Spørsmål: Bestemmer vi selv hva det er vi ønsker, når vi leser Zohar – eller bør vi finne ut hva det virkelig er vi ønsker?

Svar: Vi ber om noe og tenker på noe annet og ønsker helt andre ting. Lyset som er fokusert på beholderne, vekker noe helt annet i en, som er ulikt tankene, spørsmålene og ønskene en har.

Det eneste som kreves av oss er å våkne. Klarer vi å vekke oss selv riktig, vil alt fungere som det skal. Den riktige oppvåkningen handler om èn ting – har jeg forsøkt å være med alle, som vil si at jeg er i en beholder, i mitt sanne ønske, nå når vi leser en paragraf i Zohar, ikke innesluttet i meg selv, i mitt ønske og kun tenkt å spørre utfra det, men er jeg blitt innlemmet i min eksterne beholder, uten å føle noe behov eller noen smak i det og bedt om forbindelsen med vennene ved å heve meg over egne behov og smak? Gjorde jeg det, eller ikke? Gjorde jeg det, er innsatsen min riktig og jeg begynner å se ulike positive og negative spirituelle resultat.

Men hvis innsatsen min var rettet mot å forstå og føle det som er i boken, er innsatsen i min egoistiske beholder og i samsvar med det er resultatene jeg oppnår i helt feil retning. Det er dette som skjer, til jeg vekker lyset over meg, siden jeg fremdeles på et vis er forbundet med andre og dette lyset på en måte viser meg riktig retning.

Vi må forstå at handlingene våre er nødt til å være veldig nøyaktige her. For lysets del er alt enkelt: Hvis du befinner deg i en beholder som det skinner på, da er du i kontakt med det og det bearbeider deg. Er du ikke det, bearbeider det deg ikke. Du må stå foran påvirkningskraften, giverviljen, som er lyset. Du kan ikke være i kontakt med den i det hele tatt, hvis du holder deg innenfor ditt “selv”. Du nærmer deg lyset i den grad du går utfra deg selv, mot andre.

Fra andre del av den daglige kabbalaleksjonen, 11/10/12, Zohar

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Det tar veldig lang tid før noen, i strid med alle ønskene og avvisningene, klarer å overbevise seg selv om at det er viktig å etablere et forhold med vennene. Det tar veldig lang tid før man klarlegger dette og overbeviser seg selv, etter mange opp- og nedturer.

Gradvis, etter å ha lært av alle tilstandene og handlingene man har gjennomgått, ved å sjekke seg selv, begynner man å forstå hva som er bra og dårlig for en. Først trodde man det var bra når man hadde nye fornemmelser, skjønte og følte mer, og trodde man var respektert og sterk. Nå begynner man gradvis å innse at alle disse gode følelsene ikke på noen måte indikerer at man avanserer spirituelt. De indikerer, tvert imot, at man synker dypere og dypere ned i sitt ego, ned i mottakerønsket, som er skapelsens materie.

Først tror man at framgangen avhenger av teoretisk studie, av å kjenne materiet. Man pløyer gjennom bøkene, ønsker å forstå dem og tror at man gjennom det vil nå målet. Etterpå løper man ut for å spre denne kunnskapen, med håp om å få lønn for sitt strev. Man prøver å få gjennombrudd i ulike retninger ved å gå som en katt rundt grøten – hovedpoenget – som er: elsk hverandre.

Dette når man kun når man ikke har noe valg og er helt desperat etter å ikke ha oppnådd noe selv. Som et resultat av alle disse handlingene, opplyses en av lyset og begynner å innse og fornemme at inngangen til den spirituelle virkeligheten kun åpnes der ens hjerte forbindes med vennenes hjerter.

Gjennom dette forbindelsespunktet, der hjertene får kontakt, trèr jeg utfra hjertet mitt og trenger inn i vennens hjerte, for at jeg der skal kunne oppdage min spirituelle virkelighet. Dette er hva hver av oss gjør i forhold til vennene.

Det tar lang tid å gjennomføre dette, siden det skjer i hjertet og ikke i intellektet. Intellektet blir bare et eksternt verktøy. Da avanserer man i riktig retning og oppdager de fjerneste og mest hatefulle tilstandene i denne virkeligheten.

Tidligere kunne man ikke en gang forestille seg at dette er målet med livet. Men dette er hva man må komme til, for at målet med ens liv skal bli at hjertene til alle menneskene i denne verden forbindes til ett hjerte.

Vi må være tålmodige med oss selv og med vennene, som går gjennom ulike eksterne tilstander. Alle trenger sin egen tid og utviklingsform, til man endelig innser at det eneste arbeidet som finnes er vennekjærlighet.

Jo mer du gir deg tid i denne prosessen, dess mer vil du lykkes. Folk som tror de straks kan begynne å arbeide, møter vanligvis fort veggen. Denne innsikten krever en tilpasningsperiode, en tid der alle de andre formene for arbeid “tørker ut”, slik at man føler fortvilelse etter all erfaring og innsats. Med hjelp av lyset som endrer, vil man da forstå og føle at forbindelse er det eneste som kan hjelpe en. Nå begynner arbeidet på rett plass.

Siden vi er forbundet i et felles nettverk med alle mennesker i verden, viderefører vi denne fornemmelsen og innsikten til alle. Da begynner verden å snakke om behovet for sterkere forbindelse blant mennesker, for å redde menneskeheten. Jo mer vi bearbeider oss selv og jo større innsats vi gjør, dess mer lys tiltrekker vi oss selv, ifølge loven om likhet i form – som også strømmer inn i de eksterne beholderne, til hele menneskeheten, så denne tanken når frem til alle.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 11/10/12, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Gjensidig garanti, Indre arbeid, Samhold, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Zohar handler om realiseringen av skaperen overfor skapningen. Hvem er skaperen? Det er de øvre Sefirot, som det naturlige lyset er ikledt og gjennom Sefirot påvirkes vi, som er i Malchut, av dem på ulike måter. Denne påvirkningen fører til utvidelse av Malchut – og da har vi et ønske, som påvirkes av dem.

Vi, i denne virkeligheten, er et veldig fjernt resultat av prosessene som foregår på et høyere nivå. Men vi påvirkes også av det øvre lyset, som er ikledt ønsket. Jeg fornemmer bare dette ønsket i form av den uorganiske, den organiske og den levende naturen – og i mennesker. Jeg ser det gjennom denne skildringen. Det er bare lyset som opererer i beholderen, i ønsket. Men jeg fikk lov til å se dets tilsynekomst som en teatralsk forestilling, som en film, et spill som opptrer foran meg, men faktisk trengte vi ikke å se noen ting. Hvorfor trenger jeg å se, dersom jeg ikke har det rette ønsket, jeg ikke har en Masach (skjerm) og jeg ikke på noen måte passer sammen med den øvre virkeligheten?

I vår virkelighet ser vi ting på liknende vis: jeg ser ingenting, om jeg tar av meg brillene. Tar jeg på meg et annet par, kan jeg se ti meter foran meg og bytter jeg til enda at annet par, ser jeg hundre meter foran meg. Det vil si at vi oppfatter alt i overensstemmelse med hva som er utenfor oss og hva vi har inni oss. Der må være en slags adaptor, siden naturens hovedlov når to komponenter sammenkobles – er loven om likhet i form. Når vi har to gjenstander, kan de ha kontakt, være i gjensidig påvirkning med hverandre – ifølge i hvor stor grad de har noe til felles. Der må være en likhet i form, ellers kan de ikke oppfatte hverandre.

Jeg befinner meg kun i mottakerønsket. Og vi har det øvre lyset. Mottakerønsket er ikke ment til å motta noe fra det øvre lyset, eller til å føle påvirkning fra det. Det er ganske enkelt frakoblet fra det. Det måtte det være. Vi føler ikke en gang mørket. Men en slags teaterforestilling er skapt, et falskt bilde, en illusjon som kalles “denne virkeligheten”, den mest indre sfæren av alle de spirituelle sfærene. I denne sfæren er mottakerønsket frakoblet det spirituelle, frakoblet lyset, frakoblet mørket, frakoblet alt og føler at det eksisterer. Dette er vår nåværende status, siden den er en kopi av den spirituelle virkeligheten. Så vi har fått en lek: Vi prøver og prøver – og som resultat når vi til slutt det spirituelle. Hvorfor? Anstrengelsene våre er verdiløse, bortsett fra det fakta at vi forsøker. Jeg må sette kreftene inn – og da – i kontrast til kreftene mine, tiltrekker jeg lyset som endrer over meg, fra det fjerne.

Vår virkelighet er faktisk ikke forbundet med det spirituelle på noen måte. All vår avansering er derfor når vi ikke har kontakt med det og ikke skjønner noen ting. Hva kan vi gjøre? Gjør som kabbalistene sier for å tiltrekke lyset som endrer. Trekker du det over deg, vil det hjelpe deg. Gjør du ikke det, hjelper det deg ikke. Du kan ikke tiltrekke det mentalt. Det er kun mulig når du underlegger deg gruppen og gjør den til din omgivelse. Fra hele dette arealet som kalles “vår virkelighet”, ble du gitt en gruppe. Arbeider du riktig med den, vil du gå ut fra denne sfæren og inn i den øvre virkeligheten. Ellers skjer det aldri.

Fra tredje del av den daglige kabbalaleksjonen, 9/10/12, The Zohar

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Oppfattelse, Spørsmål og svar, Zohar - Inga kommentarer →

Samfunnets mål er å heve oss til menneskelig nivå. Det lar seg kun gjøre ved skaperens storsinnethet, som vi ikke kan se i vårt mørke. Men det er i mørke vi kan danne nye verdier blant oss, uten egoistisk grunnlag.

Vi vet at disse verdiene er fullstendig uberettigede, siden de ellers hadde sprunget utfra vårt ego. Men det spirituelle grunnlaget er over egoet, som Sefira Yesod er over Sefira Malchut. Så alt avhenger av grunnlaget vi velger: er det bare et fullstendig livløst støv, eller er det støv fra jorden (Adamah) som allerede ligner (Domeh) den øvre, som et menneske (Adam), lik skaperen?

Alt avhenger av våre prioriteringer og hva vi anser som viktig. Vi begynner med å leke med skaperens betydningsfullhet, læreren, gruppen, studiet og målet – og dette blir et veldig viktig og seriøst spill i gruppen. Det er fordi vi i vårt ego, i vårt ønske, kun ser mørke. Egoet vokser konstant og slik øker mørket. Men om vi på toppen av dette mørket utvikler betydningsfullheten av vårt felles mål, får alle i gruppen drivstoff og energi til å avansere gjennom mørket.

Det betyr at istedet for å avansere ved kjeppen som skubber oss bakfra, velger vi selv å bli trukket forover, til den øvres storsinnethet, til storsinnetheten av giveregenskapen, gjensidig bistand, forbindelse, kjærlighet og alle de enestående egenskapene som tilhører skaperens natur.

Det er med dette målet den kabbalistiske gruppen er grunnlagt og derfor må den holde fast ved målet, ved grunnlaget, mer og mer nøyaktig. Den kabbalistiske gruppens medlemmer er helter, kvalitetsmessig, ikke kvantitetsmessig. Kun mennesker som virkelig kan avansere på en slik måte, bør bli med. I dette ligger vår styrke, fordi vi ønsker å tilegne oss mest mulig likhet med lyset, å vokse i høyde – ikke i bredde.

Og derfor samles vi her – for å grunnlegge et samfunn der hver av oss følger ånden av å skjenke til skaperen. Og for å oppnå giverglede overfor skaperen, må vi begynne med giverglede overfor mennesket, som kalles “kjærlighet for andre”.                                                                                                                                                                                                                                                                    Fra “The Purpose of Society” (Samfunnets mål), Rabash

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 9/10/12, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Kjærlighet, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Ikke alle kan gå gjennom de første fasene av forberedelse for den spirituelle metoden og fortsette med den. Mange forlater gruppen, den spirituelle metoden og prosessen med å endre seg selv. De går tilbake til den eksterne virkeligheten og fortsetter vertenes liv, ved å stanse utviklingen av punktet i hjertet, som gjør dem til skaperens gjester – Universets vert.

Vi vet at “synspunktet til Torah er motsatt vertenes synspunkt”. Når et menneske føler det har samme synspunkt som Torah, føler man at man er en gjest – og skaperen er verten. Derfor ønsker man å endre seg, for å ligne verten.

Det kalles å ha samme synspunkt som Torah, der man har målet foran seg, for å være i giverglede og avgjør sine tilstander i overensstemmelse med det.

De første tilstandene, oppturene og nedturene vi går gjennom, er frakoblet vårt vanlige intellekt og følelser. Man ser at man endrer seg totalt. For første gang føler man seg kontrollert av et fremmet herredømme. Denne unike situasjonen er typisk for endringene vi føler i prosessen av vår indre, spirituelle utvikling.

Plutselig føler man seg kontrollert av en fremmed kraft. Tidligere, i det ordinære livet, følte man aldri noe slik. Man så alltid tydelig om noen forsøkte å dominere en, noe som tilsa at det var eksterne krefter. Her, derimot, føler man for første gang, at en kraft kommer ned over en og overtar, binder en fra innsiden og kontrollerer en.

Det er en veldig spesiell følelse. Jeg husker hvor overrasket jeg ble første gang jeg følte det. Det er en veldig ubehagelig og ufattelig følelse, til man begynner å bli vant til det og gjenkjenne denne akten som skaperens bearbeidelse av en. Da er man allerede klar til å vedkjenne seg det og si seg enig i det. Da begynner man selv å vekke denne følelsen i seg og å forvente den, som man forventer et møte og kontakt med noen man er glad i.

Man begynner å sette pris på skaperens bearbeidelse og forventer hvert øyeblikk at det vil skje. Man setter pris på skaperens faktiske handlinger og ikke på kvaliteten av dem og hvordan de fornemmes i ens egoistiske ønske, som ennå ikke er korrigert. Det vil si at man bryr seg ikke om hvilke tilstander man gjennomgår; det viktigste er at skaperen påvirker en så mye som mulig.

Dette ber man om. Man ber om å gjennomgå så mange endringer som mulig, i overensstemmelse med skaperens ønske, siden alt skaperen gjør er for det beste. Slik måles ens selvoppofrelse i henhold til hvor stor grad en identifiserer seg med skaperens handlinger og forventer dem, av ens frivillige trelldom overfor skaperen og styrken av ens bønn.

Foreløpig er dette kun de første fasene av det spirituelle arbeidet. Deretter begynner det mer kontrollerte gjensidige arbeidet med skaperen, i gjensidig påvirkning og giverglede. Man vet allerede hvordan man får krefter til det og hvordan man senere arbeider med dem, hvordan man starter en dialog med skaperen. Da begynner man til og med å arbeide med mottakerønsket sitt, ved å føle samme smak som verten og ved å fornemme hvordan skaperen smaker forfriskningene og hvordan man selv smaker dem.

Hele denne reisen begynner fra de første opp- og nedturene, der man blir vant til en fremmed krafts kontroll over en.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 4/10/12, Shamati # 21

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Intensjon, Min likhet med skaperen, Oppfattelse, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Korrigeringen av knuste ønsker skjer skritt for skritt, takket være handlinger fra Den Øvre Moren (Ima Ilaa), Bina i Atziluts virkelighet. Et enormt kompleks system opererer der og det sørger for at innflytelsen til slutt når frem til sjelene. Bak alt dette, opererer Hochmas lys, kledt i lys fra Bina, som korrigerer ønsker, de oppdelte sjelene.

Når vi ber, får kontakt med lyset i AB-SAG, som er lys av Hochma kledt i lys fra Bina, forherliger vi dets skjønnhet (skjønnhet = “Shufra” på arameisk). Derfor har vi en tradisjon med å blåse i et spesielt horn som kalles Shofar, under feiringen av Det Nye Året.

Ved å gjøre det, priser og erklærer vi skaperens ledelse, det vil si overlegenheten til den energien som kontrollerer og leder oss; lyset av Hochma kledt i lyset fra Bina, som kalles nydelig. Hocmas lys (kunnskap, skjønnhet) manifesteres i oss i følge graden vi asprirerer å oppnå giveregenskap (Bina). Dette anses som menneskets begynnelse (Adam), den som streber etter å bli lik (Domeh) skaperen.

Dette forklarer hvorfor en Shofar symboliserer et Nytt År: den forherliger overmakten til den øvre kraften; det er vår forespørsel om at lyset fra AB-SAG må komme, for å korrigere oss, fylle oss og løfte oss med korrigeringens stige til den øvre kongen. Alle korrigeringene vi forventer skal ta plass i Det Nye Året, samles på èn dag som kalles “årets hode” (Rosh Hashanah), siden den allerede potensielt inneholder tendensen vi ønker å implementere i året som kommer.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 16/9/12, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Verden opplever i dag et stadig økende behov for kontakt. På den ene siden realiserer den integrerende forbindelsen seg, mens på den andre, uttrykkes vår manglende tilpasningsevne seg i form av en krise.

For å kunne hjelpe mennesker som har et brennende ønske om spirituell utvikling, for kontakt og samhold, vil vi i dette samholdet, ved å ligne naturen, bli istand til å realisere den øvre energien som styrer det, å fornemme, å se og lære å mestre systemet som kontrollerer oss – den såkalte øvre virkeligheten. Derfor samles vi og ønsker gradvis å tilpasse oss i likevekt med dette systemet, med naturen. En slik skritt-for-skritt innfartsvinkel kalles nivåene av spirituell oppstigning, en spirituell likhet.

Dette er seriøst kompliserte nivåer, siden vi er nødt til å beseire dem og motstå vårt ego. Ved å motstå det, lærer vi å kjenne og å tilegne oss systemet.

Akkurat som alle systemer i vår virkelighet opereres av to motvirkende krefter (pluss og minus, sammentrekning og utvidelse, osv), finnes det mellom dem en mekanisk, elektrisk, pneumatisk, eller annen form for mekanisme – og det er disse to kreftene som står bak utviklingen og bevegelsen i denne mekanismen, finnes det to konstant motvirkende krefter i våre kropper. I sin helhet, kan de reduseres til absorberingskrefter, absorbering og utskillelse. Vi eksisterer på grunnlag av disse to kreftene. De mer eller mindre nøytraliserer hverandre, eller opererer vekselvis på nivåene i naturen – bortsett fra ett eneste interesant tilfelle: mennesket.

Mennesket befinner seg kun under påvirkning av ett virkemiddel: den egoistiske energien som kontrollerer og styrer det og gjør hva det vil med det. Det finnes ikke noen kraft i motsetning til egoet vårt – og det er dette som er problemet. Derfor er vi ikke i likevekt. Vi er ikke smarte. Vi gjør ikke det vi vil. Konstant gjør vi det egoet vårt tvinger oss til å gjøre, selv om det kan skade oss.

Se på hva som skjer i verden i dag! Vi sager ned grenen vi sitter på. Vi forurenser luften vi puster inn, hugger ned skoger, forvandler enorme områder til tørr ørken, forårsaker smelting av isfjell og katastrofale endringer i klimaet, slik at det snart blir umulig å eksistere på denne kloden. Farten på denne krisen akselerer truende og det finnes ikke noe vi kan gjøre.

Hvorfor gjør naturen dette? Det er  for å vise oss i hvor stor utstrekning vi styres av denne ene egoistiske kraften og hvor mye vi mangler den andre kraften som står i motsetning til den, for i det minste å oppnå balanse. Selv om vi hadde vært fullstendig motsatte den egoistiske kraften, selv om vi hadde vært absolutte altruister, kunne vi heller ikke ha eksistert. Der må være en balansekraft mellom disse to kreftene, loven om likevekt, loven om riktig veksling.

Så vi behøver det andre virkemiddelet – og vi har det ikke. Men det finnes på nivåene av uorganisk, organisk og animalsk natur. Det er instinkt!

Instinktet får dyr til å utføre visse handlinger og til å la være å utføre andre. Det får dem til å beherske seg, så de ikke tar dårlige avgjørelser. Når en løve oppdager en løve som er sterkere enn seg selv, vil den trekke seg tilbake. Det finnes en tydelig ordensrang, styrkeprøvelse og tilbaketrekning. Det vil si, det finnes en begrensningskraft i henhold til naturen og ulike fenomen, uansett hvilke. Dyr oppfører seg i følge prinsipp av ordinært dyre-ego som balanseres av et beskyttende instinkt.

Det har ikke vi. Vi mangler det, men er nødt til å tilegne oss det. Hvis ikke, vil vi befinne oss i en situasjon der eksistensen vår trues!

Læren om kabbala virkeliggjøres i vår tid, for at vi, på et vis, skal kunne tilegne oss det andre virkemiddelet som får oss til å beherske oss og få egoet i likevekt. Det er motsatt egoet. Det kalles altruisme, giveregenskap, kjærlighet.

Om vi kan oppdage denne energien i naturen og på et vis ta det opp i oss og begynne å gjensidig balansere de to kreftene, kan vi være sikre på at vår eksistens blir trygg, behagelig, god og fornøyelig. Hvis ikke, blir vår fremtidige utvikling katastrofal. Vi ser hvor fortapte vi er i egoet, dag for dag og det vil begynne å fortære oss mens vi ennå er i live og etterlate oss uten håp om å overleve.

Derfor har vi kongresser. Vi gjør det for å tilegne oss virkemiddelet som er motsatt egoismen, for å prøve å balansere de to motsatte kreftene i oss og å oppnå midtpunktet, der vi kan være frie – med fri vilje, frihet til å velge – slik at vi kan styre oss selv og avansere. Dette er hva vi ønsker å oppnå.

Fra en virtuell leksjon om innføring i kabbala, 23/9/12

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Fri vilje, Gruppearbeid, Indre arbeid, Kongresser, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva vil det si å utvikle tilstanden av samhold som vi har oppnådd?

Svar: Å utvikle en tilstand vil si at man ikke er redd for at den skal forsvinne, samtidig som man frykter det. Man prøver å trekke den – og å dytte den bort. Man flørter med den og studerer den. På samme måte som du ikke svelger med det samme, når du prøver noe nytt. Du vil vite hva det er; hvor mye salt, pepper og sukker det inneholder. Du ønsker å kjenne produktets søthet, fuktighet og konsistens.  

Du ønsker å føle hvem det er det minner deg om: moren din, bestemoren din, som pleide å tilberede disse måltidene, eller noe lignende, for deg. Så du må leke med det, du må finne fram ulike informasjonslagringer hos deg: hva det ligner, hva det kan sammenlignes med, hvordan du holder det fast, lar det gå og får det til å vende tilbake igjen. Disse tilstandene får et menneske til å utvide sjelen sin.

Sjelen er elementet som inneholder to motsatte krefter: egoisme og altruisme. Et menneske med bare et ego, har ingen sjel. En energi kan bare eksistere som et punkt. Når man begynner å utvikle den andre energien og sammenligner den med den første, danner disse to motsatte kreftene et visst volum mellom seg.

Fra en virtuell leksjon, 23/9/12

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Hvis vi forberedte oss for nedturen, kunne vi nå ha sagt at vi har gjort så mye – vi forberedte oss for den. Men det viste seg at den var sterkere enn oss. Vi holdt fast så mye vi kunne, til styrken vi først klarte å bygge opp – og allikevel – kom øyeblikket der vi ikke lengre klarte å klore oss fast… og det skjedde. Men vi var allerede istand til klart å se svakhetspunktet vårt og forstå hvorfor det skjedde.

Skaperen “setter fot” for oss enkelte steder, men hvorfor? Kanskje han vil vise oss mangler på et annerledes, mer avansert nivå, dypere i skapelsesverket. Men vi lærte ingenting og falt simpelthen om, som døde.

Faktisk finnes ingen opptur uten en nedtur. Derfor må vi være lojale mot hverandre, som celler i en organisme, der hver celle har ansvar overfor alle de andre cellene – og hvis alle de andre cellene ikke er ansvarlige overfor en celle, vil den dø.

Det er som etslags oksygenrør mellom oss. Røret når meg, etter å ha passert gjennom tusenvis av venner før meg – og ingen vet nøyaktig hvem de er. En eller annen kan stenge kranen, uten at noen merker det. Oksygenet når ikke frem til meg og jeg dør.

Kranen er vår manglende oppmerksomhet. Mangel på ønske og viljestyrke. Den kan åpne ventilen mer opp, eller stenge den; alt kommer an på vennens ønske i forhold til meg: Har han omtanke for meg og for hele systemet? Tilføyer han en slik mangel, åpnes ventilen opp. Og om han reduserer mangelen, så den forsvinner, da stenges ventilen, røret blir tett og alle dør.

Skjønner du at alle dør på grunn av deg? Alt skjer fordi ventilen i hjertet ditt er lukket. Be skaperen om å hjelpe deg, om å bli partneren din, hvis vennene er døde og ikke kan hjelpe deg. Henvend deg til skaperen for hjelp, som til et medmenneske. Han kan, iallefall, være som et menneske.

Spørsmål: Kan vi henvende oss til skaperen, som vi henvender oss til mennesker?

Svar: Er du redd for at du kommer til å forbanne ham? Hvis ikke, hvorfor skal du ikke kunne henvende deg til ham, som til et annet menneske, for at han skal gripe inn og hjelpe deg? Tror du det er forbudt?

Henvend deg til ham og si: “Jeg ber deg om å hjelpe meg! La oss sammen gå til gruppen og vekke de døde så de gjenoppstår!” Gjenta dette flere ganger, i hjertet ditt – og du vil se at det nytter.

Skaperen er rede til å arbeide sammen med deg og til å samarbeide med deg i alt. Det finnes ikke noe hinder for det. Du kan henvende deg til ham når som helst, med hvilket som helst krav.

Vi vet at forespørselsen til ham bør gå gjennom gruppen, siden den ellers ikke vil bli hørt. Men det gjelder når gruppen er klar til å svare deg og arbeide gjensidig med deg. Når du ikke har noe valg, henvender du deg direkte til skaperen, for å gå sammen med ham til Farao. Ikke vent på de som er opptatt med grytene fulle av kjøtt og som er mettet av løk og hvitløk.

Fra tredje del av den daglige kabbalaleksjonen, 24/9/12, The Study of the Ten Sefirot

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Gruppearbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Takket være gjensidig garanti når vi en tilstand der vi føler at alle støtter hverandre, for å sørge for alt vi trenger.  Da kan vi tenke på andre. Bare på den betingelsen kan vi heve oss over egoet vårt.

Det finnes ingen andre virkemidler. Egoet er det eneste med bindende virkning som dominerer oss – og vi kan bare nøytalisere det i en gruppe.

Hvis gruppen ikke nøytraliserer og annullerer egoet mitt, blir jeg aldri istand til å gjøre det selv. Jeg blir for alltid nedgravd i det og vil ikke være istand til å fødes, til å trè ut fra det. Gjensidig garanti er livets lov for meg. Det er den nødvendige forutsetningen jeg har for å fødes spirituelt.

Dersom jeg ikke får den trygge følelsen av full beskyttelse og forsørgelse av alt jeg trenger fra gruppen, blir jeg ikke istand til å heve meg over meg selv. Det er faktisk gjensidig garanti som skaper denne følelsen hos meg og det kommer ikke lengre an på meg. Hvis vennene påvirker meg med sin gjensidige garanti, vil jeg ikke klare å slutte å tenke på dem. Slik fungerer det.

Det er som en baby i morens armer, som føler han ikke eier en bekymring i livet. Instinktivt føler han seg trygg på at alle behovene han har vil bli ivaretatt. Det er slik jeg bør føle meg, som en baby i gruppens armer, som føler at alle bekymringer er borte, alle tanker, all angst og alle spørsmål.

Ingenting kan knyttes til meg; det er som om jeg svever i luften. Fra dette øyeblikket kan jeg begynne å ha omtanke for andre.

Vi snakker om uforanderlige lover, om virkemidler som bearbeider oss. Det er ikke fantasien min, eller noe jeg antar. Hvis gjensidig garanti påvirker meg, løsriver jeg meg – enten jeg vil, eller ikke. Hvis vennene bearbeider meg med dette virkemiddelet, frigjøres jeg fra egoets dominanse. Fra det øyeblikket av, kan jeg ha omtanke for andre.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 24/9/12, Writings of Baal HaSulam

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Spirituell lærer - Inga kommentarer →