Hvis du ikke gjør det som er riktig under en nedtur, skaper du en dobbel Machsom (barriere) foran deg. Du burde ha overkommet en Machsom under oppdagelsen av et nytt hulrom, men du utsatte det og mente du ikke hadde krefter til å gjøre det. Nå blir du nødt til å vente til skaperen atter vender seg mot deg, som vil si at de nye betingelsene for korrigering av fenomenet vil realisere seg i deg igjen – men annerledes. Skaperen forandrer èn vinkel, èn energi, med en annen – og gir deg en ny sjanse til å avansere.

Vi samarbeider innenfor et fullstendig system, der hver og èn må fullføre sin del, som avhenger kun av den enkelte, for å garantere hele systemets eksistens og sørge for at det avanserer mot målet. Denne bevegelsen foregår i hele systemet, der hver komponent stimuleres av og er avhengig av andre, i følge rangen av korreksjoner fra bunnen og oppover, i kjeden av Reshimot (informative gener).

Hva skjer med de som ikke realiserer sine Reshimot? Andre blir nødt til å gjøre arbeidet for dem. Så en som ikke utfører oppgavene sine, forårsaker alvorlig skade for alle. Slik skades hele systemet, hele gruppen. En lar ikke gruppen avansere og gjør at de må arbeide med ekstra korreksjoner, for å fullføre det en selv ikke klarte å gjøre. De må bære vedkommede på ryggen, som i en stridskamp, der man må bære alvorlig skadede soldater på en båre. Dette er en trist situasjon for gruppen.

Siden hele systemet er èn helhet og visningen av Reshimot avgjør hvem handler først og hvem handler etterpå – og hvordan vi er sammenkoblet med hverandre – er alle handlingene våre avhengige av hverandre og utfyller hverandre. Ved å ikke utføre oppgaven din i tide, fordømmer du straks deg selv og hele verden – istedet for å dømme deg selv og verden på en skala grunnlagt på faktiske omstendigheter. Du står på en vekt og får den til å vippe mot den ene eller andre siden, ved at du har ansvar for hele verden.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 24/9/12, Writings of Baal HaSulam

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Spørsmål og svar, Verden - Inga kommentarer →

Vi er ennå ikke istand til å gi hverandre en konstant styrke av gjensidig garanti. Noen ganger trèr vi inn i en slik tilstand, for deretter å trè ut fra den. Vi må prøve å minimalisere utgangstilstandene, de øyeblikkene vi får det travelt med å tenke på oss selv og drukner oss selv i ønsker om nytelse. Prøv å komme deg ut fra denne tilstanden raskt og finn støtte som kan hjelpe deg til å heve deg over tanken på deg selv.

Å ta vare på seg selv, synes for oss å være fornuftig og berettiget. Vi føler oss usikre på hvordan vi skal få dekket våre behov. Men over den følelsen, bør der være en trygghetskraft som kalles troens kraft, giverkraften.

Kanskje man befinner seg i meget farlige og skremmende situasjoner. Det skal man ikke overse og male rosenrødt. Istedet må man kreve dekningstyrken over dem, fra seg selv, fra gruppen og fra skaperen, slik at det blir et hulrom som må dekkes med behov og det som er utenfor behov – og man danner dette dekket, skjermen, over følelsen av mangel og tomhet.

Det må man prøve å gjøre så raskt som mulig, i de situasjonene, i de øyeblikkene i livet, der styrken av gjensidig garanti og beskyttelse forsvinner. I slike stunder kan vi vise vårt engasjement til målet.

Vi står ikke ansvarlige for stunder med nedturer og du trenger ikke å beklage deg over at du falt og mistet tillit og tro til gjensidig garanti og giverkraft. Skaperen danner nye hulrom i oss – for ikke ett øyeblikk er likt et annet.

Vi må være takknemlige for at vi nå, over følelsen av usikkerhet, kan bygge en enda sterkere forbindelse og påvirkning for å styrke disse konseptene – så de blir til sterke forsvarsfilter for oss. Den endelige korreksjonen er å fylle alle nedturene, alle hulrommene som åpner seg grunnet realiseringen av større egoisme, med styrken av gjensidig garanti og tillit som har utspring i giverkraft og hengivenhet.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 24/9/12, Writings of Baal HaSulam

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Koblingssystemet mellom oss avdekkes gradvis, takket være det fakta at vi forbinder oss. Innenfor denne forbindelsen fornemmer vi våre ønsker, som gradvis begynner å sammenkoble seg – og den generelle energien som strømmer gjennom dem.

Denne energien og lyset, som avdekkes i ønskene våre, er refleksjonen av giveren som er på utsiden. Vi har selv formet den og oppdaget ham. Denne refleksjonen kalles skaperen, som betyr Boreh – kom og se (Bo-Reh på hebraisk).

Skaperen eksisterer bare hvis skapningen former og oppdager ham inni ønskene sine, i intensjonen, motivasjonen og anstrengelsen sin.

Det kan synes rart, siden det tross alt sies: “Jeg er den første og jeg er den siste”, “Det finnes ingen annen enn ham”, “Hans glans fyller hele jorden”. Og etter alt dette sies det at mennesket selv former sin egen skaper?

Vi er ennå rede til å tro at vi må avdekke skaperen som er skjult, som om vi må fjerne vedhenget han gjemmer seg bak. Men det sies at det er vi som danner den formen som kalles skaperen.

Fra første delen av den daglige kabbalaleksjonen, 20/9/12, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Min likhet med skaperen, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Kongressen vår begynner og alt vi er opptatt av er å forbinde oss, kun å oppnå samhold. Fra dette øyeblikket av – og til kongressen ender – vil vi ikke tenke på noe annet og ikke ytre et eneste ord om den eksterne virkeligheten; vi fokuserer kun på oss selv og vennene våre, hvor enn de er.

Ikke tenk på – og ikke snakk om hva som skjer i verden. For når noen korrigerer seg selv ved forbindelse, vil BYAs virkeligheter balanseres og de balanserte kreftene vil dvele i hele naturen. Hvis vi, Bnei Baruch, korrigerer oss selv, da vil tilstrømmingen uten tvil flyte fra oss til alle; den vil flyte i kanalene som forbinder oss med hele verden.

Baal HaSulam skriver om det i Introduction to the Book Panim Meirot uMasbirot, Artikkel 4: Når Israels barn har fullført hele kunnskapen, skal kildene med intelligens og kunnskap flyte utover Israels grenser og vanne alle nasjonene i verden.

Vi må derfor formidle læren om kabbala blant verdens nasjoner. Men det er vi som må utføre korrigeringen – ikke de. På kongressen glemmer vi alt; hjemmet, formidlingen, verden. Det finnes ingenting annet enn stedet der vi er, sammen med vennene våre fra hele verden – som er forbundet med oss. Vi er samlet i ett hjerte. Vi er fullstendig frakoblet fra den eksterne virkeligheten og trenger dypere inn i den.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 20/9/12, “Introduction to the Book Panim Meirot uMasbirot”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Kabbala disseminasjon, Kongresser, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Folk begynner allerede å innse at ting bare kommer til å forverres i verden. Allikevel befinner kabbala seg langt fra massene. Hvordan kan vi dekke denne avstanden? Og hvorfor er den der?

Svar: Den er der, for at både vi og menneskeheten skal få muligheten til å gjøre en innsats. Denne adskillelsen lar oss og det eksterne samfunnet arbeide gjensidig i forhold til hverandre. Denne avstanden ble skapt med hensikt: Her må du sette inn kunnskapen, innsikten og forståelsen din.

Det kan synes som om det forhindrer fortsettelsen av en naturlig prosess. En gang i tiden klatret apene ned fra trærne og ble etterhvert til primitive mennesker. Deretter fulgte æraen med trelldom, middelalderen og den kapitalistiske perioden. Og i dag, når denne utviklingen har resultert i et sammenbrudd, kunne folk begynt å innse behovet for godt samhold. Hvorfor fortsetter ikke denne utviklingen automatisk?

Fordi mennesket da aldri ville komme til syne. Det ville vært den samme apen som kom ned fra trærne, drevet av sin egoisme. Vi innser ikke at vi er fullstendig underkastet kontrollen av forkjærligheten til oss selv. Om jeg kunne se det systemet som vi alle eksisterer innenfor, ville jeg sett at jeg ikke utfører en eneste ting selvstendig. I en slik situasjon kommer ikke skapningen fram. Trekk hvem som helst gjennom et filter av uavhengighet – og ingenting blir igjen av dem – ingenting bortsett fra den øvre kraften, som var der til å begynne med.

“Hvordan dannes et menneske?”: Dette er spørsmålet. Et menneske kan bare dannes ved å sørge for at det får mørke, litt kunnskap og litt styrke – for å gi det en mulighet til å finne en måte å overvinne sin natur og skape noe motsatt seg selv, utfra mørket, uten mye kunnskap eller forståelse. Da vil en ønske å ta de nødvendige komponentene fra skaperen og villig overgi seg til omgivelsen, som vil forplikte en til å gjøre det. Og gjennom dette gjensidige arbeidet, blir en istand til å tilegne seg en overnaturlig form, en form som står over ens natur. Denne formen kalles et “menneske” (Adam), en form som skaptes uten å ta i bruk Reshimot (informative gener), som vi har iboende i oss fra den tiden vi var primater.

Fra den daglige kabbalaleksjonen, 19/9/12, “Introduction to The Book, Panim Meirot uMasbirot”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Evolusjon, Kropp og sjel, Samfunn, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Om punktet i hjertet ikke ble vekket hos et menneske, ville han aldri ha våknet og ville fortsatt vært på de uorganiske, organiske og animale nivåene i naturen. Slik ser vi hvor viktig det er for de som har fått “punktet i hjertet” vekket, å realisere denne lengselen på alle mulige måter – og ikke gjemme seg for det, bak andre foretak.

Vi må hjelpe alle som ble vekket, for de er virkelig de spesielt utvalgte i denne virkeligheten. Bare med deres hjelp er det mulig å annullere skilleveggen som skiller menneskeheten fra skaperen. Alle de andre vil gå sammen med dem og bistå dem, i den grad beredskapen til å gjøre det avdekkes for dem. Dette er også et hellig arbeid. I den grad vi annullerer skilleveggen, vil kraften fra den endre seg – fra motstandskraft, til en kraft som støtter sammenkobling.

Akkurat som alle komponenter har motsetning i et elektronisk diagram og hvis det ble tilkoblet en generator, ville partiklene begynne å operere i henhold til sin motstand – som vil si at de blir fordelaktige. Jo mere motstand, jo hardere arbeides det og gir høyere gevinst.

Det samme skjer med den onde tilbøyeligheten. Det er takket være den vi stiger de 125 nivåene, når den forvandles til den gode tilbøyeligheten. Vi sammenkobles 620 ganger sterkere, enn vi gjorde tidligere.

Først, i virkeligheten av Ein Sof (uendeligheten), hadde vi ingen peiling på om vi var adskilt eller sammenkoblet. Vi eksisterte som et foster i morens livmor, som ble skapt slik og ikke kjenner til noe annet.

Men etter knusingen og adskillelsen, oppdager vi dybden av kjærlighet og forbindelse ved å avdekke skilleveggen på venstre side, hver gang – annullerer den og korrigerer den på høyre side – og bruker så midtlinjen for å få kontakt. Slik endres all ondskap til godhet og “dødsengelen” forvandles til en “hellig engel”.

Vi må anse egoet som en engel, som en spesiell energi som hever oss til menneskelig nivå. Hele denne adskillelsen var bare nødvendig for å få oss til å oppdage dybden av forbindelsen, forstå den og fornemme den i sin fulle dybde.

Vi skal ikke eksistere passivt i den, som fosteret i livmoren – som hverken vet, eller skjønner noe. Istedet skal vi samarbeide, som de “to store lysene”, som likeverdige, som to elskere, gjensidig forbundet til èn helhet. Bare da kan vi virkelig glede hverandre.

Så gjenforeningen til organet som ble amputert fra kroppen, er ikke bare en gjenforening. Det lar dem bli èn helhet, ifølge tiltrekningen og tilbøyeligheten mellom dem. Derfor kalles det “hengivenhet”.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 13/9/12, “A Speech for the Completion of The Zohar”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Kabbala disseminasjon, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Etter at en er vekket for det spirituelle, avhenger resten av ens oppstigning på mangelen. Det er det eneste man blir bedt om – å ha mangelen, som kalles bønn, MAN.

Dette er kun mulig når man er takknemlig for å ha mottatt en slik lengsel. Da øker man selv målets viktighet; viktigheten av neste nivå. I tillegg er dette mulig om man, over alt dette, også utvikler enda en mangel i seg; å ikke stige for sin egen skyld – men for å fornøye skaperen. Det er som det berømte eksempelet om gjesten som ønsker å glede verten.

Da forbereder man seg til å motta hjelp ovenfra, slik at ens ønske blir riktig. Selv om man ikke skjønner i hvor stor grad regnskapet vårt faktisk er egoistisk, har det ingen betydning. I mellomtiden er dette nok. Senere vil man se at regnskapet ikke er plettfritt. Derfor kalles forberedelsestiden Lo Lishma (ikke for hennes skyld).

Det er et naturlig, egoistisk regnskap og det er umulig å hoppe over egoet vårt på èn gang. Det åpner seg gradvis, slik at vi kan gjøre en innsats og motarbeide det – mot ting vi liker, mot våre vaner og i den grad vi er villige til å trampe ned stoltheten vår for å forbinde oss med andre.

Alt dette er ikke lett. Men om vi konstant er oppmerksomme på det, da avanserer vi. Problemet vårt er at alle prøver å unngå det og gjemme seg i sitt lille hjørne, å gjemme seg bak studiet, bak ønsket om å forstå det skrevne ord – som ikke har noen ting å gjøre med spirituell avansering og indre korreksjon. Man fyller hodet med tørre fakta og neglisjerer arbeidet i hjertet.

Arbeidet i hjertet er å motarbeide hjertet, for å forvandle “steinhjertet” til “kjøtthjertet”. Men vi glemmer hvor vi må anstrenge oss mest. Alle finner en behagelig flekk og tror de har funnet veien. På den måten daler man selv fra Lo Lishma, siden Lo Lishma er når jeg på tross av mitt ego, allikevel anstrenger meg for å heve meg over det.

Hvor er det daglige arbeidet for å forbinde meg med andre, å trampe på meg selv, å annullere mitt “selv”, å akseptere viktigheten av meningen til gruppen, å bli en trell for oppdraget? Kan jeg utforske meg selv og se hvilken tilstand jeg befinner meg i? Dette kalles Lo Lishma.

Alt arbeid Moses utførte i Egypt, er eksempel på arbeid i Lo Lishma. Han ønsker å frigjøre seg fra trelldommen, men er redd – for han innser at han befinner seg under herredømmet til Farao, som er hans eget ego – og han vet ikke hvordan han kan kommunisere med ham. Det når en stand der skaperen selv tar hånd om ham og fører ham til Farao og bistår ham i alt han gjør.

Skaperen selv kjemper mot Farao. Han sier: “Kom til Farao!” Men i mellomtiden er vi redde. Vi vet at egoet kontrollerer oss totalt og hvor svake vi er når vi konfronterer det. Vi befinner oss i et konstant dilemma: På den ene siden er vi rede for det – og på den andre siden er vi ikke. Om vi bare kunne be skaperen om å gå foran oss, bare å gjemme oss bak ham og stå foran Farao på den måten. Men faktisk har vi ingen ønsker om å gå – og vi har hverken mot til å henvende oss til egoet vårt, eller til våre egne egenskaper, som kalles “Israels nasjon”.

Men ved å befinne oss i et system som forbinder oss med Farao, skaperen og nasjonen, må vi klarlegge alle disse forbindelsene. Vi kan ikke gjemme oss bak en teori, eller et arbeid, som bare er et hjelpemiddel. Det er veldig viktig å klargjøre hva Lo Lishma betyr.

Når man trèr inn i en tilstand av Lo Lishma (ikke for hennes skyld), blir tingene klarere og mer avgjørende. Vi kan ikke si at det blir lettere, men av erfaring blir man rik. I mellomtiden, derimot, under forberedelsestiden, flykter man inn i et hjørne og er klar til å bli der til ens siste dag. Det er et stort problem, om ikke gruppen sporer og leder en. Man må føle at man står lavere enn dem, for å kunne høre hva de sier.

Følelsen av hjelpeløshet, på den ene siden – og behovet for å avansere, på den andre siden – er en tilstand som kalles Yomim Norai`im (dagene med ærefrykt). Man befinner seg i en tilstand av angst, siden man ikke er redd for å ikke være istand til å oppfylle skaperens ønske, for ikke å klare å la ham avdekkes for alle skapningene, for ikke å være istand til å ofre seg selv for sammenløpet av skaperen til skapningene.

Alt dette vekker frykt i oss. Vi ønsker virkelig å fullføre dette trinnet i praksis, slik at det kan kalles begynnelsen på Et Nytt År for oss.

Fra forberedelsen til den daglige kabbalaleksjonen, 14/9/12

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Kabbalister tilskriver misunnelse som en av egenskapene som bistår oss i å trè ut fra denne virkeligheten og inn i den spirituelle virkeligheten. Men hvorfor skal jeg misunne andre? Vi er jo alle sammen spesielle og alle følger sin egen bane. Hvorfor skal en annens unikum gjøre meg sjalu og gi meg styrke på veien?

Svar: Jeg vekker målbevisst misunnelsen, begjæret og ønsket om respekt, i meg. Dette handler ikke bare om et vanlig menneske som misunner andres suksess og jakter etter respekt. I denne virkeligheten misunner vi all slags tull og ønsker oss mange fjollete ting. Jeg tar, tvert imot, kun det som er livsnødvendig og ignorerer alt annet. Når jeg har dekket de grunnleggende behovene, danner jeg meg for spirituelt arbeid og innenfor dette rammeverket tar jeg i bruk hjelpemidler som misunnelse.

Ellers har jeg ingenting å avansere med. Misunnelse, begjær og respekt er de tre innfartsvinklene – og hva har jeg å arbeide med, hvis jeg ikke har dem i meg? Det er disse tre egenskapene som kan ta meg ut fra denne virkeligheten; det er som å trè ut fra BYAs virkelighet og inn i virkeligheten til Atzilut.

Så om jeg ønsker å arbeide spirituelt, ser jeg på andres arbeid og annullerer meg overfor dem. Da ser jeg på dem som vår generasjons mest fantastiske: de har avansert mye mer enn meg, de har oppnådd korreksjonens avslutning og jeg misunner dem. Har jeg ikke misunnelse, eier jeg ikke krefter og klarer ikke å bevege meg. Egoet mitt gir meg krefter til å avansere. Riktig framgang med riktig intensjon, som er det samme som form iført materie, blir gitt meg av lyset – mens selve materiet som jeg hever meg over, er mitt eget ego.

Spørsmål: Men hvordan kan jeg skjerme den riktige intensjonen fra misunnelsen?

Svar: Intensjonen dannes i henhold til misunnelsen, begjæret og ønsket om respekt. Du vender misunnelsen til misunnelse for skaperen, ønsket om respekt – til respekt for skaperen og begjæret for en drivkraft – til å hengi deg til ham. Hva ellers har du å korrigere? Hva er det du bygger? Et luftslott i skyene?

Spørsmål: Men allikevel, misunnelsen brenner meg opp…

Svar: Nei, du tillater deg bare å vekke misunnelse, begjær og ønske om respekt, etter begrensningen, når det ikke lengre er for deg selv, men for å forstå og bestemme “arbeidsplassen”. Alt må være under kontroll. Er det ikke det, må du ikke en gang begynne.

Kort og godt; prøv det. Ikke vær redd for å begynne å misunne. Begynn å bearbeide det. Du er heldig hvis du misunner vennene; det er bra. Vi har ikke andre krefter å avansere med. Om jeg var alene, uten noen omgivelse, ville jeg vært som et dyr. Men når samfunnet hele tiden sporer meg og stimulerer meg ved å vise meg at vennene har det som jeg mangler, hjelper det meg til å avansere. Alt jeg trenger er en spesiell omgivelse som sørger for å gi meg gode eksempler, som jeg misunner.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 12/9/12, “Peace in The World”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Gruppearbeid, Indre arbeid, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Påvirker lyset oss mer når vi forstår det vi leser, eller når vi gjør en innsats og forsøker å holde fast ved intensjonen?

Svar: Det er det umulig å vite. Lyset påvirker hele tiden. Vi føler derimot ikke straks effekten, men over tid. Kanskje om to uker, eller til og med når det ikke passer i det hele tatt, kommer aha-opplevelsen. Du aner ikke når det vil skje, for det finnes så mange interne og eksterne betingelser som fører til en slik oppdagelse.

Fra andre del av den daglige kabbalaleksjonen, 11/9/12, The Zohar

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Kabbalastudier, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Den måten alle skapninger forholder seg til meg, kalles skaperen?  Hvor avdekker jeg ham? I mitt forhold til dem.

Når avdekker jeg ham? Når jeg forholder meg til dem med kjærlighet og giverglede.

Hva finner jeg ut om dem? – At de er uatskillelige komponenter av meg selv, som jeg har nytte av og som jeg trenger. Det finnes ingen i verden som ønsker å skade meg, eller vil være min fiende.

Det vil si at jeg avdekker at alle skapninger står i forhold til meg, enten i giverglede, eller for givergledens skyld, som kalles; “Gjør ikke mot andre det som er avskyelig for deg”, eller i mottakelse for givergledens skyld, som er det samme som at man elsker andre som man elsker seg selv. Dette er realiseringen av skaperens holdning mot meg, som om han generaliserer alle disse holdningene på sine høyeste nivå.

Fra tredje del av den daglige kabbalaleksjonen, 8/8/12, The Study of the Ten Sefirot

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gjensidig garanti, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →