Shamati, Artikkel 159: “Det vil si at når Israel befinner seg under en viss nasjons herredømme, kontrolleres de av den nasjonen og kan ikke trekke seg tilbake fra dens maktområde. Derfor hadde de fått nok av dette arbeidet og kunne ikke frigjøres fra det.

Så hva gjorde skaperen? “Egyptens konge døde.” Det vil si, de mistet samfunnsstraffen fra ham. Derfor kunne de ikke lengre arbeide…

Er det positivt at Farao døde? Han førte, tross alt, Israels barn nærmere hellighet ved å tvinge dem til å oppfylle to innsikter i seg selv. På den ene siden hadde de grytene fulle av mat, men samtidig var de slaver.

Når vi ikke tenker på det spirituelle, føler vi ikke trelldommen – og vi glemmer at vi er slaver. Du arbeider for egoet ditt og gjør det godt. Trelldommen begynner når du, på tross av de fulle kjøttgrytene: føler at du mangler spiritualitet fordi du ikke oppnår kontakt og kjærlighet – muligheten til å slippe fri fra ditt ego.

Trelldommen fornemmes bare når du har to innsikter: På det materialistiske nivået er alt i skjønneste orden, men på det spirituelle nivået er der ingenting – og vil heller aldri bli noe. Da kalles det “trelldom”. Substansens herredømme over ånden. Skaperen hører oss bare når vi har kontakt med hverandre og begynner å skille det legemlige fra det spirituelle og skjønner at vi må lete etter det spirituelle punktet i forbindelsen med hverandre.

Derfor kalles vi “Israels barn” og “brødre som sitter sammen” – de som føler seg som slaver i Egypt og ikke makter å oppnå kontakt. I begynnelsen virket det som om alt var mulig – og alt var bare fryd og gammen. Så oppstod problemene. Vi ser dette i ulike grupper. Det er andre fase av trelldommen i Egypt, der Israels barn stønner i det harde arbeidet. De får ingen kontakt. Men istedet for å flykte, fortsetter de å jobbe med å oppnå den.

Forlater man ikke gruppen av den grunnen, men fortsetter å bearbeide dette ene punktet og prøver å oppnå forbindelse, vil man til slutt fortviles og rope ut i avmakt. Når vi er forbundet, får vi en beholder der vi oppdager skaperen. Men vi klarer ikke selv å skape den, for et menneske kan ikke selv oppnå spirituelle handlinger.

Da stønner vi i arbeidet, for da skjønner vi at vi trenger hjelp fra den øvre kraften. Bare det kan korrigere og forbinde oss. Dette stønnet er allerede en redning, den store avdekkelsen av: “Det finnes ingen annen enn ham” – og at kun han kan forbinde oss. Vi har oppnådd ønsket om samhold i arbeidet vårt, når vi innser at det er det eneste vi trenger – uten noen som helst form for fristende materialistiske betingelser.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 8/4/12, Shamati #159

Kategori: Bøker, Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Intensjon, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvorfor må vi overføre kongens skatt fra sted til sted?

Svar: Ved å overføre kongens skatt fra sted til sted oppnår du hans betydning og storhet hver gang og tilfredsstiller ham.

Han har ikke noe behov for at du overfører skatten hans noe sted – og trenger ikke arbeidet ditt. Hans tilfredsstillelse kommer av at du forstår ham, fornemmer ham og blir lik ham – og slik vokser du. Slik tilfredsstiller du ham.

Og din tilfredsstillelse kommer av at du utfører det han ønsker: hever deg, vokser og utfører alt det han ønsker. Ikke for at du skal motta gagn og nytelse for din egen skyld som belønning på veien, men for å glede skaperen.

Vi må fornemme punktet der vi transformerer hans holdning overfor oss, til vår holdning overfor ham. Dette er punktet der vi møter ham. Her finnes den ene og den andre – og i midten er møtepunktet vårt; vendepunktet; han påvirker oss – og vi påvirker ham. Nøyaktig her finner vi punktet til skjermen, forbindelsespunktet mellom oss.

Fra den daglige kabbalaleksjonen, 27/3/12, Shamati

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Spiritualitet, Utvikling - Inga kommentarer →

Vi nærmer oss utgangen fra eksilet i Egypt når vi begynner å skjønne at vi er i eksil. «Eksil» symboliserer mitt synspunkt på alt jeg mottar i mitt mottakerønske som verdiløst og uvesentlig. Alt som befinner seg i egoet mitt tilhører «Farao», jeg kan bare motta hva som er nødvendig.

Dette betyr ikke at jeg må begrense meg på alle mulige måter, som en munk i ørkenen. Jeg ser simpelthen ikke noe viktighet i materiellt, og godtar kun det som er nødvendig for min eksistens. Hele mitt liv er dedikert til å oppnå kjærlighet til skaperen, den generelle egenskapen av giverglede gjennom kontakt med andre.

Hvis en person har slik en indre nødvendighet og er inkludert i gruppen begynner han å peile seg riktig inn, som betyr å hate alt han mottar i sitt ego, samtidig som han prøver å være tilfreds med hva som er vesentlig. På samme tid bestikker Farao ham og gir ham alt. Dette betyr at han bygger vakre byer til sitt ego. Pithom og Ramses.

Han føler at i relasjon til intensjonen givergleden som han øsnker å være i sine tanker og hjerte, er han i eksil, fordi han ikke har noen krefter til giverglede. Så føler han at han har saksmål mot skaperen fordi han ikke hjelper han til å komme ut av eksilet, som betyr at Han ikke lar ham være den som er i giverglede.

I mellomtiden er personens ønske veldig lite og har gått igjennom 400 år i eksil. Dette betyr at han må heve seg over sitt ønske til han virkelig vil gi .

Alt vår arbeid i eksil i Egypt er i en gruppe der alle vokser seg sterkere og mottar fra andre storheten til målet, ren giverglede, og tomheten og ondskapen til sin nåværende tilstand hvor det er umulig å motta gjensidig giverglede. Fra et spirituellt synspunkt er dette veldig ille.

Så en person begynner å oppfatte begrepet «eksil» riktig: Eksil refererer til giverglede, evnen til å gi, så han virkelig føler at han er i eksil i Egypt. Til han når en tilstand hvor han ikke kan tåle dette lenger, begynner de «ti plagene i Egypt».

En «plage» eller et slag symboliserer det fakta at du blir tilbudt forkjellige materielle goder, men i spiritualitet mottar du ingenting, en person føler dette som et slag.

Han føler at hjertet blir hardere og det materielle ønsket stadig vokser. Han har ikke noe valg. Han forstår at det egoistiske ønsket vil fortsette å vokse og forvirre han ved å distrahere og dra hans oppmerksomhet til forskjellige materialistiske mål, forkjellige avklaringer i gruppen, så han vil overkomme  egoet gjennom forbindelse med vennene. Bare fra venner kan han lære å sette mer pris på veien og målet til skapelsen, storheten i Skaperen, og ondskapen i egoistisk tilfredsstillelse.

Man kan bare motta alle disse verdiene fra sammfunnet, fra omgivelsen. Så, til tross for vanskelighetene og forstyrrelsene følger han fortsatt gruppen over sine følelser og tanker. Kun gjennom dette kan han finne beskyttelse og frelse. Han forstår at ellers er han tapt. Han forstår at bare når han overser de egoistiske ønskene, fordi fra synspunktet til egoet kunne situsjonen vært fantastisk og brakt kunnskap og andre fordeler.

Når han tolker hele situasjonen riktig vil han oppdage at han står overfor Farao. Dette stammer fra mange grunner, kjennetegn og forsøk han har akkumelert gjennom 400 år i eksil i Egypt: de fire fasene han har gått igjennom i hver og ett av sine mottakerønsker når han reiste lengselen etter giverglede over den, som kalles ”tro over fornuft”.

Den tiden man går igjennom disse fasene kalles «tid for forberedelse.» Når den er i ferd med å avslutte, avdekkes en sterk motstand mot egoet, som kalles egyptens ti plager, mørket. Disse er de endelige avklaringer og avdekkelser som virkelig hjelper en person til å komme ut av sitt egos slaveri.

Takket være dem vokser en person seg sterkere og kan til slutt flykte i mørket om natten, men han føler dem i sitt mottakerønske med et punkt som leder ham kallt «Moses»  så han hever sitt ego og oppnår frelse.

Fra første delen av Daily Kabbalah Leksjon 4/5/12, Shamati

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Gruppearbeid, Helligdager - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvorfor er det så vanskelig å forstå samholdshandlingen i seg selv?

Svar: Det er vanskelig for oss å utføre disse handlingene, fordi vi i utgangspunktet forholder oss til dem og tilnærmer oss dem i egoistisk form. Jeg klarer ikke å viske intellektet ut fra hvordan jeg ser på virkeligheten, gruppen, eller meg selv og begynne å granske situasjonen fra det eksterne, kalde intellektet.

For det første er det viktig å forstå hva som ligger bak handlingen min, hva som kreves av meg. Skaperen ønsker at det jeg gjør vil føre til korreksjon i verden. “Verden” er hele virkeligheten, slik den viser seg for meg. Ifølge det må jeg derfor forholde meg til den og innlemmes i fellesskapet, med folket – som også på sitt nivå befinner seg i Egypts eksil. Selv om de ikke er ankommet de siste stadiene, så begynner folk å føle at det ikke finnes noen vei ut. De føler allerede at det nærmer seg slutten på verden slik de kjenner den. De har allerede støtt på økologiske problemer, krig, hungersnød, selvmord, bunnløs fortvilelse . Det kalles “Egyptens eksil”. Eksil fra alt det gode som fantes før, hjelpeløshet.

Tidligere kunne man gå fra det ene til det andre og få ro i sjelen av det. Nå vet man ikke hvor man skal henvende seg  og man finner ikke ro noen plass. Hjemme føler man seg utilfreds og kan ikke slappe av; barna ser ikke ut til å ha forventninger om noe godt. På jobben er man ikke lengre istand til å nøye seg med det lille som finnes, sammen med alle andre, i mangel på noe bedre. Drømmen om en avslappet pensjonistilværelse synes å falme bort, vi er ikke lengre sikre på om vi kommer til å ha tak over hodet i alderdommen. Folk lever i uvisshet. Hele livet har de sørget for å betale til pensjonistkassen. Spørsmålet er om de kommer til å nyte godt av det. Og det er bare en liten del av problemene.

Så når vi begynner å tilnærme oss skaperen, tar vi hans ønsker med i betraktningene – eller bare våre egne? Skaperen ønsker å korrigere verden. Er det slik vi henvender oss til folk? Tar vi imot ønskene deres og tar oss av dem? Jeg er ikke så sikker på det. Er vi nok imøtekommende mot folket som faktisk føler eksilet mye sterkere enn oss? Tar vi deres eksil inn i oss, i dens legemlige form? Transformerer vi den til en spirituell problemstilling på vårt nivå?

For om det øvre lyset får påvirke, gjennom oss, vil folk få det godt. Og akkurat det er rollen til den delen av verden som kalles “Israel”; å være “menneskehetens lys” – for alle de som ikke har noen kontakt med det. Jeg er “adapteren” for dem, budbringeren. Er dette utgangspunktet mitt?

Skaperen ønsker å gi dem lys og framgang. Jeg er bare forbindelsesleddet. Jeg må ta mangelen deres og omgjøre den til behov for samhold på mitt nivå, til behov for lyset som endrer – og denne forespørselen er det jeg videreformidler oppover – og ikke mine personlige ønsker. Det kalles å arbeide med giveregenskap.

Er det slik vi oppfører oss? Legger vi nok vekt på disseminasjon til at vi opptar folks ønsker i oss? Kalkuleringen begynner på det første trinnet – ikke fra midt på. Den virkelige mangelen skjuler seg i verden, mens vi fikk vår mangel fra skaperen og alt vi må gjøre er å bli en del av helheten.

Ved å oppta folks mangel i deg, må du forbinde deg med vennene. Hvorfor har du ellers denne forbindelsen? Hvem er den framtidige giveregenskapen din tiltenkt for? Uten verden har du ikke noe grunnlag for å komme dit. Skaperen trenger ikke giveregenskapen din. Han har ikke behov for tjenester. Du tilfredsstiller ham ved å overføre lyset nedover, om du klarer å overbevise folk om behov for forandring. Da tar du den lille endringen de utfører, forsterker den og viderefører den oppover til skaperen. Slik forsterker du kontakten ovenfra og nedover. Da vokser du fra Katnut til dens øverste trinn og finn din plass i midten. Uten denne forbindelsen mellom begge ytterlighetene, har du ikke noe grunnlag, da baserer du deg kun på egoet.

Spørsmål: Så hva er det vi gjør galt? Vi prøver jo å spre budskapet vårt rundt omkring.

Svar: Vi tar sannsynligvis ikke verdens ønske alvorlig nok til å handle utfra dem. Vi sitter igjen med et fiktivt og formelt inntrykk av arbeidet som ble gjort. Alt snus opp-ned: vi ønsker framgang, derfor bruker vi folk som hjelpemiddel – istedet for å være hjelpemiddelet for deres framgang og gi dem det skaperen ønsker å overføre til dem. Vi snur alt på hodet; istedet for å være tjenere – blir vi til situasjonens mestere. Skaperen er avhengig av oss. Folkeslagene er avhengige av oss. Og vi ser utover dem fra vår plass i midten.

Det som er viktig her er ikke handlingene, men den indre holdningen vår. Skaperens mangel og verdens mangel må stå for oss som det viktige. Akkurat utfra disse mangelene må vi danne vår egen mangel, for å få riktig resultat. For “Israel” tilhører Binas nivå og eier ingenting i seg selv. Hennes øvre del er Keter (kronen) – og den nedre er Malchut. Og i midten finnes bare en revne. Så hvordan forbinder man mellom dem? Det er vi som må bli til den forbindelsen. Det er dette som er vår oppgave.

Fra den daglige kabbalaleksjonen 5/4/12, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Israel, Kabbala disseminasjon, Kabbala for nasjonen - Inga kommentarer →

Pesach (den jødiske påskehøytiden) starter i morgen. Vi trenger forståelse for hva det er. “Pesach” er for det første den mest betydningsfulle tilstanden. I alle korreksjonene som følger, minnes vi utgangen fra Egypt. Hvorfor? Fordi dette er grunnlaget, der stigen av spirituelle nivå starter.

For det andre, er Pesach menneskets spirituelle fødsel.

Vi snakker for det tredje om mørke. Inni det bygger vi det forberedende grunnlaget for korreksjonene våre – for vi har ingenting annet å korrigere enn det som avdekkes i “Egypt”. På den ene siden er disse forberedelsesårene nyttige, fordi de viser oss de korrupte ønskene våre. På den andre siden er de tøffe, fordi eksil er ubehagelig.

Men i virkeligheten kommer alt an på hvordan vi aksepterer alt som skjer, om vi bruker krefter på å begripe, forstå og igjenkjenne tilstanden, hvor mye vi er klar over nødvendigheten av den i gruppen – og i hvor stor grad vi kan føle at vi blomstrer i den.

Middelalderen var, på samme måte, en mørk periode i historien. Den var karakterisert av forvirring, menneskelig brutalitet, grusomme avhør, religiøs aggresjon og dyriske skikker. Men når vi går i dybden, ser vi at den ble til utbruddet av Renessansen og til utviklingen av vitenskapen og andre påfølgende storverk.

Mot slutten av Middelalderen oppnådde menneskeheten store beholdere, ønsker. Da skjedde en kulturell eksplosjon; Opplysningstiden kom – der vi tok i bruk alt vi tidligere hadde lært. Nå nærmer vi oss et logisk resultat – krisen – der alle ønskene er utmattet og det ikke finnes mer å gjøre i vår verden.

Om vi jamfører det med spiritualiteten, gjør den nåværende forberedelsen oss istand til å nå fullførelsen av korreksjonene og til å anvende ønskene våre på riktig måte. Vi avdekket tross alt det onde i oss i Egypts eksil. Derfor kalles alle etterfølgende korreksjoner for “minnet” om utgangen fra Egypt.

I dette tilfellet avdekkes det onde for oss kun i forbindelser mellom venner. Følgelig, når vi oppfatter problemene som oppstår mellom oss på riktig måte, forbereder vi oss for opptur. Vi må søke korreksjon for disse tilstandene, men på betingelse av at vi ønsker å forène oss, at vi føler behov for det, ser at vi ikke klarer det – og allikevel fortsetter å presse. Jo mindre vi lykkes, jo hardere presser vi.

Vi må avdekke giveregenskapen i dette gjensidige presset mellom oss. Og om vi, tvert imot, avdekker mottakelse og ondskap viser seg over det gode – så trekker vi oss ikke tilbake, vi slapper ikke av og vi fortviler ikke. Vi går hele veien, til tilstanden som i Torah omtales som: “og Israels barn stønnet under arbeidet” (Andre Mosebok 2:23).

Det blir ikke bare stønning. Vi kommer virkelig til å føle oss maktesløse til å gjøre noe annet. Det er da man løfter armene mot skaperen og smelter sammen i felles bønn.

Derfor bør vi ha respekt for den nåværende perioden. Vi kan ikke komme ut før vi forbereder ønsket for videre korreksjoner. Det er umulig å motta avdekkelse ovenfra om vi ikke presser og tvinger den øvre kraften til å vise oss i vår ondskap.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 5/4/12, Writings of Rabash

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Helligdager, Høytider, Intensjon, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Et individ avgjør selv hva betegnes som “dag” – og hva betegnes som “natt”, det vil si hva som er bra eller dårlig for ham. Enten fornemmer han at han våkner, blir oppløftet, får et mektig lys og innser hvor fantastisk  det er å nærme seg og rykke framover spirituelt. Dette kalles “dag” for ham. Men faktisk er det lyset som opplyser mottakerønsket hans. Egoet hans nyter det – og det kan ikke kalles spirituell framgang.

Og kanskje befinner han seg i “mørke”, hjelpeløs – men forstår at denne tilstanden kan hjelpe ham å rykke framover. Og selv om han fornemmer ubehagelige følelser i mottakerønsket, er det som man sier “Jeg sover – og hjertet mitt våker”. Mottakerønsket fornemmer mørke og “punktet i hjertet” fornemmer lys. Han forstår at dette mørket bare er til hans eget beste, at nedturen er en forberedelse for oppturen og at han må forberede seg med en enda større higen. Og denne higen har sitt utgangspunkt nøyaktig i mørket.

Alt avhenger derfor av hvordan man anslår og beregner, hva man vurderer som “dag” – og hva man vurderer som “natt”: i det slumrende egoistiske ønsket, eller i det våkne “punktet i hjertet” som higer og brenner etter spiritualitet.

Når man begynner å skjelne mellom dem, har man allerede to punkt man kan rette intensjonen og seg selv etter – direkte mot målet. Det ene punktet er ens ego. Og det er en stor fordel om egoet ikke får gode følelser av noe som helst. Jo mer mørkt det er i egoet mitt, jo mer Aviut (tykkelse) vil jeg få – og over den finnes punktet som higer etter målet.

Det som er viktig er å kunne skille mellom disse to punktene og hele tiden forholde seg riktig til dem, det ene i forhold til det andre, på den måten at jeg undersøker hvilket av dem jeg identifiserer meg med. Velger jeg retningen som fører meg til skaperen, selv om veien går gjennom mørke og jeg anser den som god? Da kan jeg være sikker på at jeg har valgt riktig, for egoet mitt har det ikke travelt med å løpe dit, som tyven som løper foran alle og roper: “Fang tyven!”

Egoet mitt nærer ikke noe ønske om mørke – jeg hever meg over det, med tro over fornuft – og ønsker at giveregenskapen min skal overgå mottakerønsket. Dette er en god tilstand, der min dag og skaperens er det samme.

Og når jeg beklager meg over hvor dårlig det står til med meg – og ikke har interesse for, eller lyst til å gå videre, er det tegn på at jeg følger mottakerønsket mitt, egoet mitt. Jeg løper i den retningen det egoistiske hjertet mitt leder meg – og ikke etter “punktet i hjertet”. Det er hele forskjellen.

En må forsøke å dele seg i to: til “punktet i hjertet”;  som holder seg trofast til målet, til giveregenskapen, i enhver situasjon, uansett hva som skjer – og til selve hjertet, som alltid higer etter å motta. Hjertets sult vokser stadig. Befinner hjertet mitt seg i mørke, mens en lysstråle opplyser “punktet i hjertet” – viser det at jeg har peilet meg riktig inn. Det oppnår jeg bare med hjelp av omgivelsen, gruppen, den eksterne kraften som er nødvendig for å trekke “punktet i hjertet” ut fra det egoistiske hjertet og hige etter målet.

Fra forberedelsen før leksjonen, 5/4/12

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Spiritualitet, Spørsmål og svar, Utvikling - Inga kommentarer →

En gnist oppstår som resultat av et sammenstøt, en eksplosjon, som når man slår flint mot stål. En gnist er noe helt nytt; resultatet av sammenstøtet mellom to kompromissløse motsetninger som kjemper mot hverandre.

Ingenting lignende eksisterte forut; substans har alltid vært under skaperens kontroll. Plutselig skjer et sammenbrudd – og det produserer en gnist. Denne gnisten eksisterer hverken i skaperen eller i substansen – hverken i giveregenskap eller i mottakeregenskap. Den er resultatet av et slag og danner grunnlaget som gjør oss istand til å vokse og oppnå uavhengighet.

Kun grunnet denne gnisten, kaller vi den øvre kraften for “skaperen”. Han laget noe som tidligere ikke eksisterte i naturen. Gnisten er faktisk skapelsen.

Alt begynner med et gjennombrudd, et sammenstøt, en gnist. Vårt arbeide består av å forme våre liv rundt den. Denne gnisten er et uavhengig punkt, der vår utvikling har sin utspring – lik et foster i den øvre moderen.

Moderen består av to krefter: Hochma og Hassadim, men allikevel trenger vi en gnist for å begynne å vokse og anvende disse to kreftene. Ellers ville skapelsen ikke eksistere. Kun denne spesifikke sædtypen kan “impregnere” den øvre moderen.

Trodde du virkelig at en hvilken som helst substans som plasseres inni henne kan vokse og bli til et menneske? Hun aksepterer ingenting annet enn det. Hun består av to krefter: giveregenskap og mottakeregenskap, som er adskilt av et gap: den midtre tredjedel av Sefira Tifferet. Nøyaktig her er det vi må innsette vår gnist, siden den også oppstod som resultat av sammenstøtet mellom to motstridende krefter. Når den plasseres inni moderen, midt mellom de to motsatte kreftene Hochma og Hassadim – inn i Klipat Noga – begynner vi å vokse der og det kalles “også ens sæd er  velsignet”.

Om jeg velger ønsket om nytelse i den utstrekning at jeg klarer å skape en skjerm (intensjonen om å gi) for den og forbinde dem med hverandre, betyr det at jeg skaper meg selv. Selvfølgelig gjør jeg det med hjelp av den øvre, av gruppen, omgivelsen og Bina. Den enheten som formes inni der kalles menneske, eller Adam.

Fra tredje del av den daglige kabbalaleksjonen, 21/3/12, TES

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Intensjon, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Det er veldig vanskelig å beskrive hva spiritualitet er fordi det handler om følelser. Hvis et menneske deler disse følelsene, vil han forstå hva som blir beskrevet. Men hvis han ikke er på samme nivå eller føler hva forfatteren skriver om, vil han ikke skjønne noen ting.

All vår jobb tar plass i “Egypt” som er i eksil, der vi enda ikke føler skaperen, den øvre kraften som kan hjelpe oss å heve oss over over vårt ønske om å motta, egoet.  Dette er tiden for valg og det er også den beste tiden fordi det er her vi lærer hvordan å motarbeide våre ønsker.

Jeg må konstant se for meg at jeg allered er på nivået av giverglede i den spirituelle virkeligheten, i hellighet, jeg skaper ingen splittelser eller barrierer i veien for det øvre Lys som fyller hele virkeligheten. Jeg annulerer min personlighet, mitt egoistiske «selv», så selv om jeg føler forskjellige tilstander som går igjennom meg og på-kaller forskjellige reaksjoner i mitt ego, må jeg prøve å være i en tilstand av ren giverglede.

Det er som om jeg allerede eksisterer i den åndelige verden. Jeg er fordypet i et hav av Lys ved å være nøyakting tilsvarende Lyset. Dette er fordi alt som fakstisk separerer meg ifra lyset er mitt ønske om å motta, mitt ego, som kan sammenlignes med en boks som ikke slipper lyset igjennom. Jeg lager hindringer for meg selv: jeg er den eneste som skiller meg ut med dette egoet i Lyset, bortsett fra meg er alt korrekt og klart.

Det er bare jeg som kan se at virkeligheten er forvrengt, at jeg er korrupt og at skaperen er ond og behandler meg dårlig. I tillegg ser det ut for meg som om det finnes en annen autoritet foruten skaperen.

Alt vårt arbeid er å forestille oss den riktige tilstanden, slik det faktisk er, og ikke hva som er avbildet i vårt ego. Det finnes ingenting bortsett fra skaperen, men egoet mitt forteller meg at det finnes mange forkjellige krefter som tar avgjørelser i tillegg til meg selv.

Det virker for meg som om jeg føler og tar egne avgjørsler, men selv dette er ikke sant. Skaperen er den som sender meg alle disse følelsene så at basert på inntrykkene jeg mottar fra Ham, hvert sekund, vil jeg være i stand til å utføre arbeidet og annulere meg selv, mine tanker, som jeg tilsynelatende tenker og føler uavhengig, at jeg mottar noe fra sammfunnet, gruppen og hele den eksterne verden. Istedenfor må jeg forestille meg at jeg er under total kontroll av det øvre Lys som fyller hele virkeligheten.

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Oppfattelse - Inga kommentarer →

Spørsmål: I dag oppdager forskere at vi er alle sammenkoblet, at talløse tråder som vi ikke engang visste eksisterte, strekker seg mellom oss. Hvordan ser en Kabbalist dette? Kan det være at at hele denne enorme floken beveger seg foran hans øyne?

Svar: I virkeligheten er alt veldig enkelt. Jo mer vi avanserer jo enklere er det. Mennesket er enkelt og lyset er enkelt, mens de utallige kalkulasjonene dukker opp fordi egoet utvikler seg til å bli et giverønske.

Jo mer en person utvikler seg, jo mer naturlig oppfatter han bildet av verden. Vane blir til hans andre natur. På samme måte du ser din familie og mennesker du elsker: blir det ditt liv, din natur og du bruker ikke lenger krefter på forhold til de du elsker og de du ikke kjenner. Du kjenner hver og en av dem og skjønner alle forbindelsene.

Akkurat nå ser dette ut som et problem for deg fordi det krever innsats. Men når giverønsket regjerer i deg, vil problemene forsvinne. Det finnes ikke noe enklere enn å kjenne den spirituelle virkeligheten eller å leve i den.

«Er dette i det hele tatt mulig? Hvordan kan vi ta vare på alt, kontrollere bevegelsen på alle atomer og alle verdener?»

Du trenger ikke kontrollere noe som helst siden alt blir avslørt inni deg, som ditt eget system.  Det er derfor hver påfølgende grad vil bli enda friere fra press, fra nødvendigheten av å forstå hva som skjer. For med hvert trinn, vil alt bli klarere.

Fra fjerde del av den daglige Kabbalah Leksjon 3/29/2012, “Introduksjon til TES”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Jeg forstår ikke hvordan et spirituelt Partzuf  kalkulerer i hvilken grad det kan motta for å kunne gi, hver gang det oppdager en ny tilstand der det aldri tidligere har vært.

Svar: Det spirituelle Partzuf gjennomgår kontinuerlig nye faser. Som det sies: “De blir som nye for deg.” Men det kan utføre nye handlinger basert på det som var før. Takket være hva? Takket være at det ber den øvre om å utføre denne handlingen!

Også i vår virkelighet blir alle handlingene utført av den øvre, men du reflekterer ikke over det og tror at du gjør alt selv! Men alt blir gjort av det øvre lyset og du gjør en dobbel feiltakelse, som kalles dobbelt skjul.

Du gjør faktisk ingenting selv. Alt blir gjort takket være skaperens velvilje – og vi styrer ikke våre handlinger, våre avgjørelser og våre beregninger. Kanskje du har tvil og er usikker på hvordan du vil oppføre deg i den spirituelle virkeligheten, siden du er vant til å føle at du har kontrollen i denne virkeligheten og at alt avhenger av deg. Men til og med her, hverken gjør eller avgjør du noe selv.

Det bare synes som om du gjør det; alt du fornemmer, avgjør og utfører er konstruert. Det er en hånd inni deg, som i en marionette – som konstant beveger deg, så slapp av!

Fra tredje del av den daglige kabbalaleksjonen, 13/2/12, The Study of the Ten Sefirot

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →