Spørsmål: Hvordan kan vi kjempe mot følelsen av tungsinn og nedtrykthet?

Svar: Når vi føler tungsinn fra fornemmelsen av mørke, hindringer, forstyrrelser på veien og kvaler, avhenger alt av hvor mye vi kan bevisstgjøre oss selv og se den spirituelle meningen bak alle hindringene som kommer, spirituelle detaljer – for å be uutrykkelig utifra dem.

Vi må forestille oss feilfrie spirituelle egenskaper motsatt de fysiske egenskapene som viser seg nå. Alt det som for meg synes som ondskap, er tross alt ulike manifestasjoner av ondskap som avdekkes inni meg, mitt ego, mine ønsker. Jeg avskyr et menneske, jeg er misunnelig på et annet og det tredje irriterer meg. Jeg foretar disse evalueringene, både positive og negative, kun i forhold til meg selv.

Men er jeg nå istand til å snu disse detaljene opp-ned og begynne å sanke dem alle inn til ett eneste felt av forhold, ønsker og tanker? Fra konflikten mellom dem vil jeg forstå hvordan jeg kan vende meg mot skaperen , mot lyset, for der å motta tro – giveregenskapen.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 10/6/12, Shamati #113

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Dersom den spirituelle gnisten har så stor makt, hvorfor kan vi ikke gi det som en helhet, istedet for en vedvarende blafring som noen ganger vokser og andre ganger faller?

Svar: Det er fordi vårt ansvar er å opprette en riktig forbindelse mellom mottakerønsket og den spirituelle gnisten. På den ene siden har vi skaperen, den spirituelle gnisten – og på motsatt side er skapningen, ønsket om nytelse. Min oppgave er å forbinde dem med hverandre, å få den ene til å iklè seg den andre.

Nytelsesønsket er vårt naturlige materie, det virkelige meg. Men nå opplyser den spirituelle gnisten meg og jeg mister hodet. Jeg vet ikke hva det er jeg streber etter, en slags spirituell virkelighet som gudene-må-vite-hvor-er. En som føler dette for første gang, mister balansen og virkelighetsfornemmelsen. Derfor virker hele verden i våre dager skjør og opprørt.

Og vår oppgave er å avdekke et kraftig lys av NRNHY istedet for en gnist og å oppnå hele ønskets dybde, for å knytte dem sammen, for at ønsket skal ta lysets form og iklè seg det. Da blir det til en beholder for lyset og vi avdekker ikke en liten gnist, men lys som er 620 ganger mer kraftig.

Fra den daglige kabbalaleksjonen, 6/6/12, Shamati #21

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Min likhet med skaperen, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Fra Rabashs leksjon: En naken person føler mangel. For ham er klær en tilfredsstillelse som oppfyller mangelen hans. Også i det spirituelle, føler et tomt ønske at det er mangelfullt. Når lyset kommer og fyller det, er det som en kledning.

Kledning er samsvarsnivået overfor lysets ønske. Kledningen kan være uorganisk, organisk, animalsk, eller av ulik menneskelig karakter – alt dette består pesonens kledning av og er det som avgjør hvilke av lysets egenskaper ønsket kan gjøre til sine egne ved å iklè seg dem for å ligne lyset.

Vårt viktigste arbeid er å ønske å bli en kledning for den øverste og ta en form som er mest mulig i samsvar med skaperen. Vi må konstant forberede oss på å ta ny form. Alt avgjøres av kledningen, siden ønsket i seg selv ikke har noen form. Om vi er dyr – eller mennesker som ligner skaperen; det kommer an på kledningen. Det er ett av to.

På veien må vi konstant se oss selv i en tilstand av fri vilje, halvveis skyldige og halvveis uskyldige, i henhold til kledningen, i henhold til formen vi heller mot. For å klare det har jeg gruppen, læreren og bøkene, som kan tilpasse meg en kledning. En form som er mest mulig lik skaperen.

Fra forberedelsen til den daglige kabbalaleksjonen, 4/6/12

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid - Inga kommentarer →

Forskjellen på spirituell og legemlig oppfattelse, er at vi fornemmer den spirituelle virkeligheten inni oss, i mottakerønsket – og følelsen av at virkeligheten utenfor oss ikke tilhører oss, er denne virkeligheten. Forskjellen på dem avgjøres av egoet, som distanserer visse egenskaper jeg har innvortes og plasserer dem på utsiden. Dette skillet skaptes siden knusingen av ønskene førte til at de ble fremmede og fjerne for hverandre, som om de ikke er en del av andres egoistiske interesser og de som er motsatt våre egne ønsker.

Men akkurat dette er grunnen til at vi har fått sjansen til å forbinde oss, som i begynnelsen – i den endelige korrigerte tilstanden. Men denne gangen kan vi fornemme, forstå og oppnå dens eksistens i sin helhet. Vi har, tross alt, tilbakelagt et godt stykke erkjennelse mot den endelige tilstanden, sammenlignet med det vi fornemmer innvortes og utvortes.

Dette er mulig, takket være det fakta at mitt ego atskilte meg og kastet millioner av mine egenskaper bort fra meg: egenskaper som tilhører de uorganiske, organiske, animale og menneskelige – og jeg fornemmer dem som fremmede. Takket være at jeg nå sammenligner dem med meg selv og nærmer meg dem med makt, enten jeg ønsker dem eller ei, forsterker jeg mine følelser og øker forståelsen til jeg begynner å elske alle de andre.

Når jeg tilbakefører dem i meg, oppnår jeg en så bred oppfattelse av virkeligheten at det omslutter hele Ein Sof (uendeligheten), 125 spirituelle nivåer.

Bare tenk hvor skjulte og umerkbare alle prosessene som skjer inni oss er. Men på utsiden legger jeg umiddelbart merke til og reagerer kraftig på hver forandring, selv den minste, enten den er bra eller dårlig. Mitt ego forstørrer dem, som om de befinner seg under et forstørrelsesglass.

Med hensyn til det som skjer inni meg, er ikke mitt ego like kresent som det er til det som skjer eksternt. Derfor er jeg så følsom til ting som skjer rundt meg, men om det samme skjer inni meg vil jeg knapt merke det. Vi kjenner ikke oss selv, fornemmer ikke og ser ikke oss selv som andre gjør det. Noen ganger er det et sjokk å finne ut hva andre synes om oss. De får oss til å åpne øynene og vi kan knapt tro at det er sant.

Vi kjenner ikke oss selv! Vi fornemmer ikke oss selv og kjenner ikke våre egenskaper. Vi ønsker bare å tilfredsstille oss selv, uten å være klar over de indre komplikasjonene det medfører. Men alt som foregår på utsiden berører oss og vi bedømmer lidenskapelig mennesker som oppfører seg på en bestemt måte i forhold til oss og lurer på hva vi kan gjøre med det.

Så takket være knusingen, som plasserte alle mine indre egenskaper utenfor og bare lot et lite ønske være igjen inni meg, kan jeg begynne å arbeide med det som for meg synes som noe eksternt og hente det inn igjen – for å sammenkoble lyset og beholderen til ett ønske. Takket være det, oppnår jeg en forfinet oppfattelse, siden jeg er nødt til å ta hensyn til og forstå alle fremmede. Kanskje jeg avskyr dem, men jeg er nødt til å elske dem når jeg vender hele oppfattelsen til motpolen.

Den forståelsen belønner meg med et lys som er 620 ganger sterkere og forståelse av hvor jeg er og hva jeg fornemmer. Det er forskjellen på virkeligheten til Ein Sof, som først skaptes av skaperen, der skapningen bare var et lite punkt – og vår virkelighet. Vi forstørrer det lille punktet helt til Ein Sof, ved å tilføre alt som finnes på utsiden, ved å føre hele verden innenfor, i henhold til regelen som sier: “Elsk din neste som deg selv.”

Fra andre del av den daglige kabbalaleksjonen, 1/6/12, Zohar

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Kjærlighet, Oppfattelse, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Fra Baal HaSulams artikkel «The Arvut (Gjensidig Garanti)» (tekst fra artikkel er i fet skrift):

Du vil tydelig se at utgivelsen av Toraen til et menneske måtte utsettes til de kom ut av Egypt, som betyr at en lar egoet gå og bestemmer seg for ikke lengre å være knyttet til det.

Føst da vil de bli en egen nasjon. Nå er personen rede til å forbinde seg med alle sine venner for å utvikle seg over egoet.

Da ble alle deres behov tatt hånd om av dem selv, uten avhengighet av andre. Gruppen ønsker å etablere seg på en måte der kun giveregenskapen vil dvele blant vennene for å skape og stabilisere denne kraften for å kunne være i stand til å sjenke til skaperen.

Dette kvalifiserte dem til å motta den øvre Arvut (gjensidig garanti), og da mottok de Tora. Med dette kvalifiserte de seg til en forbindelse kalt «gjensidig garanti» som stabiliseres og viser seg for dem fra lyset som endrer kalt «Torah.»

Det viser seg at selv etter mottakelsen av Tora, hvis en håndfull fra Israel svikter og vender tilbake til den urene egen-kjærlighet… Betyr dette at vi ikke snakker om den endelige suksessen siden de kan vende tilbake til og falle fra den gjensidige garantien… Uten omtanke for vennene vil de samme behov som finnes hos de få, vanskeliggjøre for Israel evnen til å sørge for seg selv. Dette er fordi de få ikke vil føle omsorg for dem i det hele tatt. Hvis hvert medlem i gruppen ikke investerer alle sine krefter og legger dette til i den gjensidige garantien, til den generelle gjensidige forbindelsen, eller forlater veien helt, er hans krefter fraværende og på grunn av slike mennekser siger alle ned.

Oppfyllelsen av Mitzvaet (budet) å elske sin venn vil bli forhindret fra hele Israel. Beholderen kalles gjensidig garanti, og lyset, den følelsen som fyller den kalles «Kjærlighet.»

Derfor tilbakeholder disse opprørerne alle som overholder Tora, i den urene egen-kjærligheten. Vokterene av Tora er de som konstant bekymrer seg over forbindelsen og derfor tiltrekker lyset som endrer, så deres forbindelser vil passe med lyset og vokse i intensitet mot en sterkere forbindelse til skaperen. Slike mennesker holder konstant tora og mitzvot (budene), som betyr korreksjoner og forbindelser som stadig blir sterkere og mer kompliserte.

… For de vil ikke være i stand til å engasjere seg i mitzva (budet), «Elsk dine venner som deg selv,» og fullføre sin kjærlighet mot andre uten deres hjelp. Det er nødvendig å konstant styrke den gjensididge garantien, forbindelsen mellom dem, for det er der lyset til kjærligheten blir avdekket i en stadig økende intensitet.

Som et resultat er hele Israel ansvarlig for hverandre, både på den positive og den negative siden. «Israel» som er lengselen etter Yashar-El direkte mot skaperen, er kun mulig under gjensidig garanti. Så uten gjensidig garanti finnes ikke Israel, som betyr at de ikke kalles Israel hvis det ikke finnes gjensidig garanti mellom dem.

«Israel» og «gjensidig garanti» er synonymer som symboliserer den spirituelle beholderen der lyset blir avdekket.

På den positive siden, hvis de holder Arvut helt til alle påtar seg omsorg for å tilfredsstille sine venners behov. En må ha den generelle beholderen i tankene, for å ha gjensidig garanti (ansvar) på alle kanter i et helt integrert system.

De kan fullt og helt overholde TORA OG MITZVOT. De legger fortløpende til de korreksjonene som blir avdekket for dem. Korrupsjon blir selvfølgelig avdekket for dem på samme måte som med Israels barn i ørkenen. Her er Tora viktig, dette betyr studier og instruksjoner som viser dem hvordan de skal rette opp korrupsjoner som blir avdekket etter eksilet fra Egypt. Ved å heve seg over sitt «Egypt» begynner barna av Israel å stabilisere nasjonen Israel, ved å tiltrekke lyset kalt Tora, ved å være konstant på vakt og rede til å lære hvordan det gjøres. Denne handlingen, denne prosessen er «Nasjonen Israel,» som avanserer direkte mot skaperen.

De kan fullt og helt overholde TORA OG MITZVOT som betyr å tilfredsstille skaperen. Dette er målet og grunnen til alt arbeidet. Her befinner det seg kun to stadier – enten gjensidig garanti eller selv-kjærlighet, det finnes ingen mellomstadier.

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Felles sjel, Gjensidig garanti, Toraen - Inga kommentarer →

Forholdet til skaperen, til vennene, til gruppen, til hele menneskeheten, til hele virkeligheten, som vi foreløpig oppfatter som noe utenfor oss selv, er i realiteten samme ting. Men en slik oppfattelse av virkeligheten er ikke noe som opptrer umiddelbart. Hele tiden må vi sammenkoble den ène helheten med – “Israel (den som higer etter Yashar – El), Oraita og Kaddosh Baruch Hu.”

Vi må konstant arbeide for å stabilisere det riktige bildet inni oss. Det stabiliseres gradvis i alle sine partikler, i alle forbindelsene mellom de ulike delene, til det avdekkes for oss.

Det er som når jeg ser et uklart bilde på skjermen og ikke klarer å skjelne noen ting. Det forvirrer meg. Slik ser vi også virkeligheten gjennom vårt indre fotografiske bilde, med fullstendig uklar fokus. Sakte men sikkert stabiliserer bildet seg og blir skarpere, i henhold til hvor mye jeg tilnærmer mine indre egenskaper til lysets egenskaper.

Fra den daglige kabbalaleksjonen, 1/6/12, Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Spiritualitet, Utvikling - Inga kommentarer →

Baal HaSulam: “The Arvut (Gjensidig ansvar)”: Og da hele nasjonen enstemmig ble enige og sa: “Vi skal utføre og vi skal høre”, tok alle Israels medlemmer på seg ansvar for at ingen av nasjonens medlemmer skal mangle noe. Kun da var de verdige mottakelsen av Torah og ikke tidligere.

Korrigeringen av den generelle beholderen kreves av oss, ønskene som nå føler seg isolerte, fremmede og i motsetning til hverandre. Før avanserte lyset dem til forbindelse og samhold. Men nå, grunnet knusingen, adskiller det dem og fører dem til motsigelse, krangel, vold osv. Vi har behov for at lyset kommer og korrigerer og forbinder disse ønskene.

Vi vet ikke hvordan vi skal korrigere dem, hvordan vi kan sette den knuste beholderens deler sammen, for vi vet ikke på forhånd hvordan beholderen skal være og alt vi antar er bare en formodning. Så hva skal vi gjøre? Poenget er at vi ikke korrigerer noe som helst på egenhånd. Vi spør, krever og påkaller den øvre for at han skal utføre korrigeringen.

Et menneske kan overhode ikke korrigere seg selv. Hver gang stiger vi til et høyere nivå, men er et lite barn smartere enn moren? Derfor ledsages hver opptur av en forespørsel – og som svar utfører den øvre det nødvendige arbeidet og flytter oss til neste tilstand.

Forespørselen er vår andel og arbeidet er den øvres andel. Derfor kalles det “Guds arbeid”. Det er han som arbeider. Mitt arbeide er å anmode.

Dersom vi hele tiden passer på å fordele arbeidet, sparer vi masse energi og unngår å bli forvirret. Vi må forsikre oss om at det er det vi gjør og ikke glemme det. Vi vil jo helst arbeide på egenhånd. Men den egentlige handlingen fra vår side, er å forberede oss for hans arbeid. Vi må anstrenge oss, for deretter å oppdage hvor hjelpeløse vi er. Baal HaSulam sier: “Man er aldri mer lykkelig i sitt arbeid enn når man fortviles over egne krefter”. Man må innse at det bare er skaperen, den øvre kraften, som er istand til å korrigere en. Slik er det hele tiden.

Det er ingen tilfeldighet at oppdraget vårt synes så komplisert: Å bli “som èn mann i ett hjerte”, å fullstendig forène oss, hvordan er det mulig? Det er illusjoner som bare kan føre til kriser og skuffelse og til et enda større sammenbrudd enn det vi feks opplevde i Sovjet Unionen. Slik går det når man anvender feil middel og feil program. Den kabbalistiske metoden, derimot, utruster oss med en naturlig plan, anført av naturen selv: Livet ditt behøver ikke å være dårlig, du må bare innse at du er i en dårlig tilstand. Det er tilstrekkelig for at du kan kreve endring og motta den nye tilstanden.

Så vårt arbeid er enkelt. Dersom vi alle samler oss og arbeider i henhold til loven om gjensidig ansvar, blir oppdraget mye lettere. Vi oppdager det onde – og samtidig oppdager vi det gode, det vil si kilden og endringsmiddelet. Spenningen mellom disse to polene fører oss mot korrigering; vi fremkaller lyset som endrer og det utfører arbeidet. Denne ordningen gjentas gang på gang.

Det virkelige livet, den virkelige oppturen, vil vise seg i folks varige nærhet, i felles sirkler, i diskusjoner, i inntrykk, i oppstemthet og i gjensidig hjelp. Derfor oppdager vi flere mangler hos oss, sammenlignet med det generelle samholdets korrigerte tilstand. Vi vil oppdage effektiviteten som finnes i tilstanden av gjensidig påvirkning og giverkraft og vil aktivere den øvre kraften som utfører hele arbeidet. Det sies: “Han som skaper fred i himmelen, skal skape fred over oss”. Slik er handlingenes rekkefølge.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 30/5/12, “The Arvut (Gjensidig Ansvar)”

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Intensjon, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva skal jeg gjøre dersom jeg under seminaret tenker mye på samhold, men ikke er istand til å føle det?

Svar: Arbeidet vårt foregår mellom følelsene og intellektet, i midtlinjen. Vi må holde fast ved midtlinjen i våre tanker, ønsker, intensjoner og forbindelser – i alt. En ensrettet favorisering i noen retning er uakseptabelt. Siden alt dette avdekkes i skapning motsatt sakaperen, må det avdekkes i midtlinjen.

Hele naturen eksisterer kun takket være det fakta at den befinner seg i et slags medium, de mellomliggende tilstandene mellom det absolutte pluss og minus, i en balanse mellom ytterliggående tilstander.

På det menneskelige nivået oppnås derimot ikke balanse ved beregning av middelverdi, slik man gjør på det uorganiske, det organiske og det dyriske nivået, men ved hjelp av at minus og pluss kobler seg sammen! Venstre og høyrelinjen jevner seg ikke ut i midten, men kobles sammen i sentrum og derfor viser det seg at midtlinjen befinner seg på et høyere nivå enn summen av dem. Det er forskjellen på midtlinjen i vår virkelighet og i den spirituelle virkeligheten.

Det er viktig å forstå at alle disse konseptene som vi utforsker på oss selv, vil oppnå balanse og sørge for riktig tilnærmingsmåte når vi søker etter løsningen på ulike problemstillinger.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 20/5/12, “Talk about past Conventions”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Kongresser, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Baal HaSulam: “6oo,000 Souls” (600,000 sjeler): “I virkeligheten eksisterer det ikke mer enn èn eneste sjel, som er oppdelt av menneskets egoisme til 600,000 deler og et mangfold gnister.”

Det eneste som ble skapt var èn forent sjel – og ingenting annet. Kun den eksisterer – og vi befinner oss alltid inni den. Og dersom det for oss virker som om det ikke er slik, er det fordi vi er ufullkomne. For meg oppdeles den generelle beholderen til meg “selv” og “andre”, istedet for å vise seg for meg som en integrert helhet der det bare finnes “vi”. Og alt mitt arbeide oppsummeres i å korrigere oppfattelsen min.

Inntil nå befant jeg meg i en virkelighet der alle delene syntes å være usammenhengende og uten sammenkobling. Slik er jeg skapt på innsiden. Det var slik jeg så på den eksterne virkeligheten og det fikk meg til å ha et avslappet forhold til den. Nå tar derimot virkeligheten på utsiden en annen form: det viser seg at de uorganiske, organiske og levende nivåene av naturen er gjensidig sammenknyttet. Det er kanskje ikke så viktig for meg, men økologi er viktig siden mine ubevisste handlinger forårsaker ubehagelige endringer i naturlige prosesser.

Men det aller viktigste er at det menneskelige samfunnet i seg selv blir èn enkel “mekanisme” for meg. Med andre ord uttrykker virkeligheten seg nå som en eneste sjel, en eneste beholder, mens jeg ikke ønsker å gjenkjenne dette samholdet. Jeg ser at jeg ufrivillig trèr inn i verden, at virkeligheten bokstavelig talt “dytter” meg dit selv om det er mot min vilje. Jeg ønsker fortsatt å være egoistisk, men virkeligheten til den eneste sjelen viser seg for meg.

Derfor avspeiles bildet av den knuste virkeligheten for meg i det “bulkete speilet” til den ufullkomne menneskelige bevisstheten. Jo raskere vi skjønner dette og korrigerer oppfattelsen vår, jo raskere vil vi oppnå framgang.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 28/5/12, “600,000 Souls”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Felles sjel, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Gruppens sentrum er det punktet der vi frigjøres fra alle knusingens fragmenter og kun ønsker å konsentrere oss om våre gnister og knytte dem sammen med hverandre. Og jo mer vi forsøker å forène gnistene, jo høyere stiger vi på den spirituelle stigen.

Grunnet denne innsatsen avdekker vi en ny dybde av ønsket i oss og et større lys blir avdekket i gnistenes samhold. Forbindelsen av gnister er “Reshimo de Itlabshut” og dybden av ønsket som vi ønsker å forbinde oss over, er “Reshimo de Aviut” – og slik begynner vi å forbinde oss i vårt første felles spirituelle “Partzuf” der vi vil fornemme èn sjel.

For første gang fornemmer vi oss selv i den helhetlige virkeligheten der vi alle er forbundet med hverandre og inni den vil vi fornemme spirituelt liv – èn for alle. Som man sier: “Det finnes ingen annen enn skaperen”, èn for alle: èn tanke, ett lys, et forènt system. Vi vil føle at vi lever innenfor den øvre kraften.

Da kommer vi til å gjenkjenne det mer og mer, skjelne flere trekk i det, ulike holdninger mot oss i forhold til størrelsen av Partzuf. Men det aller første punktet vi må starte fra, er samholdspunktet vårt, som kalles gruppens sentrum. Det består av to elementer: Det første er å overvinne vår egoisme, Reshimo de Aviut og det andre er vårt ønske om å forène oss gjennom gnistene våre, som avgjør Reshimo de Itlabshut.

Dersom jeg innsetter dem riktig i forhold til hverandre, kalles det tro over fornuft. Alt samles til èn virkelighet, til en eneste tilstand. Tro er de sammenknyttede gnistene og kunnskap er styrken av det egoistiske ønsket, som vi ønsker å bygge vår forbindelse over.

Det betyr ingenting om vi ikke klarer å nå det ønskede og forbinde oss i gruppens sentrum. Hovedsaken er hvor mye innsats vi har gjort for det. Den vellykkede tilstanden avhenger av innsatsgraden.

Vi lykkes aldri direkte gjennom våre handlinger, men tiltrekker bare lyset over oss, slik at skaperen fullfører arbeidet for oss! “En fange kan tross alt ikke frigjøre seg selv fra fengselet”; alt skjer takket være hjelp ovenfra , gjennom bønnen og bønnesvaret.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 24/5/12, “Talk about the Workshop”

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Felles sjel, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Internett, Min likhet med skaperen, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →