen, sjelen.

I den intensjonen ser du den uendelige virkeligheten, som er deg selv. Hva er den virkelige realiteten? Det er graden av realisering av deg selv i det øvre lyset, i likhet med det, i å bli identisk med det. Alt dette realiseres kun i intensjonen og ingenting bortsett fra den står igjen.

Det finnes ikke noe annet enn intensjonen. Det vil si at i virkeligheten eksisterer ingenting annet. Alt annet er innbilt og synes bare som om det eksisterer akkurat nå, for at du skal kunne tilegne deg intensjonen. Du må tross alt ha et sted å bo. Hvem er det som skaper intensjonen? Det er det samme menneske som du nå oppfatter som deg selv, som bor og eksisterer i denne virkeligheten. Hva behøver du det for? For å danne intensjonen.

Når du har skapt ferdig intensjonen fra begynnelsen på stigen til de spirituelle nivåene og til dens slutt, vil hele verden, hele virkeligheten forsvinne fordi den i virkeligheten ikke eksisterte. Det bare syntes som om den eksisterte, for at du skulle utvikle rett intensjon.

Nå ser du hvor viktig aktiviteten du engasjerer deg i er – skapelsen av din evige profil, mennesket som ligner skaperen.

Fra andre del av den daglige kabbalaleksjonen, 17/3/13, The Zohar

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Intensjon, Kropp og sjel, Spørsmål og svar, Zohar - Inga kommentarer →

Rabash, “Hva er forbudet mot å velsigne et tomt bord i arbeidet”: Et menneske må tro at alle nedturene man gjennomgår er fordi hver nedtur øker et menneskes behov for hjelp av skaperen, siden et behov kalles en beholder, siden det er denne beholderen skaperen fyller med lys… et menneske må tro at skaperen vet hvor stor beholderen må være ifølge ens behov og ønske og når skaperen ser at beholderen kan slutte seg til lyset, fyller han den umiddelbart så mye han kan. Og man bør ikke la seg påvirke av nedturene, men heller si: “Guds hjelp kommer umiddelbart,” og tro at hver nedtur kan være nok til at man blir en beholder og at skaperen umiddelbart kan oppfylle ønsket… 

Alle forstyrrelsene er ikke hindringer, men faktisk “hjelp mot”. Ethvert problem bør ses som skaperens kall der han ønsker å føre mennesket nærmere seg ved å fremkalle følelsen av avstand.

Da kan du heve deg over følelsen av mangel, over forstyrrelsen og aspirere for hengivenhet, for giverkraft. Etter flere slike tilfeller bygger du opp nok styrke til å bli fyllt med lyset av skaperens avdekkelse.

På den andre siden, dersom du konstant arbeider slik, er det arbeid i “venstrelinjen”. Du arbeider bare over mangelen din og det er ikke ønskelig. Du må kun arbeide slik når du kommer i denne konflikten, men du må ikke bare lete etter mangel, det er kun når du ikke har noe valg. Så lenge slike “uhell” ikke skjer, må du arbeide i høyrelinjen og hele tiden aspirere for helhet.

Helhet er når du ikke føler mangel i noe og konstant befinner deg i en tilstand av Hafetz Hesed, i absolutt giverglede. Det er skaperen som påfører deg slike uhell i arbeidet, følelsen av mangel i ulike ønsker.

Det er slik arbeidet vårt er: Du tar alltid et skritt forover med høyrefoten, til skaperen tvinger deg til å ta et tilbakeskritt med venstrefoten og slik oppnår du endelig et helt ønske. Samme øyeblikk du oppnår en hel beholder, vil du umiddelbart oppdage lyset i den.

Fra forberedelsen til den daglige kabbalaleksjonen, 10/3/13

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Færre kvinner enn menn er involvert i dagens politisk-økonomiske rot i vår moderne verden. Hva kan de gjøre for samfunnets generelle helse?

Svar: Kvinner kan forplikte menn til å assosiere, til å være i gjensidig samspill og til å kobles til èn enhet. Da vil livet i et land og i verden i sin helhet fungere. Tar kvinner kontakt, vil de være istand til å forårsake at menn oppnår samme status.

Det er mye mer vanskelig for en kvinne, men samtidig er det viktig å begynne. Når en kvinne bestemmer seg for “å sette igang”, stuper hun ut i strømmen og fortsetter hardnakket i riktig retning.

Med menn gjelder det motsatte: Det er lett for dem å hoppe i vannet, men veldig vanskelig å svømme fordi de møter på endeløse hindringer på veien som må fikses. Så la oss be kvinnene om å sette et eksempel for oss og gi oss styrken vi trenger for å koble oss sammen.

Kun forbindelsen mellom alle er nøkkelen til vår suksess på alle områder. Det er ingen tilfeldighet når man sier at det bak hver vellykket mann står en kvinne. Kvinnene må presse mennene til å ta kontakt og forene seg. Det er den eneste løsningen. 

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 7/3/13, “Introduction to The Book of Zohar”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gjensidig garanti, Krise, Kvinner, Politikk, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Baal HaSulam, “Introduction to The Book of Zohar“, Artikkel 10: Slik er det fordi han ikke har interesse for mottakelse, kun for å gi. Klipot, derimot, vil ikke ha noe med giverkraft å gjøre, men bare å ta imot for sin egen skyld, for egen nytelse. Det finnes ingen større motsetning enn dette.

Spørsmål: Hva er klipa?

Svar: Klipa er noe som forhindrer meg i å nærme meg skaperen. Jeg gjenkjenner det som en kraft som legger hindringer foran meg.

Ærlig talt, hva kan forhindre meg?

Jeg ønsker å more meg og det betyr at all slags nytelser forhindrer meg; de distraherer meg, tar meg bort fra likhet med skaperen og holder meg tilbake fra å avansere mot samhold og giverkraft. Det er disse nytelsene som kalles “smuss”.

Så klipa er noe ekstremt behagelig. La oss si at jeg heller foretrekker å slappe av hjemme, istedenfor å delta i vennenes samling. Det er mer behagelig å ha tanke for det som skjer med meg personlig, enn for verden og korreksjon. Jeg er mer opptatt av å ta vare på mine egne barn enn naboens.

Men det virkelige klipa er når jeg føler at jeg avanserer mot skaperen med en viss metode og på den måten kan glede ham, men plutselig finner ut at det er mer behagelig å fravike og bli distrahert av noe. Dette er klipa; det virker som om det henger seg i klærne mine og holder meg tilbake.

Vi skjønner ikke alt dette før vi oppnår intensjonen over ønsket, før vi går ut fra ønsket og begynner å handle på grunnlag av intensjon.

Å handle på grunnlag av intensjon vil si å tilføre begrensning (Tzimtzum) til mottakerønsket. Jeg må bli uavhengig av det og fullstendig fri til å velge. Med andre ord, uavhengig av ønsket. Jeg kan selv bestemme at jeg vil bearbeide det for å motta. Jeg har mulighet for å arbeide for å gi, men bestemmer meg for det motsatte. Dette er “smuss”. Motsatt, hvis jeg ikke har noe valg, kan jeg ikke bli bedt om noe. Å ta imot med egoistisk intensjon er klipa som går igjen i alle oppturene våre, til korreksjonens avslutning. Og det krever alltid en vanskelig avgjørelse – hvordan skal jeg handle, for å ta imot, eller for å gi?

Vi snakker om det egoistiske ønskets arbeid med lys og beholdere og ikke bare om avvisning av de “små” gledene i verden. Jeg blir bedt om å ta en høyere avgjørelse når jeg begynner å føle at det finnes en konge med egoistisk natur. Dette er skaperens bakside og jeg tror det er den som dominerer verden. Slik bør det være og jeg tar mine beslutninger under disse betingelsene.

Avgjørelsen er dessuten bare mulig når jeg hever meg over begrensningen, når jeg er uavhengig. Det er da jeg bestemmer meg for å glede meg over å ta imot og forvandles til klipa.

Generelt sett er det smusset som gir en energi og skubber en mot målet. De fremkaller en slik motivasjon at man blir nødt til å klatre over dem, som en fjellklatrer, man må overvinne dem og stige til toppen, til kongens slott. Og hver bevegelse er et skritt over smusset.

Klipa er essensen til skapelsens materie, mottakerønsket som tok egoistisk form og viser seg for oss på denne måten. Derfor er det umulig å gå ett skritt videre uten å være i kontakt med klipa.

Men vi kobler oss selvfølgelig ikke sammen med det. Vi må alltid holde oss i høyrelinjen og da vil energi fra smusset alltid komme til rett tid og i rett form.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 5/3/13, “Introduction to The Book of Zohar“

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Indre arbeid, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →