Spørsmål: Hvordan finner jeg ut hva det er jeg bør fokusere på og nøyaktig hva min form for selvrealisering er?

Svar: Du vil aldri klare å finne ut av det alene. Man kan ikke finne plassen sin og realisere seg selv, dersom man ikke realiserer seg innenfor gruppen.

For en tid tilbake, hadde jeg en fæl bilulykke og leveren min ble skadet. En del av leveren min måtte fjernes. Kan vi si at den fjernede delen av leveren nå har noen form for realisering? Mens den var inni kroppen og var koblet sammen med alle dens organer, sørget denne delen for å bistå kroppen med det den trengte og fikk i gjengjeld tilbake alt den selv trengte. Det er realisering.

Men når denne delen er avskjært fra kroppen, vet den ikke engang at den er en lever. Kun når du bestemmer deg for å forbinde deg med kroppen, vil du lære hvem du er. I mellomtiden er du simpelthen en “stam-celle” som hvilket som helst organ kan formes fra og du forstår ikke funksjonen din.

Fra tredje del av den daglige kabbalaleksjonen, 20/1/13, “Introduction to the Study of the Ten Sefirot”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Vi må hele tiden sørge for å ha godt humør. Ikke fordi du nettop hørte noe morsomt eller fordi du har drukket, men for at du fikk berettige skaperen i alt som skjer, i enhver tilstand, i hvert øyeblikk, uansett hvilke spørsmål som skulle dukke opp i hodet eller hjertet ditt. Da er du i godt humør.

Du berettiger skaperen for å ha skapt en herlig verden. Og jo mer avansert du ser det, eksaminerer du virkeligheten i større dybde. Du ser visdommen og velviljen til det øvre forsynet mer og berettiger skaperen og du bedømmer verden på saklig grunnlag. Slik blir du en velvillig, aktiv del av den felles sjelen i verden.

Den som har et “surt fjes”, derimot, fordømmer det øvre forsynet med hensyn til seg selv og spesielt med hensyn til resten av verden. Ved det trekker man ikke bare seg selv ned til bunnen, men hele verden og velter vektskålen mot seg selv og hele verden.

Dette er årsaken til all ondskap i verden, til all lidelse. Tross alt er det bare Israels nasjon, de som lenges etter skaperen (Yashar-El) (direkte til skaperen), som er istand til å forandre noe. Det er kun de som har ansvar for å berettige skaperens forsyn i beholderne til hele verden. Gjør de ikke det, vil de være de første til å lide. Straffen begynner med de rettferdige, for det er deres ansvar at verden er i en slik forfatning.

Så vi må innse at dette er et lukket system og alt avhenger av ønskene som er en del av den felles beholderen som skaperen har skapt; de må korrigere alt og forsvare det og få hele verden i perfekt tilstand. De må hjelpe de ønskene som ikke kan korrigere seg selv til å korrigeres og sørge for at de får lys i livet, til alt endelig blir korrigert.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 1/1/13, “Introduction to the Study of the Ten Sefirot”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Felles sjel, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Vår fremgang de siste 2000 årene i eksil, var av en annen karakter. Nasjonen Israel tapte gradvis det spirituelle nivået av Galgalta ve Eynaim (GE) som de hadde, ble mer og mer blandet med “verdens nasjoner” og gikk ned på det fysiske nivået. Kabbalah kaller dette “generasjonenes nedstigning”. Vi omtaler nedstigning langs trinnene i vår virkelighet, fra en tilstand med en viss klar opplysning fra det spirituelle – ned til selve bunnen, hvor det er mørkt.

Dette er naturens lover: alt avhenger av forholdet mellom det øvre lyset og Reshimot (spirituelle gener) nedenfor. I dag, når nedstigningen er avsluttet og oppstigningen er foran oss, bestemmer vi disse forholdene når vi endrer koeffisienten i formelen; m.a.o, når vi setter inn forbindelsesleddet, målet av likheten i form, mellom Reshimot og lyset.

Under eksil kunne vi ikke gjøre det; derfor skjedde alt til sin tid. Det er ingen tilfeldighet at kabbalistene kjente til og skrev om tiden da denne perioden måtte ende. Reshimot sank lavere og lavere, dypere og dypere inn i det egoistiske ønsket og det ble “grovere” til omfanget av “hjertets kvaler“.

Men i dag er nedstigningen over og vi ser det i forhold til verden omkring oss: Alle livets områder er på randen av konkurs. Familien, undervisning, kultur, økonomi og religion – alt er i dag gjennomsyret av utøylet og akutt egoisme.

Så vi gjennomgikk 2000 år med veldig hardt arbeid. Verden avanserte og Israel sank ned fra sitt spirituelle nivå og her, når verden kollapser under motgang fra krisen, står de “ansikt til ansikt”. Den riktige forbindelsen, den riktige kombinasjonen mellom “verdens nasjoner” og Israel er dannet. Og nå er det mulig å begynne oppstigningen. Den nåværende tilstanden er ønskelig og svært produktiv.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 14/1/13, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Indre arbeid, Israel, Krise, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

En kvinne kan forene seg med en annen kvinne til èn helhet (1), kun dersom de begge hever seg over seg selv, over punktene i hjertene ( • ). På det nåværende fysiske nivået er forening med en venn umulig. Det betyr at hvis en kvinne forener seg med en annen kvinne, er hun klar over at det er en tilstand som allerede er veldig nær en spirituell forbindelse. Målet forplikter,med andre ord, kvinnene.

For menn er det enklere å skape kontakt, siden de ser belønningen i denne virkeligheten. De treffes på grunnlag av business, idrett, eller går på pub.

Men vi må huske at bak menn som forbinder seg, finnes kvinner som takket være denne forbindelsen også er rede for forbindelse.

Slik er sakens natur og den kan hverken fordømmes eller roses. Imidlertid kan vi bruke den, siden det for mange kvinner er lettere å organisere en spirituell beholder og hvis mennene støtter dem, blir det den riktige veien til spiritualitet for oss alle.

Det er meningen av uttrykket “hjelp som et motstykke til ham”, som vi ennå behøver å forstå i hele sin dybde. Et menneske fikk hjelp og dersom han bruker den riktig, vil han nå målet. Derfor sa skaperen, “Det er ikke godt for mennesket å være alene” (2. Mosebok 2,18), eller med andre ord, det er ikke godt å leve uten skaperen. “Jeg vil lage en hjelper som et motstykke til ham”, slik at han kan nå meg (skaperen).

Fra andre del av den daglige kabbalaleksjonen, 13/1/12, Shamati #7

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Kvinner, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Som Baal HaSulam sier i sin artikkel “600 000 Souls“, finnes faktisk kun èn sjel, ett ønske, Malchut i Ein Sof (uendelighet). Lyset som trenger inn via skaperen er stemplet i mottakerønsket og dette gir det dets forskjellige egenskaper, men i en motsatt form. Da må mottakerønsket heve seg over sin form, som er motsatt lyset og ligne det. Motsattheten vedblir; faktisk skaper den en slik intensitet, en slik kontakt, at ønsket blir istand til å trenge inn i lyset, å erobre det og absorbere det. Nå finnes det rom for det.

Så det finnes kun ett ønske og om det opptrer i ulike ord, er det fordi vi oppnår det stykkevis og ikke engang i stykker, men i bittesmå smuler av selvrealisering.

Det er som et holografisk bilde, der alle dets komponenter inkluderer alt som er i det (M), men i mindre skala (m). Alle detaljene er tatt vare på, men de mister den innledende nøyaktigheten. De første ti Sefirot er her, men klarheten er forskjellig.

Spørsmålet er: Hvis det kun finnes èn sjel, hvorfor er vi så ulike hverandre? Hvis det er tilfellet, må alt være mye enklere – den samme sjelen blir mindre og linjene blir “tåkete”.

Men det er ikke det som skjer – det virker annerledes for alle, siden alle har roten til sin egen sjel. Vi oppnår, med andre ord, den ene felles sjelen i ulike “vinkler”, ved vår gjensidige innlemmelse i alle.

Det er fordi punktet i hjertet faktisk befinner seg over mottakerønsket, i andre. Det er den spirituelle roten til den individuelle sjelen, mens ønsket ikke har noen verdi i seg selv. “De andre”, derimot, er det samme konseptet for alle. Det er Adam HaRishon (første mennesket). Derfor oppnår vi alle det samme, men fra ulike perspektiver, til de kobler. Dette gjøres slik at vi kan hjelpe hverandre med å oppnå giveregenskapen.

Nå tilskriver jeg sjelen min til mottakerønsket, som faktisk ikke eksisterer. Min sjel befinner seg i andre og jeg er nødt til å arbeide utenfor ønsket, utenfor meg selv, “på utsiden av huden min”, ved å oppnå evne til å gi, giverbeholdere. Jeg tar ønsket til andre og mottar MAN  (en forespørsel om korreksjon) fra dem og sørger for at de får det de ønsker. Slik utvikler jeg sjelen min, tilbøyeligheten min, lengselen utover…

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 9/1/13, “600 000 Souls”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Felles sjel, Gruppearbeid, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

På den ene siden finnes mange sjeler og hver av dem er splittet i flere deler. Men kan spiritualitet splittes i flere deler? Vi vet at der er èn hel realitet og ingenting annet. Selv når vi er forvirret og ser dens separerte deler, er det i virkeligheten èn helhet, siden kun èn tilstand ble skapt i begynnelsen, èn sjel.

Den kalles sjelen til Adam HaRishon (det første mennesket), Malchut av Ein Sof (uendelighet). Etter forberedelsen oppdager vi denne realiteten bak Partzufim og “verdenene” mye klarere. Det handler om et ønske som er hengivent til skaperen. På rotnivået av hengivelse kalles det Malchut av Ein Sof og på hengivelsens fjerde nivå kalles det sjelen til Adam HaRishon. Alt dreier seg om hvordan vi ser dette ønsket på et visst punkt av utviklingen vår.

Så kun verdenen Ein Sof ble skapt, eller sjelen til Adam HaRishon – og ingenting annet. Denne sjelen i alle mennesker kalles “Israel”, som betyr Yashar–El (direkte til skaperen), som har oppnådd spiritualitet. Og dette er helt i alle, siden spiritualitet ikke splittes i seksjoner og biter, slik vi ser det i den fysiske virkeligheten. Kun mangelen på korreksjon forhindrer meg fra å se det reelle bildet, men uansett er jeg inni det, i begynnelsesstadiet av èn sjel som ble forberedt for oss å avdekke.

Men kabbalister sier at der er 600 000 sjeler som er oppdelt i “gnister”. Så hva står denne konstruksjonen for, et “geneologisk tre”? Det er det deformerte bildet av virkeligheten som er splittet av styrken til det korrupte ønsket hos hver av oss. Først atskiller dette ønsket og forhindrer fullstendig lyset fra å slippe inn, ettersom det er helt motsatt det. Deretter, ved korrigeringens styrke, begynner ønsket å motta intensjonen av for giveregenskapens skyld. Det blir, med andre ord, foredlet. Til den graden det har denne intensjonen, lyser den felles sjelen i det. Det vil si at ønsket gradvis oppdager sin virkelige tilstand. Først føler det at det er en del av den generelle sjelen og til slutt oppdager det at det er det samme som denne sjelen. Da oppdager det at det er Adam HaRishon.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 8/1/13, “600 000 Souls”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Felles sjel, Oppfattelse, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva er en “spirituell fødsel i ørkenen”? Jeg føler en slags skuffelse fra de tidligere kongressene, siden vi oppnå en spesiell fornemmelse av samhold der og så kommer nedturen. Hvordan kan vi bruke denne skuffelsen som forberedelse for kongressen?

Svar: Vi må føde vår første forbindelse i ørkenen. Den spirituelle fødselen er første avdekkelse av vår kontakt i det øvre systemet, som et menneske som fødes inn i verden, inn i den spirituelle verdenen.

Vet du når noe når første nivå? Når han blir fortalt: “Du får ingenting” og han er glad over det. Så jeg skjønner ikke hva skuffelse er. Den spirituelle oppturen er over all menneskeliug skuffelse; den er en spirituell oppnåelse. Du må være glad for at du ikke har noe og enda mer, for at de andre har fått alt og ikke du. Det kalles å stå ved inngangen til første nivå. Så det finnes ikke plass for skuffelse!

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 8/1/13, “Introduction to the Study of the Ten Sefirot”

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Intensjon, Kongresser, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Kongressen ”En flamme i ørkenen” ser ut til å slutte sirkelen som den første kongressen i ørkenen startet for ett år siden. Vi føler at den forrige fasen er slutt og det finnes nye muligheter foran oss for den følelsesmessige forbindelsen mellom oss. Hvordan vil vår globale gruppe se ut etter sin spirituelle fødsel, når vi lykkes i å oppnå forbindelse?

Svar: Jeg tror ikke vår ytre form vil forandre seg så mye, og den indre forbindelsen kan ikke beskrives i ord. Det vil oppstå en slik forbindelse mellom oss at du vil hele tiden føle det som om ditt barn er borte fra deg, den fysiske avstanden skiller deg, men du kjenner og føler Ham så godt at Hans bilde har blitt en del av deg og lever i deg: dette er hvordan vi alle vil føle hverandre.

Vi vil ikke trenge å snakke så mye siden vi vil forstå hverandres følelser internt ved hengivenhet. Det vil være få ord og avklaringer vil være korte og enklere. Det vil være som om vi alle spiser en salat, og jeg sier at det ikke er nok salt, og dere forstår det allerede når jeg har sagt et halvt ord. Vi smaker tross alt den samme maten, og føler den samme virkeligheten.

Vi trenger ikke endeløse ord og kraftige media for å skape forbindelsen mellom oss som vi gjør i dag, når vi ikke føler oss sammenkoblet. Vi vil samsvare, men på en svært kort og rett på sak måte, siden vi vil uansett forstå hva hver og en føler. Vi vil bli som ”en mann med et hjerte.”

Fra den 1^st delen av den Daily Kabbalah Lesson 1/8/13, “Introduction to the Study of the Ten Sefirot”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Kongresser, Oppfattelse, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Baal HaSulam, “600 000 Souls” (600 000 Sjeler): Det sies at det finnes 600 000 sjeler og at hver sjel oppdeles i flere gnister. Vi er nødt til å forstå hvordan det er mulig for det spirituelle å splittes, siden opprinnelig kun èn sjel ble skapt, sjelen til Adam HaRishon.

Den spirituelle virkeligheten er lik et holografisk bilde, der hver del inkluderer hele bildet, men i forminsket form. Det er som å se noe på avstand, eller like ved – det er forskjellen mellom delen og helheten.

Dette betyr at selv om den felles sjelen synes å være oppdelt i mange deler, i mange mennesker, så er den èn og eksisterer i alle, men i ulike “dimensjoner”.

Spørsmålet er hvofor de ulike dimensjonene skaper så ulike oppfattelser hos ulike mennesker.

Faktisk er du og jeg èn og den samme. Vi ser simpelthen på èn sjel fra forskjellige avstander. Det spirituelle bildet er i realiteten ikke splittet; det bare synes nærmere, eller lengre borte fra oss.

Dersom jeg, for eksempel, ser virkeligheten til Assiya, ser jeg faktisk virkeligheten til Ein Sof (uendeligheten), men i dimensjonene av virkeligheten til Assiya. Forskjellen ligger kun i hvilken grad jeg kan skjelne virkeligheten til Ein Sof i mine beholdere, i mine nåværende ønsker.

På samme måte, hvis syv milliard mennesker lever på jorden, er det fordi den felles sjelen i våre øyne er oppdelt slik i dag. I hver av dem finnes en gnist av den sjelen, men i seg selv er den èn. Gnistene er skjult, til tiden er inne. De er nedgravd i vårt ego og synes mer som svarte prikker. De er sjelens bakside, dens foster, som er “kledt” i mottakerønsket som en dag våkner opp.

I dag er omtrent en million mennesker forbundet til denne oppvåkningen, på ett eller annet vis. I tidligere generasjoner var det ofte bare noen få som samlet seg. Slik er virkelighetens struktur – og slik må den være. Alle vender tilbake til den generelle sirkelen i henhold til roten på ens individuelle sjel, til vi forenes og sletter alle ulikhetene mellom oss.

Alle cellene i en kropp er tross alt like viktige – akkurat lik en uoppdelbar holografisk struktur. Hver del er likeverdig til helheten, for uten den ville helheten forsvinne.

Men på vei til korrigeringens avslutning er alt formet som en pyramide; alle følger “hyrden”; det er rekkefølgen på sjelenes korrigering. Slik var det også hos det jødiske folk da de befant seg på de spirituelle nivåene: de hadde en Konge, de hadde en Høyesteprest, de hadde Sanhedrin…

I dag er det litt annerledes: Vår giverkraft flyter inni det generelle nettverket av forbindelser som er spredt i èn sjel og påskynder verdens utvikling, mens den foreløpig ikke vet noe om det. Senere, når nye vanskeligheter og problemer dukker opp, når forvirringen vokser, vil mennesker søke etter og forstå at hverken religion eller politikk er istand til å hjelpe dem.

Menneskeheten vil stå overfor faren av generell utslettelse og vil rope etter hjelp. Da vil folk høre kabbalistenes budskap. Men dette blir vanskelige situasjoner og vi er nødt til å være forberedte på dem. Vi kan tross alt mildgjøre disse øyeblikkene, slik at de kun vil vise seg i et øyeblikk, som splittelsen av Rødehavet og vil øyeblikkelig bli løst.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 7/1/13, “600 000 Souls”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Felles sjel, Kabbala disseminasjon, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvilken tilstand befinner man seg i på nedturens laveste nivå og hva bør man da gjøre? Hva gjør vi feil?

Svar: Dersom jeg faller til bunnen, til det laveste kritiske punktet, på nedturen, kan jeg ikke gjøre noen ting. Det er som om jeg er nøytralisert av alt lyset som påvirker meg.

Lyset påvirker meg gjennom alle utviklinsfasene mine (det omsluttende lyset 1) og under dets innflytelse kommer nedturen. Dets innvirkning fører til at jeg begynner å synke, ved at det tilføyer et korrupt ønske hos meg. Til sist befinner jeg meg på det laveste punktet, der jeg ikke kan gjøre noe. Det finnes ingen midler jeg kan klatre opp med; jeg er totalt under egoets innflytelse.

Men i samme øyeblikk jeg begynner å heve meg, iallefall litt, takket være den nye tilstanden og tilstanden jeg befant meg i, er jeg allerede nødt til å foreta meg noe uavhengig. Jeg stiger til den første tilstanden med hjelp av gruppen. Men takket være tilstanden jeg steg til, må jeg nå begynne å gjøre noe selv: å fremsette MAN, en bønn, en forespørsel,å anstrenge meg. Jeg må selv tiltrekke lyset, så det kan begynne sin innflytelse i henhold til min innbydelse og og ikke gjennom andre.

Jeg klarer ikke å våkne og trekke meg opp fra det laveste punktet uavhengig og uten hjelp: “En fange kan ikke fri seg selv fra fengsel.” Men i det øyeblikket jeg reiser meg litt, med hjelp av vennene, kan jeg allerede fortsette selv. Jeg er ikke lengre en fange med lenker! Jeg har en venn på utsiden som hjelper meg å komme ut fra dette hullet.

Men etter at jeg har fått hjelp til å reise meg litt, er jeg for lat og anstrenger meg ikke. Dersom jeg ikke straks vender meg mot lyset som endrer, men lar det bero og stiger bare ved å følge strømmen, med hjelp av omgivelsen, da tiltrekker jeg ikke ny spirituell energi over meg selv.

Jeg er nødt til å begynne å arbeide med meg selv i samme øyeblikk jeg får muligheten til det. Hvis ikke, vil skaperen hjelpe meg opp fra hullet èn, eller to ganger – og deretter la meg være, siden jeg ikke foretar meg noe selv. Han sender meg hjelp; gjennom gruppen, gjennom vennene, på ulike måter – men hvis jeg selv ikke reagerer tilstrekkelig på det, lar han meg være.

Han må legge til  ondskap og lidelse nede der jeg falt, forskjellige fysiske problemer, for at jeg skal kunne innse at jeg ikke har noe valg og må reise meg. Jeg innser at det svarer seg å anstrenge meg litt og avansere, av de mest nedrige, fysiske årsakene. Jeg vil forsøke å rømme fra det fysiske til det spirituelle, fordi jeg ikke har det godt i livet.

Hvis dette er tilfellet, stiger jeg ikke ved å tiltrekke meg lyset som endrer, men ved ordinær dyrisk lidelse.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 7/1/13, “Introduction to the Study of the Ten Sefirot”

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Indre arbeid, Intensjon, Lidelse, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →