Spørsmål: Hvordan kan det ha seg at mennesket blir en aktiv del av systemet, når det sies at lyset gjør alt?

Svar: Systemet eksisterer allerede i sin perfeksjon og prakt i en tilstand som kalles virkeligheten av Ein Sof (uendelighet). Hele knusingen og alt det skjulte og alle begrensningene og betingelsene er kun relevante i forhold til skapningen, for gradvis å gjøre ham istand til å oppnå hele systemet.

Så vi er nødt til å begynne fra tilstanden som er fjernest fra denne helheten. Mennesket går faktisk ubevisst gjennom deler av denne prosessen i tidligere sjelevandringer. Vi startet ikke korreksjonen vår bevisst, direkte fra “Big Bang”, fra den første  partikkelen av materie som skaptes av gnisten fra lyset for milliarder av år siden.

Og det var ikke i går vi klatret ned fra trærne og ble forvandlet fra aper til mennesker. Det er en veldig lang prosess som gjennomgår mange endringer fra den ene generasjonen til den andre. Til sist er vi kommet til det livet vi nå lever og hvor vi må fullføre denne jobben og klargjøre ting! Det aller viktigste nå er å vedkjenne seg dette, både i sinn og følelser.

Så alt som skjer i denne verden på fysisk, legemlig nivå må kun få det den trenger for sin eksistens, for å sørge for at den “dyriske” kroppen får det den trenger, mens hele utviklingen vår må være på menneskelig nivå. Vi bør arrangere livet og fokusere oppmerksomheten slik, for ikke å ha mer med det dyriske nivået å gjøre enn det som er nødvendig for dets eksistens.

Vi bør fokusere all vår oppmerksomhet på kommunikativt nivå for å lete etter mennesket i det. Hvordan kan jeg skille det fra dyret, å ta det ut fra denne forvirringen og behandle det spesifikt?

Her er selvfølgelig alt avhengig av samfunnet. Er man avskåret fra omgivelsen, kan man ikke avansere. Dette fordi man må skape sitt menneskelige bilde ved å samarbeide med hele menneskeheten, eller i det minste med gruppen man ble ført til. Hvis man oppfatter gruppen og forbindelsen med den som absolutt essensiell, danner man ved denne forbindelsen sitt menneskelige bilde.

Hovedsaken er å påskynde tiden. Hvis skaperen allerede har ført et menneske til den gode skjebnen og sagt, “Ta det,” da kommer alt an på deg fra nå av og alt du må gjøre er å finne nøyaktig ut av hva det er du må ta og hvordan du arrangerer det hele.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 30/1/13, Writings of Baal Ha Sulam

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Evolusjon, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Vi er vant til tradisjonell litteratur. Bøker kan være underholdende, om eventyr, science fiction, osv. Generelt sett, når jeg åpner en bok, er det for å hente informasjon eller inntrykk fra den.

Kabbalistiske bøker, derimot, har en helt annerledes funksjon. I kabbalah er bøker et hjelpemiddel, et forbindelsesledd, en adapter for å forbinde meg med forfatteren. Det er slik jeg må se på kabbalistenes verker: De hjelper meg å koble meg opp til et enormt spirituelt system som oversvømmes av uendelighetens lys, fyllt av skaperen.

Dette systemet består av sjeler, fra de korrigerte ønskene til de største åndene som med stor innsats oppnådde likhet med skaperen og de holder avdekkelsen hans i sine beholdere, i sine ønsker. Videre har noen av dem formet et tynt “rør” til meg, en kanal der jeg kan forbinde meg med dem og få inspirasjon, nyheter, korreksjon, alt som gir meg tilhørighet til dette systemet.

Å lese kabbalistiske bøker er derfor helt annerledes enn å lese all annen litteratur. Derfor kalles det “å studere” Torah, fordi disse bøkene inneholder lyset (Ohr) som endrer. De inneholder en spesiell energi og jeg kan oppnå den hvis jeg venter på endring, hvis jeg ønsker å bli lik forfatterne.

Hvis jeg kun oppsøker kunnskap og behandler disse bøkene som hvilke som helst andre bøker, ringeakter jeg kabbalistenes arbeid og går glipp av mye. Den tilnærmingen fører ikke til noe godt hverken for meg selv eller andre.

Derfor er det veldig viktig å knytte seg til kabbalistenes arv, å benytte anledningen til integrering som de gav meg. Her avgjør intensjonen alt. Dersom mitt “dyriske” intellekt ser ulike kunnskapskilder i disse bøkene for å forbedre ting i denne virkeligheten, er tilnærmingen helt verdiløs, og kalles “dødsdrikken”. Ingenting er verre enn en slik holdning.

Og hvis vi oppnår kontakt, hvis vi leser bøkene kun for å se “livets kilde” i dem, da åpner vi oss og er rede til å ta imot det de var ment å gi oss. Det finnes ikke noe lureri og ynnskyldninger: den øvre gir oss alt til vårt beste. Da avanserer jeg ved “de vises tro”, som man sier.

Det er ikke enkelt, men helt imperativt. Intensjonen min avgjør forskjellen på “dødsdrikken” og “livets kilde”, på “flaggermusen” som lever i mørket og “hanen” som priser soloppgangen. Hvis jeg ikke har riktig tilnærming kan jeg stå på stedet hvil, eller enda verre; falle baketter. Om jeg har viet hele livet til dette og tok feil i det viktigste, vil livet passere forgjeves og enda verre; det kan kaste meg inn i urene krefter (Klipot) – og å renses fra dem kan ta enda noen omløp.

Derfor må folk konstant undersøke seg selv på den spirituelle veien.

Spørsmål: Hva kan jeg gjøre med mitt “fysiske” intellekt og mine følelser for å forbinde meg til denne “adapteren”, en kabbalistisk bok? 

Svar: Det er nødvendig å annullere deg for gruppen og læreren; det er redskapet som lar deg forbinde deg med forfatteren. Ved annullering overfor gruppen og læreren, som overholder den, kobles en tilsynelatende til “jekken” og oppretter kontakt med kabbalisten som skrev boken. Gruppen spiller adapterrollen mellom dem.

Konseptet av “gruppen” representerer generelt sett et forbindelsesledd mellom skaperen og menneskeheten.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 30/1/13, “Introduction to the Book Of Zohar”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Kabbalastudier, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Er det mulig å påskynde oppvåkningen av punktet i hjertet hos folk? 

Svar: Ja, det kan gjøres på to måter, men la meg først forklare noe: Folk som punktet i hjertet hos dem ennå ikke har våknet hos, tilhører nivået av “verdens nasjoner” eller AHP. De som allerede har fått gnistene vekket kalles “Israel”, som betyr at de higer direkte til skaperen (Yashar-El). De tiltrekkes oppover og må ta vare på alle de som befinner seg nedenfor, så “punktene i hjertet” kan kun vekkes på to måter:

1. Ekstern handling – ved disseminasjon, integrerende undervisning, bøker, filmer, osv.

2. Intern handling – ved kontakten mellom oss, som påvirker alle andre selv om de ikke vet det gjennom systemet som forbinder oss alle.

Spørsmål: Kan denne skissen illustrere gruppens eksterne og interne arbeid?

Svar: Ja, det kan den. Den øverste delen (i rødt) er arbeidet til “punktene i hjertet” i gruppen, mens den nederste delen (i blått) er alle mottakerønskene i gruppen. Alt dette tilhører samme “kropp” i gruppen.

Spørsmål: Det vil si at jeg på den ene siden arbeider med vennen og ser ham som mitt speilbilde og korrigerer egenskapene hans hos meg. På den andre siden, sier jeg rett ut at han gjør noe galt… 

Svar: Nei, det er ikke spirituelt arbeid. Jeg må ikke korrigere hans egenskaper hos meg, for hvis han er en venn, betyr det at skaperen er bak ham. Derfor ser jeg opp til ham og han er perfekt og korrigert i mine øyne. Hvis jeg ser feil hos ham, tillegger jeg det mine egne egenskaper.

Så jeg har ikke noe å utsi på vennen. Jeg har bare meg selv å klandre.

Jeg må i det hele tatt konstant vise vennene godt humør, trygghet og glede på den spirituelle veien og samtidig ha omsorg for gruppen internt, slik at vennene gjennom meg kan motta lyset som endrer.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 29/1/13, “A Speech for the Completion of The Zohar”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Integrerende undervisning, Kabbala disseminasjon, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Hva er studiet av kabbalah i seg selv? Alt synes enkelt nok; folk som vil studere kommer og de undervises av en ekspert. Han sitter og snakker og hvem som helst som skulle ønske det, kommer og hører på ham. Det finnes mange slike steder i verden, hvor folk studerer alle mulige slags ting.

Men en som begynner å studere kabbalah, realiserer fort at studentene er nødt til å ha kontakt med hverandre. Så okay, greit, det finnes flere lignende eksempler. Folk samles innenfor rammen av en gruppe, en klasse, osv.

Bare her sier vi til dem, “Dere må være forbundet med hverandre i kjærlighet.”

Dette ser allerede ut som mystikk. Lignende ting finner vi i østens læreretninger, og religion snakker også om å knytte bånd mellom mennesker, “Elsk din neste som deg selv.”

Senere blir kvaliteten på denne forbindelsen omtalt. Man skjønner at ikke alt dreier seg om studiet og alt som medfølger det. Hovedsaken er fellesskapet.

Hvordan kan det ha seg? Jeg kom for å studere en slags visdom. Jeg er villig til å gjøre det sammen med andre; jeg er villig til å slå meg sammen med dem slik at kontakten oss imellom blir i tråd med studiet. Men nei, jeg blir fortalt noe annet. “Du må forbinde deg med dem i en slik grad at du slutter å føle at du er til, så bare de vil finnes for deg.” Det skjønner jeg ikke. Men det er nødvendig for at jeg skal kunne forstå materiet, som foreløpig ikke har noen viktighet i seg selv.

Her ligger en sving på 180 grader og venter på meg: Tidligere var studiematerialet viktig for meg. Jeg ville lære noe nytt, få kunnskap. Og nå viser det seg at materialet ikke har noen betydning i det hele tatt, kontakten er det viktige. Jeg kunne aldri ha forestilt meg noe lignende.

Så hva er det som må til? Hvordan kan man innse at alt oppnås i fellesskap, at vi aldri vil forstå kildene om vi ikke begynner å knytte oss sammen, fordi læren om kabbalah snakker om kontaktformer og ikke noe annet?

Vi snubler ved dette problemet. Og av den grunn begynte Rabash å skrive sine artikler utfra dette emnet: vennekjærlighet, målet med samfunnet, dagsordenen for vennesamling, osv. Uten dette har vi simpelthen ikke noe sted å gå, men vi avfeier det som ikke passer inn med våre ønsker og allmenn oppfatning.

Selv om jeg finner det vanskelig å akseptere viktigheten av vennekjærlighet, er jeg nødt til å overbevise meg selv om at jeg kun er her for ett formål, å forene meg med vennene på en slik måte at jeg annullerer meg for dem, å miste selveksistensen og å være til kun for å gi til dem, bare i henhold til deres ønske.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 24/1/13, Writings of Rabash, “Love of Friends”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Kabbalastudier, Kjærlighet, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva er betydningen bak skaperens ord: “Jeg skulle ønske de ville forlate meg, og min Torah vil opprettholdes”?

Svar: Dette betyr at mennesket gjør feil innsats, på feil plass til feil tid og for feil grunn. Det er mange forhold som må settes sammen.

Først av alt må man organisere en gruppe. Uten en gruppe kan ikke en person komme ut av egoet. Han kan snakke om dette med mange fine ord, men realiteten er at han ikke vil realisere noe som helst.

I tillegg til dette må man ha tålmodighet, å forstå at det er en akkumulerende prosess der all vår innsats blir lagt til, som vil bringe oss resultater. Det kan sammenlignes med en meter-måler som måler et spinnende hjul, og på et tidspunkt skifter tallet på skjermen fra 0 til 1. Så spinner hjulet videre til tallet igjen skifter til 2 osv..

Vi må forstå at det kan gå uker eller måneder til meter-måleren skifter til det neste nummeret. Men ukene går ikke hvis vi ikke investerer innsats. Her begynner en person å forstå at han ikke har noen styrke eller ønske, at han ikke er i stand til å gjøre noe som helst, og vil bare forlate alt. Kroppen drar han til meningsløse forhold, og hovedsaken er å ikke føle som om hans tilstand er vanskelig.

Vi forstår allerede hvordan dette skjer. Her må personen finne seg selv støtte, «Støtte av lyset.» Dette betyr venner som hjelper hverandre. Vår svakhet ligger i det at det ikke finnes noen gjensidig hjelp, og alt er bygget nettopp på dette. Styrke finnes bare i sammenkoblingen, og hvis koblingen opphører, vil ingen ha styrke.

Lyset illuminerer fra den andre siden og øker sakte mitt ønske om å motta med kun ett gram, og jeg faller umiddelbart. Jeg er klar til å glemme alt, legge meg ned og ikke gjøre noen ting, vil bare være i fred. Omgivelsene burde sette press på meg, venner skulle ringt meg når jeg ikke møter opp til leksjoner, og skulle ha vekket meg hjemme.

Jeg må ordne disse forholdene med mine omgivelser så det vil virke på meg. Også hjemme bygger jeg et slik system som ikke lar meg misse morgen leksjoner. Jeg gjør det samme med venner. Jeg forbereder meg på en slik måte at min samvittighet vil lide hvis jeg ikke møter til leksjoner.

Men jeg må forberede dette på forhånd og ikke når nedturen kommer. Jeg må bekymre meg for noe på forhånd, for å forplikte meg til å komme til leksjoner selv når jeg mangler styrke. Jeg arrangerer alt på en måte så jeg ikke kan bli hjemme, for hva vil ellers familien min si? Jeg kan ikke komme opp med unnskyldninger hver dag jeg ikke føler meg vel. Vennene vil begynne å ringe og spørre hva som skjer med meg, hvor jeg har blitt av, og det ville vært pinlig.

Hvis jeg får en “byrde på hjerte”, er det bare disse tiltakene som vil virke på meg. I slike stunder der jeg ikke selv er i stand til å gjøre noe, men føler at jeg har forberedt støtte for meg selv, så det også står i min favør.

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Det sies at det ikke er de smarte som studerer kabbalah. Hvorfor spør du oss da stadig om vi forstår noe når vi lærer fra The Study of the Ten Sefirot (Studiet av de ti Sefirot)? Holder det ikke med boken Zohar for de som bare trenger å føle? Kan smarte folk virkelig studere?

Svar: Interessant nok avhenger ikke spirituell fremgang av kunnskapen vi samler opp. Det er klart og tydelig. Poenget er at forventning, forståelse og kunnskap kommer når jeg gjør en innsats for samhold, for ønsket om kontakt med min neste og for å trè ut fra meg selv, når jeg overbeviser meg selv om at bildet jeg ser utenfor meg selv faktisk er min verden, en del av sjelen min og at uvenner og rivaler er de mest nyttige og de som står meg nærmest.

Faktisk er det motsatte sant. På den ene siden er fremgangen vår avhengig av det.

Men på den andre siden ser vi at Ari begynte med å forklare kabbalah som om det var en vitenskap i ordets moderne betydning. Det var Ari som åpnet opp tiden for korreksjon for oss: det begynner med ham. I det 16. århundre tilføyde han kabbalah en vitenskapelig natur; han begynte å presentere materialer på en vitenskapelig måte og for aller første gang beskrev han nøyaktig strukturen av spirituelle virkeligheter, Partzufim, Sefirot, lys, beholdere, lover, nivåer osv.

Etter Ari skrev flere kabbalister slike bøker. Så kom Baal HaSulam og fortsatte samme trenden. Han skrev The Study of the Ten Sefirot basert på Aris bøker. Det er en fullstendig brukeranvisning med nøyaktige definisjoner og svar på utallige spørsmål. I tillegg skrev han en kommentar til boken Zohar, der han brukte vitenskapelig terminologi.

Hvorfor trenger vi alt dette? Kanskje det virkelig er nok å lese Torah med alle fortellingene om utgangen fra Babylon og Egypt og andre historiske begivenheter fra oldtiden. Samtidig er det ganske tydelig at vi ikke har noen anelse om hva det er som beskrives der. Når materialet presenteres vitenskapelig, blir det tydelig for oss at vi er i en prosess av å nærme oss skaperen. Når vi leser i Torah, derimot, klarer vi ikke å finne plassen vår i alle disse historiene, eller å føle behovet for vår interne endring – eller å avgjøre hvilke hjelpemidler vi trenger for å gjøre det.

Denne måten å presentere materiet på passet godt for perioden da folk søkte etter skaperen gjennom prøvelser. Vi må huske at i æraen for Torah, profetene og de hellige skriftene, kunne skaperen oppnås ved temmelig enkle gjøremål, som det sies: “Spis brød, drikk vann, ligg på bakken, gjennomgå lidelse og vær opptatt av Torah.” Leste man kilden, Bibelen, ifølge de overnevnte betingelsene og ønsket å komme til skaperen gjennom lesingen, da oppnådde man ham.

Men så “hoppet” det egoistiske ønsket til neste nivå og herfra ble det umulig å avdekke skaperen med den tidligere metoden. Derfor begynte kabbalister å søke etter en annen måte å presentere materiet på – i form av Mishnah og Talmud. Disse bøkene omtaler de samme tingene som står beskrevet i Bibelen, men denne gang i lovsammenheng. Ting som Torah forklarer i etisk form, ble i Talmud innrammet i streng struktur: Vi tar og gir; hvis vi tar noe, skylder vi å gi det samme tilbake, derfor går vi enten gjennom prøvelser, eller vi fortjener belønning.

Prinsippielt snakker læren om kabbalah om det gjensidige forholdet mellom beholderne og lysene. Kraften til uendelighetens lys (Ein Sof –  ES) er uforanderlig, selv om det finnes fem spirituelle etapper. På første etappe trenger lyset gjennom uten noen filtere (direkte) og kalles Yechida. På andre nivå går lyset gjennom et spesielt “filter” som trekker det ned til nivå av Haya. På tredje etappe forminsker to filtere lyset til nivå av Neshama – osv, til det når nivået for lyset i Nefesh.

Mange flere lover er aktive i dette systemet, men hovedsaken er forholdet mellom lysene og beholderne. Det er dette hele læren om kabbalah dreier seg om og ikke noe annet. Det kan beskrives på mange måter. Forfatterne av boken Zohar anvender sin egen metode for å presentere materiet, etikkens språkdrakt. Fra Aris tid begynte en rask utvikling i vitenskap og teknologi; nye generasjoner krevde nye vitenskapelige språkformer. Men Ari skrev faktisk om de samme tingene – om forholdet mellom lysene og beholderne, om lovene som opererer i dette systemet. Vi studerer også verdenene, Partzufim, nivåene, med andre ord ønskene med filtere og de korresponderende lysene. Det finnes uansett ikke noe annet enn det.

På den måten blir vi mer og mer pedantiske med lovene på veien mot korreksjon. For eksempel, hvis TV apparatet mitt ikke virker, forklarer jeg hva som er feil ved hjelp av sansene mine. Jeg sier det er noe galt med fargene. Der er for mye rødt, for lite grønt og ikke noe blått i det hele tatt. Men når spesialisten kommer, sier han at vi trenger en spesiel lampe med visse karakteristikker i watt og lumen og må omkoble noen ledninger.

Når vi trenger dypere inn, begynner vi å “leke med tall”, med tekniske spesifikasjoner. En som ønsker å snakke om spirituelle etapper, er nødt til å forklare detaljert tilstanden han omtaler, hvilket nivå, hvilke ønsker, hvilke filtere, hvilket lys. Man må bruke tall for å vise hva man snakker om.

Tåkete definisjoner fungerer ikke. Det samme gjelder for dagens moderne teknologi; den krever stadig større nøyaktighet i innstillingene. Så om vi liker det, eller ei, står det vitenskapelige språket i kabbalah oss nærmere, selv om vi ennå ikke kan si hva som er bak det.

La oss si at du i går befant deg i èn tilstand, og i dag i en annen.

-“Hva er forskjellen på disse tilstandene?” spør jeg.

-“I går følte jeg meg litt bedre, men ikke helt frisk.”

-“Jeg forstår ikke, gi meg nøyaktig form og mer presise karakteristikker, koden jeg kan oversette inni meg og føle det samme. Gi meg nøyaktig informasjon, istedet for tåkete inntrykk.”

Vi må koble oss sammen med det generelle systemet, men hvordan? Hvordan kan vi knytte oss sammen hvis det ikke finnes noen forbindelseskanal som opererer på optimal frekvens og sørger for ideell informasjonsutveksling?

Vi er altså nødt til å bli eksperter og kjenne våre TV-apparater skikkelig. Da begynner vi å forstå systemet. Systemet er vårt. Det er oss!

Spørsmålet er: Hva er metoden for å tilegne denne kunnskapen? Måten man oppnår det på, er ved å annulere vår personlige forståelse. Det kalles “tro over fornuft.”

Spørsmål: Læreren på skolen fortalte meg at en pluss en er to. Jeg tror ham, men begynner så selv å kontrollere det. Gjelder samme metode her?

Svar: Nei. I kabbalah tilegner en seg nye egenskaper og “veier” alt på en ny “vekt”. Vi bruker en annen type intellekt enn det vi tidligere gjorde. Ved å forandre oss internt, går vi over i en annen sfære, et annet rom, en ny dimensjon; vi må ta ibruk spirituelle regnestykker. Nå måles og sammenlignes alt i henhold til sin kvalitet istedet for kvantitet: en pluss en er ikke alltid to. Det er en motsatt virkelighet med et helt annerledes “kalkulasjonssystem”.

Vi begynner å operere på et helt annerledes virkelighetsplan som fortsatt er skjult for oss. Hvorfor er det skjult? Det er fordi det ikke korresponderer med våre nåværende følelser eller intellekt. Dette gjør det umulig å overføre konvensjonell matematikk til den spirituelle virkeligheten.

Det betyr at en som er villig til å endre sine egne egenskaper er istand til å studere, i motsetning til en som er flink og smart. Som resultat “ikler” våre endrede egenskaper seg en ny type intellekt. Et menneske endrer ønsket sitt og mottar “avdekkelsen” inni det. Det er intellekt på et høyere nivå.

En trenger ikke å være “smart”. Tvert imot må man innstille sin nåværende forståelse for å få en ny type bevissthet. Man må være smart nok til å innstille sin nåværende forståelse.

Hvordan gjør vi det? Vi må bare forstå èn ting: vi trenger å stole på den riktige omgivelsen og fortsette om og om igjen å ta imot dens integrerte sinn istedet for å ha tanke for oss selv.

I denne virkeligheten virker denne tilnærmelsesmåten fullstendig uakseptabel, mens i det spirituelle er alt akkurat slik det er beskrevet ovenfor: Vi forenes i vår meget særegne gruppe. Skaperen førte oss hit og sa: “Forèn dere med vennene.” Vi nøytraliserer tankene og følelsene og begynner å knytte bånd. Hvordan i all verden kan vi si oss enige i dette? Det er så vanskelig å senke hodene og “miste oss selv” i gruppen.

Vi ledes til denne tilstanden ovenfra, selv om vi fortsatt bekymrer oss om vi er istand til å annulere oss. Det er det som er spørsmålet. Aksepterer vi skjebnen skaperen tilbyr oss? Rømmer vi fra den? Fortsetter vi å bruke vår energi, på tross av alt som skjer med oss og klarer å legge bort intellektet vårt?

Kabbalah er vanskelig arbeid. Det er en kamp som påvirker nerver, vaner og ønsker. Kunnskapsomfanget har ingenting å si.

Fra tredje del av den daglige kabbalaleksjonen, 22/1/13, The Study of the Ten Sefirot

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Kabbalastudier, Samhold, Spørsmål og svar, Toraen, Zohar - Inga kommentarer →

Jeg må føle venner som en del av meg, som den viktigste delen. Akkurat som en mor føler at hennes baby er det viktigste i verden. Hun setter mer pris på barnet enn seg selv.

For å kunne gjøre dette utfører jeg forskjellige handlinger i gruppen som trekker det reformerende lys, så det vil forme den nye egenskapen i meg, givergleden. Da oppdager jeg kjærlighet til de jeg hatet før.

Det er flere stadier på denne veien: Først kommer jeg til gruppen å studere med venner. Det ville vært bedre om jeg kunne klare meg uten dem- f.eks hvis jeg kunne betale læreren for privat undervisning slik at vennen vil forsvinne. Men læreren forteller meg: ”Du trenger dem, til den grad du har kontakt med venner, vil du være i stand til å forstå hva jeg har å si, hvis ikke vil du forbli døv.”

Hva slags betingelse er dette? Jo mer vi er koblet sammen, dess bedre forstår vi læreren. Dette er veldig merkelig.. Det finnes ikke noe lignende andre steder.

Så forteller læreren sammens med kildene oss at ”Hvis dere elsker hverandre, vil dere føle det materiale vi studerer. Du vil ikke bare forstå det, men føle det, du vil oppdage en ny virkelighet i forbindelsen dere imellom. Hvis dere kobler dere sammen, som fingrene på en hånd, vil dere oppdage den øvre virkeligheten, den øvre verden!”

Det er rart! Så hva må vi gjøre?

”Prøv!” forteller de meg. Jeg begynner å prøve, og hvis jeg virkelig prøver å koble til venner føler jeg motviljen. Det oppstår konflikter og problemer, gjensidige grunnløse beskyldninger, og det er umulig å overkomme dette. Det virker som det ikke er så lett. Hva er argumentene egentlig om? Det handler om et spirituelt problem: enten om å koble sammen for å avansere mot skaperen, eller skille lag. Dette er ikke et argument om små- problemer i denne verden, men en spiritul krangel mellom ”Moses” og ”Pharao”.

Som et resultat føler jeg meg hjelpesløs, og i stedet for kjærlighet til venner oppdager jeg motvilje og deretter hat. Så begynner jeg å jobbe mer og mer intensivt.’

Hvis jeg f.eks har 50 kg hat og jeg dekker det med 15 kg kjærlighet. Dermed anskaffer jeg meg en spirituel beholder. Vi har tross alt prøvd så hardt vi kunne å overkomme hatet med hjelp av en gjensidig bønn, og som et resultat vil vi føle kjærlighet mellom oss.

Dette er veien til den spirituelle verden som vi bare kan oppdage i koblingen mellom oss – det finnes ingen andre steder der det kan bli avslørt. Jeg hører dette om og om igjen, helt til jeg etter flere månder skjønner at dette er veien, helt til jeg aksepterer det inni meg.

Men nå aksepterer jeg ikke dette, akkurat som en pasient som er allergisk mot en bestemt medisin, er jeg allergisk mot ekte spirituel kjærlighet.
Fra den 1^st  delen av den Daily Kabbalah Lesson 1/24/13, Writings of Rabash 

Filed under: Daily Kabbalah Lesson, Group Work, Love, Unity | Add Comment →

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Kjærlighet, Samhold - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva er forholdet mellom kvantitet og kvalitet på en kongress? Når vi er flere, hvordan reflekterer det kvaliteten?

Svar: I dag, med hensyn til verdens tilstand og hva som ligger foran oss, er det vår plikt å ta imot alle og å ivareta oss selv som kjernen i dette brede publikumet. Vi behøver begge faktorer sammen.

Vi kan ikke sile ut de som ikke deltar daglig på leksjonene, ikke betaler maaser osv. Kongressen vil ikke bli sterkere av det. Vi må guides av hva naturen viser oss. Skaperen åpner dørene for alle, selv om publikum ikke har noen hast i å gå inn. Jeg håper folk i det kommende året vil “fordøye” og forstå de siste årenes hendelser, inkludert krisen, fortvilelsen og alt det andre. Slikt tar tid: Man leser noe, hører om noe og sakte men sikkert siver det inn, til man ser hvordan verden blir “kaldere” og mer “øde” og ikke lengre har noe å tilby.

Jeg håper at vi dette året, sammen med bred spredning, vil bli istand til å oppnå noe…

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 21/1/13, Shamati #213

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Kabbala disseminasjon, Kongresser, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Baal HaSulam, “Introduction to the Study of the Ten Sefirot“, Artikkel 141: “Jeg finnes ikke noen andre steder enn i Torah. Hold derfor Torah og søk meg der. Da vil lyset i den endre deg og du vil finne meg.” Som skrevet står: “De som søker meg, skal finne meg.”

Det er dette vi forsøker å gjøre, prøver å forene oss som èn mann i ett hjerte og å oppnå gjensidig garanti og “elsk din neste som deg selv”, ved å vise vår klarhet for en slik forening under studiet. Og så, i hvert øyeblikk, innser vi hvordan vi ikke er istand til det og atter prøver vi, på tross av alt, å tenke på samhold og kontakt.

Vi håper at studiet vårt og kontakten vil hjelpe oss å avdekke skaperen, for å glede ham. Det blir til en bønn under studiet, en korreksjonshandling og det fører oss nærmere målet. Hvis vennene prøver å forene seg riktig, å heve punktene i hjertet over egoet, å befri dem fra egoets kontroll og forbinde dem, noe som skjer under leksjonen – som beskriver slike tilstander, da tiltrekker vi lyset som endrer. Og det er faktisk vår utøvelse.

Der vil alltid være forstyrrelser, mer og mer. Derfor må vi styrke hverandre akkurat da, når fortvilelsen vokser og store hindringer kommer til syne på veien; man føler seg hjelpesløs og vet ikke hva man skal gjøre, man ønsker å gi opp, man blir trett og snubler, sovner, eller tvert imot; man blir sint og orker ikke å utstå denne tilstanden. Men akkurat disse tilstandene er mest fordelaktige for å jobbe bittelitt mer, en smule mer anstrengelse og ved det tiltrekker vi oss lyset.

Den som ikke fortviler og gir opp, er den som lykkes. Her hjelper hverken kunnskap eller makt, bare tålmodighet. Ta tiden til hjelp.

“Tid” symboliserer utallige innsatser et menneske utfører hvert eneste øyeblikk, selv de aller minste. Disse innsatsene samler seg opp, sammenkobles og fører til slutt til en løsning.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 7/1/13, “Introduction to the Study of the Ten Sefirot”

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Indre arbeid, Intensjon, Kabbalastudier, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Knusingen var påkrevd. Uten den ville vi bare blitt hengende i samme tilstand, mellom egoisme og altruisme, hverken her eller der. Og når man er opphengt i samme situasjon, er man ikke istand til å endre noe. For å gå, er man nødt til å kontinuerlig bevege beina, så den ene er langt foran den andre; det må finnes et skille mellom to tilstander. I det tilfellet forflytter vi oss fra tilstanden vi oppfattet som uønsket, til noe som er bedre.

Jeg forflytter meg, med andre ord, fra en dårlig tilstand til en god tilstand. Det kan sammenlignes med å gå: foten som var foran, er nå bak – mens jeg forflytter den andre foten forover for å ta et skritt videre. Deretter tar jeg enda et skritt og enda ett; føttene roterer og etterlater bak seg den som var foran.

Jeg setter ikke andre fot ved siden av den første, som en tilføyelse til samme tilstand; jeg fortsetter å forflytte den lengre forover. Samme regel gjelder i den spirituelle virkeligheten. Jeg må vende det negative til pluss. Nedtur promoterer derfor alltid opptur.

Jeg har alltid tre situasjoner: midten, den forrige og den fremtidige.

Fra tredje del av den daglige kabbalaleksjonen, 1/1/13, The Study of the Ten Sefirot

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Indre arbeid, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →